Om jeg lever? kliper i armen og roper auuu… :D

Joda jeg lever selv om jeg ikke har vært innom her på noen dager. Så nå har jeg prøvd å lese gjennom en del blogger til mine bloggvenner. Jeg har ikke rukket over på langt nær alle og valgte å ikke legge igjen kommentar til noen, så ble det liksom like stusselig til alle 😀 Men jeg skal komme sterkere igjen, Jeg har hatt det kjempemoro på korstevne i Brønnøysund, i vakkert vær og med forsøk på verdensrekord på brua som verdens lengste kor.  Hadde jeg å vært en flink ”linker så hadde det vært greit.. men skal i alle fall legge ut linkadressen så kan dere som vil finne det frem selv.

http://www.banett.no/nyheter/article11141830.ece#9

Dette funker jo ikke det vet jeg,, men det sier i alle fall hva jeg har vært opptatt med. Og det er mye annet på gang også. Men det vet jeg jo gjelder de aller fleste på denne årstiden. Men jeg har noe på gang så jeg skal komme sterkere tilbake med innlegg i denne uka. Takk for fine innlegg.. om jeg ikke har kommentert så har jeg skumlest de aller fleste 🙂

Legger ut en liten smakebit på hva jeg har tenkt å blogge om.. leeer. så har jeg skremt vekke alle mulige leser sånn i forkant. juhhuu.. smart 😀 

Jeg kan jo ikke ha dette liggende på terrassen i hele sommer….

Og stemora skriker sin salig nød etter å komme ut av drivhuset…. 

 

Så kos dere så skal jeg se om jeg ikke får tatt meg selv i nakken 🙂

På tur med fotoapparat og nogo attåt…

Jaggu ble det tur i dag også på meg og madammen, ut mot kystriksveien. Ja den har jo et annet navn også,men det får folket finne ut av selv 🙂 Man kan da ikke legge alt på sølvfat heller 😀 Men om noen har lyst på en spesiell rute fra trøndelag og et godt stykke opp i nordland og ikke er redd for ferger., så er den ruta å anbefale. Fra oss så kjører vi over et fjellparti og inn i nabodaler og kommuner, en kjøretid på ca en times tid, så er vi ute mot havet, Men det er enda snø på fjellene…

Men det tiner, og det er vakkert når bjørka grønnes i snøen…

Da var vi fremme der vi pleier å sitte og kose oss noen ganger hver vår og sommer… det er litt sånn “Ut mot havet” , og den berømte Saltstraumen ligger ikke langt unna. Men det får jeg komme tilbake til en annen gang. 

Nå blir det noen glimt av hva vann og stein gjør med hverandre over årtier i nærkontakt…

Og her har tydeligvis sjøfugl sitt spisebord hvor de slipper ned skjell og kråkeboller til middag…

Ble jo jaggu sulten av å se på det der gitt….

Men sånne greier vokser det ikke har, det kan jeg love dere….

Men disse vokser her..og de er ikke kravstore det kan man trygt si…

Og for å bevise at det er jeg som har tatt alle bildene.. så må jeg jo avslutte med en selfie..

Takk for turen 😀 

 

 

Et av vårens fenomener – konfirmanter.

Vi kjørte en tur i går rundt om i nabokommuner og nøt godværet og naturens mangfoldighet. Jada, det går faktisk an å gjøre det med bil også.Men vi ble litt fascinert over at så mange flagget på en første pinsedag. Helt til vi kom til et forsamlingshus og så bunadskledde mennesker og plutselig kom på at det er jo konfirmant tid nå.

Ja nå er vel ikke denne karen representativ, verken for bunader eller konfirmanter, men jeg syns nå han var ganske så artig likevel. 

Men nå tenkte jeg å fortelle en historie i forbindelse med en konfirmasjon. Og jeg har opplevd noen, som faktisk var med på 50 års markering av min konfirmasjon for et par år siden. Men denne historien gjaldt konfirmasjonen til vårt første barnebarn og eneste jenta i en flokk på 8 barn, barnebarn og oldebarn.

Hun bor jo i Trøndelag og vi skulle kjøre nedover, en distanse på ca 60 mil. Vi skulle overnatte på Værnes for å plukke opp noen av våre som kom med fly fra Oslo dagen etterpå. Som vanlig er i sånne anledninger så skal det jo bakes så det var ikke fritt for at det var en del bakstverk i bagasjerommet på bilen. I tillegg til madammens kreasjoner i konditorfaget, brakte vi også med oss et spesielt praktverk laget av hennes søster og min svigerinne. 

