Hei alle mine bloggvenner. Jeg smetter innom og hilser på og unnskylder meg at jeg er fraværende med kommentarer for tiden. Men akkurat nå har jeg mine to sønner med samboere og fem barnebarn og et oldebarn i huset. Og dessuten feirer min gamle mor 92 års dag denne uka. Men jeg prøver å snike meg til å scrolle gjennom det som blir skrevet.
Nå skal jeg lage et kjapt innlegg… for …. ”I had a dream….”
EN RIKTIG GOD OG HERLIG PÅSKE TIL ALLE SAMMEN…
Man kan jo bli andektig av mindre enn det… Men jaggu har ikke Talitas verden nominert meg til dette. Ja og så vet jeg ikke helt hva det går ut på.. men ligner veldig på noe kjedegreier som skal innvolvere mange. 🙂 Men hvorfor blogger man egentlig?? er vel litt av den tankegangen som ligger bak der også.
Nå er jeg jo rimelig sikker på at jeg ikke får noen varige mèn så det så.. leeer.. Jeg takker ydmykt med all respekt for kreative tanker her inne på bloggen. Men akkurat nå er jeg inne i en ganske intens hverdag der jeg såvidt henger med å kommenterer noen innlegg og lage et og annet innlegg. Så jeg melder avbud på dette.. og det er ikke for å være vrang. Men jeg blir jeg med på noe så gjør jeg det fullt og helt.. men passet det veldig dårlig. Lykke til med prosjektet
Tenk i de gode gamle dager,
Med stamp og brett som vaskemaskin.
Da nytta det ikke med surmaga klager.
Når broka var skitten, når du sku’ vær fin.
Med Lano for liten og Lano for stor.
Og håndvask og dusj som tørkestativ.
Vasker du nødvask hvor du enn bor.
Med latter og smil og initiativ.
For sånn ble det i dag her på sykehushotellet i Bodø….
Nå er det ikke helt vanlig akkurat. Men så er det sånn av og til at det er noe som blir yndlingsplagg i gitte situasjoner, og da funker de gamle gode metoder – selv uten grønnsåpe og skurebrett… Og på “klessnora” kom de..
For den observante, så vasket jeg 100 års jakka fra Nexans også.. 😀 måtte liksom være litt mitt i samme vasken. 🙂 Men det er ikke til å unngå litt søl..
Men jeg fant da verktøy for dette også…
Så da gjenstår bare en utfordring faktisk.. å huske at dusjen er omregulert til tørkestativ 😀
Det er mange hobbyer rundt om i landet. Og av og til kan det være et spørsmål om det er en hobby eller en livsstil eller et kall fra høyere makter. Men i dette innlegget er den røde tråden å ta vare på gamle storheter.
Det er vel ikke noen tvil om at designere på den tiden ikke la noe i mellom når de skulle skape nye vidundere… Og for ikke å snakk om de bakre deler..
Ja “ender” finnes jo i de herligste varianter, og det var ikke mangel på det under Rognandagene, men det var da fronter som vakte oppsikt også..
Ja, altså – for ikke å miste fokus og poenget ,, så kan man vel ta med dette her..
Men for de som ikke ønsker å gå så langt bak i tida.. og kanskje holde seg på den litt mer moderat siden.. så ta en titt her..
Men ikke alt går på fire hjul… men har samme samleverdi og får samme omsorg og kjærlighet av sine eiere..
Her var det mye vakkert. Nå har ikke jeg så stor sansen for sånne tohjulinger. Jeg hadde min første og eneste tur som tenåring. Og da havnet jeg rett ut på et jorde og rett inn i en stabel med telefonstolper. Og jeg aner ikke hvem som landet først – jeg eller mopeden 😀 Men heldigvis så går ikke alt på hjul…
Det er beundringsverdig hvor omfattende dugnadsinnsats og ofring av et utall av timer som gjøres av frivillige, og som tar vare på av vår kystkultur. Det er en omsorg det står stor respekt av. Og man kan jo ane omsorgen blant båtene også.. som tar var på de minste..
Men jeg får gå tilbake til begynnelsen.. eller “Fronten” – om jeg skal være nøyaktig…
Det var noe meget bestemt og handlekraftig over denne fronten.. men når enden er god.. så vitner det også om kjærlighet og omsorg..
Ja det er bare herlig 😀 Ha en vakker og fredelig helg alle sammen 🙂
Alle bilder: Jan Håkonsen
Jeg vet ikke hvor mange som husker at jeg fortalte om at jeg “truet” madammen med å få en tattoo på rompa når jeg fylte 50 år? Men det er noen som husker det i alle fall.. og NÅ har jeg gjort det.. Men kjære leser, dette innlegget er ikke for sarte sjeler, så jeg advarer mot sterke scener..
Neida, ta det helt rolig. Men jeg deltok i Frodith sin Foto Challenge i vår. Og som jeg fortalte i mitt forrige innlegg så lå denne konvolutten i postkassa…
Og jeg må si jeg var spent når jeg åpnet den. 😀 Og at jeg aldri lærer å holde kjeft om enkelte ting, når jeg burde skjønne at det finnes hjelpsomme mennesker med en bunnsolid humoristisk sans der ute i Norges land… for hva fant jeg…
Og nå må jeg bare fortelle for en herlig jente jeg har vært gift med i noen og førti år. For uten å blunke så stiller hun opp som tattoo spesialist med erfaring fra sine pur unge dager.. og så stiller hun opp som fotograf også.. men NÅ må jeg advare enda en gang.. dette er ikke for sarte sjeler..
Og da takker jeg Frodith for å ha bidratt til oppfyllelse av en gammel drøm 😀
Ja nå er jeg nå bare sånn at jeg makter ikke å motstå en utfordring, i alle fall ikke når den kakker til meg og sier ”gamle gubbe dette må du prøve…” Da er jeg solgt. Og i dag presterte Karidansen å legge ut en sånn utfordring, om kroppsbeherskelse… Og det med føttene sine.. men for å avlede oppmerksomheten litt allerede i starten så måtte jeg Google noen fine føtter så dere ikke får bakoversveis over mine skrukkete tær 😛
Jeg har jo fått stor respekt for Frodith og hennes innføring i tengspråkets fascinerende måte å kommunisere på.. Jeg kommer vel aldri til å lære meg det, men det er så vakker måte å kommunisere på. Og normalt så er det jo hendene man har mest kontakt med. Både gjennom å vinke, understreke meninger og ikke minst gjennom berøring..
Men så var det de føttene til Karidansen og den utfordringen.. nå er det jo sånn at jeg kan vinke med tærne og holde stortåa i ro.. men det er jaggu meg ikke godt å fremstille via bilder. Jeg så antagelig mer enn komisk ut når jeg satt ute på terrassen å prøvde å få det til… gudbedre som man blir lurt opp i stry her… 😛
Men da sier jeg klar… ferdig…
og GÅ….
Ikke helt perfekt.. leeeer.. er jo ikke noe jeg trener på hver dag liksom.. men kliner til med et “vink” i stereo..
Og om det skulle være noen tvil.. jeg var altså nydusja 😀 Men jeg kan betro dere at jeg normalt vinker med hendene 😀
Og som jeg hadde mistanke om, madammen kom kjapt på banen om fotpleie og negleklipp og fotfil.. ja sånn går det når man ikke kan holde føttene av fatet.. eller hvordan var nå det der.. 😛
Ja det er jo ikke noe problem når det er satt opp informative plakater som forteller det aller meste..
Men har man veldig god tid så kan man jo studere fotsporene til vår kjente forfatter Knut Hamsun, for nå snakker vi om –
Og har man veldig lyst og sesongen er der, så hvorfor ikke…
Men selv om man ikke har lyst eller tid til det, så nytter det i alle fall ikke sitte i bilen og se på andre utforsker området…
Og når loung’en var stengt så. så får man nyte kunsten ,,,
Her henger de jo malerier og bilder på utsida av husene,,
Og Hamarøy er jo med på Skulpturlandskap Nordland, et prosjekt som er mer kjent i utlandet enn her i Norge..
Men om man ikke kan ro fisket på denne årstida, så kan man i alle fall bruke fantasien ..
Og skulle du ha vært og dyppet deg i vannet utenfor den kritthvite lille stranda, så blir du ønsket en god dag når du kommer på land 😀
Så da får jeg ønske dere en God Dag 🙂 Bli nå ikke lei Skutvik riktig ennå, for jeg har flere bilder, med litt fyssj og litt romantikk.
