Jeg lagde flere blogginnlegg om årets første sesong for Damelaget i Håndball her på Rognan. Etter en “dvale” på nesten 20 år, så gjenoppstod “den gule entusiasmen og seiersbrøl” i Saltdalshallen. Og det gikk bra, både spillere, trenere, sponsorer og ikke minst publikum var fornøyd med etableringen.
Så det var en selvfølge at laget var etablert for å bli! Og nå på lørdag var det klart for sesongens første hjemmekamp, og da mot Leknes. Jeg har ikke snakket med noen fra Leknes, men jeg antar at de syns det er en opplevelse og inspirasjon og møte stemningen i Saltdalshallen.
Fulle tribuner og en stilfull og “støyende” åpning hører med for å sette det rette fokus.
Men hva i alle dager er dette??? RÅSA… ?? Ja faktisk, her stiller jentene i rosa drakter i sesongens først kamp. Og det forteller litt av bredden i engasjementet til denne gjengen. For inntekten av denne kampen gikk til Kreftforeningens Rosa Sløyfe aksjon – les gjerne mer HER Dette innbrakte den nette sum av kr 12.050,-.
Jeg er har ingen ambisjoner om å begynne som sportsjournalist, men vil gi et lite inntrykk av kampen, på min måte.
Forsvar:
Full fokus fra første stund. Joda, litt nerver og små glipp. Men det er ingen tvil om at “limet” mellom spillerne har utviklet seg på et år 🙂
Møter og støter.
Intern støtte og oppmuntring, en synlig lag ånd!
Pause:
Jeg syns det er genistrek å involvere alle unge i pauseunderholdning. Ikke bare med tanke på rekruttering, men på den måten blir publikum en aktiv del av match’en.
Angrep:
Vilje og bevegelse.
Tørr å skyte fra avstand.
Skaper målgivende situasjoner. Det var vel ingen tvil om hvor seieren skulle havne til slutt, selv om det ble mye dramatikk underveis.
Det står stor respekt av hva denne gjengen gjør både på banen, og utenfor. Jeg er imponert!
Den 16. oktober i 1971 kom min vakre brud oppover kirkegulvet i Saltdal Kirke, og vi ble viet av Arne Fylling. Det er 45 år siden i dag. Vi har fått to flotte sønner og fem barnebarn. Og vårt første barnebarn, og eneste jenta i flokken, har gitt oss vårt første oldebarn.
Det har vært 45 år med ubeskrivelig antall minner. Med det meste av følelser. Men mest av alt, et hav av kjærlighet og nærhet og varme. Jeg traff jo denne vakre jenta som 16 åring på en gammeldans, og jeg falt pladask.
Den første kjærlighet.
Det første jeg så da jeg traff deg min kjære.
Var øyne som strålte, så varme og nære.
Jeg så kun et glimt, før du senket blikket.
Jeg kjente i hjertet, det første stikket.
Et blikk, et sekund, jeg ble stille og stum.
Jeg ble helt betatt, så fullstendig matt.
Hva skjedde med meg, hva var da i gjære?
Da tanken den slo meg, det er sånn det skal være.
Men i vår alder kan jo mye skje. Og vi vet jo at livet ikke gir noen garantier for noe som helst. Og vi fikk våre prøvelser i fjor høst da min kjære ble syk og det ble 6 lange og tunge uker på sykehus. Men vi holdt sammen, og nærheten var til å ta å føle på.
Min kjære.
Tanker svirrer, ble forandret. Livets vei jeg aldri klandret.
Men nå stirrer jeg på deg.
Ser de brune, triste øyne. Det begynner nå og røyne.
Len deg mot meg kjære vennen. Ta i mot den varme klemmen.
Jeg vil alltid elske deg.
La de tunge tanker fare.
De er ingenting for deg.
Dette skal vi sammen klare.
For det gode og det rare.
Er å se det åpenbare:
Vår kjærlighet skal evig vare.
Men det gikk bra, og vi fikk nyte midnattssolen i Lofoten, sammen nok en gang i sommer. Det var magisk, og øynene til min kjære strålte av takknemlighet og glede.
De vakreste øyne.
Jeg ser deg min kjære. Jeg ser dine smil.
Øynene smiler så blottet for tvil.
Øynene glinser så vakkert i glede.
Alltid de er der, alltid til stede.
Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.
Den dagen var dagen du hjertet mitt fikk.
Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine tårer.
Øynene fylles av salte dråper.
Du løfter på hodet, øynene skinner.
Ditt såre blikk treffer innerste minner.
Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.
Den dagen var dagen du hjertet mitt fikk.
Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine øyne.
Når dager er glade, når dager vil røyne.
Øynene skinner, så vakre og kjære.
Alltid til stede, i minner og nære.
Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.
Den dagen var dagen du hjertet mitt fikk.
Tusen takk for alt du har gitt meg og gratulerer med dagen. Jeg elsker deg.
Tusen takk til alle som la inn hyggelige kommentarer til dette innlegget mitt. Av ulike grunner så har jeg valgt å slette det. Men det kan hende det dukker opp igjen når jeg har jobbet mer med det 🙂
Skjerstadfjorden, som ender i sør med Saltdalsfjorden er både lang og nærmest blottet for skjærgård. Wikipedia har disse fakta om fjorden:
“Skjerstadfjorden er en fjord i Fauske og Bodø kommune i Nordland. Fjorden strekker seg 32 km østover til Fauske i øst og er en fortsettelse av Saltfjorden. Når man også tar med Saltdalsfjorden er lengden 41 km.”
Og for å komme inn i fjorden, må du passere verdens sterkeste malstrøm, Saltstraumen. Likevel så har det vært et yrende båtliv i fjorden, og Saltdal er og var viden kjent for sine båtbyggertradisjoner. Det kan du lese litt om i mitt forrige innlegg, klikk HER
Men disse fakta hindrer ikke en båt entusiasme som er på høyden med det meste og det beste andre steder. Her på området til Båtforeninga er det et yrende liv hver dag hele uka og året rundt.
De holder til i flotte lokaler, er alt er på stell. Og det er ikke få liter kaffe som traktes og nytes her gjennom uka. Dette er gutter som lever og ånder for hobbyen sin. Eller det er kanskje mye rettere å kalle det for en livsstil.
Her er et lite utsnitt av Småtbåthavna, sett inn mot sentrum og fjæra som jeg har blogget om mange ganger.
Sjefen sjøl, “Gammel lensmannen” – han Petter, har full kontroll med alt som foregår i foreninga. Her overlates ikke mye til tilfeldighetene.
Men han er jo ikke alene der, så langt i fra. Selv om de fleste hadde dratt for dagen når jeg kom dit, så var det enda noen som var i full gang ute på flytebryggene.
Her var det vedlikehold og reparasjon på gang. Og det var ingen tvil om at gutta hadde peiling på hva de holdt på med.
Dagens fangst var sløyet og prekivert, men jeg mistenker sjefen sjøl om å hatt en anelse om at jeg kom innom i dag. For jaggu meg fant han litt av fangsten intakt for fotografering 😀
Uteområdet har blitt rustet opp i år, med ny asfalt. Området er jo et yndet parkeringsområde under de kjente Rognan/Trebåtdagene. Hovedbrukeren av Rognan Industrikai, Nexans, har bidratt økonomisk til dette. Rognan Industrikai er jo nærmeste nabo til Båtforeninga.
Så de som lurer på hvorfor det stadig vekk er fullt med biler utenfor den flotte bygningen nedenfor den høstkledde lia, kan bare stikke innom for en prat. Kaffe er ikke mangelvare, det kan jeg love.
Jeg har ikke tall på hvor mange timer man tilbrakte i fjære som unger og ungdom. Det var liv og røre og spennende, og en duft så herlig som den dyreste parfyme. Ta deg tid til å lese gjennom en kort fortelling om Båtbygger tradisjonene i bygda vår – klikk på denne linken…
Men sånn kort fortalt så er han en fargerik tysker som gikk på Trebåtbyggerlinja her i Saltdal, før Nordland Fylke tragisk nok la ned den landsdekkende linja. Han forelsket seg i bygda (og i noe mer….), og ble værende. Og takk for det.
Her er han i full gang med å tilpasse en plank som skal gjøre en perle av en skute så god som ny.
Denne vakre båten fant veien opp på et skjær, og det kunne jo gått riktig galt.
Er du riktig observant, så ser du de aluminiumprofilene som er laget for å presse spantene tilbake på plass mot kjølen.
Her er første del av utskiftningen på plass. Her er det håndverk og presisjon som gjelder.
Men det er ingen tvil om at gode, gamle verktøy som øks og høvel er sentrale. De kan gjøre underverker i de rette hender.
Men det er ikke lite verktøy som trengs i dette faget, og her er et lite utsnitt av det. For det ER et fag. Når sneversynte fylkespolitikere la ned den landsdekkende båtbyggerlinja på Saltdal Videregående skole, ble det et gedigent tap for denne tradisjonen. Men nå er det etablert en båtbyggerlinje på en privat, videregående skole i Fredrikstad.
Så selv om Kai Linde er eneste ansatte i selskapet, så har han vært, og er utrolig flink til å ta inn lærlinger. Denne staute, unge karen kommer fra Larviktraktene, og har hatt sin skolegang i Fredrikstad. Sjekk gjerne denne linja i Fredrikstad ved å klikke på linken under….
Det er utrolig spennende at det eksisterer en sånn virksomhet i den fjæra som en gang sydet av liv og båtbygging. Så går du med tanker om et smykke av en trebåt, eller reparasjon av en eldre, så vet du nå hvor du skal ta kontakt. Kai og lærlingen er klar for oppdrag 🙂
Litt lenger borte i fjæra er et annet, ganske så nytt foretak innen samme kulturen, etablert. Det blogget jeg om i fjor. Ta gjerne en titt på det om du har lyst, ved å klikke på linken…
Som inngrodd “Anti Bingo” i alle år, så har jeg vært gjennom en omstillingsperiode. Og hvorfor? Gjennom mange år med svigermor, pappa og mamma på institusjon, så ser man hvor viktig det er å stimulere sansene.
Saltdal Sykehjem har mange kvaliteter på den måten, blant annet denne vakre Sansehagen. Men jeg har sett og innsett at Bingo faktisk inneholder mange personlige og sosiale stimulanser. Så…..
Jaja, det var kanskje å ta vel mye i. Men den gleden det gir å bidra til Bingo en gang i uka, er stimulans i massevis.
Det er ikke akkurat de høye og hysteriske rop rundt bordet… “Biiiiingoooo…” Neida, mer et litt unnskyldende blikk for at det ble “meg” som vant trerader’n. Og da vanker det gevinst og applaus og gode kommentarer.
Jeg blogget jo om gavmildheten i noen butikker i Handelsparken på Fauske tidligere i dag.. men det er da butikker på ROGNAN også…
Og la det være sagt med en gang, det er ingen butikker på Rognan som har sagt nei til å bidra. Alle som ble spurt har sagt ja. Og de som ikke ble spurt i denne omgang får helt sikkert anledning til å bidra senere. 😀
En rekke voksduker og vakre puter…
Ryggsekk og gode sokker…
Diverse toalett artikler..
Litt av hvert..
Blomster og pynt…
Gavekort til å kjøpe flere gevinster for…
En radio også…
Så nå har vi gevinster til over Jul, og masse fint til Julebingoen. Vi er så utrolig takknemlige for positivt engasjement hos den lokale Handelsstanden. Hjertelig takk 😀
Innlegget er ikke sponset, annet enn med gevinster til Bingoen.
Jada, jeg vet jeg har blogget om Bingo før. Særlig etter at kommunen måtte avvikle dette tilbudet på Sykehjemmet. Men en gjeng herlige og godt voksne damer tok saken i egne hender, og da ble det….
Men det er jo ikke rare økonomien å kjøpe gevinster for, med en innsats på kr 20,- pr spill. Så da får man kle på seg sjarmen og ta en tur til Nabokommunen.
Det er vel ikke til å unngå at det eksisterer en viss Handelslekkasje mellom to så nære kommuner som Fauske og Saltdal. Så hva er ikke mer naturlig å prøve å få til det motsatte. Så jeg tok turen til…
Og dama på Salten Synssenter var sporty nok til å stille opp på bilde 🙂 I det hele tatt så møtte jeg og min kjære kone mange positive mennesker. Så gevinster fikk vi…
Utrolig moro å møte så mye forståelse og velvilje. Det var jo ikke alle i Handelsparken som kunne bidra, men det har vi jo forståelse for.
Men her stikker vi innom kommende torsdag, siden vi fikk et løfte om et bidrag.
Da vil jeg på vegne av “Bingo gjengen” og beboerne på Saltdal Sykehjem få takke for all mulig støtte.
NB Innlegget er ikke sponset.
Vi var jo en tur rundt på Rognan også, men det får jeg komme tilbake til 🙂
Det er ikke alle steder opp mot fjellet her omkring at det står en staut kar oppe i bakken og ønsker velkommen, mens høstens vakre herlighet slår mot deg.
Det er vakkert 🙂 Her trives både folk og dyr, både vinter og sommer. Det er masse hytter rundt om, og her beiter både sau og geiter om sommeren.
Ikke rart at Naturen heiser flagget til ære for seg selv, og kanskje litt for oss 🙂
Det var nok et “lurebilde” kombinert av flaggstang og torvdekte tak på bygninger. Men det er jo vakkert både hver for seg og i kombinasjon. Dette er forresten fra ei geit seter, Men det var ingen geiter der…
Men elg var det, men utrolig usosial.. leet ikke på et øyelokk en gang..
Og masse herlige sykler. Tydeligvis en voksen guttegjeng som var ute på tur og fikk seg en matbit på Kafèen på Ljøsenhammeren. Men vi var ikke ute etter mat for magen, bare for å nyte naturen. Og det var det mer enn nok av.
Men vi var visst ikke alene på veien, så vi havnet mitt i et artig lite drama….
Snakk om å ha kustus på flokken, mens vi passerte og la i vei på tur hjemover..
Og denne karen hadde tatt på seg smilet, og ønsket oss vel hjem og velkommen tilbake 🙂 Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen
