Når natten faller på…..

I går kveld ble det gatekjøkkenmat.

På Perlys.

Da svingte jeg innom kaia en tur.

Det er alltid flotte og populære motiver der ned.

Uansett om man snur seg den ene eller andre veien.

Særlig når det var blikkstille som i går kveld. 

Slike syn som dette vekker mer enn minner.

Særlig for en gammel kall som har opplevd de gamle dager i fjæra.

Men vekker glede også.

Over aktivitet.

Herlig.

Men jeg kunne ikke tusle rundt der nede alene.

Jeg skulle jo på Perlys og hente mat.

Så hjem bar det.

Dit er det alltid godt å komme.

Og maten var kjempegod. 

Mot himmelens sfære…..

Alle bildene er tatt innenfor gjerdet på kirkegården på Rognan.

Se som de strekker seg mot himmelens sfære.

Så like, men så forskjellige.

Noen som kler seg nakne mot høst og vinter.

Noen som vil møte vinter like grønn som alltid.

Og noen som aldri mer vil farge en eneste årstid.  

Sola forteller med styrke at det er høst.

Det glitrer i naturens fargeprakt, mens den lister seg ned bakom fjellene.

Stadig tidligere for hver dag.

Det nærmer seg slutten av et merkelig år.

“Pandemiens år”, hvor så mye ble satt på pause.

Det var stunder det føltes vanskelig å finne glede og lykke.

Tårene satt løsere enn smilet.

Vi  følte alle at vi ble rammet.

En stund.

Men noen vil aldri møte et nytt år igjen.

Vi er heldige som kan gjøre det.

Det skal vi være takknemlige for. 

Riktig God Helg.

Asker og helomvending…

Da var jeg i gang med Mitt Liv.

Det vil si, det har jeg jo vært i noen ti år.

Men ikke på denne måten.

Her om dagen, la jeg ut en modifisert reprise av det siste innlegget, som kom i april.

Det kan du lese om du klikker HER.

I det innlegget gikk turen til Asker,

så jeg fortsetter der jeg slapp…..  

Jeg hadde håpet å få noen bilder fra Oluf Lorentzen.

Fra deres tid i Sentrumsgården i Asker.

Men det klarte de dessverre ikke å finne.

Selv har jeg svært lite bilder fra den tiden.

Jeg har også brukt mye tid til å søke på Nasjonalbiblioteket, uten å finne så mye.

Jeg fikk heller ikke noen respons hos Budstikka. 

Men jeg skjønner at det er mange år siden, og tid er en mangelvare. 

Dessverre. 

Dette bildet fikk jeg låne av Asker Bibliotek.

Jeg har glemt hvem fotografen var.

Det ber jeg om tilgivelse for.

I alle fall ser vi Sentrumsgården i bakgrunnen.

Der Oluf Lorentzen holdt til i første og andre etasje.

Det var rulletrapp opp fra kafèen og kiosken, og opp til selve butikken.

Til høyre lå Asker Kroa, der min kjære mamma jobbet i mange år.

Som Koldjomfru. 

Dette bildet er ikke fra butikken i Asker, men fra Karl Johan.

Butikken var nærmest en “Institusjon” , og selvsagt leverandør til Slottet.

Butikken i Asker var like selvfølgelig leverandør til Skaugum.

Den første tiden jobbet jeg mest på lageret, med rydding og sjauing.

Men etter hvert så fikk jeg mer og mer ansvar for innkjøp.

Utenom ferskvarer.

Butikken var delt i flere avdelinger. Kjøtt – fisk – frukt – ost – brødvarer.

I tillegg til de arbeidsområder hver hadde, så hadde alle ansvaret for en reol i butikken. Hver torsdag åpnet butikken senere på morgenen. Da begynte dagen med at alle gikk gjennom “sine reoler”. Vasket og trakk frem varer så hyllene så fulle ut. Etter dette, samlet vi oss i kafèen til personalmøte. Der var det informasjon og smaksprøver på varer.

Det ble lagt stor vekt på kompetanse og kunnskap om vareutvalget. I tillegg kan det nevnes, at det aldri ble gjennomført prising og fylling av varer i åpningstiden. Det ble gjort en gang i uka på kveldstid. Der det ble benyttet en gjeng med flinke ungdommer som gikk på Videregående.

Men som nordlending, så hendte det at jeg fikk noen interessante spørsmål.

Som for eksempel, om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom sørover.

Jeg svarte bare tørt, at vi var vant til å arbeide der jeg kom fra – så vi trengte ikke noe opplæring til det. 

Oluf Lorentzen la ned alle butikkene sine for en god del år siden, og satser nå bare på engros.

Men de har også Nettbutikk.

Om du har lyst å finne mer ut om dem, kan du klikke HER

Fra 1969 til 1971, bodde min kjære på Rognan og jeg i Asker.

Det ble tre permer med brev i løpet av den tiden

I tillegg reiste jeg nordover så ofte som ferier og jobb tillot det.

Men det er klart at vi ble kjent gjennom brev.

Brevene har vi ennå.

Det er ganske fascinerende å kunne scrolle tilbake i våre ord og tanker fra den tiden .

Jeg bodde en kort tid sammen med min pappa, på anleggsbrakka. Han jobbet som sagt i NSB, i forbindelse med dobbeltspor/tunnel mellom Asker og Drammen.

Etter kort tid så fikk jeg hybel på Billingstad. Hos en eldre dame som leide ut til flere.

På nabohybelen bodde en student på musikk konservatoriet. Hver dag etter jobb så startet han med pianoøvinger.

Det hadde sin sjarm. Det samme hadde avhengigheten av tog til/fra jobb.

Det endte med at jeg flyttet inn på samme hybel som en kollega av meg. En trivelig kar fra Finnmark, som jeg dessverre mistet kontakten med. Men firmaet, med butikksjef Ove Hanssen (en herlig danske), brukte betydelig summer på annonser .

I særlig grad, når min kjære skulle flytte sørover.

Det ble noen visninger hvor det var helt tydelig at det ikke var veldig aktuelt å leie ut til en nordlending.

Men til slutt så fikk vi en flott sokkel leilighet til en danske som var gift med en dame fra nord.

Den leiligheta lå i et relativt nytt boligområde på Ridderkleiva.

En god trimtur fra butikken i sentrum.

Hybelen jeg og min kollega fra Finnmark delte, lå i Asker Terrasse. Hos en tannlege, såvidt jeg husker.

Huset til venstre på bildet er derfra.

Her er min kjære på besøk.

Vi hadde forlovet oss i jula, og hun ble med til Asker på besøk i Nyttårshelga. 

En slik reise var en stor sak på den tiden.

Særlig for ei ung jente som ikke hadde vært mye utenfor sine nærområder.

Min kollega måtte rømme hybelen når jeg fikk besøk.

Men heldigvis hadde han en bror som bodde i nærheten.

Jeg klarer dessverre ikke å finne mange bilder fra leiligheta vi hadde i Ridderkleiva. Men jeg kan huske at husverten gjorde iherdige forsøk på å lære seg å spille fiolin. Hva som var den beste musikalske opplevelsen – av pianospilleren på Billingstad, eller dansken på fiolin – ja det skal jeg la være usagt. 

Når min kjære flyttet sørover, hadde vi ikke behov for så mye kontakt med andre mennesker på fritiden.

Men vi fikk besøk av “svigemor” den første jula vi skulle feire sammen der sør.

Min kjære kom jo rett fra Husmorskola, og hadde lært og lage Mjød.

Jeg glemmer aldri, da vi skulle sette oss ned i pyntet stue og ta jula inn over oss.

Da hentet jeg en flaske med hjemmelaget Mjød.

Korken forlot flasketuten nærmest på egenhånd og spruten stod i taket.

Det ble en opplevelse som ikke er så lett å glemme. 

Som sagt, så hadde vi ikke så mye omgang med andre på fritiden, etter at min kjære flyttet nedover.

Men dette bildet er fra før hun gjorde det.

Det er fra den samme gangen som hun hun bare var på besøk.

Som nyforlovet.  

Da slo vi ut håret og dro til Oslo .

Sammen med en jeg kjente gjennom jobben og kjæresten hans.

Vi feiret Nyttårsaften på gamle, ærverdige Regnbuen.

Den brant ned flere år etterpå, og ble aldri gjenoppbygd.

Men den hendelsen, var vi totalt uskyldig i. 

Nå begynte ting å skje fort…..

Vi forlovet oss som sagt i jula i 1970.

Sommeren 1971 flyttet min kjære nedover til Asker. 

Det ble lyst for oss både i Asker Kirke og i Saltdal Kirke.

Lysninga stod i Budstikka den 20. september 1971.

Hun fikk også jobb hos Oluf Lorentzen.

Det gjorde nok tiden i sør mye enklere.

Vi fikk være med på åpningen av butikken til Oluf Lorentzen på Hosle i Bærum.

Jeg tror det var den siste butikken i Lorentzen kjeden.

Det ble laget en Karriere plan for meg i selskapet.

Men tankene gikk stadig oftere mot nord…. 

I oktober i 1971 ble det bryllupsfest på Rognan.

Det hadde neppe gått uten en utrolig herlige innsats og forberedelse av hennes søster og mann.

Min kjære svigerinne og svoger. 

Min kjære var ikke bare hvit brud, men Naturen vartet opp med hvitt landskap.

I tillegg pyntet to flotte brudepiker opp på en vakker måte. 

På toget tilbake til Asker, begynte mistanken å komme om at min kone kunne være gravid. 

Som nygift og nyutdannet fra Husmorskolen, fikk min kjære det til å skje mirakler på det lille kjøkkenet.

Det var en stor overgang fra hybelperioden sammen med en kollega.

Men vi ble fort klar over at hun virkelig var gravid.

Med graviditeten kom en periode med en kvalme av dimensjoner. 

Det holdt på å ende i en ekteskapelig katastrofe. 

Hun hadde nemlig lært å lage Sylte på Husmorskolen.

Den skulle selvsagt lages på “den gamle måten”.

Av et grisehode.

Kombinasjonen av Grisehode og Gravid Kvalme, var elendig.

Jeg kan love dere at jeg ikke var like blid å smilende under den prosessen, som på bildet over.

Det endte med at min kjære stod halvveis inne i stua og kombinerte kommandorop med brekninger.

Mens jeg stod og svettet med et sleipt og uhåndterlig Grisehodet.

Jeg banner på et f***skapen flirte av meg…

Altså Grisehodet, ikke min kjære….

Men det ble sylte.

Det ble Mjød også, som jeg allerede har nevnt lenger oppe. 

Så det ble en vakker kombinasjon av Mjød i stuetaket og Syltelaging, som satte sitt preg på vår første Jul som nygifte. 

Men det ble artige minner av det.

Det gikk ikke lang tid, før vi ble enige om at vi ville flytte nordover igjen.

Når vi hadde bestemt oss for det, falt mange brikker på plass.

Jeg fikk rede på at det skulle bygges en ny og moderen kolonialforretning på Rognan.

Av kjøpmann Jacob Normann, som hadde butikk i nabokommunen.

Han forhandlet en god del varer som Oluf Lorentzen importerte.

Jeg hadde jo lært utrolig mye på de årene jeg hadde jobbet hos Lorentzen.

I tillegg hadde jeg tatt Handelsskolen som privatist.

Jeg fikk Butikksjefen til å skrive en attest, og sendte søknaden nordover.

Det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk et positivt svar.

Gleden var stor når den beskjeden kom.

Jeg stortrivdes hos Oluf Lorentzen, og hadde gjort det hele tiden.

Men tanken på stifte familie der i sør, fristet verken meg eller min kjære. 

Forholdet vårt hadde vært preget av avskjeder og gjensyn.

Helt fra vi møttes på bygdefesten mens jeg var i Marinen. 

Her er et bilde fra et sånt øyeblikk.

Derfor ønsket vi å flytte nordover, der vi hadde våre røtter og nærmeste.

I mai i 1972, var vårt lille flyttelass sendt nordover med godstog.

Vi var på vei nordover.

Det er ikke vanskelig å se en glede i dette blikket på bildet.

Vi hadde avtalt med mine foreldre om å flytte inn i heimhuset.

Siden de fremdeles jobbet og bodde i Asker, eller rettere – på Høn.

Ellers visste vi lite om hva som ventet oss…..

Men DET, er en helt annen historie.

#oluflorentzen #budstikka #asker

Surprise on bike…

Som noen kanskje vet, så investerte vi i nye sykler i sommer. 

Vi har ikke overdrevet bruken av de ennå.

Vi prøvde en gang å foreta vår ukentlige handling bare med sykkel.

Det var ikke helt vellykket, selv med sekk på ryggen. 

Vi har bryllupsdag om noen få dager.

49 år for å røpe den hemmeligheten.

Da tenkte jeg, “hvorfor ikke kombinere det nyttige med det sunne.”

Jeg har jo profilert at vi handler lokalt.

Og begge syklene ER handlet lokalt.

Men denne eska måtte jeg hente på pakkeutleveringa på Spar.

Damdidei… det åpenbarer seg…

Antagelig ikke de mest spenstige veskene.

Men de så ganske så greie ut… 

Da var de montert og truer bilens faste rutiner.

NÅ blir det spennende å teste de ut.

Men vi har ennå ikke streifet innom tanken på Norgesferie på sykkel.

Så ikke prøv dere.

Men det kan hende det blir mye mer sykkel enn det har vært.

Bare ikke vinter og snø kommer alt for brått på nå….. 

Mitt Liv – så langt jeg kom sist…

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Ikke for meg en gang.

Nå er det flere måneder siden dette innlegget ble lagt ut.

Jeg har ventet og håpet på å få tak i noen bilder fra Oluf Lorentzen.

Fra tiden i Sentrumsgården i Asker.

Dessverre så lyktes jeg ikke med det.

Derfor kommer denne reprisen av siste innlegg.

Så får jeg fortsette med det materialet jeg har.

Har du lyst til å lese alle de andre innleggene ?

Da velger du “Kategori” på bloggen min, og deretter “Mitt Liv”.

Lykke til. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen.

Det innlegget finner du om du klikker HER

Avisutklippet over er fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogsstasjon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover til Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb. 

Det hadde han faktisk rett i.

Et alternativ var å mønstre på i Utenriksfart som telegrafist.

Les om min tid som sjømann HER og HER

Men den tanken slo jeg fort fra meg. 

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!

“Når sommer prekiveres…”

Alt har en ende.

Sånn er det bare.

Og det er slett ikke alle ender vi har kontroll på.

Men de fleste må man ta konsekvensen av.

Slik som sommerens avskjed og høstens ankomst. 

Nå har høsten forbarmet seg med et unikt vær.

Det gjør det flott, men også litt rart – å rydde bort sommeren.

Men mye skal få en sjanse til å overleve til neste år.

Da går veien fra tunge urner til lettere plastpotter.

Her begynner det å bli klart for transport etappen til kjelleren.

Her samles de i den mørke kjeller.

Så får man håpe at jeg husker en skvett med vann av og til…. 

En god del hagemøbler er allerede på plass i garasjen.

Men noe hageutstyr skal få tilbringe vinteren ute. 

Men ikke helt i fri luft da…. 

Ikke akkurat vakkert.

Men det funker… 

Da var det klappet og klart…

Bortsett fra løv som nok vil flagre fritt i mange dager fremover.

Da fikk poteter selskap av Fuchsia og Geranium.

Det gjør det kanskje litt lettere å huske på at det må vannes bittelitt…

Om du ikke fikk lese om “Epler&Poteter” – så klikk HER 

Men ennå gjenstår blomsterkasser på terrassen.

Det ble litt for brutalt å røske disse opp med rota !

Ha en flott høst på alle måter. 

På epleslang….

Det skjedde i fjor faktisk.

Våre to små epletrær ble rensket for frukt en stille natt.

I år fikk de stå i fred.

Og ser da ganske så lekre ut.

Men nå er jeg “allergisk” for sure smaker…..

Dette er min kjære sitt domene.

Antagelig må jeg beskjære litt til våren.

Ja, ikke madammen altså.

Men epletrærne…

Madammen vil jeg ha akkurat sånn som hun er.

Det blir neppe etablert noe sylte-/safteri her i  gården av denne avlinga.

Dette er jo mest for moro skyld.

Og moro er det – fra blomstring til høsting.

Ja jeg sa “to epletrær”..

Så da må jeg ha med et bilde av dette også.

Eplene trenger så visst ikke bli surere på meg enn høyst nødvendig.

Mens madammen høstet epler, stod jeg med rompa til værs.

Du verden som vi følte oss som bonde og gardskjærring. 

Potetopptakinga kan du lese om du trykker HER

Værgudene er fantastiske for tida.

Ha en herlig søndag der du bor. 

Nå handler vi lokalt på Elon….

Vi gleder oss når sola står opp over aktivitet og endringer i vårt lille sentrum.

Vi som har levd en stund er vant til navne endringer.

Men vi handler lokalt uansett.

Ikke sant – det gjør vel du også ?

Jeg fikk havari på Musa her i uka.

Som du kan lese om, hvis du klikker HER.

Så jeg var sjeleglad når butikken åpnet på torsdag.

Men dumme meg skulle jo fått med meg en superbillig Smart TV.

Jeg tok bare med meg Musa jeg, og dro hjem glad og lykkelig. 

For det manglet ikke på åpningstilbud i en nyinnredet og flott butikk. 

Her mangler ikke noe som helst.

Men skulle det mangle noe, så er jeg sikker på at det strekkes ut en hjelpende hånd.

Service og assistanse har aldri manglet i denne butikken.

Uansett hva navnet har vært.

Gratulerer og lykke til.

Nå handler vi lokalt på Elon.

Ikke sant ?

#elektronikk #elon #saltdalkommune #lokalt #næringsliv

En håpløs kamp….

Vi knytta nævann og trua mot himmel.

Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.

Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.

Men tause som grava, e svarann vi fikk. 

Værgudann flire, og slæng på en regnskur.

Så husann kan speiles i gjørme og vann.

Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.

Når værgudan jævles, og sommarn førsvann. 

De ramla dass, både drømma og plana.

Om glovarme daga hær oppe i nord.

Sjøl musa og rotta – ligg dær og glana.

Dær rompa skal være når trangen bli stor!

Blomster som tåra kan røre de fleste.

Men trur du han bryr se’, han værguden hær?

Kanskje han tålmodet vårres ska teste.

Å se ka vi tål før vi pakka og fær?

Nei no ska du høre du værgud så vrang!

Vi gjer oss såvesst ikkje uten en kamp!

Kan hende vi tenne som krutt med et “pang”!

Å jaga dæ vækk som en anna slags ramp. 

Alle ønskes en vakker høstdag.

I pakt med naturen 😀

 

Når musa slår seg vrang ….

Ja de sier så.

Men når musa lever sitt eget liv…

Ja det KUNNE jo vært morsomt…

Men det VAR det slett ikke…

Det var nemlig denne musa som begynte å bli vel sprelsk.

Helt ute av kontroll.

For å si det sånn.

Da var det ingen vei utenom.

Avskjedens time var et faktum. 

Et slags generasjonsskifte.

Da var den nye musa klar til action.

Så får vi  se hvor lenge den holder ut.

Er du overgitt over hva man kan skrive om ?

Ta det helt rolig – der er nemlig jeg også!

Riktig God Helg.