Ut på jakt etter storfloa i kveldinga, men den så vi ikke snurten av. Men snø og sklett var det nok av. 😀 Litt artig å teste ut den nye mobilen med bilde og video i et sånt vær….
Om du klikker over, så kan du se filmen fra Øyra, mot Saltnes sida av elva.
Det er ikke bare bare når “folket mitt” finner på så mye rart. Akkurat som jeg ikke er fin nok, så skal de jåle meg til med caps og greier, stønn…. at jeg orker å være så snill…
Jeg har skrevet noen innlegg om kulturmiljøet i bygda vår. Det er ikke tvil om at det ligger på et høyt nivå, uten at jeg har gjort noen sammenligninger. Sang og musikklivet blomstrer, og det er snart tid for en rekke arrangement
Men det er et bygg jeg ikke har vært innom i det hele tatt, selv om jeg har sett denne “bunkersen” på avstand. Jeg vet jo at den dukket opp som en erstatning for den gamle Ekmann Smia. Det skjedde for rundt 8 år siden, og det kan du lese om du klikker HER
Her er to av våre gutter, det vil si at han med skjegg er vår yngste sønn, og han til venstre er hans eldste sønn, og vårt andre barnebarn. Sønnen vår har vært i Rockemiljøet i bygda i mange år, men i hovedsak i den gamle Ekmann smia.
Her er et klipp fra bandet Gangrene, som ligger på Youtube
Det var ikke folksomt når jeg fikk komme innom dørene her, men her er Kevin, som øver sammen med mitt nest eldste barnebarn.
Min yngste sønn har gitar som sitt instrument, noe jeg aldri har forsøkt meg på, dessverre. Mens barnebarnet har falt for slagverk. Jeg drømte om å få spille slagverk når jeg ble med i Skolemusikken i sin tid, men det endte opp med kornett. Men den tiden er over.
Men eldste sønnen trakterer slagverk så det bare står etter, om ikke på full tid, så er han med i et ganske aktivt band, Motorhavari. Bare klikk over så får du en smakebit. Nå har jeg ikke spurt om å legge dette ut, men satser på at det går bra 😀 Du finner de på Facebook også, klikk HER
De to siste årene så har UKM Fylkesmønstringa blitt arrangert her på Rognan. Det burde være et bevis på at det er tillit til kvaliteten på de arrangementene. Her er mange knagger kulturinteressen kan henges på. Jeg kunne dratt inn idretten også, men det får bli en annen gang.
Nå er det like før det braker løs med Årets Blåfrost også. Her rigges det til med digert telt utenfor Slipen Scene.
Men før det, så er det Harald Bakkes Minnefonds konsert i Saltdal Kirke. Her mønstrer Korbevegelsen, Hornorkester, Trekkspillklubb og Kulturskola. Selvsagt deltar en av Bygdas Kulturprofiler, Bjørn Andor Drage. Her er det bare å velge for enhver smak.
Men det er kanskje her mye begynner…. I en bunkers i snøskavlene utenfor et slitent Samfunnshus……..
Som jeg har fortalt om i mitt første innlegg om mitt liv, så rømte min far til Sverige under krigen. Der traff han henne som skulle bli min mor. Det var en dramatisk tid. Men når krigen var slutt, så ble det ble ekteskap og flytting fra sør Sverige og opp til Nord Norge.
De første delene av fortellingen om Mitt Liv, finner du om du klikker HER
Da dette bildet ble tatt, ante denne lille kjernefamilien i Berga i Kalmar, lite om hva krigen skulle bringe med seg av en ny fremtid. De bodde landlig til, med frukttrær og grønnsaker og høns, og manglet ingenting. De var langt fra krigens grusomheter der i det nøytrale Sverige. Men det skulle komme en Nordlending over grensa en vinterdag, på flukt fra tyskerne og krig. En dag skulle han dukke opp hos denne familien, og alt skulle bli forandret.
Her har det skjedd. Jeg er ikke sikker på om dette bildet er før eller etter min far måtte følge de norske polititroppene nordover i Sverige for å være med på frigjøringa av Narvik og Finnmark. Men det spiller ikke så stor rolle. Mamma ble gravid med min eldste søster like før det skjedde. Det skulle gå et par år før krigen var slutt, og pappa returnerte til Kalmar. Damen til høyre for min mamma, er min oldemor. Både hun og en onkel ble med på flyttelasset nordover til Rognan etter krigen. Her er nok ganske sikkert et bilde fra før krigen tvang frem en adskillelse av ukjent lengde og karakter. De norske polititroppene sine bevegelser i Sverige og delaktighet under krigen, var hemmelig. Dessverre ble det fortiet også av norske myndigheter etter krigen og i mange ti år. Det blikket som min mamma og pappa veksler i dette øyeblikket, viser åpent og ærlig en kjærlighet som skulle vare et helt liv. Jeg vet ikke hvem mannen er som sitter mellom dem og min bestefar .
Kjernefamilien “Ringkvist” i en litt eldre versjon. Som jeg også har fortalt, så trivdes ikke min bestemor og bestefar oppe i Nord Norge. I alle fall ikke som bosatte. Etter ganske kort tid flyttet de tilbake til Sverige, og kjøpte seg et hus nærmere Kalmar. Men de nære og kjære båndene til sin datter ble aldri svekket. Det resulterte i at de hver eneste sommer etterpå, kjørte den lange veien opp til Rognan. At det gikk godt i så mange år, er noe jeg er evig takknemlig for.
Mamma sin bror fikk tre barn med sin kone Ingeborg. De ble skilt ganske tidlig, og mine søskenbarn vokste opp hos sin far og mine besteforeldre. Det gjorde det sånn at de var med nordover til oss hver eneste sommer. Det ble som å ha tre søsken til, som kom fra det store utland på besøk. Men det gikk på svensk og norsk. Min mamma slo jo over til svensk momentant. Selv mange år etterpå, så var det ikke tvil om hvem som ringte når hun begynte å snakke svensk.
Her har det gått noen år. Inger Ann, John og Christer omkranser bestemor og oldemor. Jeg husker ikke så mye av min oldemor, dessverre. Men det er et hav av minner fra “svenskebesøket” hver sommer. Min bestemor hadde kunstneriske evner som jeg skal komme tilbake til. Men jeg husker godt når vi var på turer her i området om sommeren. Hun så dyr og fjes i steiner og samlet så min bestefar brummet for seg selv med tanke på plass&vekt på hjemturen. Men han sa aldri noe høyt som jeg kan huske.
På den tiden var det “private” søppelfyllinger mange steder. Det var også et yndet sted for min bestemor. Prisene for metall var høye i Sverige. Jeg var med mange ganger og samlet tomme hermetikkbokser, som den gang var i aluminium. Kom vi over kobberrør og andre “edle metaller” så var lykken stor. Dette ble solgt når de kom hjem til Kalmar, og gikk inn i neste års reisebudsjett.
Her er et glimt av bestemor, min onkel, Christer og Inger Ann utenfor huset vårt på Rognan. I bakgrunner ser vi huset til Paulsen’s. Uthuset rett bak oss, er ikke der lengre. De strikkeglade følgere, får her enda et par eksempler på hjemmestrikka gensere. Man har nok slitt ut noen av de gjennom de årene man har levd, uten at jeg husker det så veldig konkret.
Men jeg kan huske en annen katastrofal strikkehistorie. Det var en flott vinterdag med skikkelig skareføre overalt. Det var ikke så tett mellom husene som det var nå, og vi hadde det moro på den steinharde skaren. Da fant jeg ut at om jeg tok på meg flere par ull lester på føttene, så kunne jeg springe fortest av alle når vi lekte. Så tenkt så gjort….. Men gleden var på langt nær like tilstedeværende, når jeg kom inn til min kjære mamma, med et sett med “leste legger” rundt anklene. Selve fot delene på lestene lå antagelig jevnt fordelt over skaredekkede jorder i hele nabolaget.
