“Smaken er som baken, og kan ikke diskuteres”, sies det.

Nå er ikke jeg helt sikker på hva smak og bak har til felles.

Eller det er kanskje det de ikke har… “noe til felles”?

Selv det kan vel diskuteres.

Om det skulle ha noen mening.

Smak og behag er forskjellig.

Det er et faktum.

Det kan alle være enige om.

Det er verre å være enige om konsekvensen av det.

“At min smak og din smak er like riktig”.

Selv om vi holder baken totalt utenfor.

Vi er alle stolte over vårt vakre hotell.

Slik som det speiler seg her, ut mot fjorden.

Det har hatt sine opp-  og nedturer siden det ble bygget.

Pandemien satte krokfot for hele hotell- og reiselivsbransjen.

Da satte eierne av hotellet i gang en storstilt oppussing innvendig.

Inkludert en omlegging av driften.

Jeg har selv svingt malerkosten i det siste, les gjerne HER.

Nå er hotellet i gang med en total ansiktsløftning utvendig.

Det går ikke like upåaktet hen som maleaktiviteten på vårt hus.

Forståelig nok.

Nå er det like før de setter i gang på sjøsiden.

Sånn blir det.

Fremsiden, med inngangspartiet, er nærmest ferdig.

Jeg skal ikke ramse opp adjektiver brukt på Facebook om dette.

Men det er mangfoldig.

Og bekrefter påstanden, om at smaken er forskjellig.

Uavhengig av innblanding av baken.

Men det er flere som svinger malerkosten rundt i vårt sentrum.

Det er en kjent kunstner på gang, engasjert av Blåfrosten.

Ståle Gerhardsen fra Trondheim.

Han har produsert denne karen.

En som virkelig “har ramlet på baken… av kjærlighet.”

Dette kan du lese mer og bedre om, hvis du klikker HER. 

Kanskje vi skulle ta lærdom av det ?

At ulikheter ikke er et problem men en gave vi skal ta vare på. 

Selv om vi ikke trenger å ramle på baken av begeistring av andres meninger….

Så kan vi akseptere de og sette pris på de.

#blafrosten

En liten tur innom kirkegården, resulterer som regel i et bilde eller to…

Heggen er i vakker blomst.

Jeg skal ikke kommentere duften.

Vi hadde en diger hegg i hagen.

Men den måtte bøte med livet for noen år siden.

Men det kommer nye skudd fra rota.

Må nok ta et tak der om ikke lenge.

Denne vakre urna er kommet på plass ved inngangen til kirkegården.

Vi har en kirkegård vi kan være stolte av.

Vår lille flyplass ligger tett opp mot kirkegården.

Denne helga var det aktivitet med fallskjermhopping.

Jeg syns det er moro, og ikke sjenerende.

Kanskje det er delte meninger om det.

Men jeg håper vi klarer å bevare dette området.

 

Ha en nydelig fredag alle sammen.

Hva er best av 10 gubber i hånda enn 1 på taket…?

Ja si det, forteller historien ikke noe om.

Når kåken var malt, ble det plutselig klart.

Nesten fullstendig komplett åpenbart.

Taket og trappa du ser mitt i mot.

De var nesten fastgrodd på egen rot.

Det er bare sånn når man begynner et sted.

Da blir det bråstopp på fritid og fred !

Se bare sjøl om du tviler mitt ord. 

Da er det bare å mote seg opp.

Klatre i stige til høyeste topp.

Ligge langflat å åle på magen.

Med hammer og brekkjern, ja også med sagen. 

Her går det unna med fryd og gammen.

Nede på gresset står selvsagt madammen.

Hun mener bestemt at hun passer på meg.

Men egentlig står hun og knipser i vei.

Men det må innrømmes at det var jeg.

Som sa sånn forsiktig: “Ta bilde av meg”.

Sitte på taket og  sjølfokusere.

Vifte med drillen og nærmest posere !

Trenger jeg virkelig si noe mere …?

Jeg må bare innrømme at det dukker opp minner der oppe på taket.

Taket er over uteplassen til min kjære mamma og pappa.

Her var det liv og røre hver sommer..

Fullt hus og stormende jubel.

Trappa som min pappa har laget, har tålt noen skritt.

Men det er intet som varer evig.

De skrittene er borte.

Nå er også trappa borte.

Ny trapp klar for nye skritt.

Men jernristene min far har smidd og sveiset, holder ennå.

Hvem vil sette sine spor her i fremtiden… ?

Det må bare innrømmes at energien ikke har vært helt på topp de siste par årene.

Husmaling har vært et tema i samme perioden.

En god nabo tilbød seg å ta det øverste i Møn veggene.

Da løsnet det og formkurven steg i takt med sommertemperaturen.

Tusen takk til nabo for solid bistand.

Litt skraping og grunning ble det.

Men på langt nær så mye som det ser ut til på dette bildet.

Ellers får bildene tale for seg selv. 

Østveggen.

Detaljer mot sør.

Mot sør og vest.

Mot vest og nord.

Nærmeste del er generasjonsboligen.

Når malinga var unnagjort, dukket andre behov opp.

Men det er en annen historie….

Nå er det godstemning i sentrum.

Helt nye blomsterkasser og benker er på plass.

Da kan sentrum gjerne speile seg i vinduer.

Det ble utrolig bra.

Dette bildet er har jeg lånt fra siden til “Rognan Sentrum”.

Fjorden ligger stille.

Bare måkene er i bevegelse.

Sommermåneden begynner på sitt beste.

Det ble grønt på rekordfart.

Den takknemlige stemora er en velsignelse.

I all sin prakt.

Hva mer kan man forlange. 

Det skjer ting rundt jernbanestasjonen på vårt lille sted.

Det ser ut til at det bygges opp til en base for vedlikehold på Nordlandsbanen.

Intet er bedre enn det.

Det er neppe NordNorgebanen det er snakk om.

Det skrev jeg mye om i innlegget du kan lese HER.

Selv tungtransporter som dette, kommer langs veien.

Men nå finnes det neppe så mange spesialmaskiner.

Selve stasjonsbygningen blir liten i bakgrunnen.

Mon tro om den er svensk ?

Det er jo svenske tog som går på norske skinner.

På Nordlandsbanen i alle fall.

Men såvidt jeg vet, så er Banedrift enda norsk.

Jeg la bare merke til navnet på doningen.

“Lillan”.

Som faktisk var klengenavnet til mitt kjære søskenbarn i Sverige.

Men det er faktisk mer interessant hvordan de skal få denne over på skinnegangen. 

Mye aktivitet på gang i området.

Jeg bare antar at det er “pukking” av som skal i gang.

Så får vi se hva som skjer etter hvert.

Aktivitet er alltid av det gode.

Uansett. 

 

I en liten pause i malinga…

Da ble dette til.

Når sjura har reir sitter kråka og lura.

Men sjura er ikke nådig med sånne griske beskuere.

Det kan bli livlig i nabolaget når det er to som slett ikke går overens.

Men det roer seg etter hvert.

Høyt henger de, men forhåpentligvis ikke sure.

Det er ikke bare sjura&kråka som flakser sammen i lufta.

Disse to, og flere til, kom dalende i pinsehelga.

Jeg aner ikke om de hadde en flørt i lufta.

Men de holdt tett følge på vei ned fra himmelen blå. 

Sei&Klippfisk.

To sorter vi fikk leveranse av.

Jeg betviler sterkt at de har hatt noe samkvem gjennom livet.

Annet enn å svømme i samme hav.

Nå er de igjen adskilt.

I hver sin vakuum pakning, men i samme fryser.

 

Heldigvis så er vi to – som sammen skal nyte de.

Hver for seg, når dagen kommer.

Ha en vakker søndag. 

Det er relativt lett å lempe ambisjoner opp i hengeren.

Nå har jeg slett ikke tenkt meg tilbake til drivhustida.

Men kanskje litt grønnsaker og poteter.

Sånn på et lavt hobbynivå.

En eldgammel Pynterabarbra hadde spredd seg utover.

I samme område måtte en diger hengebjørk bøte med livet.

Det ble plutselig ikke bare å sette spaden i jorda.

For å si det sånn.

Tanken var å få bearbeidet jorda her med poteter. 

For de som smetter innom bloggen min….

Husker dere innlegget om pallekarmer?

Har du lyst å lese det, så finner du det HER

I området her,  har det vært ganske uryddig.

Dette prosjektet mitt hadde liksom en dobbel hensikt.

Det er ikke sikkert det blir noen pallekarmer her til neste år.

Det ble ikke så verst, med litt duk og dekkbark rundt.

Men jeg har masse pallekarmer igjen.

De blir neppe tatt i bruk i år.

Jeg tok å skrudde sammen noen enkle rammer.

Litt gammel material har man alltids liggende i garasjen.

Stiftet fast tykk plastfolie over.

Det ble et helt greit “drivhuslokk” etter mitt begrep.

Ganske så lett å lage lufting med en liten trekloss.

Potetene er ikke kommet i jorda ennå.

Tela dukket opp nedi bakken.

Jeg fikk bare såvidt testet ut mitt impulskjøp på nettet…

Husker du ikke den elektriske jordfresen..

Da må du lese HER.

Der får du også et tilbakeblikk på drivhustida.

Nå er det bare å håpe på mye lys og varme.

DET får man ikke kjøpt på nettet.

Den kommer hver vår.

Klorer seg fast på de utroligste steder.

Vekker glede etter mørke og kalde tider.

Den gir seg ikke, løvetanna.

Det gjør ikke kulturbastionen i Saltdal heller.  

Så sikkert som Storflåget består, spirer kreativiteten på Slipen Scene.

Blåfrostfestivalen har måttet gitt tapt under pandemien.

Det er klart det gjorde vondt.

Men de la seg ikke i stabilt sideleie.

Ta turen innom Blåfrosten – klikk HER

Nei, de fødte nye ideer og overrasket alle.

Med en splitter ny Barnefestival på sommerstid.

På vakre og sentrumsnære Øyra.

25. – 26. juni 2022 braker det løs for første gang.

Ta turen innom Nettsiden og/eller Facebooksiden deres.

Nettsiden – Klikk HER

Facebook – Klikk HER

Nå går pila oppover.

Det går mot sommer og bedre tider.

Vitaminpiller som denne nyheten trengte vi.

Tusen takk til Bamseklemmens far og Blåfrostteamet.

Lykke til!

Riktig god helg og pinse.

Tusen takk for at du stakk innom bloggen min.

Det er vel det elver skal være.

Selv om de tilsynelatende ligger i dvale vinterstid.

Det er alltid spennende når våren kommer.

I helga var det faretruende lenger oppe i bygda.

Det er noe mektig over elva.

Den skifter karakter mange ganger på tur ut mot havet.

Se gjerne det lille filmklippet over.

Sykkel- og turstien langs elva er flittig benyttet.

Saltdal har unike muligheter for sykkelentusiaster. 

Saltdal Elveeierlag har fått laget en flott film om elva.

“Dronninga i Nord”.

Den kan du se om du klikker i bildet over.

Sykkelstien følger elva mange steder.

Ha en flott kveld alle sammen.