Jeg hadde bursdag i går, min første bursdag som blogger. Og når man er så heldig å ha truffet på det vakre mennesket som heter Frodithher inne, da går ikke det upåaktet hen. Hun er en fantastisk person, som er så raus med seg selv at det kanskje går på helsa løs av og til. Jeg er så imponert over Frodith at jeg sliter med å få sagt det på en god nok måte. Og nå er jo jeg relativt glad i ord….
Kjære Frodith, tusen hjertelig takk for alle gode og varmende ord, som fikk tårer i øynene på en gammel kall. Men når det er sagt så sliter hodet mitt med å skjønne at skrotten er 68 år. 😀
Og til alle dere som var innom innlegget til Frodith,,, hjertelig tusen takk 🙂
Jeg vet fra meg selv, og har hørt og erfart så mange ganger gjennom et langt liv, at det er noen ord som burde og kunne vært delt før det var for sent. Mellom kjente og kjære og ikke minst familie. De små ord som ikke tar så mye tid i alt annet vi bruker tid på.
Men det rare er at vi ikke merker det før muligheten er borte. Når det ikke er mulig å gjøre det av så mange ulike årsaker.
Det finnes utrolig mange flotte bloggere som bruker denne muligheten til å engasjere å skape en samhørighet og noe sosialt som er utrolig verdifullt. Og en av disse personene er Frodith. Det er nesten ikke måte på hva hun kan finne på. Nå rakk jeg ikke være med på siste “challeng’en” hennes.
Men jeg anbefaler alle om å ta en titt og se innom siden hennes. Jeg har fotografert mer enn noen gang siden jeg ble blogger og kom i kontakt med så mange kreative og flotte mennesker. Og nå har jo jeg bare blogget tre kvart år.
Nå har jeg fantasert om å få samlet noen rablerier og tanker og ord i lange tider. Så snubla jeg meg inn i blogglivet og begynte å ta bilder også. Da fikk jeg noen varme og fine tilbakemeldinger på det jeg lagde.
Så nå har jeg begynt å samle sammen og få finpusset på noe.
Men der er jeg ikke så helt god, skriver fra “levra” rett og slett. Det å sitte å “fin smake” på formuleringer og grammatikk er ikke det jeg syns er mest morsomst.
Mørketida her nord er jo noe som fascinerer, men også noe som mange sliter med, Når sola blir borte i mange uker så merkes det. Det er skrevet mye om dette.
En sambygding av meg som mange kjenner til og som døde så alt for tidlig, har vært innom dette temaet i mange fine sanger. Blant annet “Et lys i mot mørketida.” Bildet som jeg har lånt på Google er tatt utenfor en bygning på Bygdetunet her på stedet.
Men ting er sikkert. Når det er som mørkest så går det mot lysere tider…
Nå har jeg ingen ambisjoner om strekke meg etter Trygve Hoff. Men som kjent så liker jeg å rime. Så i denne stille morgenstunden så satte jeg disse ordene på papiret.
Når vinteren sig inn i hjerter.
Da kjennes det at den er her.
Det er ikke kulde som smerter.
Men at du så sjelden er nær.
Du pakket og dro og ble borte.
Med gløden og glansen du har.
Himmel og skyer blir sorte.
Når du forsvinner og drar.
Nå lysner det sakte men sikkert.
Vi kan ane og føle det skjer.
Da trenger vi ikke kikkert.
Når solstråler smiler og ler.
Med dette ønsker jeg alle lesere av bloggen et riktig Godt Nyttår.
Øyets makt er eventyrlig. Øynene kan fortelle historier mer intenst enn noen. Øynene har flere ord en de mest taleføre. Og øynene har også et hav av ord for de som ikke er så taleføre.. og for de som aldri vil fremheve seg selv.
Det blir dessverre lite tid til å ha fokus på blogg, men i sene timer så kommer det jo av og til noen tanker sigende.. Så jeg smetter inn her i full fart og deler de med de som vil lese 🙂