Jeg har nevnt tidligere de pakkene med frukt og annet vi fikk fra Sverige en gang i året. Om dette er en forberedelse til en sånn forsendelse, det vet jeg ikke. Men det er i alle fall høsting av epletrær. Jeg kan ennå kjenne duften når jeg lukker øynene. Men det har sikkert sammenheng med at frukt slett ikke var like tilgjengelig da som nå. Nå er det en helårsgreie, så det er nok ingen unge i dag som tar et eple i sin hånd med like stor ærefrykt som den gang.
Et par bilder som jeg syns var litt artig. Min mamma og min bestemor i ganske så lik positur, og utenfor huset vårt. Hagearbeid hørte med, uansett. Jeg har jo nevnt at pappa var tidlig ute med å anlegge hage. Det var singel strødde stier rundt huset og blomsterbed over alt. Jeg har hatt men periode med drivhus som en ganske intens hobby, som nok de fleste vet. Men det har likevel vært noe helt annet enn det jeg husker fra den tiden. Når pappa kom hjem fra anlegg, så måtte det se sånn noenlunde ut i hagen. Da var det min jobb å bidra med å lugge ugress, og ikke minst å “skave” bort gress som fant veien opp i singel stiene rundt huset. Jeg skal være såpass ærlig å si at det var en pyton jobb.
Jeg har bare herlige minner om min kjære bestemor og bestefar. Hun fargerik og sprudlende, som tatt rett ut av et eventyr. Han bunnsolid og trygg, ikke så ruvende i høyden, men med smed never som nok kunne løfte en gutte ramp på strak arm, om det skulle være nødvendig. Men de hendene var av de tryggeste jeg noen gang har holdt i.
Duften av tobakk kan jeg også kjenne, om jeg konsentrerer meg. Han røkte pipe. Eller, når jeg tenker meg om, så koste han seg med pipa, om du skjønner forskjellen. Kanskje det var en av grunnene til at jeg begynte å røyke pipe først i tjue årene? Jeg røkte pipe i flere år før jeg smakte en sigarett. Hvem vet?
På dette bildet hadde jeg verken smakt røyk eller alkohol heller, for den delen. Her har jeg kommet fra sjøen etter mitt år som sjømann i utenriks fart. Det vil si, jeg satt på med bestefar og bestemor fra Rognan og ned til Kalmar, etter å ha vært hjemme en kort periode den sommeren.
Jeg var kommet inn på Sjømannsskolen i Tønsberg, og tok turen dit via Kalmar. Dette er deler av min historie som jeg kommer tilbake til. Det kommer også litt mer om mine besteforeldre på mamma sin side…. Men hvilken rekkefølge, det vet jeg ikke ennå.
Tusen takk til alle som gidder å følge meg i Mitt Liv, det setter jeg pris på.
Vi har mye å være takknemlig for i den vakre bygda vår. I dag ble jeg fascinert&fanget av himmelen tre ganger. Det ga meg også en anledning til å pause litt fra alle innleggene om Mitt Liv. Det er det sikkert ingen som har noe i mot. Jeg fikk laget et “værinnlegg” i går også, som tilsammen med dette, gir et godt bilde av Naturens mangfold. Det finner du om du klikker HER
Du verden så vakkert det har vært de siste dagene. Jeg lagde et skikkelig vinterlig innlegg for et par dager siden, med film til og med. Det finner du om du klikker HER.
I dag hadde de allmektige værguder funnet ut at nok får være nok! Har du lyst har du lov til å bli med på en liten kjøretur, i en helt annen idyllisk virkelighet enn for et par dager siden.
Her kommer et litt sammensatt “kapittel” i mitt liv. Det er ikke like lett å få satt sammen en fortelling på denne måten. Ikke uten å bruke masse tid til redigering og undersøkelser for å få alt så rett og sammenhengende som mulig. Men det er liksom ikke det som er min intensjon med dette.
Derfor blir det “hoven roven” og ganske så unøyaktig. Men det kan hende det kan være med på å trigge mimring til de som vil lese, og vekke noen tanker og meninger. Da har jeg i alle fall oppnådd veldig mye.
I mitt forrige innlegg skrev jeg om “Oss på tur”. Her kommer en masse bilder om “Oss og andre familier”.
Her må jeg bare advare med en gang: “Jeg kan ikke navnet på alle jeg legger ut bilder av, og jeg håper ingen har noen motforestillinger på at jeg gjør det. Isåfall vil jeg ha beskjed, sånn at jeg kan slette.”
Har du ikke fått med deg alle de andre delene av denne fortellingen min, så kan du klikke HER så kommer du rett inn til de.
Det er ikke lett å si hvor dette er. Men jeg har en mistanke om at det kan være på Skar, hvor Reidar og Hildur Eriksen har med seg min mamma og pappa opp på hytta på Ingeborgvann. Jeg husker godt bilen. Det var jo ikke så flust med biler da og man kunne skjelne det ene bilmerket fra det andre. Jeg vet ikke når dette kan være, men bildet er i farger og helt sikkert tatt av min far.
Her er deler av ungeflokken til de på det øverste bildet, Eriksen&Håkonsen, og helt sikkert ved ei eller annen hytte på fjellet. Fra venstre er jeg, Frank og Liv Reidun. Til høyre gjør min yngste søster Grete et forsøk på å få lillebror Svein Inge til å se på fotografen. Legg merke til alle bar føttene. Det var slett ikke uvanlig å løpe rundt i bar føtter det meste av sommeren. Det er ikke like stor stas å labbe rundt uten sko i dag, det har jeg prøvd, nemlig.
Her er både voksne og unger samlet. Det er rart når man begynner å mimre til gamle bilder på denne måten. Da dukker faktisk dufter av fjerne tider opp. Jeg kan nesten ikke huske noe særlig av “inneleker” for oss unger. Det meste av tiden brukte vi utendørs, både sommer og vinter. Savnet vi TV, mobil, dataspill,,,, osv… osv… ? Ja ikke vet jeg, jeg kan ikke huske at vi snakket om det en gang 😀 Vi hadde sikkert ikke tid heller, for det var så fantastisk mye annet vi kunne finne på.
Dette bildet har jeg lagt ut før, men i en annen sammenheng. Dette er fra Lønsdal stasjon på Saltfjellet. Jeg tror det må være fra 50 tallet da Nordlandsbanen kun var ferdig dit. Her er det familien Næss og oss som blir fotografert. Fotografen er nok Einar Næss, for jeg har et annet bilde der det er pappa som tar bildet. Fra venstre, Inga, Edna og Leif. Næssfamilien har vært og er “bærebjelker” i hornorkestret i bygda. Kanskje du eller noen du kjenner har fått fartsbot av Leif i den tiden han var en av lovens voktere ?
Sammen med oss står drosjesjåfør Andersen. Hvem husker ikke han og de andre drosjene på den tiden, kommer du på noen ? Jeg klarer ikke å huske bakgrunnen for bildet, hvor vi kom fra eller hvor vi skulle. Og i hvert fall ikke om alle sammen kom/dro i samme drosja. Jeg skal ikke nevne hvor mange vi kunne være i hver drosje når vi i senere år dro på fest på lokalet oppe i bygda, selv om jeg tror det er for sent å etterforske de tilfellene i dag.
