Hva er det man finner ?
Propeller, og jaggu meg – jernbaneskinner.
Rustne og skitne, men fulle av minner.
Tenk hvor de brakte deg rundt om i verden.
Hvor du enn dro og delte på ferden.
Her endte de brått, mellom plater av stål.
Stille de lå der, uten et gnål.
Alt skal forgå, så sakte men sikkert.
Ingen ser enden, selv med en kikkert.
Lev livet i dag !
Glem aldri hvor brått det forsvinner.
Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat
Jeg kan ennå huske når jeg lagde dette telegrammet.
Jeg tegnet til og med både norsk og svensk flagg.
Nå er mamma borte.
Men minnene lever.
Ikke minst når jeg finner slike påminnelser som dette….
Lukk opp står det…. med nøkkelhull til og med….
Til lykke med dagen kjære mamma.
Snart skal vi på kirkegården med blomster.
Til deg og min kjære svigermor.
Kjære mamma!
Jeg husker ikke hvor jeg fant dette diktet,
men det skal være en skillingsvise fra Kristiania skrevet i 1896.
Nå klarte jeg faktisk å finne det på YouTube.
Bare lytt her på “De syngende Husmødre”.
Jeg håper jeg holder meg innenfor Åndsverksloven nå!
Gratulerer med dagen kjære mamma!
Da er det klart at man bukker og takker ja.
Utifriluft, naturens elsker og elsket av naturen. D
et er uten sidestykke og helt fantastisk hvilke steder hun finner frem til.
Hun har til og med funnet frem til meg og mitt sted på jorden.
Her på Rognan.
Har du ikke funnet frem til henne enda… da er det jaggu meg på tide.
Klikk HER – så er du inne hos henne.
Og bli med henne på tur.
Men hva bød hun opp til?
»Mitt vinterbilde»
Nå klarte ikke jeg å bestemme meg (..egentlig årsak er en total mangel på system i arkivet…).
Men jeg fant da noen bilder.
Så da kan jo DU si hvem du liker best!
Vår vakre dal, med sitt fantastiske mangfold.
Fra fjord til fjell, fra fascinerende fosser til bekker og elv.
Naturens mektig mangfold.
Et mangfold som vi mennesker burde lære av.
Slik som naturen kan leve av og med det, slik kan vi mennesker også gjøre det.
Naturen omfavner alt i sin herlighet.
Idag har samene sin nasjonaldag
Lihkku beivviin. Vuorbbe biejuijn. Lakkoeh biejjine.
Slik har det ikke alltid vært for vårt urfolk.
Slik er det heller ikke i dag for alle våre innvandrere.
La oss lære av naturen.
La oss lære av den urett vi har gjort og gjør.
La oss ta i mot og verdsette mangfoldet.
Både i natur og blant oss mennesker.
Her får du en ørliten smakebit på mangfoldet i vår vakre bygd.
God Tur.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen
Årene svinner, de flagrer avsted.
Så fort at man blir nesten svimmel.
Vi ser det med øyne, vi føler i sjel.
Vi kjenner det røyne, og vet det så vel.
Når kvelden den kommer, da finner vi fred.
Som stjerner i stjernenes vrimmel.
******
Handa vi kjente, som klemte med smil.
Den kjennes til evige tider.
Minnene strømmer, vi føler og tenker.
Aldri vi glømmer, de kjærlighets lenker.
Den trygghet du kjente, var aldri i tvil.
I gleder og stunder som lider.
******
Håndtrykkets minne, aldri forsvinner.
Om taket slipper når kroppen dør.
Kanskje vi glemte, når alt var så nære.
De hender vi klemte, blir bare færre.
Alt bare endres og farges av minner.
Holder seg varm, i lengselens glør.
Se så vakre de er der de står.
Nakne og avkledd i maling og lakk.
Et artig symbol på at sannheten rår.
Hvis ikke så kall meg en krakk!
Livets veier har ingen løfter.
Hvem aner hvor ferden den ender.
Kanskje vi snubler og faller i grøfter.
La Troen råde blant trofaste venner.
Kanskje du står der oppreist og rak.
Så fargerik, feiende flott.
Selv den sterke kan føle seg svak.
På livets vei har vi alle grått.
Kanskje du ligger, forlatt og forglemt.
Blindveier møter vi alle.
De sprudlende farger føles så gjemt.
Men krakk vil vi aldri deg kalle.