Copyright alle bilder: Jan Håkonsen’
Vi kjørte en tur i går rundt om i nabokommuner og nøt godværet og naturens mangfoldighet. Jada, det går faktisk an å gjøre det med bil også.Men vi ble litt fascinert over at så mange flagget på en første pinsedag. Helt til vi kom til et forsamlingshus og så bunadskledde mennesker og plutselig kom på at det er jo konfirmant tid nå.
Ja nå er vel ikke denne karen representativ, verken for bunader eller konfirmanter, men jeg syns nå han var ganske så artig likevel.
Men nå tenkte jeg å fortelle en historie i forbindelse med en konfirmasjon. Og jeg har opplevd noen, som faktisk var med på 50 års markering av min konfirmasjon for et par år siden. Men denne historien gjaldt konfirmasjonen til vårt første barnebarn og eneste jenta i en flokk på 8 barn, barnebarn og oldebarn.
Hun bor jo i Trøndelag og vi skulle kjøre nedover, en distanse på ca 60 mil. Vi skulle overnatte på Værnes for å plukke opp noen av våre som kom med fly fra Oslo dagen etterpå. Som vanlig er i sånne anledninger så skal det jo bakes så det var ikke fritt for at det var en del bakstverk i bagasjerommet på bilen. I tillegg til madammens kreasjoner i konditorfaget, brakte vi også med oss et spesielt praktverk laget av hennes søster og min svigerinne.
Og min kjære kone ba meg plassere den med omhu i bagasjerommet. Turen gikk fint nedover søndre nordland og langt ned i nordre trøndelag, før denne karen måtte bremse kraftig opp. Jeg husker ikke helt hva årsaken var, og den skulle bli ganske så uvesentlig i den store sammenhengen etterhvert. Det var bare kona og meg i bilen, og vi registrerte begge noen ulyder fra bagasjerommet. Så jeg kjørte pent av veien og stoppet like etter, også for å ta meg en røyk. Jada, er så lenge siden at jeg røykte da.
Damer har et par sanser som ikke vi menn har, for det første madammen spurte om, var hvordan det gikk med kaka til søsteren hennes. Jeg åpnet bagasjerommet, og den svigerinske kaka hadde funnet seg et helt nytt tilholdssted enn der jeg plasserte den hjemme. Jeg flyttet den så lydløst jeg kunne, og mumlet noe om at det gikk da så bra så med kaka.
Vel fremme ved hotellet på Hell gikk alt greit med inn sjekk og rommet var greit. Men de sansene til damer har en egen evne til å ikke gi en stakkars man ro eller fred. For hva annet fant madammen ut, enn at det var best å hente kaka til min svigerinne, og hennes søster opp på rommet. Da hun kom opp på rommet skjønte jeg hva som kom nå, for det var ikke tvil om at det brygget opp til uvær..
“Du har jo satt kaka opp ned,, hva i alle dager er det du tenker på…. ” Ja nå er det ikke så lett å få frem det rette tonefallet her. Men jeg fant ut at det bare var å krype til korset og innrømme at kaka hadde vært på flytur i bagasjerommet og fikk en litt vel hard landing.
Jeg skal ikke påstå noe. Men jeg tror at det er første og siste redningsaksjon for en kake som noen gang er blitt utført på det hotellrommet. Jeg prøvde forsiktig å ymte frempå at det var et håpløst prosjekt. Men jeg fant fort ut at det var klokest å holde kjeft.
Jeg var jo ikke særlig høy i hatten dagen etter når jeg måtte innynde meg til min herlige svigerinne og fortelle om de utskeielser hennes praktfulle bakeverk hadde vært med på. Hun tok det som den hun er med et smil og stor ro. Men nå er jeg ganske så sikker på at det bruste litt i Lofotblodet sånn på innsida.
Men for å ende en lang historie. Så manglet det ikke på kaker under konfirmasjonen. Trøndere er nesten like gale som nordlendinger når deg gjelder å lage i stand kakebord. Nå ble det ikke laget noen offisielle konkurranse mellom kakene. Men jeg hundre prosent sikker på at den mest omtalte og fokuserte kaka i den konfirmasjonen, var akkurat den min svigerinne hadde bakt. Den ble både spist og flere ville ha oppskrifta.
Men det var ingen som spurte meg om oppskrifta på hvordan få en kake i fokus og bli kjendis 😀
Jeg har enda litt mer å fortelle om konfirmasjonen til gulljenta vår, men det får komme i et nytt innlegg. Bildene her har jeg rappa på google.
Fortsatt God Pinse til alle..og lykke til med konfirmasjoner til de som er og vil blir involvert i det. 🙂
Jeg tror ikke jeg hadde det på denne måten før. Men nå ser jeg mye mer rare ting enn jeg gjorde før. Et merkelig fenomen, men jeg kan ikke huske at jeg stakk av fra butikken når jeg skulle handle og rett hjem for å hente fotoapparatet. Men nå gjør jeg det.. mer enn en gang. Ja altså ikke de gangene jeg har fotoapparatet med meg i bilen da.. 🙂 Men nå var det ikke denne karen jeg så.. så egentlig ikke snurten av folk der i det hele tatt…
Men jeg så noe på bakken som hadde en viss sammenheng..
Og litt lenger bort så det ut som noen hadde hatt det travelt med å ta helg.. eller kanskje de bare var et annet sted en snartur…
Men det som fikk meg til å sperre opp øynene og i bilen og hjem for å hente fotoapparatet, var egentlig dette synet…
Jeg måtte le for det var en rimelig luftig stol for å si det sånn… og så ikke helt i tråd med det jeg kjenner til innen HelseMIljøSikkerhet. 😀
Dette virket en smule tryggere,, men hvor fant jeg dette da…??
Jupp.. det var på Rema 1000, men det bildet skulle jeg aldri tatt,, da fikk fjellreven min ny farge på ermet.. Men jeg måtte ta en titt til på den luftige stolen, før jeg stakk fra åstedet og tenkte “Blogg” ,, for sånn er det å lide av den basillen…
Jeg håper malerne unnskylder meg om de skulle komme til å lese dette,, jeg ble bare så fasinert 🙂
Ha en nydelig pinseaften. 🙂
Stillheten, denne vidunderlige tiden i døgnet der naturen har kontroll på alle lyder og “eier” alt. Jeg våkner som vanlig tidlig. I dag skal jeg å trene. Men jeg må nyte stillheten først. Klokka er bare halv seks. Det blåser litt, men ikke mer enn vi må tåle. Vi ligger jo godt i ly her mellom fjellene.Sola har begynt å vise sine sølvfargede stråler over fjellet, men det er ennå en god stund til den kommer frem. Det er ikke mange fuglelyder å høre ennå, men et og annet kvitter blander seg helt naturlig inn i stillheten.
Jeg gleder meg til de morgenstunder når jeg kan gå nærmest rett fra senga og ut på terrassen. Kjenne sommerens dufter og varme omfavne som den herligste venneklem. Men det er ennå lenge til. Jeg ser meg litt rundt og svelger siste biten av brødskiva. Mors hjemmebakte grove brød. Det er tid for å rive meg selv ut av drømmene og komme i treningstøyet.
Det er jo ikke lange biten å gå ned på treningssentret. Jeg ser det har blåst ganske bra i natt. Det ligger kvister og små greiner langs etter veiene. Men det er jo bra tenker jeg, og ser mot en flokk skjærer som akkurat da letter fra et tre et stykke unna. Det er jo tid for å bygge reder, eller pusse opp de gamle fra i fjor.
Jeg kommer frem til Stamina og ser at det er mørkt i lokalene. Ja mørkt er vel å overdrive, for det er jo helt lyst ute. Det er jo ikke lenge til det er yst hele natta. Jeg drar kortet og går inn. Ikke en sjel der annet enn meg, så jeg gjør meg klar og varmer opp med litt spinning sykkel….
Så godt å være alene her. Da kan jeg leke meg litt med vekter også, og ikke bare de faste apparatene. Jeg er jo ikke akkurat noen muskelbunt. Og ikke har jeg tenkt å bli det heller. Nei, gudbedre – jeg har bært på en liten skrott i 67 år og ikke har jeg tenkt å endre dramatisk på det.
Men jeg fikk jo en overraskende kompliment her om dagen, fra min kjære kone. Hun så på meg og sa, jeg tror jaggu du begynner å få rumpe. Jeg må innrømme at jeg prøvde å bråsnu meg fremfor speilene på sentret i dag, for å få øye på den. Men det lyktes ikke helt. Jeg har jo ennå den tattoo’en på rumpa tilgode, som jeg erta med på 60 års dagen.
Jeg får tenke på det i stille morgenstunder og smiler litt for meg selv, og kjenner gleden av å nyte sånne små øyeblikk. 😀
