Ja her ser du. Det kan jo ikke være noen som helst tvil om at JEG må være egoisten i mitt liv. Profilerer meg selv og mitt liv på sosiale medier og gjennom Blogg til og med. Bloggere eller såkalte Influencere har jo blitt en egen klasse i vårt samfunn. Ikke at jeg tenkte på det, når jeg vokste opp, at det var det jeg hadde tenkt å til å bli når jeg ble en gammel kall.
Du finner de første innleggene om mitt liv og du klikker HER
Se det gliset! Her er gutten sin med Brylcreme i håret, eller det var vel helst Chezeline hårkrem jeg brukte på den tiden. Men egentlig så var jeg utrolig beskjeden, særlig ovenfor jenter, selv om det ikke akkurat ser sånn ut på dette bildet.
Men så ble man jo oppstilt til fotografering fra man var knøtteliten! Ja, nå ble jeg jo aldri så stor at det gjorde noe. Men jeg har alltid nådd ned til bakken, selv om jeg sitter og slenger med beina på dette bildet. Buster passer på fremfor inngangen til Tyskerbrakka. Det lå en rekke brakker av denne typen på Høgbakken, noe flere har kommentert.
Men den “fotooppstillinga” fortsatte jo, enten man ville eller ikke. Dette bildet mener jeg bestemt er tatt på Knøvelåsen. For de som ikke er kjent, så er det på fjellet i mot vest i vår sørvendte dal. Det er flere store fjellvann på den siden og en rekke hytter i spredt bebyggelse. Ikke store hyttefelt som man finner i dag. Legg merke til skoene mine! Det var de populære “fotballskoene” med knotter. men som ble brukt slik som vanlige joggesko i dag. De var populære å løpe inn i huset med, når sand og jord løsnet mellom knottene.
Her er egoisten i farta igjen! Dette bildet er tatt i solveggen på hytta til Peder Håkonsen, også på Knøvelåsen. Men jeg klarer ikke å huske hvem fotografen var, eller hvem jeg prøvde å sjarmere.
Å klatre i trær har alltid vært en lidenskap. Det er bare å se på fremsida på bloggen min, så skjønner dere at den lidenskapen ikke har gått over ennå. Uten å dra frem “egoisten” i meg, så var jeg ganske flink til å klatre i trær. Det er mulig jeg hermet etter min eldste søster, som var ekspert på å leke Tarzan! Og jeg kan lover dere, at hun var mer Tarzan enn Jane! Min yngste sønn har jo prestert å kalle meg Apekatt på en campingplass i Sverige, når jeg måtte entre meg til topps i en gran, for å hente ned en badmintonball.
Det var nemlig ikke så mye som var farlig før i tida, i de såkalte “gamle dager”. Jeg kvier meg litt for å bruke det begrepet, for jeg blir jo automatisk en del av av det. Når hodet ikke skjønner at skrotten er gammel – da er det ikke lett! Vi var ikke gamle kroppene før vi hadde vår egen kniv. Her driver vi/jeg på med knivkasting, slett ingen uvanlig lek på den tiden. Det er kanskje ikke verdt at man foreslår det for barnebarn og oldebarn, det kan det fort bli baluba av.
Det var jo ikke bare sånne “farlige” leker som klatring i trær og knivkasting vi holdt på med. Dyr var jo vanlig, og katt har vi hatt så lenge som jeg kan huske. På dette bildet er Pitten, en helt spesiell Mons. Ja, altså han som jeg holder i hendene. Vi var vant til dyr. Det var derfor vi hadde gjerder “før i tida”, for å holde husdyra ute fra tomta. Det var ikke uvanlig å samle “kukaker” etter veien for å bruke som gjødsel i hagen. Vi visste svært godt hvor maten kom fra!
Men det var ikke bare sommerdager, selv om det ofte kan føles sånn. Her er gutten på skitur. Antagelig på Saltfjellet, som var det mest vanlige. Jeg har jo fortalt at min far jobbet i NSB, så hver vinter/påske fikk vi en bunke med gratisbilletter til toget mellom Rognan og Lønsdal. Men det hendte like ofte at vi satt på med lastebilen til Edvardsen, som fraktet folk til fjells i et hus på lasteplanet. (Dette får du se i et senere innlegg).
I vinter har E6 vært stengt mange ganger på Saltfjellet, selv om trasèen er en helt annen enn det var når jeg var ung. Da ble veien automatisk stengt hver vinter og ikke åpnet før neste vår. At Norge var delt i to, var “helt normalt”.
Uten å bemerke det noe mer, så kan man få en følelse av det er slik i dag også, men av helt andre grunner.
Fiske i alle varianter, har også vært en vesentlig del av barne- og ungdomstida. Jeg kan ennå kjenne lukta av sild vi brukte til agn, når vi lå langflate på kaia og fisket i varme sommerdager. Vi bommet agn på fiskebutikkene til Coop’en eller Sundt, og kjøpte ett- eller toøres angler på Næstbybutikken. Jeg var også i perioder i elva og fisket, i den tida bambustrøene fikk stå i fred i skogen langs elva. Jeg ble aldri den store Isfiskeren på Saksenvika, men her er beviset på at jeg har vært der også.
Jeg kan huske den ene gangen at hele fjorden frøs ut til Tangodden fyr. Det har det blitt lagt ut bilder av på facebook for ikke så lenge siden.
Jeg ble aldri noen skiløper av rang. Jeg ble heller ingen skøyteløper, selv om det var en populær sport den tiden ildsjeler holdt liv i Skøytebanen på Rognan.”Verdenseliten” avsluttet hver sesong med besøk til Rognan, Det var tider det!
Jeg gjorde et forsøk på å bli skihopper, uten at det lyktes helt. Jeg hoppet jo lenge på vanlige langrenn ski, men fikk til slutt Hannibal Hoppski! Det var stor stas. Det lengste jeg dro dette til, var å delta i renn her i Lille Fløybakken. Ellers lagde vi hoppbakker langs hele fjellsida, ikke minst i Stabbursbakken og Linebakken. Det var ikke mye ferdigpreparte bakker eller løyper å finne, så det meste av tida gikk med til å ordne bakker og løyper selv.
Det aller meste av underholdning, måtte vi lage selv. Men vi hadde besøk av Sirkus hvert år, så lenge som jeg kan huske. Først var det Sirkus Løwe, som kom med båt, men etterhvert ble Arnardo en fast gjest i bygda vår. Vi unger tilbød oss å hjelpe til så godt vi kunne under frakt og tilrigging av Sirkuset på grusbanen. Håpet var å få gratisbilletter, men det fikk vi aldri. Det var ikke ofte det var råd til å bruke penger på sirkusbilletter.
Men det vi hadde råd til, var å lage sirkus selv i ettertid! Jeg husker godt at vi rigget til med ulltepper og sitteplasser og underholdt både unger og voksne. Her er det innendørs trening! Det er Nils Eriksen som ligger på gulvet og holder meg. Nå fikk jeg ikke strukket ut de lange, slanke bena mine, før bildet ble tatt, men det håper jeg er tilgitt!
Det var vanlig å få lov til å gå på fest når vi ble konfirmert. Jeg husker at jeg fikk lurt meg med på fest før jeg var konfirmert, til og med på lokalet på Sundby. Jeg skal ikke utdype hvordan det foregikk. “Gammeldansene” på ungdomshusene rundt i bygda var utrolig populære, selv om det sikkert hadde sine sider.
Den første festen jeg var på, var jeg så vettskremt at jeg kom meg aldri ut av garderoben. Når jeg kikket inn i lokalet, fikk jeg panikk og smatt tilbake i garderoben. Men jeg likte å danse! Her ser der gutten i full sving med å øve på den populære Twist’en!