Tro på deg selv på den veien du går.
Den er Din, bare Du finner frem.
Selv om det går både dager og år.
Husk at Du var for noen en venn.
Det hender man teller på knapper i tvil.
Det vrimler av veier å ta.
Tell da med hjertet, med glede og smil.
Det valget du alltid vil ha.
I ensomme stunder og nitriste kvelder.
Er glede så slitsomt å få.
Selv i den trange og mørkeste kjeller!
Er Håpet den hånd du kan nå!
te 
Selv krakker kan skryte med himmel så blå.
Et valgets kval for en liten skrott.
Skal jeg bestige den her og nå?
Eller slippe mitt tak, nå og for godt.
Kanskje vi ønsker og håper for hardt.
Med rosa drømmer i fløyel og floss.
Kanskje bekymringen kunne vært spart.
Vi lever på Grunn av, ikke på Tross!
Tenk om en strøm av kjærlighets under.
Finner hver sjel og hvert hjerte på jord.
Tenk på de gleder og herlige stunder.
Fikk tære bort hatet som spirer og gror.
Det begynte med krakken, men ballet seg på!
Akkurat slik som livet kan gå.
Drømmende tanker og lengsel i ord.
Mens sola den varmer to stoler og bord.
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Det er i alle fall en ting som er sikkert…
Vær det har vi nok av.
Naturen er totalt blottet for motvilje mot omstilling.
Nå er vi heldige her inne i fjordarmen.
Vi blir ikke rammet av de mest infernalske sprell fra værgudene.
Selv om spranget fra minus 20 til søkke våt elendighet er ille nok.
Det er èn ting det aldri blir nok av.
Når det gjelder været –
Respekt!
Det vet alle som har hatt havet som sin arbeidsplass.
Likevel skjer det att liv går tapt.
Men det nytter ikke å skylde på naturen.
Det nytter kanskje ikke å skylde på noe som helst.
Mange ganger har det ingen hensikt å fordele skyld.
Se hvor vakkert det er.
Fristende vakkert.
Men det er ikke lenge siden Gyda røsket i kystens befolkning.
Nå er et nytt rabalder på vei.
Sies det.
Da kan det være vanskelig å se skjønnheten i naturen.
Vi er jo litt sånn vi mennesker også.
Fra det stille og harmoniske, til mer rabalder og følelser.
Kanskje i en litt annen målestokk.
Men vi slutter ikke å elske for det!
Gjør vi vel?
Det gjelder å være tolerant…
Og ha respekt.
Et hjerte til takk.
Da måtte jeg smile.
Sånne meldinger kommer verken på Yr eller Storm.
Nemlig.
Om du har lyst å lese diktet jeg lagde i morges,
så finner du det om du klikker HER
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Litt rart hva som kan dukke opp av ord og setninger, når Jula ryddes bort.
Den lille fuglen på brettet ga meg et blikk, og da var det gjort.
Den fugl som er fløyet, fra sinn og fra øyet.
Kan likevel skinne som reneste gull.
Den har ikke løyet, kanskje den skøyet?
Veien er kort mellom alvor og tull.
****
Hvor så du den skinne, hvem ba den forsvinne?
Ble glansen for sterk så den blendet ditt blikk?
Kan hende hvert minne, vil varme og vinne.
En glede som takk for den tiden du fikk.
****
De øynene dine, er slett ikke mine.
De fanger de glimt som jeg ikke får med.
Som gleder og pine – da er jo det fine.
Hvis omtankens blikk, hjelper til med å se.
****
Den enkleste ting, kan få tanker i sving.
Som gleder og sorger, hva enn måtte skje.
Det går litt i ring, men hver eneste sving.
Er livsveien vår, så enkelt er det.
Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Tenk så heldig jeg er.
Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av.
Jeg ble litt var der, skjønner du, en gang for lenge siden.
Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser.
Eller hva de heter, de som gikk litt nedenfor knærne.
“Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa…”, sa hun.
De har ikke vokst siden da.
Føttene altså.
Selv om mye av skrotten synes å sige nedover.
Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”?
Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.
****
Men håret det vokser.
Bare på feil plass.
Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er.
Men det kan man gjøre noe med.
Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg.
Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår,
har beveget seg inn i de kanalene.
Ja, i alle fall noen av de!
Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg.
Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari.
Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”.
****
Det et verre med kjeften.
Den har blitt et håpløst investeringsprosjekt.
Jo mer man investerer jo mindre blir det igjen.
