Det var vår andre 17 mai, preget av Pandemien.
Jeg er usikker på om den fortjener å bli skrevet med stor “P”.
Den kan jo få lov til å tro at den har hovedrollen en stund til.
Men vi vet annerledes.
Vi dekket bord, selv om det ikke er til stor familiefest.
Vi pyntet oss.
Vi deltok i “Ja vi elsker” av full hals,
Aspic har blitt en tradisjon til 17 mai lunsjen.
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.
Det kan jo være så enkelt at det er knallgodt.
Men det kan også være fordi det er minner fra yngre dager.
Da var det festmat.
17 mai er fest.
Selv om pandemien er der.
Vi slår ikke på Stortromma.
Når Hornmusikken lyder utenfor, da kommer klumpen i halsen.
Da sprenger lysten på – til å dundre på stortrommer og mere til.
Jeg måtte lage et morgeninnlegg, som du kan les HER.
Selv kaffekosen nytes med en viss andakt.
Varm eplekake, omkranset av de norske fargene.
Nå skal jeg være veldig rettferdig.
Det var min kjære som stod for både Aspic og Eplekake.
Jeg bare pillet reker og skrelte epler.
Så vi samarbeidet i det små.
Nå er det vårt felles samarbeid som skal knekke pandemien.
Friheten og vårt demokrati betyr så utrolig mye.
Det visste de “som kjempet og vant vår rett”.
Som det står i Nasjonalsangen.
Men det er aldri over, verken i det store eller det små.
“Også vi når det blir krevet…”,
lyder en av de siste strofer.
Neste år skal det vi ha Seiret.
Tenk hvor fantastisk det kommer til å være.