Kanskje en av grunnene til at jeg hadde panikk på den første festen, var at jeg var veldig edru. Jeg ble ganske tidlig aktiv i NGU, og avholdsmann. Dette bildet er nok fra et eller annet i denne sammenhengen, jeg kan se NGU nåla på jakkeslaget!
Men akkurat DET . kommer jeg tilbake til i et annet innlegg.
De første delene av denne fortellingen finner du om du klikker HER – eller i arkivet på Blogggen, under Mitt Liv
Båt har vært en stor del av livet mitt. Min kjære far hadde mange båter, men den første, og kanskje mest spesielle, var Notbåten. Det var vanlig med silde snurpere i fjorden på den tiden. Fisket med Not, hadde hjelpebåter, som Lettbåter og Notbåt. Jeg kan faktisk huske en episode en snurper lå ved kai og kastet nota. Den fikk så mye sild at nota revnet.
Jeg kan huske en annen gang vi lurte oss ned i lasterommet på en snurper, som var fullt av sild. Det ble en dramatisk opplevelse, når jeg skled ned i silda og slet noe alvorlig med å komme meg opp. Men jeg kan ikke huske mamma sin reaksjon når jeg kom hjem, med silde slo fra topp til tå. Det er kanskje den type opplevelser vi fortrenger.
Min pappa, Ole Lagesen og Hjalmar Jensen, kjøpte en notbåt sammen. Jeg husker ikke årstallet, men det var ikke så lenge etter vi flyttet inn i Nyhuset. Jeg er ikke helt sikker på hvem som sitter og spiller trekkspill på dette bildet, men det kan være Ole Lagesen. Han var med i Hornorkestret i mange år.
Men det huset fremme i båten, bygde min far etter at han overtok eierskapet til båten. Ikke det vakreste, men det fungerte veldig godt.
Ole Lagesen var lensmannsbetjent i bygda vår. Dette bildet er tatt i hagen til han og hans kone Ågot. Her sammen med mamma og pappa. Når min pappa kom fra Sverige med mamma, rett etter krigen, fikk de bo ikke så langt unna huset til Ole Lagesen og Hjalmar Jensen (se under), så det var ikke rart de ble omgangs venner hele livet. Da var det heller ikke unaturlig at vi ungene fikk et nært forhold.
Den tredje skipsrederen, var Hjalmar Jensen. Han jobbet på Drageslipen. Jeg fant dessverre ikke noe bilde der kona, Karen, var med på. Karen og Ågot var søstre. På dette bildet er hans to sønner, Knut og Helge, sammen med meg og min yngre bror. Hvem den karen til høyre er, er jeg usikker på. Jeg har en svak erindring om hvor bildet er tatt, men det er ikke så lett for en gammel kall å huske alle detaljer.
Her har vi to av Skipsrederne i aksjon, Ole og pappa. Jeg husker at motoren var en Solo diesel, med et ukjent antall av hestekrefter. Men jeg minnes at den ikke var lett å sveive i gang, i alle fall ikke for en så lett i ræva som meg. Men det var om å gjøre å få av sveiva når den startet, så “vi” ikke ble med svinghjulet rundt. Det kunne få dramatiske følger.
Pappa overtok eierskapet til båten fra de andre to, etter relativt kort tid. Båten var utrolig stødig og rommet “all verden”, for å bruke det begrepet. Her er vi på tur utover fjorden, i et litt ruskete vær. Min lillebror ser ikke spesielt komfortabel ut, mens vi andre smiler tappert og syns det er “litt artig”. Den observante legger sikkert merke til mangelen av redningsvester.
Jeg husker spesielt en tur, der bare mamma og jeg var med. Da gikk turen utover fjorden, gjennom Saltstraumen og til Bodø, der vi overnattet på Småbåthavna. Det var faktisk en stor opplevelse den gangen.