Som jeg sa til tannlegen nå sist:
«Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der».
Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast.
Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man la fra seg.
****
Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min.
Til langt ut i pensjonisttilværelsen.
Liten og spinkel som den har vært.
Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk.
Og aldri over 60 kg.
Men det fikk heller ikke lov å vare.
Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.
Hadde jeg ennå blitt høy&mørk.
Men neida!
Tvertimot.
Halsen forsvant ned mellom skulderbladene.
Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.
****
Men jeg klager ikke.
Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen.
Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør.
Jeg tenker også på alle de som aldri opplever min alder.
Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt.
For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.
For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”.
Han hadde skjønt det, han lille krabaten.
Men nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater.
Og oldebarn er født, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med.
****
Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato.
Vi får ikke engang en «best før» dato.
Skjønt det hender jo at man får høre det.
Hva som var bedre før.
Ja, uten å utdype det noe nærmere.
Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere.
Ikke det at hørselen blir bedre.
Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg.
Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.
****
Det er vel heller at folk blir borte.
Nære og kjære og kjente.
Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende.
Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig.
Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet.
Uansett om hodet befinner seg på en svanehals…
Eller en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene.
Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget.
Særlig når utsikten til fanget har forduftet.
****
Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør.
Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt.
Selv om den samme skolten sliter med å skjønne at skrotten er gammel.
Men nå har den erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen.
Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer. sånn noenlunde.
****
For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberaklet.
Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på.
Som å bli hobbyblogger, for eksempel, og spre merkelige innlegg som dette.
Jeg vet jo det er mange som rynker både på det ene og det andre når de hører ordet “blogger”.
Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato.
Men vi hobbybloggere vet hva det handler om.
Ære, berømmelse og inntekt er det i alle fall ikke snakk om.
****
For ikke å snakke om å bli student på gamle dager.
Jeg har fått spørsmålet mange ganger: “Ha skal du bli når du blir stor”?
Nå har jeg sagt at jeg har gitt opp å bli stor!
Så den saken er grei.
Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan.
Eller som man TROR man ikke kan.
Utfordre seg selv.
Rett og slett!
Nå braker det snart løs med andre semester.
I denne studentperioden.
Den første avsluttet jeg i 2014.
Det er jaggu meg lenge siden.
Enda jeg var pensjonist da også!
I dag har jeg lagt ut et innlegg om “Lyset og skygger”.
Da passer det særdeles godt å smelle til med et innlegg til:
“Hvor jeg soler meg i glansen av Kokkejaevel”.
Jeg har sagt noen ganger at jeg har lagt bloggen i stabilt sideleie for en tid.
Men så “klør” det smått i taste fingrene.
Ikke har jeg klart å google meg til noen vaksine eller medisinering for det.
Det blir slett ikke bedre når et impuls innlegg sparker meg opp på lista!
Bare se her…
Slett ikke verst å havne i et så celebert naboskap.
Selv om det bare var flaks at jeg rakk å registrere øyeblikket, før det var over.
Jeg skal ikke påstå at det ga et himmelsk kick.
Men moro var det, så lenge det varte.
Selv om jeg er en gammel kaill, så tåler jeg nok sånne opplevelser!
Jeg er da Nordlending, for farsken!
Bare det ikke blir for mange av de!
Men jaggu skjedde det samme i dag!
Om det var i “skyggen” eller “lyset” av mitt innlegg, vet jeg ingenting om.
Du allmektige sier jeg bare…
Sporadiske hobbybloggere som meg bør vite sin plass!
Nemlig.
Jeg har ingen ambisjoner å henge å dingle der oppe i de øvre regioner.
Ikke det at jeg plages av høydeskrekk.
Men jeg er jo en liten sprett av en gubbe.
Som er vant til å ha nærkontakt med golvet!
Dessuten er ikke jeg den som ser oftest innom den berømte Altaværingen.
Men det hender.
Og det hender jeg får referater, av og til.
Fra av andre.
Men det er garantert gjensidig!
Altså, IKKE referatene, men bloggbesøkene!
***********
Nå nei….. Her er ikke mer av Topplisten.
Nå skal jeg legge meg til ro der jeg hører hjemme.
Sågar kanskje krype tilbake til det stabile sideleiet.
Jeg er jo student jo….
Og nå starer vårsemestret ganske så snart.
Men takker og bukker.
Det var artig å kjenne ferten av Kokkejaevelen, en stakket stund.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
