I går skrev jeg om NordNorgebanen.
En debatt som blomstrer som bare det.
Infrastruktur engasjerer folk til de grader.
Mye av uenigheten går på “Vei ELLER bane”.
Du kan lese det innlegget om du klikker HER
(advarer om at det er linket flere artige filmer fra Nordlandsbanen’s barndom).
Både Nordlandsbanen og E6 går gjennom bygda mi.
Side om side i lange strekninger.
Fra syd til nord.
Eller omvendt om du vil.
Nå skal det sies at det er gjort mye på vei siden E6 het Riksvei 50.
Bildet over er faktisk en del av Rv 50.
En flott natursti i dag.
Oluf beskrev jo Rv50 som bare han kunne det.
Om du ikke har hørt den, så MÅ du bare klikke over og kose deg.
Han har bidratt til å profilere NordNorge på sin helt unike måte.
Nå kan vi heldigvis se forskjell på Naturstier og hovedferdselsårer.
Selv her i nord.
Den i bildet over, går fra en rasteplass langs E6.
Beskrevet som en av Norges fineste.
En gave gitt til bygda mi da nye E6 ble åpnet.
Det sies at man eldes med skjønnhet.
De ord er jeg ikke sikker på Nerauran Rasteplass kan beskrives med.
Men jeg er ikke sikker… .
..om man er på gale stier eller ville veier.
Det er neppe en smule forsøpling som er det verste.
Det ble bare et minne om da jeg var på ville veier.
Med røyken lett tilgjengelig.
Da stakk det litt i arret etter lungekreft operasjonen.
Nå var jeg aldri noen sigarrøker.
Det var ikke sterke budskap på pakkene som fikk meg til å slutte.
Det var det barnebarn som gjorde.
Jeg er ganske sikker på at de ikke begår den tabben.
Men du verden så spennende å følge med på deres veivalg.
Det er ikke bare Infrastruktur som er i fokus i dag.
Klima, miljø og forurensning… ja jeg bare nevner det.
Jeg så noen bilder på Nyhetene fra helgens utefester.
Der var tydeligvis miljø&forurensning druknet i nytelser.
Da er man kanskje en smule på Ville Veier.
I skrivende stund snør det ute.
Riktignok bare noen florlette fnugg.
Kalenderen drar seg mot Mai.
Vi får lette blikket oppover.
Nå har vi vært innestengt i over et år.
Trangen til å være på “Ville Veier” er overhengende.
Men vi får kanskje holde oss “på skinnene” litt til.
Der det går skinner altså…
Eller hva ?
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat