Det var en gang.. het det i eventyrene. Men det er snart en løgn det også. Tenk alle de leker og fysiske aktiviteter som er i ferd med å forsvinne, og bli glemt. Glemt og fullstendig overtatt av datateknologien. 

Men det er jo ikke tvil om at det var utrolig mange leker som både var spennende og ga fysisk aktivitet en gang i tida.. 

Nancy, kaste ball over tak..

Slå ball

Kanonball

Spille ball på vegg..

Hoppe tau

Strikk hoppe tau

Kaste på stikka

Tante Pose,,  fryse fast

Ta den ring

Sisten

Gjemsel  eller gjømt som vi  sier

Politi og røver

På stikka

Hoppe Paradis..

Her har jeg fått hjelp av min kjære kone til å finne frem til i alle fall noen av de lekene som var mest vanlige her omkring… Hoppe paradis gjorde selv jeg, men av det enkle slaget. Det fantes jo mange forskjellige varianter av denne leken. Kanskje  er det noen som kan bidra med eksempler….

Nancy,,ball over tak: Vi mener at denne leken het Nancy, men ser på google at den også kalles for Griserumpa, og der var også en god forklaring.Men det er ikke tvil om at det var en krevende lek og mye moro. Nå er forklaringa på nynorsk… 

Leiken går ut på at deltakarane kastar ballen att og fram over taket. Når eitt av laga har klart å ta 3 hys, skal dei lura seg, eller springa rundt på andre sida av huset og prøva å kasta ballen på ein av motstandarane. Den dei treff skal gå over på det andre laget. Slik held ein fram til alle er kommen over på eitt lag.

Slå ball. Også denne leken har vel flere navn går jeg ut fra,og ligner jo på mer proff idrett også. Men det gikk nå ut på å slå ballen langt.. og springe for livet. Nåer vel ikke denne leken å anbefale i mer urbane bystrøk, verken for blokker eller rekkehus i ulike varianter..

Kanonball likte jeg veldig godt. Nå var det sikkert forskjellige regler der også. Og det kan vel hende at noen spiller det enda rundt omkring. Og det fine var jo at vi var ikke nødt til å være et bestemt antall spillere.  

Men moro var det..og trim til tusen… 🙂

Nå skal jeg glatt innrømme at jeg har hoppet tau også 😛 Og også i denne leken var det jo noen varianter. Og det er jo blitt en form for trimøvelse med tiden. men det var vel ikke trimmen ungene på den tida tenkte mest på.

Mhm.. må ta ha med dette bildet, men var vel ikke en av de mest typiske gutteleker,, men innrømmer at jeg syntes det var artig 😀

Det jeg tror vi kalte for å hoppe strikk, vet jeg at jeg prøvde meg på også, men det ble aldri noen suksess for min del….

Jeg var fatisk nesten i ferd med å hoppe i strikk på denne måten i et svakt øyeblikk for noen år siden.. så hvem vet.. det er aldri for sent…

Mhm.. dette er den gamle gode femøringen som var så ypperlig til å kaste på stikka med. Vi brukte for det meste en vegg å kaste mot. Jeg kjenner faktisk ennå lukta av pengene når jeg ser sånne bilder. Det skulle vært moro og visst hvor mange femøringer som har passert inn og ut av mine lommer på den tida…

I perioder kastet vi på stikka omtrent hvert ledige minutt.. selv i de korte friminuttene på skola. Og den intense spenningen når man ristet nevene fulle av femøringer.. og hadde bestemt seg for ”krone eller mynt” 😀 Det var tider det….

Ja det var visst en lek som ble kalt det. Da stod en person med ansiktet mot veggen., og alle de andre skulle bevege seg mot veggen. Men når personen brått snudde seg så måtte vi ”fryse” fast i den stillingen vi stod i akkurat da. Om personen som ”stod’ så vi beveget oss så var vi ute.. Fant ikke noe bedre bilde men det var nå litt artig likevel 🙂

Nå tenker jeg så det knaker her..  kommer ikke på navnet på den neste leken. Og ikke klarer jeg å finne noe på google også. Så her mine venner.. ber jeg om råd. Leken gikk ut på at vi brukte to ved kjepper eller spann med en pinne tvers over. Og det var en som stod og skulle finne de andre. Om han så en så var det om å gjøre å komme først tilbake til ”vedkjeppene’. Om den som ble funnet kom først så var det om å gjøre å sparke bort pinnen så han/hun rakk å gjemme seg igjen. ”tenke,,tenke…tenke….”

Så lekte vi gjømt eller gjemsel. Der var fjæra her et yndet sted. Det var jo et uttall av båtbyggerier der og millioner av herlige gjemmesteder. Faren var vel størst for ikke å bli funnet.. og bli liggende der til det lysnet av dag,,,, 

Ikke veldig smart å gjemme seg på samme sted da.. 😛 

En annen lek som var populær i sentrum var Politi og Røver. De fleste gamle butikkene hadde jo kjellernedganger med lem på. Og de var ypperlig til å bruke som fengsel.. For det var seriøse greier når vi lekte.. det var ingen lek for å si det på den måten..

Det fantes jo en masse leker som fungerte både inne og ute. Og det var vel ikke en bursdag uten at noen av de vanlige lekene ble gjort.

Her vandrer ringen fra hånd til hånd.. men det var vel ikke meninga at den skulle vandre som det har blitt med årene. Men det er jo en helt annen historie… Andre inneleker som dukker opp i hodet er jo ”Tampen brenner” og ”Kyss, klapp eller klem” Den siste veldig populær når man kom først i tenårene, men så beskjeden som man var så ble det mest klapp 😛 

Bro bro brille… en av de mange sanglekene som fungerte like godt ute som inne…

De aller fleste lekene på den tida krevde et minimum av utstyr, men det var jo de som var så avanserte at de fikk utstyr som dette. Den gamle gode crockett’en..

Selvsagt fantes det andre som krevde litt utstyr.. som for eksempel badminton…

Men det gikk jo veldig mye i ball leker, og da har jeg ikke glemt organiserte former for lek, som fotball og håndball. Men nå har jeg jo blogget om alvoret i fotballen før her inne… så det får holde med det..  en sånn typisk ball lek for jenter var rett og slett en masse forskjellige øvelser med ball mot en vegg.. ypperlig for koordineringsevnen..

Men for det meste så var det egen kropp som var viktigste redskapen.. som i disse lekene—-

Det første er altså å leke sisten..og det andre er å hoppe bukk 😀 Om noen trengte en ekstra forklaring på det da…  Og for ikke å glemme,,  vi lekte sirkus og var akrobater og lagde forestillinger i sirkustelt laget av det vi fant av ulltepper i huset… 

Og når vi en sjelden gang fikk gå på kino.. da lekte vi som regel ”filmen” i ukesvis etterpå. Og Tarzan var jo en av favorittene…

Da fikk vi klatre i trær og hadde det kjempemoro,, 

Men  nå nærmer jeg meg en type leker som jeg helst ikke bør fortelle om. Det er jo ting vi gjorde før i tida som er blitt farligere med årene, og nå er jo barnebarna mine så dyktige på data at jeg ser ikke bort fra at de smetter innom bloggen min..og i alle fall så gjør farmora det.. 😀 

Men en ting vet jeg..  man skal aldri slutte og leke..  i alle fall ikke jeg.. 

 

Ha en fin søndag. Og bare til informasjon… alle bildene har jeg rappet fra Google.. innrømmer min brøde her og nå. Håper at dette innlegget vekket noen gode minner rundt om i landet 🙂

Ha en fin søndag 🙂 

 

 

 

 

 

 

Nå leter jeg ikke etter gode gamle barneleker -som for eksempel gjemsel, men det skal jeg gjøre en annen dag. For det er vel ikke tvil om at mange av de er i ferd med å forsvinne. Fortrengt av datateknologiens makt over ungenes sinn og ikke minst tid. 

Neida, jeg ga meg i kast med den enkle oppgaven å lete etter våren her jeg bor. Jeg blir jo så til de grader inspirert av alle de fantastiske vår bilder som blir lagt ut på forskjellige blogger her inne.Og for å si det mildt, så er jeg rimelig lei vinter og snø nå. Og særlig når snøen begynner å ligne på gamle gravhauger fra vikingtida.

Men det er en snø dunge så fortenk, og rett ved Helsesentret, Idrettshallen, Svømmehallen, barneskola  OG…. som dere ser…

Men nå går det an å bruke det meste av utstyret ute i barnehagen i alle fall. Og der finnes jo ennå en del av gamle gode leker. Og når jeg ser meg litt rundt meg så er det  tegn til at våren begynner å ta tak….

Det sildrer og renner. Og jeg satte jo ut en aldeles vakker markering på plena i høst, bare liksom for å måle snødybden når jeg begynte å vandre til å fra drivhuset mitt….

Joda, det har jo skjedd noe,, men hvordan ser det ut oppi fjellsidene her? Nå skal jeg innrømme at jeg neppe er den mest iherdige turgåer, så jeg må ta meg litt i nakken for å få en liten titt…

Nei ikke tale om at jeg går helt opp til det vi kaller for Storflåget  her. Jeg har lagt ut bilder før av det spesielle fjellet her, men her får dere et glimt av det litt til høyre i bildet.

Men uansett hvor jeg leter og kikker… så er det ikke lett å finne noen fargerike tegn på at våren har tatt skikkelig tak i naturen rundt omkring her….

Ja jeg kom visst overraskende både på furua som ikke hadde rukket å barbere seg, og på maurene,,, som var så beskjedne at de ikke turde viser seg en gang….

Men der,,  jaggu var det en liten fargeklatt i alt det gråkledde rundt meg… og en ørliten vårbekk som vasker bort støv og skitt etter en lang vinter…

Men det var nok i tidligste laget og lete etter våren ute,,,, Men jeg har da drivhust mitt.. og VET jo at det er lenge til mine små babyer er så store at de kan få komme ut derfra.

Ha en herlig helg alle sammen 🙂 

 

Copyright: Jan E. Håkonsen

Når vårens viser sin kraft og sin makt, da kan det vel ikke finnes mennesker som ikke lar seg påvirke. Naturen sprenger frem liv på de mest karrige steder. Tenk om våren kunne sprenge frem de vakreste tanker og følelser i oss mennesker på samme tid. Jeg satte noen sånne tanker ned på papiret i en stille stund her en dag.

Vårens kraft

Kjenner du det kribler i tanker og sinn?

At det brenner og banker og våren vil inn?

Eller er du blind? Blind for vårens forførende kraft.

Blendet av tårenes slørende makt, som ville slukke alle sanser?

De vare sanser som bare vil våkne og klukke i takt.

Sammen med bekker som kranser seg på vakt mellom lyng og is.

Vårens bris stemmer i og vil viske vekk alt som gjemmer glede.

Syng sier den, og vil liste seg inn og være tilstede.

Ville ditt liv deg så ille?

Nekte deg vårens bris som rusker deg stille i ditt hår?

La vårsola skinne bort alt det vonde fra i går.

Vårsola vil vinne, men kjenner du skjelver av frosne lengsler.

Fastfrosne stengsler for alt som vil frem.

Kjenn og føl og lukt og hør!

Vårens kraft er din venn.

Den vil vekke din lengsel til live igjen.

Hør bare, og kjenn duften av gryende liv. 

Det spretter og lever i kratt og i siv.

Den fjerner det siste slør fra ditt blikk.

Nå trenger vårens varme inn og finner det smilet du fikk.

Da du møtte din første vår og ditt liv var uten vonde sår.

Nå kribler det i tanker og sinn, når vårens kraft er sluppet inn.

Copyright bilder og tekst: Jan E. Håkonsen

I følge min mor så sa jeg aldri nei når jeg ble spurt om noe, men at det kunne gå litt tid før det ble gjort 🙂 Men nå er jo vår hjerne konstruert på det viset at den husker mest de positive ting, og fortrenger det som kanskje ikke  er like hyggelig. Derfor er kan det fort ble et forvrengt bilde når man blogger om gamle dager. Det kan nok hende at virkeligheten var mer likt dette enn jeg kommer til å fortelle nå.

Men nå har jeg jo ikke noen andre å støtte meg til enn meg selv når man leter etter små hendelser ganske så mange år bak i tida. Og jeg husker spesielt en gang min mor ba meg røre i grøten for hun måtte en snartur på butikken.  Jeg var vel en åtte, ni år og sa selvfølgelig ja til å gjøre det. Og husker jeg stod på en krakk ved ovnen og rørte.

Nå fant jeg ikke noe mer passende bilde på  nettet enn det i farta. Og tro dere meg, et bilde av meg tatt nå – på en krakk rørende i grøten, blir liksom noe helt annet enn det var den gang. Men nå skjedde jo det som ofte skjer når damer skal en snartur på butikken. Jada, det kan hende noen fristes å kommentere akkurat det, for jeg tror faktisk det samme skjer den dag i dag. Det varte og det rakk.. og jeg rørte og rørte.. og rørte ennå mer. Ingen hadde fortalt meg at det gikk ann å ta kasserollen bort fra plata. SÅ jeg rørte så svetten rant og grøten ble rarere og rarere.

Jeg var antagelig himmel fjernt fra et sånt “Nissemodus”, når min mamma endelig kom hjem fra butikken. Hun trengte ikke lang tid for å skjønne at jeg hadde gjort en heroisk innsats for å berge grøten. Jeg kan ikke huske hva slags honnør jeg fikk for det. Men når jeg påtok meg noe gjorde jeg i alle fall så godt jeg kunne. Min pappa var jo mye borte i lange perioder på anlegg, så jeg var jo liksom mannen i huset. Jeg hadde to eldre søstre og en yngre bror. Og etter mat så blir det alltid…

Nå er den ene søsteren min død, og den andre er ikke så veldig flink på data, så jeg tar sjansen på at hun ikke leser dette. Men jeg mener bestemt å huske at det var en evig krangel mellom de to om hvem som skulle ta oppvasken. Så jeg sa bare ”gå vekk” så skal jeg vaske opp.  Og det hender jo at jeg gjør den dag i dag.. når vi har større middager og det ikke bare er å dytte hvert vårt i oppvaskmaskina. Så den kroken som krøkes tidlig.. holder seg en stund…..

Den må tidlig krøkes som god krok skal bli, dvs. den må tidlig i lære som skal bli dyktig i sitt fag, gammelt ordspråk. Eldste kjente kilde dansk ordspråksamling fra 1506.

Men om ikke søstra mi leser bloggen så gjør kona det.. så jeg tar noen sjanser her, men skitt au – den som intet våger intet vinner. Men tilbake til grøten…

Jeg skal ikke påstå at den episoden ved komfyren førte til at det å koke grøt faktisk ble en hyppig beskjeftigelse for meg og en av mine beste kompiser på den tiden. Rett som det var så spurte vi hans eller min mamma om vi fikk koke oss grøt. Og da var det snakk om smørgrøt, eller som det også heter Fløyelsgrøt. Og jeg kan forsikre om at vi ble spesialister på det. Jeg får jaggu meg lyst på den grøten bare jeg skriver det i bloggen her. Så jeg måtte google oppskrifter og fant i alle fall en som minnet om om den måten vi lagde smørgrøt…

Smørgrøt

1. Smelt litt smør i en kasserolle på lav varme.

2. Ha i mel mens du rører.

3. Spe med melk litt etter litt til grøten blir passe tykk. Rør hele tiden til alt er glatt.

4. Ha i litt salt mot slutten.

2 ss smør

2 ss hvetemel

Mengden melk tar jeg på feelingen.

Mens jeg googlet etter en oppskrift som lignet mest mulig på måten vi lagde grøten på, så fant jeg denne påstanden i en reklame av nyere dato:

“Nordmenn har laget grøt i flere hundre år, men for mange er det fortsatt et stort problem at grøten brenner seg i gryten. Hvorfor skal en så lettvint rett være så vanskelig å tilberede?”

Men det er jo bare tull og vas.. det det handler om,,  er jo bare “Å røre i grøten” 

Ha en fortreffelig dag og kveld 🙂 

 

Nå aner jeg ikke om stabukker og steinbukker er i slekt med hverandre. Og i alle fall tenkte jeg aldri på det da jeg var ung. Men steinbukk må jeg jo ha vært hele livet mitt for jeg er nå født i det stjernetegnet, i følge all tilgjengelig informasjon.

Og så står det jo og lese på nettet at den typiske Steinbukk er målbevisst og utholdende. Da må han vel se ut omtrent som dette…

Nå er det jo en viss fare for at når en blogger på min alder begynner å blogge om gamle dager, da ”blinker” et blålys og jeg aner et ”aha,, nå er gubben kommet i det moduset. Men hvordan i alle dager skal jeg få fortalt hvordan jeg virkelig oppdaget at jeg ikke bare måtte være Steinbukk men Stabukk også, uten å ta dere med bakover i historia? Så jeg tar sjansen…

Fotball ja. Men på langt nær så velpolert som disse spillere er og på langt nær med sånne baneforhold. Nei her må dere forestille dere en guttegjeng, antagelig på slutten av 1950 tallet som spiller fotball på en gressgrodd flystripe fra krigens dager. Kampen går lenge greit som det som regel gjør, helt til undertegnede mener at det skulle vært frispark og hele hans lag er jo enig. Men det er ikke motparten….

Så det ender i en slåsskamp, men nå skjer det interessante. Hele “mitt” lag går en etter en over til motparten, og slåsskampen blir ikke mindre heftig av den grunn. Jeg er jo i dag glad for at den foregikk med bare never, så sånn sett så fulgte den fotballens prinsipper om… “Fair Play”.

Men du allmektige så mye juling jeg fikk. Jeg kan faktisk ennå i dag, kanskje 55 år etterpå, huske hvordan jeg tok ut den siste rest av energi for å karre meg hjem, liste meg inn på soverommet og inn under dyna. 

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var mørkredd, men jeg tror nok jeg følte meg rimelig ensom der jeg lå. Inntil min mammas intuisjon gjorde så hun fant meg i senga, rimelig sliten og rundjult. Min far viste sjelden så store følelser, men den gangen sa han ikke et ord, han kledde på seg og strauk på dør. Jeg hørte jo senere at han hadde vært rundt å snakket med alle foreldre til de han mente kunne vært involvert.

Jeg kan faktisk ikke huske at denne episoden noen gang var tema mer, verken hjemme til meg eller blant gjengen som var i kamp på den flystripa som faktisk ennå eksisterer her i bygda. Men jeg husker en annen episode med fotball som tema. Da syklet en gjeng kompiser hele bygda oppover for å spille fotball. Og jeg glemte jo å si fra hvor vi skulle, så jeg var jo borte til sene kvelden.

Jeg var jo klar over at jeg lå tynt ann, og husk nå på at vi knapt nok ante hva en telefon var for noe på den tida. Det ble rimelig ståhei og som både far, farfar og oldefar i dag – så har man jo forståelse for det.. Så jeg ble sendt rett til sengs uten mat.

Men så våknet jeg av at min kjærlige mor kom listende inn med et matfat og sa ikke et ord. Og jeg var knapt halvferdig med å spise, før døra gikk opp og min far kom listende inn med et nytt matfat og ga meg det uten et ord. Den natta sovna jeg stapp mett og sikkert med et lurt smil om munnen. Og jeg fortalte aldri min mor eller min far om “dobbelt serveringen.”

Ha en fin kveld, og psst….jeg har hentet alle bilder fra nettet.. hadde liksom ikke med meg fotoapparatet da disse historier hendte 🙂

 

Terrassen er utvilsomt det stedet jeg tilbringer mest tid om sommeren. Der har jeg Paviljong, der skriver jeg dikt der nyter jeg mange timer selv om været ikke alltid er som man skulle ønsket seg. Og der har vi det meste av hagen vår. Og som mange har sett så blir det forhåpentligvis en blomsterflora der i år også. Det siste jeg så av det i høst var dette som har overvintret i kjelleren…

Og det har i vinter vært erstattet av dette.. som jeg faktisk har blogget om i et annet innlegg….

Men selv vinterstid kan man få øye på vakre motiver når man er ut i mørket for å hente inn ved….

Men tilbake litt til sommeren som var. Jeg har jo blogget om besøk av en katt som ble min sommerflørt… Men det hender det dukker opp ukjente som man ikke får riktig sånt forhold til…. Jeg har hørt hva insektet heter, men det har jeg glemt..

Den landet med et “brak” og rev meg ut av mine drømmer om edderkoppens arkitektoniske evner…. Og samlet krefter en stund før den forsvant..

Men edderkoppene holdt det gående jevnt og trutt og sluttet å telle hver gang jeg gikk i “garnet” når jeg kom ut på terrassen i tidlige morgenstunder. Og det er ikke tvil om at nå begynner det å krible.. nå kjenner jeg lysten etter å få fjernet “vedboden” få spylt og vasket.. få opp Paviljongen og begynne å plante ut. Men jeg vet jo at det ennå er noen uker til.. i mellomtiden så får jeg minnes morgensyn som dette og naturens lyder som er som ekko i bakhodet mitt…

Jeg gleder meg…….

Copyright bilder: Jan E. Håkonsen

 

De aller fleste, om ikke alle forhold mellom mennesker er basert på en form for grunnmur som inneholder en rekke elementer. Det gjelder mellom familiemedlemmer, venner, kolleger, naboer – ja selv innen organisert virksomhet som kultur, idrett og hva det måtte være. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å ramse opp alle disse elementene, men bare påpeke at når noen forsvinner så vakler den grunnmuren forholdet er bygd på. Og vennskap kan bli ødelagt for alltid.

Jeg har jo sett og selv erfart hvor lett det er å trekke seg unna når vanskelige ting rammer venner og kjente. Som for eksempel livstruende sykdommer som er vanskelig å forholde seg til. Jeg har jo også sett nære familiemedlemmer som går gjennom livet som bitre fiender. Og jeg har jo lest og hørt om naboer som aldri klarer å forsone seg etter krangel ofte om de små ting. Men det finnes alltid en vei tilbake til forsoning, om bare viljen og motet til å finne den er tilstede.

Dette er en omfattende del av livet for alle oss mennesker, og ikke like lett å sette ord på alt. Men jeg prøvde å lage noen vers om dette for noen år siden, som jeg har lyst å dele med dere.

Vennskap.

Vennskapets edle og trofaste sfære.

Er mellom deg og den du har nære.

Det er som en klippe som alltid vil være.

Ditt øye og øre, ditt innerste kjære.

 

Vennskapets bånd skal tåle det meste.

Gi av seg selv til det aller beste.

Gleder og sorger kan vennskapet teste.

En venn skal være din nærmeste neste.

 

Vennskapets grunnmur kan skjelve i grunnen.

Den dagen du kjenner du ramler til bunnen.

Når venner skal være som venner er best!

De svikter når vennskapet trenges som mest!

 

Hva er det som skjer, hvorfor hender dette?

Var dine venner de beste og rette?

Kan hende er svaret så enkelt som så.

Selv venner kan frykte for nærme å gå.

 

Kanskje samvittighet kverner og maler.

De valgte jo feil, og tryggheten daler.

Vi mennesker er jo så rare og dumme!

Når ord skal gi glede, blir de så stumme!

 

Vennskapets bånd skal tåle det meste.

Det gjelder for deg, og din nærmeste neste.

Det som var der en gang, kan komme igjen.

 Det fortjener jo du, og din beste venn!

 

Jeg har skrevet før på bloggen min om ordets makt. Og jeg fant en liten sak på google som jeg stjeler sammen med de bildene jeg har brukt i dette innlegget. Det er jo ikke alt man har tid til å lage illustrasjoner til selv.

Så når selv dyra, med sitt begrensede ordforråd får det til, så burde jo vi mennesker som har utviklet kommunikasjonen over århundrer klare det også.

Takk for titten og ha en nydelig dag alle sammen.

Copyright tekst: Jan E. Håkonsen

Kontrastenes tid, det er våren det – det er vel da vi her i nord merker aller mest at klimaet er en smule forskjellig i dette landet. Men hva betyr vel det når man har sitt lille “Paradis”.

Nå er jeg jo ganske så sikker på at verken øst- , eller sør- eller vestlendinger jubler “Hallelujah” til dette Paradiset, men nå hjalp heldigvis vårsola til med refleksen i det meste av snøen.. så den ble ikke riktig så synlig 😀 Men nå skal jeg ta dere med inn og gi en liten titt på hva som har skjedd og skjer siden sist.

Her er litt av det jeg priklet før påske, så de har da vokst litt i alle fall.. men vi kan ta et par blikk på litt nærmere hold, og også på agurkplantene, som er eneste grønnsaken i flokken..

Men nå begynner jeg å få en slags herlig hyper aktiv panikk lignende kribling som går i stereobølger gjennom meg. Altså gjør for all del ikke noe forsøk på å google det begrepet der.. det eksisterer kun veldig lokalt her hos meg. Og det skjer hver gang jeg ser over hva som er igjen å prikle.. og når jeg aner hvor trangt det kommer til å bli…

Og dette er ikke alt. Men det verste er at jeg sår alt, selv om det er over 1000 frø i enkelte poser. Og så sliter jeg noe fenomenalt med å avlive sånne små babyplanter.. sukk..

Men nå skal jo alle disse, og en gode del til høyre som ikke vises i bildet, av overvintrede geranium, fuchsia og hortensia ut av drivhuset etter hvert og beslaglegge et soverom til de kan plantes ut i slutten av mai en gang… Men det er noen såkasser jeg er litt spent på selv,, som skal bli til mangfoldige ampelplanter…

Disse har jeg aldri prøvd før.. så de skal vi følge litt ekstra nøye i tiden fremover.. men også her  er det på høy tid å begynne å prikle.

De er ikke store når de skal over i potter, og det kan se litt brutalt ut, men det går som regel veldig bra. 🙂 Men prikleprosessen er liksom ikke ferdig sånn for alltid. Man må følge med om de vokser sånn at det må etterfylles med jord.. og det blir nok ompotting og litt av hvert fremover..

Og nå får de jo gjødselvann.. men det er en egen prosess som jeg får komme tilbake til. Om jeg rekker å ta bilder da.. det blir travelt dette.. men så moro 😀 

Ha en herlig helg og vår der du bor 🙂

Copyright: Jan E. Håkonsen

 

 

Nå  har jeg blogget om både katt og sjura/skjæra men da var det liksom hver for seg. Og hadde jeg vært flink til det så hadde jeg lagt inn en link til de to blogg innleggene mine. Men nå er jeg altså ikke det. Så inntil jeg finner ut av det så får dere lete etter gamle innlegg på bloggen min. Men jeg gjør oppmerksom på at jeg har verken katt eller skjære som husdyr 😀

Men i dag tidlig når jeg stod opp og åpnet persiennene ut mot terrassen og den syrina skjæra prøvde å bygge reir i for et par år siden, å var det et ganske hektisk drama der rett utenfor vinduet.

 

Aha, nabokatta oppe i syrina…..

Og ikke alene nei,, der var et par skjærer (sjura som vi sier  her oppe…) som tydeligvis ville ha det moro. Nå er bildene tatt gjennom vinduet på terrassedøra mi, for jeg antar at artistene ville forsvunnet om jeg åpnet døra.Men jeg håper at dere får øye på det jeg så…. 😛

Og jaggu kom det et par småfugler som inntok orkesterplass for å følge med hvordan dette kom til å gå… Og så fikk både jeg og katta øye på en full mobilisering i hengebjørka på nabotomta.. og ikke rent få som tok seg tid å stille opp midt i vårens mer forplantnings messige sysler…

Jeg vet ikke om jeg begynte å få sympati for katta, men gjorde i alle fall ubevisst en litt for brå bevegelse…

Da forsvant de nærmeste skjærene.. og katta var snar med å prøve å komme seg ned fra syrina….

Og stopper opp og ser på meg.. for nå har jeg gått ut på terrassen.. og sier med all tydelighet ”Tusen takk”- før den rusler  hjemover….

Hadde katter og fugler kommunisert like godt, så hadde sikkert verden blitt en smule kjedeligere.

Men nå er jo skjæra ansett som et av verdens klokeste dyr.. så det forbauser meg egentlig at de ikke har fått montert opp sånne kattestoppere i trærne der de har reir. 😀

Ha en fortsatt God Helg 😀

 

 

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse påoverføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom ulike mennesker og dyr.

Posten Norge er en av Norges eldste og største statlige bedrifter, opprettet av Christian IV i 1647. Og telefonen er ikke gammel, det er faktisk de siste 30 årene at denne teknologien har utviklet seg med stormskritt. Men nå skal jeg ikke plage dere med min håndskrift lengre. Men en av grunnene til at jeg blogger er faktisk at jeg alltid har likt å skrive, og da var brev den måten vi kommuniserte på over avstand.

Denne har jeg aldri trengt, men jeg ser ikke bort fra at det er en generasjon,minst – som kanskje har behov for å titte litt på den OM de skulle falle for fristelsen å skrive et brev, og kanskje et kjærlighetsbrev. 

Og OM noen gjør det så finnes det ennå sånne bokser hvor de kan puttes i. Men posten har jo etterhvert blitt en del av kolonialhandelen rundt om i landet.

Jeg reiste til sjøs et år da jeg var 19 år, og jeg skrev noe enormt med brev. De øvrige av mannskapet var drittsur på megnår vi fikk post ombord. Jeg stakk jeg av med over halvparten av posten. Jeg koste meg og smilte, og sa at den som ikke gir får heller ikke. 🙂

For de aller fleste har lært både å lese og  skrive i ganske så ung alder. Etter at jeg kom fra sjøen så havnet jeg i Marinen, og da traff jeg min kjære som skulle bli min kone. Men etter endt verneplikt så flyttet jeg til Asker av ulike grunner, og det ble en avstand på over 120 mil mellom oss. Og det var ikke bare å reise i mellom heller. Så  kontakten ble i hovedsak gjennom brev og en sjelden telefonsamtale.

Så vi er vel et av de få forhold i Norge som kan dokumentere hva vi snakket om de to til tre første årene vi var sammen. Det er nemlig disse tre permene et synlig bevis på. 

Her ligger det brev i kronologisk rekkefølge. 🙂 Jeg skal ikke påstå at dette var en bedre måte å kommuniserer på enn dagens måter…

,,eller på denne måten…

Men mine venner, prøv å skriv et brev til en venn eller en slektning – og se hva som skjer. Det KAN hende det blir en svært positiv opplevelse 🙂 

I grove trekk så ser brevene sånn ut, så er det penn og papir og sjekke huskelista over her – så er dere i gang 😀 

 

Takk for titten and enjoy. 🙂