Og min kjære kone ba meg plassere den med omhu i bagasjerommet. Turen gikk fint nedover søndre nordland og langt ned i nordre trøndelag, før denne karen måtte bremse kraftig opp. Jeg husker ikke helt hva årsaken var, og den skulle bli ganske så uvesentlig i den store sammenhengen etterhvert. Det var bare kona og meg i bilen, og vi registrerte begge noen ulyder fra bagasjerommet. Så  jeg kjørte pent av veien og stoppet like etter, også for å ta meg en røyk. Jada, er så lenge siden at jeg røykte da.

Damer har et par sanser som ikke vi menn har, for det første madammen spurte om, var hvordan det gikk med kaka til søsteren hennes. Jeg åpnet bagasjerommet, og den svigerinske kaka hadde funnet seg et helt nytt tilholdssted enn der jeg plasserte den hjemme. Jeg flyttet den så lydløst jeg kunne, og mumlet noe om at det gikk da så bra så med kaka.

Vel fremme ved hotellet på Hell gikk alt greit med inn sjekk og rommet var greit. Men de sansene til damer har en egen evne til å ikke gi en stakkars man ro eller fred. For hva annet fant madammen ut, enn at det var best å hente kaka til min svigerinne, og hennes søster opp på rommet. Da hun kom opp på rommet skjønte jeg hva som kom nå, for det var ikke tvil om at det brygget opp til uvær..

“Du har jo satt kaka opp ned,, hva i alle dager er det du tenker på…. ” Ja nå er det ikke så lett å få frem det rette tonefallet her. Men jeg fant ut at det bare var å krype til korset og innrømme at kaka hadde vært på flytur i bagasjerommet og fikk en litt vel hard landing.

Jeg skal ikke påstå noe. Men jeg tror at det er første og siste redningsaksjon for en kake som noen gang er blitt utført på det hotellrommet. Jeg prøvde forsiktig å ymte frempå at det var et håpløst prosjekt. Men jeg fant fort ut at det var klokest å holde kjeft. 

Jeg var jo ikke særlig høy i hatten dagen etter når jeg måtte innynde meg til min herlige svigerinne og fortelle om de utskeielser hennes praktfulle bakeverk hadde vært med på. Hun tok det som den hun er med et smil og stor ro. Men nå er jeg ganske så sikker på at det bruste litt i Lofotblodet sånn på innsida.

Men for å ende en lang historie. Så manglet det ikke på kaker under konfirmasjonen. Trøndere er nesten like gale som nordlendinger når deg gjelder å lage i stand kakebord. Nå ble det ikke laget noen offisielle konkurranse mellom kakene. Men jeg hundre prosent sikker på at den mest omtalte og fokuserte kaka i den konfirmasjonen, var akkurat den min svigerinne hadde bakt. Den ble både spist og flere ville ha oppskrifta.

Men det var ingen som spurte meg om oppskrifta på hvordan få en kake i fokus og bli kjendis 😀 

Jeg har enda litt mer å fortelle om konfirmasjonen til gulljenta vår, men det får komme i et nytt innlegg. Bildene her har jeg rappa på google.

Fortsatt God Pinse til alle..og lykke til med konfirmasjoner til de som er og vil blir involvert i det. 🙂 

Når de gamle åpner kjeften…

Nå er det vel ingen tvil om at det er lettere å huske de fine og gode dager, enn de dager med mange plager. Sånn kommer det heldigvis til å bli. I alle fall føler jeg det sånn, at det litt mindre hyggelige blir fortrengt. Men uansett så er det ikke tvil om at det er en vesentlig forskjell på å vokse opp i disse dager enn det var da jeg gjorde det. Og det fine med å bli gammel er at man blir unnskyldt om man tråkker i salaten, og til og med om man gjør det uten sko på 😀  Men store i kjeften kan vi være til tider,, sånn er det bare…


Så da skrev jeg noen ord i en liten tankestund om de såkalte gode gamle dager….

Vi gamle og sære, bør ikke tvære om gamle dager som ikke er nære!

Men minner er minner, for menn og for kvinner. Fra tida da ikke alt gikk på skinner!

Det er ikke sånn at det gjør det i dag. Så ikke bær nag til de gamles behag.

Men hender det frister, med hender vi vifter og si vi også var unge en gang.

Det var jo en tid, der det bare var vi, som ante en mangel på tvang.

Det var ikke klubber og organisering. Jo, kanskje litt idrett med felles trening.

Men aller mest vi styra som best, lenge før vi fikk gå på fest.

Vi klatra i fjellet så steilt og bratt, bygde hytter i trær og kratt.

Vi lå langflat på kaia og fisket mort, eller i elva uten kort.

Vi bodde i fjæra med båter og flåter, svømmekunst var bare gåter.

Vi kasta på stikka, og øksa og spikka, det hendte vi blødde, men ingen klikka.

Vi klatra i trærne, skrubba opp knærne. Men mamma og pappa var rimelig trygg.

Blå flekk og skrubbsår de trivdes så bra, midt i blant rødkanta stikk av mygg.

Men ikke vet jeg og ikke vet du, hva som er best av hest eller ku.

Men en ting vi vet både jeg og du, ingen kan klare på tida å snu.

Ha en nydelig pinse 🙂 

Det er mye man legger merke til…

Jeg tror ikke jeg hadde det på denne måten før. Men nå ser jeg mye mer rare ting enn jeg gjorde før. Et merkelig fenomen, men jeg kan ikke huske at jeg stakk av fra butikken når jeg skulle handle og rett hjem for å hente fotoapparatet. Men nå gjør jeg det.. mer enn en gang. Ja altså ikke de gangene jeg har fotoapparatet med meg i bilen da.. 🙂 Men nå var det ikke denne karen jeg så.. så egentlig ikke snurten av folk der i det hele tatt…


Men jeg så noe på bakken som hadde en viss sammenheng.. 

Og litt lenger bort så det ut som noen hadde hatt det travelt med å ta helg.. eller kanskje de bare var et annet sted en snartur…

Men det som fikk meg til å sperre opp øynene og i bilen og hjem for å hente fotoapparatet, var egentlig dette synet…

Jeg måtte le for  det var en rimelig luftig stol for å si det sånn… og så ikke helt i tråd med det jeg kjenner til innen HelseMIljøSikkerhet. 😀

Dette virket en smule tryggere,, men hvor fant jeg dette da…??

Jupp.. det var på Rema 1000, men det bildet skulle jeg aldri tatt,, da fikk fjellreven min ny farge på ermet.. Men jeg måtte ta en titt til på den luftige stolen, før jeg stakk fra åstedet og tenkte “Blogg” ,, for sånn er det å lide av den basillen…

 Jeg håper malerne unnskylder meg om de skulle komme til å lese dette,, jeg ble bare så fasinert 🙂

Ha en nydelig pinseaften. 🙂 

 

Morgengry – med varierte minner.. dag 10 and the end of foto challenges :)

Jeg har vel som de aller fleste ganske mange bilder av soloppgangen. Og for de som kjenner meg bittelitt så vet de jo at jeg er en morgenfuggel av rang. Men når jeg skulle finne noe til siste utfordringen som Frodith så vakkert plasserte i våre fang, så spekulerte jeg litt.

Jeg tenkte jeg at det kanskje ble for enkelt med en sånn “hvilkensomhelstsoloppgang” . Men at det måtte være noe som det var mye minner i og som har vært nevnt i mine temaer her inne i andre innlegg. Det kunne selvagt vært romantiske minner, men det blir det ikke denne gangen,, 🙂 

Dette er et bilde som er tatt tidlig en morgen, og er fra den arbeidsplassen jeg hadde i godt over 30 år. Det viser den måten vi fraktet lange kabler ned til kaia da. Jeg brukte mye tid til å få på plass dagens metode, som er beskrevet i et annet innlegg, om kabelbanen. Men jeg skal ta med et helt nytt bilde fra kaia.

Jeg har vært heldig og har hatt en arbeidsplass som har gitt meg masse utfordringer og gleder. Og jeg har ikke mistrivdes en eneste dag på alle de årene. Hovedkontoret ligger i Oslo, og det har blitt utallige reiser nedover dit. Og som regel med første fly om morgenen og siste tilbake om kvelden. Dette bildet er tatt med telefonen en tidlig morgen på flybussen fra Gardermoen og inn til Oslo sentrum.

Men nå er jeg pensjonist, og det er vår  og det er masse forventninger og lengsler til gode stunder på terrassen. Men det blir min første sommer på mye lenger tid enn i den jobben jeg hadde – UTEN røyk. Jeg tror jeg har to blogginnlegg om min røykeslutt. Og jeg må innrømme at det er mange minner fra morgenstunder i Paviljongen. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å trives der UTEN røyken også 🙂

Da har jeg avlevert innlegg og bilder til Challenge number 10, og ønsker folket en nydelig pinseaften.

Drøm – og foto utfordring nr 9.

Drøm ja, ja det var ingen liten utfordring. Jeg drømmer jo fint lite. Eller det stemmer neppe, i følge bedre vitere så drømmer jo alle mennesker. Men jeg husker i alle fall svært sjelen hva jeg har drømt. Så mens jeg satt og tenkte på hva i alle dager jeg skulle “drømme” om i denne foto utfordringen, kom jeg plutselig på noe. Aha, tenkte jeg, jeg må fange en drøm! Men hvordan gjør man det? Av og til så er mamma’er gode å ha, selv om de er fylt 91 år og er på sykehjem 🙂 For hva fant jeg over sengen hennes… 

Smiler lurt, en drømmefanger! Så jeg får begynne der, fange en drøm, det kan jo i og for seg være noe å drømme om det også 🙂

Kanskje litt søkt, men har nå levert inn utordring nr9 – ha en vakker dag 🙂 

Skille seg ut – dag 8 i Frodith’s foto-Challenge.

Nå har jeg jo registrert at jeg er den eneste mannlige blogger som deltar i denne foto-Challeng’en. Så sånn sett så skiller jeg meg jo ut. I tillegg er jeg jo ikke helt ung, så det er kanskje en faktor til i det å skille seg ut. Så det hadde kanskje vært nok å legge ut et bilde av seg selv. Men nå har jeg altså skrevet et innlegg med tema “Selfie”, så det får nå være måte på egen-fokusering. Nei det blir nok noe helt annet. Og atter en gang har jeg vært hos venneparet vårt som har sauer og hentet motivet.

Jeg synes dette stabburet skiller seg ut .Det ville bitt lagt merke til nær sagt uansett hvor det ville blitt plassert. Det har levd et langt liv uten noen form for beskyttelse, men det er levende og i bruk til mage forskjellige formål. Det viser en ekte og naturlig aldringsprosess som også skiller seg ut, både hva gjelder bygninger og mennesker. Og det kan fortelle mang en historie, og noen er synlige på veggene også.

Da anser jeg mitt bidrag nr 8 som levert, Og nå håper jeg virkelig at det skiller seg ut 😀 

En tankevekker..

Det er så lett å synes synd på seg selv. Føle og kjenne at alt liksom bare er urettferdig, at man har fått alt av bekymringer i denne verden i fanget sitt. Samtidig så er det godt å vite at det skal så lite til for å sette slike følelser i perspektiv. Det kan være rene tilfeldigheter som plutselig forandrer på alt. Jeg har prøvd å fange en sånn situasjon med noen ord. Bildene har jeg lånt på google. 🙂

En tankevekker.

Det var stille i parken og jeg hadde benken helt for meg selv.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde stirret ut i luften.

Tankene var tunge. Følte meg helt tom. Var tom.

Plutselig ble jeg var noe.

To strålende øyne møter mine i et kort glimt.

Jeg ble så forfjamset og fullstendig satt ut.

Jeg følte jeg stirret, følte meg plutselig så synlig.

Og der, enda en gang. Et vakkert smil treffer meg!

Jeg snudde meg bort et øyeblikk, men måtte bare se.

Jeg rekker å se et glimt av et smil før hun vender rullestolen og kjører bort.

Jeg blir sittende en liten stund, uten å tenke på noe som helst.

Noe hadde forandret seg. Jeg reiser meg og går derfra med lette skritt.

 Hva var det jeg tenkte på for litt siden?

Det er mye som kan bli forandret i en stille stund på en benk i parken 🙂 Ha en nydelig onsdag 🙂

Grønn, da var det 7. dagen med fotoutfordring…

Jeg må si at jeg bortimot har spekulert meg Grønn på hvordan denne utfordringen skulle løses. Nå spretter løvet på trærne her for fullt, det er ganske så grønt i drivhuset så sånn sett så var det vel bare å velge. Men nå har jeg jo vært innom både drivhus og trær noen ganger så jeg måtte finne på noe nytt 🙂 Og da kom jeg på at vi har jo vasket rundt og hengt opp sommergardiner.. og jeg har jo fulgt med en Orkidè i en av vinduskarmene de siste dager. Så da tok jeg dette bildet nå i morgenstunden…

Og den skarpsynte ser sikkert garasjeveggen til naboen utenfor vinduet, som også er grønn 🙂 Men siden jeg nevnte orkidèen, så syns jeg den fortjener litt ekstra fokus, selv om den er gammel og så langt fra “grønn” på det å blomstre. 😛 

Men siden vi er i innspurten med rundvasking her i huset, så tar jeg med denne i en korrigert versjon av dette innlegget 😀 Og den dufter også…

Da er jeg ajour med Frodith sin foto utfordring 🙂 Ha en vakker  onsdag alle sammen 🙂