På ville veier

I går skrev jeg om NordNorgebanen.

En debatt som blomstrer som bare det.

Infrastruktur engasjerer folk til de grader.

Mye av uenigheten går på “Vei ELLER bane”.

Du kan lese det innlegget om du klikker HER

(advarer om at det er linket flere artige filmer fra Nordlandsbanen’s barndom).

Både Nordlandsbanen og E6 går gjennom bygda mi.

Side om side i lange strekninger.

Fra syd til nord.

Eller omvendt om du vil.

Nå skal det sies at det er gjort mye på vei siden E6 het Riksvei 50.

Bildet over er faktisk en del av Rv 50.

En flott natursti i dag. 

Oluf beskrev jo Rv50 som bare han kunne det.

Om du ikke har hørt den, så MÅ du bare klikke over og kose deg.

Han har bidratt til å profilere NordNorge på sin helt unike måte.

Nå kan vi heldigvis se forskjell på Naturstier og hovedferdselsårer.

Selv her i nord.

Den i bildet over, går fra en rasteplass langs E6.

Beskrevet som en av Norges fineste.

En gave gitt til bygda mi da nye E6 ble åpnet.

Det sies at man eldes med skjønnhet.

De ord er jeg ikke sikker på Nerauran Rasteplass kan beskrives med.

Men jeg er ikke sikker… .

..om man er på gale stier eller ville veier.

Det er neppe en smule forsøpling som er det verste.

Det ble bare et minne om da jeg var på ville veier.

Med røyken lett tilgjengelig.

Da stakk det litt i arret etter lungekreft operasjonen.

Nå var jeg aldri noen sigarrøker.

Det var ikke sterke budskap på pakkene som fikk meg til å slutte.

Det var det barnebarn som gjorde.

Jeg er ganske sikker på at de ikke begår den tabben.

Men du verden så spennende å følge med på deres veivalg.

Det er ikke bare Infrastruktur som er i fokus i dag.

Klima, miljø og forurensning… ja jeg bare nevner det.

Jeg så noen bilder på Nyhetene fra helgens utefester.

Der var tydeligvis miljø&forurensning druknet i nytelser.

Da er man kanskje en smule på Ville Veier.

I skrivende stund snør det ute.

Riktignok bare noen florlette fnugg.

Kalenderen drar seg mot Mai.

Vi får lette blikket oppover.

Nå har vi vært innestengt i over et år.

Trangen til å være på “Ville Veier” er overhengende.

Men vi får kanskje holde oss “på skinnene” litt til.

Der det går skinner altså…

Eller hva ?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

På vannets veier…

Noe gjentar seg år etter år.

Men sjelden helt likt.

Dette er våren 2020.

Artig med litt tilbakeblikk på vår mektige natur.

Årets snøsmelting blir neppe så dramatisk.

Det spirer og gror, på så mange steder.

Litt jord og litt vann så er det gjort.

Himmelens og jordens allmektige pakt!

Naturlig nok, så er fokus i disse dager på Saltdalselva.

Med sine alle sideelver.

Flomvarslene er sterke og tydelige.

Jeg lagde et innlegg for et par dager siden.

Det finner du om du klikker HER. 

Klikk i pila ovenfor.

Ser du noen forskjell på to dager?

Vannets veier.

 

Bølgene slår mot den gråkvite strand.

Polerer og vasker steiner og sand.

Havets evige vandring i tiden.

Hvor kommer det fra? Hvor drar det siden?

 

Regndråper, lette og tunge som bly.

Treffer ditt ansikt fra himmelens sky.

Vannet det sildrer og finner sin vei.

Sammen med gleder og sorger i deg.

 

Vannet er livets beskyttende pakt.

Vannet kan drepe med dødens forakt.

Regnbuens farger beskriver det best.

Vannet er livet sin mektigste gjest.

Denne lille osen bidrar nok ikke så mye i den store sammenhengen.

Men den har vært der så lenge jeg kan huske.

Et yndet sted for oss unger, for “100 år siden”.

Rumpetroll fanging, var spennende.

Alt havner i sjø og hav til slutt.

Hvis ikke noen finner på å forby det også…..

Men ennå trenger ikke elver og bekker søke om utslippstillatelse…

 

Tekst, film og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Noen tanker på en tur bare…

Det er så stille der.

Bare noen lyder fra sjøfugl som klargjør for hekking.

Nesten sånn at jeg trår med varsomhet.

Snø- og is flekker ligger ennå der.

Standhaftige i stadig lengre og lysere dager.

Store og tause steiner, men så fulle av historie.

Så liten man blir i alt det store….

En løsrevet rot har klort seg fast på land.

Når kom den elvelangs, båret på vårens krefter?

Jeg undres…

Men det er en fururot, tror jeg.

Et av bygdas stolte symboler som måtte gi tapt.

En eller annen gang.

Selv så stor og kraftfull den måtte ha vært.

Så liten man blir i alt det store.

Men hva er stort og hva er lite?

Fjellene blir mindre bak en liten skråning.

Det viser at alt er viktig.

Alt har en sammenheng.

Ingenting er stort alene.

Det minste kan bli det største, i den rette sammenhengen.

Bare se på disse stråene.

De kan rage høyere enn fjellene.

Peke opp mot himmelen, som den stolte furua gjorde en gang.

De står stødige og rotfaste i frossen jord.

De aller fleste.

Naturen er merkelig.

Den fremhever ikke størrelse i all sin prakt.

Det er det vi mennesker som gjør. 

God Helg

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Løssluppen og våryr…

Nå søker folket mot snøkledde fjell og vidder.

Noen søker mot fjære og fjord.

Det gjør elva, som begynner å bli løssluppen og våryr.

Måsene tar seg en tur på Isflakene.

Jeg husker den sporten fra yngre dager.

Men jeg turte ikke en gang tenke tanken nå.

I fall min kjære begynte å ane uråd…. 

Elva er beherskete i år.

Alt foregår kontrollert og still.

Klikk på videoen over, så får du litt av den følelsen.

Er det ikke vakkert?

Isflak på tur utover fjorden.

Møtet med salt sjø er dramatisk.

For et isflak altså.

Det var ikke noen å se lenger ut.

Men vi så antydning til grønnskjær på trærne.

Det går mot vår.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

En snartur setter også sine spor….

Det ble en liten tur i går.

Ikke mye å skryte av.

Men selv små turer kan sette sine spor.

Du blir kanskje lei denne “utsikten”?

Den har jo satt sine spor gjennom mange innlegg.

Jeg la jo ut et innlegg i forgårs med Storfloget i sentrum.

Fikk du ikke lest det, så finner du det HER 

Spor i snøen er slett ikke uvanlig på denne tida.

Men det er ikke mine.

Det var en smule slapsete og glatt der i området.

Så jeg nøyde meg med å beundre andre sine spor…

De her to fant ut at de skulle stikke av når jeg kom.

Litt synd, men jeg fikk da sett de.

Jaggu setter de sine spor de også.

Særdeles bærekraftige spor. 

Øyeblikket etter er de borte…. 

Den her tok av i en helt annen retning.

Uten antydning av spor.

Det er nok mange som drømmer om “å ta vingene fatt” i disse tider.

Jeg er ikke en av de.

I alle fall ikke i disse tider.

Vi får holde oss her hvor vi lever og bor.

Der vi setter vår fot, der vi trår våre spor.

I vinterens snø, eller sommerens jord.

Hva vet vi hva alle tenker og tror.

Vi som elsker det vakre her oppe i nord. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi lengter mot lys…

Sola kjemper bakom horisonten for å nå opp.

Det nærmer seg.

Vi lengter mot lyset på så mange måter i disse tider. 

Full av energi stiger månen opp.

Søker inn mot mørkets tid.

En nattens venn som gir av seg selv. 

Vi får håpe de møtes.

Sola og månen.

Vi lengter nemlig mot lyset.

På så mange måter i disse tider. 

Når natten faller på…..

I går kveld ble det gatekjøkkenmat.

På Perlys.

Da svingte jeg innom kaia en tur.

Det er alltid flotte og populære motiver der ned.

Uansett om man snur seg den ene eller andre veien.

Særlig når det var blikkstille som i går kveld. 

Slike syn som dette vekker mer enn minner.

Særlig for en gammel kall som har opplevd de gamle dager i fjæra.

Men vekker glede også.

Over aktivitet.

Herlig.

Men jeg kunne ikke tusle rundt der nede alene.

Jeg skulle jo på Perlys og hente mat.

Så hjem bar det.

