Det er ikke alltid at det bildet man har i hodet, stemmer med det som blir fotografert.
Har du opplevd det ?
Særlig når man vandrer på minnerike steder.
Her minnes jeg fjæra full av tømmer og båter under bygging.
Men da var det furua som spilte hovedrollen.
Tenk alle båter som har “våknet til liv” i ly av Storfloget.
I Storhetstiden var det et yrende liv i fjæra.
Så ble det stille.
Tomt.
Men så våknet det til liv igjen.
Ære være alle sjeler som bidrar til at det skjer.
Tenk at barndommens minner blir en realitet som åpenbarer seg på denne måten.
Det var noe som manglet.. når vi gikk fjærelangs.
En sånn rar følelse av å ha mistet noe.
Minner og virkelighet kan aldri bli lik.
Men du verden så godt med en følelse av “å kjenne den igjen”.
Om du skjønner hva jeg mener.
Det gir håp.
Håp om at alt vi føler vi har mistet, kanskje ikke er borte for alltid.
Vi vil aldri få alt tilbake sånn som det var.
Men kanskje noe som vi kjenner igjen på en eller annen måte.
Da trenger ikke horisonten føles like tom.
For det er den ikke.
Der finnes både fortid, nåtid og fremtid.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