Her sniker det seg inn et bilde av nyere dato. Som jeg har sagt tidligere, så har jeg en elendig kunnskap om slekta på min fars side. Der vet jeg at det er andre som har betydelig bedre oversikt. Dette bildet er i alle fra Hamn i Gildeskål. Her har vi tatt med oss min gamle far og mamma til min tante Borghild. Dette er på 90 års dagen hennes. Takket være min kjære kone, så fikk vi god kontakt med tante Borghild over noen år. Vi var ganske ofte på bedriftshytta til STK, som lå på Valnes, ikke lå så langt unna.
Her er det mer Sæter folk på besøk, og på trappa hos oss. Dette kan ikke være tatt lenge etter at vi flyttet dit. Til høyre i bildet ser du luka ned til potetkjelleren. Potetåker var nesten obligatorisk til alle og enhver i de dager. Jeg husker pappa hadde laget en renne med en grov metallrist i bunnen, sånn at det meste av jorda på potetene ramlet av på tur ned i kjelleren. I dag setter vi noen få poteter bare for moro skyld.
Dette bildet å være tatt rett etter krigen og ikke så lenge etter at Mamma og Pappa var kommet fra Sverige. Jeg er på tynn is med navn her. Men jeg ser i alle fall min kjære mor til venstre. De tre andre damene er Rønnaug og hennes søster Solveig, om jeg ikke tar helt feil. Bak Rønnaug står “Besta” som jeg tror er mor til Rønnaug, Jeg husker henne godt, og hadde stor respekt for henne. Hun hadde en skikkelig stav som hun kunne dunke i gulvet og se morsk ut. Men jeg lærte etterhvert at det var et lunt glimt i øynene hennes.
På den tiden ble vi vant med flere generasjoner i familien. Det har vært godt å ha med seg, for idag er jeg bare nødt til å bli vant til gamlinger. Jeg stirrer en i øynene hver morgen i speilet på badet.
“Tre vakre jenter med øyne blå.” Nå må jeg bare krype til korset og innrømme min elendighet om øyenfarger. Jeg er heller ikke sikker på hvem som tar bildet. Men til venstre er Bente, søster til Johan Bent Kristensen og til mor til mine søskenbarn fra Sverige, i midten mamma og storesøster Nette til høyre. Jeg kommer tilbake til “Svenskene” i mitt neste innlegg om Mitt Liv. Det som kanskje er interessant å legge merke til, er området rundt.
Pappa var tidlig fokusert på å anlegge hage, og her kan man se antydning til det. Det lille treet ved gjerdet bak, er en hengebjørk. Han bestilte flere trær og prydbusker fra en planteskole i Trøndelag, jeg husker navnet men ikke stavemåten (Leühtens). Denne lille hengbjørka, ble faktisk halvannen favn ved, da jeg måtte ta den ned for noen få år siden.
Pappa jobbet borte på anlegg og var ikke hjemme da leveransen kom med toget. Jeg var ikke gamle karen da jeg måtte hente forsendelsen på Jernbanestasjonen, og dro det hjem på vogn. Jeg kan ennå huske at jeg hadde blodsmaken i munnen før jeg kom hjem.
Hele dette området ble regulert og solgt ut til tomter av bestefar til Svein Krane. Han la Planet navn på alle tomtene, og den ledige tomta bak de vakre damene, heter Uranus – og der bor Svein Krane i dag. Vår tomt heter Saturn, så vi var dramatisk tidlig ute med romfart i hine hårde dager.
Her er en vakker bukett av både Håkonsen, Kristensen, Eriksen. Her er det fritt frem for å finne navn og bekjentskap, eller andre ting du legger merke til. Jeg tror dette må være tatt ifm konfirmasjonen til min eldste søster.
Dette er nok “ungdommen” fra bildet ovenfor. Jeg er slett ikke eldst av denne gjengen, men det ser ut for at jeg føler meg litt stor og mandig der jeg sitter i front. Den trappa fikke etterhvert både overbygg og rekkverk. I dag er den borte, da generasjonsboligen til mine foreldre er bygd ut fra denne siden av huset. Heldigvis så fikk de mange fine år der.
Enda et bilde fra vår vakre fjellheim. Her er det Sletteng’s som poserer sammen med deler av min gjeng. Hvis formen holder, så tror jeg at jeg er nødt til å få tatt meg en tur på disse trakter til sommeren. Faren er nok tilstede for at jeg går meg vill, Men det hadde vært moro å se om man kjente seg igjen. Jeg har slett ingen grunn til å skryte av mine erobringer av fjellheimen i voksen alder. Bjørnar, i midten av bildet, ble en habil kar både på klarinett i skolekorpset, og ikke minst på trekkspill. Hvem husker ikke Sletteng’s fra mang en gammeldans på lokalene i bygda.
Jeg kan faktisk huske når dett bildet ble tatt. Vi hadde bare den ene hunden, Buster, når jeg var unge. Så det var stas å få låne denne hunden til Lagesen’s (se innlegget om Notbåten). I dag er det bare jeg som lever av dette flotte firkløveret. Det er tydeligvis ballspill på gang, det var en viktig aktivitet og i mange varianter den gangen.
Her har vi storbesøk, eller de er nok på tur til å dra. Amerikabesøk. Jeg har fortalt at min far kom til Rognan som ganske ung, og bodde hos sin eldste bror Peder og kona Rønnaug. Faren omkom i et forlis da han og sønnen Reidar var ute og fisket. Reidar ble berget av to andre brødre og søsteren Borghild. Dette bildet er av Reidar og kona, samt en datter og ektemannen. Mens Reidar klamret seg fast til båten i stormen, så lovte han Gud å bli prest om han berget livet. Det løftet holdt han, og ble prest i Amerika.
Det har ikke vært all verdens kontakt med all slekta i Amerika. Men jeg kan huske en gang vi fikk beskjed om at en gjeng var på tur forbi her med toget. Da hadde vi to minutters slektstreff på Jernbanestasjone her, før toget durte videre sørover. Det er ikke kvantiteten som alltid er det viktigste, for å si det litt på den måten.
Rett bak, til venstre i bildet står en liten lønn. Den måtte jeg ta ned for noen år siden. Men lenger til venstre, mot vest på tomta, står en annen lønn som ble plantet på samme tid som denne og hengbjørka jeg nevnte ovenfor. Legg også merke til portstolpen og glimtet av porten, som min far har laget. I porten står navnet “SATURN”. Portene står ennå i kjelleren her, men mangler en T.
Se her ja, her har gamlingen blitt konfirmant. Der sneik det seg inn et bilde som kanskje er et hint om at nå må jeg komme meg videre i “Mitt Liv”. Her er også noen nye personer som jeg ikke har hatt bilde av før. Helt til høyre er svigerfar til min eldste søster, bestefar til Håvard Pettersen, for de som måtte kjenne han. Det var Samenes Nasjonaldag i går, og Madsen slekta har bidratt både på skolefronten og ellers, for samene i Finnmark.
Jeg avslutter med tre bilder, som jeg er ganske sikker på er tatt i forskjellige anledninger på Sæter i Gildeskål. Det er det eneste jeg vet om de bildene. Men jeg håper noen på Sandhornøy sida kan bidra med litt informasjon, det har i alle fall vært moro.
Det ble mye på en gang.
Jeg håper likevel at noen får litt glede av dette.
Dette bildet er malt av min kjære Bestemor, sikkert for minst 50 år siden. Selv om hun bodde i Sør Sverige, så var hennes hjerte mye i Nord Norge, av mange grunner. Samedraktene er neppe korrekt i farger og mønster, men bildet er malt “med hjertet”.
Som noen vet, så holder jeg på å skrive en svært lite dokumentarisk fortelling om Mitt Liv. Jeg skal straks lage et innlegg om mine svenske aner og svenske familie. Om du ikke har fått med deg de andre innleggene, så finner du de om du klikkerHER. Men det er helt frivillig.
Her har noen tenkt på oss gamlinger sin sikkerhet. Ikke akkurat en samekofte, men en refleksvest høyt i min kjære Lønn.
Det kan jo hende noen har vært engstelig for at vi skal snø fullstendig ned. Vi har jo verken rein eller snøscooter. Men ennå så berger vi oss ganske så bra.
Det er vinter, det er vakkert og det er Samenes Nasjonaldag.
Liker du å følge historien om mitt liv, så kommer du til de øvrige innleggene om du klikker HER
Du også finne det i arkivet på fremsiden av bloggen, under Mitt liv.
Lykke til og tusen takk for interessen.
Det nærmeste jeg kan huske om begrepet “ferie” på den tiden, var fri fra skolen. Pappa hadde verken sertifikat eller bil. Bil hadde vi kun kontakt med når svenskene kom nordover hver sommer. Pappa reiste tidlig på anlegg, etter NSB sitt verksted ble lagt ned her på Rognan, og var mye borte. Dette kommer jeg tilbake til senere. Men jeg kan likevel huske turer, mange turer sammen med familien.
Her er jeg sammen med mine to søstre, og bildet er tatt i den berømte Tyskerbrakka. Min eldste søster og jeg har alltid hatt et nært og godt forhold. Det hadde jeg med min andre søster også, men på en annen måte. Hun likte slettes ikke å bli fotografert, men nå ser ikke jeg spesielt blid ut akkurat her. Dessverre døde min yngste søster for den god del år siden.
Men tilbake til turer…
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker situasjonen veldig godt! Min eldste søster og en venninne, Karin Sundby, hadde røket uklar med foreldrene og skulle rømme hjemmefra. På den tiden kunne ikke jenter rømme alene. Derfor ble Karin’s bror, Tor og jeg tatt med som “gisler” for den grusomme urettferdigheten de opplevde i sine hjem.
Vi endte på Osøyra, som du ser på bildet ovenfor. Skjønt det var i en annen tid og en annen årstid, ikke minst. Vi lagde telt av ullfilter/pledd og spiste flatbrød. Jeg skal ikke snakke for min kjære søster, men jeg husker en viss lettelse da “redningsaksjonen” kom syklende og fant oss, etter flere timer.
Jeg skjønner at folk som ikke er spesielt kjent her, blir forvirret av lokale steds navn, men sånn er det nå bare. Jeg har prøvd å ta bilde av et Google kart og prøver å lage en oversikt, og håper det gir et visst inntrykk. Selve sentrum ligger rundt området der Rognan Hotell er markert.
1. Der vi bor i dag.
2. Omtrent der hytta jeg ble født i er og Tyskerbrakka var.
3. Flyplassen. Hele dette området kalles Skansen, og var militært fra gammelt av.
4. Osøyra, langs vakre Saltdalselva. Rett over ligger min kjære Arbeidsplas.Nexans, der jeg jobbet fra 1978 til jeg ble pensjonist.
5. Øyra, som jeg har skrevet mange innlegg om. Herfra går fjorden utover mot Saltstraumen.
6. Rognan Industrikai, og veien ut mot Edelfarm og Tangodden fyr.
7. Her lå NSB sitt anleggs verksted. Til venstre og utenfor bildet finnes Videregående skole og nedlagte Rognan Planteskole.
8. Her i området ligger Barneskola og Ungdomsskola.
9. Slipen Scene, Saltdal Kirke, Sentrum Øst
Her bodde og vokste vår lille familie opp. Min kjære far var snill men det skulle være litt disiplin. Jeg husker dette bildet godt. Pappa brukte fjernutløser på kamera, men det var ikke så lett å få min yngste søster til å smile. Det gikk over til full latter, og noen ekstra turer for pappa for å stille inn kamera. Da ble han en smule streng i blikket.
Dette bildet er ikke fra den lengste turen vi hadde. Men både 17 mai og 1 mai betydde mye. Her er vi foreviget nede på kaia. Jentene ser ut til å samme type kåpe, men sånne detaljer brydde ikke jeg meg om da. Da var det Hornmusikken som stod i fokus. Ja også en is i kjeks hos Johansen.
Her er vi i alle fall på tur. I store slagstøvler til og med. Jeg kan erindre at jeg tok et eller annet på hodet, men hva det var/er, det husker jeg jaggu ikke. Enda så fenomenal hukommelse jeg har, så må jeg bare innrømme at jeg heller ikke husker hvor vi var. Jeg ser at mamma har skjørt på seg, så jeg er litt spent på hvordan vi kom oss dit. Det ligger snø mellom bjørketrærne ser jeg.
Her er jeg ganske så sikker på at vi må være på Tangodden. Der fyrlykta står, og Saltdalsfjorden går over i Skjerstadfjorden. Det var et yndet utfartssted i sin tid, og er det den dag i dag. Jeg kan ennå huske rester av anretninger på bergene som ble brukt til å lage klippfisk. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang så fisk ligge til tørk der. Min eldste søster var i Sverige hos mine besteforeldre en lang periode, men om det er årsaken til at hun ikke er med her, det vet jeg ikke.
Her er vi på fjellet på Vestsida av dalen, nærmere bestemt på Knøvelåsen, og på hytta til onkel Peder og tante Rønnaug. Jeg kan ikke huske sist jeg var oppe der, men det må være nærmere 60 år siden. Ikke langt unna i alle fall. Vi er velsignet med natur på alle kanter og i alle varianter. Men den skrotten som fører dette i pennen, skal i alle fall ikke beskyldes for å ha tråkket stier for mange steder. Det er synd, men et faktum, at sånn er det bare.
Det her mener jeg bestemt er på høyden over Skipmanvik. Det vises ikke på kartet jeg la bilde av ovenfor. Men ser du på kartet helt til venstre, så finner du “Vikveien”. Den går til Halsmoen, Vik, Øksengård, Dverset og Skipmanvik. Det var små steder, men det var skole både i Vik og på Dverset. I dag blir det bare færre og færre skoler og lengre og lengre skolevei. Selv om transporten går en del raskere. Vi syklet mye den veien også som tenåringer. Det var faktisk to kafèer i området der, “langt fra folk”, men veldig populære . Savoy og Iris.
Dette er fra samme side av fjorden som bildet ovenfor på Hals, og på Knoph hytta, som pappa fikk låne noen ganger. Godt nedballet var vi i alle fall. Jeg husker godt den jakka jeg har på. Den hadde mamma sydd om fra et annet plagg! Det var slett ikke uvanlig. Min kjære svigermor snudde til og med snippene på skjortene mine i flere år. I disse miljøfokuserte tider, så er det kanskje noe for ungdommen å satse på ? Eller hva tror dere ?
Knoph, som eide denne hytta var med i motstandsbevegelsen under krigen. Tyskerne tegnet et digert hakekors i Storfloget under krigen. Bildet ovenfor er tatt under Floget. Dette området er også et populært utfartsområde, både vinter og sommer. Knoph og en gjeng, malte det norske flagget over hakekorset på slutten av krigen. Det vakte selvsagt forskjellige følelser. Du kan lese noe om dette i et annet innlegg, om du klikker HER
Et dårlig bilde, men det er for å vise at det var fjord og båt som var den største sjarmen. Dette er fra Sæter, der jeg prøver å imponere min lillebror med hamling og roing. Det var så naturlig å gjøre det, at verken voksne eller unger tenkte risiko. Null svømmekunnskaper og null redningsvester.
I bakgrunnen ligger den berømte Notbåten! Den lagde jeg et eget innlegg om. Der har jeg fått korreksjoner fra en datter av Ole Lagesen og min søster, at Notbåten ble kalt “Tulla Onassis. Kanskje kan det ha noe med denne historien jeg fant på nettet, klikk HER og les…