Hvis dere legger merke til venstre hånden min, så er det en “rullings”, ja altså en lekerullings. Jeg var jo nestkommanderende ombord, så det så. Lite ante jeg den gangen at jeg skulle bli en storrøyker, som sikkert bidro til lungekreften jeg fikk konstatert i fjor, men operert bort.
Turen gikk videre fra Bodø og til Sandhornøya, og min fars fødested på Sæter. Her er et bilde av barndomshjemmet hans. Det er tatt under et mye tidligere besøk. Jeg tror det er mamma vi ser midt i bildet, og meg i forkant. Vi var på besøk der i voksen alder også, men etter at søskenbarnene mine, Håkon og Kjell døde, så har vi ikke vært der.
Her er et annet bilde derfra, fra den turen. Der er min mamma til venstre, og jeg og mine to søstre. Kanskje det er noen som kan bidra med opplysninger om de andre personene?
Dette bildet er i alle fall fra turen med Notbåten. Her er jeg ute og frakter min mamma fra og til Notbåten, så vi måtte ankre opp, siden det ikke var noen brygge der å fortøye båter til.
Kunsten å ro kom inn med “morsmelka” for oss på den tiden. Det var liksom ikke noe noen spurte om man kunne eller ikke. Jeg husker mange år etterpå, da min kjære, jeg og våre to sønner var på en hytte ved sjøen. Da sendte jeg min eldste sønn ut i en liten robåt uten tanke på at han ikke kunne ro! Da gikk det opp for meg at de nye generasjoner ikke fikk det inn med morsmelka på samme måte som vi.
Da ble det kurs i roing den sommeren!
Det ble mange turer og mange minner med den gamle og stødige Notbåten. Her er det min svoger Odd Madsen som er “rormann”. Det var på den tiden min eldste søster begynte å jobbe i gartneriet hans, som lå i Osveien på Rognan. Kanskje det er noen som husker det? Det var nok forut for sin tid. Det var ikke så mye fokus på hager og blomster da, som det er i dag.
Det var populært å bli med på tur med Notbåten. Som sagt så rommet den utrolig mye. Her er Berit Lagesen med, datter av Ole Lagesen, og barndomsvenninne av min yngste søster. Til høyre for meg sittet Elbjørg Jensen, og fremfor henne mannen, Arvid Jensen. Arvid jobbet på Dragselipen, og var en habil kar på Stortromma i Hornmusikken. Jeg kan huske at jeg elsket å gå ved siden av stortromma både på 17 og 1 mai!
I dag er det bare jeg som lever av disse.
Her gjør vi klart for å dra på tur med “Svenskegjengen”, mine besteforeldre og søskenbarn. Jeg skal skrive mer om “Svenskegjengen” i et annet innlegg. Men jeg vet at fjorden, båt og fiske, var en lidenskap for hele gjengen, hver sommer.
Bestefar og Bestemor var ikke akkurat kledd for tur på sjøen. Men på den tiden så fungerte det aller meste. Jeg tror ikke begrepet “Mote” var oppfunnet, ikke som jeg erindrer i alle fall.
Legg merke til vogna på bildet ovenfor. Den var laget av min far, og det var med den jeg dro material fra Tyskerbrakka og ned til Nyhuset vårt i Tyriveien.
Det var ikke uvanlig at vi dro ut, og hadde med oss middagsmat og koste oss i mange timer. Her var det romslig og plass til å bevege seg.
Jeg kan ikke huske at båten noen gang fikk noe annet navn enn “Notbåten”. Men navnet skjemmer ingen. Jeg kan heller ikke huske hvordan den endte sine dager. Her er det jeg som sitter til rors, på tur fra Rognan. Hvor ferden gikk den gang, husker jeg ikke. Men den får være avslutningen på denne fortellingen.
Så får vi se om Notbåten dukker opp flere ganger “I Mitt Liv”.