Dit er det alltid godt å komme.

Og maten var kjempegod. 

En vakker stund, rett og slett….

I dag var det helt stille og ikke et menneske nede på Øyra.

Fjorden lå nesten helt speilblank…

En enslig måke satt å studerte elva.

Kanskje den lurte på hvorfor vannføring er uvanlig stor… 

Ikke vet jeg om det var på grunn av meg det kom forsterkninger.

Kanskje det bare var gruppemøte… 

Været var det ingenting å si på.

Faktisk en positiv forandring fra de siste dager med regn….

Jeg vet ikke hva som plutselig skjedde her… 

Uten en lyd var det plutselig Årsmøte i Måkeforreninga…

Eller hva den heter…

Bare klikk i videoen over og snurr film….

Det kan jo hende de skulle legge planer om høsten.

Den begynner å bli ganske så synlig oppover lia…

Men jeg kan ikke stå her å glane.

Det syns sikkert måkene også.

Jeg tok meg bare en svingom etter å ha fått på piggdekkene…

Så nå kan vinteren bare komme…. 

Å nei, DET var du slett ikke enig i ? 

Inne eller ute…

Høsten er kanskje den tiden da blandingen av inne– og utevær er størst.

Men man trenger så visst ikke føle seg i fengsel.

Verken inne eller ute.

I alle fall ikke inne i kirka, som dette er fra.  

I går ringte kirkeklokkene for våre konfirmanter.

Vi har fått gjort unna høstens pynting på Kirkegården.

Selv om mye av sommerens planter var flotte enda.

Men man vet jo ikke… plutselig så laver det ned…

Det skifter fort.

Inneplantene har faktisk også vært en fryd i sommer…

Se bare på denne…

Nå skulle jeg vært i gang med å bære ned i kjeller…

Men det er ikke lett å gjemme bort denne vakre i en mørk kjeller…

Det kan fort bli sånn “Inneuteforvirring”.

Men det tåler vi, fremfor en lang vinter…

Den stolte furua tåler det, der den strekker seg mot sola.

Hvis ikke naturkreftene går helt amok.

Da hender det selv den største må gi tapt…

Av og til kan det være greit å være liten og unnselig.

I et vakkert mangfold.

Ha en nydelig søndag der du er. 

Når man ser bakover…..

Det gjør godt å se seg litt tilbake på de “mer åpne tider.”

Akkurat som kua gjør, uten å trekke den sammenligninga for langt.

Dette innlegget laget jeg i 2016. 

Det er fra “Åpen Gård” i Saltdal.

———**——-

Saltdal kommune er ei bygd som er vevd sammen av en vakker blanding –

 Industri, Landbruk, Helse&Omsorg og ikke minst Kultur.

Når man blander alt, så kan det faktisk presenteres på “Åpen Gård”.


Å kappkjøre kjærringer i trillebår er kanskje ikke så omsorgsfullt.

Men har litt helse og en smule kultur i seg.

Nå var ikke konkurransen i gang når jeg var innom.

Men man kan da bruke fantasien 🙂


Kreativitet og fantasi er i alle fall brukt i pynting og profilering.

Det ble faktisk sendt et innslag på TV2 fra dette.



Men traktorer hører med, både i den industrielle delen og landbruksdelen i bygda.

I alle varianter, både for store og små 🙂


Mannen på gården jobber på spreng for å få de kulturelle deler på plass.

Føre til folket strømmer på.

Landbruket er blitt ganske så teknologisk.

Her håndteres PC og film på PC så lett som bare det 🙂


Servering hører med.

De første besøkende er på plass.

Det er jo dette som skaper det sosiale fellesskapet og tilhørighet i bygda vår.


Åpen Gård er jo verdifullt i seg selv.

Men det er klart at det hører med et budskap.

Det skal vi ikke glemme.

Det har ikke blitt mindre åpenbart gjennom Korona tida. 


Men vi må jo ikke glemme noen av de viktigste på en gård!

Selv om jeg kom mitt i Siestaen..



Noen tar det hele med stoisk ro og en smule overbærenhet… 


Jada, du ser helt perfekt ut og er klar til å bli fotografert:)


Tusen takk for en herlig dag !

En vakker kombinasjon av særegenhetene i bygda.

Vi skal være stolte av alt som foregår i bygda vår 🙂

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat