Nå står vi i farta her for å rømme huset og bevege oss i retning Bodø Flyplass og fly over vakre Norge og ned til Oslo. Det er jo konfirmasjonstid der nede, og da prøver vi å stille opp.. det er jo bare… ifølge Google Map – 1120 kilometer.. men vi tar jo..
Jada.. er jo ikke mange ukene siden vi kjørte den veien. eller begge veier – for vi kom oss jo hjem igjen. Og denne gangen skal vi i konfirmasjon..
Og det er nok første gang vi har vært i konfirmasjon så langt unna de hjemlige trakter… så det kan jo bli moro, om vi bare finner frem til denne kirka..
Jada, jeg ser at kjent folk nikker på hodet, det er så visst Trefoldighetskirka.. Nå har jeg vært lite oppe på de kanter.. såååå.. men satser på og finne frem i morgen formiddag.. men så fant jeg dette skiltet på Google..
Huuurrraaa.. for Rådhuset i Oslo vet jeg hvor er.. så da er jeg berga…
Det er jo her….. og ser sånn ut…
Hva skulle vi gjort uten Google 🙂 Men for å være helt seriøs.. så legger jeg igjen et bilde jeg tok i går. Så om du ikke roter rundt i Oslobyen helt i villa… så kan dere jo nyte bildet 🙂
Naturens enorme omstillingsevne er like imponerende vakker hver eneste vår.. hver eneste sommer.. hver eneste høst og hver eneste vinter. Tenk de enorme forandringer som skjer gjennom noen korte timer og dager. Og liksom for å understreke disse fenomener – så hender det at naturen gjør noen ekstra krumspring.. Leker gjemsel på en måte..
Ja, den kan balle seg inn enda mer,, og jeg var nok en time for sent ute,,
Men det er jo vakkert selv om det meste spektakulære var over…
Nå har ikke jeg blogga veldig lenge, og det er jo rene tilfeldigheta at jeg begynte med det i det hele tatt. Men det har vært moro og jeg kommer nok til å fortsette en stund. Det er mange herlige blogger, og mange flotte mennesker som engasjerer. Nå rekker ikke jeg å se innom så mange andre blogger enn de jeg følger.. Men jeg har jo sett litt da,, men når man sitter i sitt lille “bloggeglasshus” så skal man ikke mene for mye om andre som blogger…
Nå er det vel neppe helt optimalt at en gammel kall som meg hiver seg på blogging. Men gjort er gjort. Men at unge gjør det, er jo helt normalt. Men det er sikkert av helt forskjellige årsaker.
Og jeg kjenner ei jente på 16 år, jeg er faktisk “gammelonkel” til henne. Hun har blogget lenger enn jeg, og jeg må si jeg er imponert over hennes mot og åpenhet. Hun har hatt utfordringer i fleng i oppveksten, men møtt de med pågangsmot og blitt sterkere og sterkere dag for dag. Om du har lyst så ta en titt innom henne da vel…
Men er jo nettopp begynt på Videregående, så det har vel ikke blitt så mye blogging de siste dagene. Og skolen er jo det viktigste, men når stunden er der så kommer hun med gode innlegg som vekker både engasjement og følelser. Så får vi følge med at hun ikke blir sittende utover natta 😀
Lykke til med bloggen og ikke minst med skolen og dine valg i livet fremover. Klem fra en “gammel-onkel-blogger”
Kanskje en overskrift på kanten, men likevel… Det er jo et faktum at ikke noe i denne verden varer evig. Verken blant alt levende eller alt som dødt. Men det var jo dette bildet som fikk meg til å tenke på den tittelen på dette spesielle innlegget..
Ja det er riktig. Her rives et hus, og nå skal jeg fortelle en liten historie, men først vise en så god oversikt som mulig, over tomta der.
Jeg ble født i ei lita hytte ikke langt bak den røde fjøsen, en iskald vinterdag i januar 1948. Vannet var frosset og de måtte over til de det ekteparet og foreldrene hans som bodde i dette huset for å få vann mens de tinte snø. Etter sigende var det 20 kuldegrader.
Vi bodde litt her og der rundt omkring før vi flyttet i nytt hus i 1955, da var jeg sju år og skulle begynne på skolen. Huset ligger i den retningen jeg står og tar dette bildet, men ikke mer enn et par hundre meter unna. Og skolen jeg skulle begynne på ligger bare et par hundre meter til venstre i dette bildet. Og Sentrum her i bygda, ligger også bare et par hundre meter til høyre i dette bildet.
Området rett rundt her inneholder i dag, barnehage, Idrettshall, store utbyggelser av skolen med svømmehall,, Helsesenter og Samfunnshus. Da jeg begynte på skolen var det beiteområder og slåttmark. Og jeg og andre unger var med og hesjet mange ganger, og hoppet i høyet i den røde fjøsen..
I dag, eller egentlig for mange år siden, så var jo tanken om et gårdsbruk så tett inn på sentrum og de omgivelser som er der nå, helt utenkelig. Men det vandret kyr gatelangs. Og jeg husker jeg ble sendt ut for å samle sammen kukaker som min mamma la i kar og bøtter med vann og vannet blomstene ute med.
Ja nå var jeg ganske så snill med å Google et bilde på kukaker, men jeg formoder at de aller fleste har en formening om hva det er i virkeligheten,, Men jeg er så langt fra sikker på at alle vet hva “Siladråpen” er ?
Varm melk sånn nesten rett fra spenene, ja jeg kan nesten kjenne smaken ennå. Jeg syns det var deilig. Men jeg vet jo om noen som allerede den gang sa at de likte ikke kumelk, bare meierimelk. 😀
Men det var ikke det eneste disse driftige folkene drev på med. Kollektivtrafikk fantes jo nesten ikke. Så hver eneste vinter som jeg kan huske fra jeg var gutt, så kjørte mannen i huset lastebil med hus på plattingen opp på Saltfjellet for å gå på ski. Der satt vi, uten sikring – i noe lignende en Anleggsbrakke (,, men det føltes som på bildet,,,). Helt smekke fullt med voksne og unger. Og veiene opp dit vil jeg ikke snakke om en gang..
Men som jeg begynte med,, Ingenting varer evig. Alt har sin tid, og ender opp i minner før eller senere. Og når jeg så at rivning av dette som har så mange minner med seg for meg, så måtte jeg ta litt tak i det. Det var litt spesielt å stå å se gjennom sperringer..
Men selv om det er vemodig og mange personlige tanker rører seg i en gammel mann, så betyr det så langt fra at drømmer er knust…
Nei det betyr at nye drømmer vokser fram.. Det betyr at i områder der jeg tråkket mine barnesko, samlet kukaker og drakk “siladråpen” og hoppet i høyet. Der skal det komme nye sko,, nye lyder og nye minner skal skapes. Det kalles for utvikling, og det skal vi ta i mot med glede.
Det blir spennende å se hvordan området blir når det blir ferdig.. 🙂 Lykke til
Jeg antar at det er åpenbart hvilke bilder som er mine og hva som er googlet 🙂
Det ble et personlig innlegg, men det var moro å gjenoppleve noen minner på denne måten 🙂
Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke lenger noen stor beskjeftigelse.
Teksten ovenfor står å lese på Wikipedia. Og stemmer ganske så bra. Spesielt interesserte kan gå inn og lese via denne linken HER
Og i mange år var det ganske så dødt i fjæra. Ærverdige Verftslokaler ble sakte men sikkert samlingssted for kultur. Og mye stod tomt. Men så skjedde det noe… Dørene var plutselig åpne og jeg kunne ane aktivitet innenfor.
Jeg har jo vokst opp med et sydende liv i fjæra. Og som tillitsvalgt innen gamle Jern og Metall og senere Fellesforbundet, i mine unge dager, var jeg opptatt av aktiviteten. Og jeg er fremdeles særdeles opptatt av næringsutvikling. Jeg ble møtt av sveiserøyk og en utrolig hyggelig ung mann. For han så var det den naturligste sak i verden å reise fra Sortland til Rognan for å hjelpe en kompis med å realisere en drøm og en ambisjon. Det var jo aluminiums båter som sist ble bygd i disse lokalene, så sjekk gjerne firmaet til denne karen.. HER
Men hva ser jeg bakom sveiserøyken…
Jeg spurte selvsagt om jeg kunne ta meg en tur inn i selve båthallen å se. Og det var ikke problem i det hele tatt. Men først tok jeg noen bilder av det denne greie karen holdt på med. De skal nemlig bygge om den gamle slipen sånn at de kan ta inn båter sidelengs.
Det er nesten sånn at man blir beruset av blandingen av duften av metallarbeider og trearbeider. Duften fra mine barndoms opplevelser i fjæra blir plutselig så utrolig levende. Og jeg blir overveldet. Her er jo fullt av gamle og prektige båter..
Og det er vel denne de var kommet lengst i restaureringen av. Se det håndverket og de linjene. Er det ikke vakkert og en fryd for øyet?
Man kan jo nesten bli “religiøs” av så det gamle håndverk leve i beste velgående. Men jeg banner inni meg for at Nordland Fylke la ned den eminente båtbyggerlinja på videregående skole her. DET var en tragedie jeg neppe kommer over… Når dette bordet kommer på plass..
Så blir det seende sånn ut,, Det er bare SÅ vakkert…
Og det er ikke måte på hva de klarer å tette av råtten elendighet… Jeg er så langt fra inne på trebåt bygger kunsten.. men jeg aner en viss sammenheng når jeg fant denne på gulvet–
Ja det var med bankende hjerte jeg vandret rundt der og titta og snuste inn den herlige duften. Og jeg må si jeg beundrer de som har guts og ståpåvilje til å sette i gang med dette, Og utenfor ligger jo fjorden, og det har sjelden vært så mange båter ved kai her som nå. Ja bortsett fra under de nylig avvikla Trebåtdagene…
Nå glemte jeg dessverre å få rede på hvilket navn firmaet vil få. Men det kommer jeg helt sikkert tilbake til. Og om noen lesere vet det, så si gjerne fra. Det står stor respekt for de som vil bidra med kompetanse og visjoner for at kystkulturen skal leve.
For de som har lyst å se video av bygging av slike trebåter, så legger jeg ut samme linken jeg har brukt i et annet innlegg. Det er fra byggingen av Jekta Brødrene, og den ble bygget i de samme lokalene som jeg har bilder fra i dette innlegget. Klikke HER
Jeg takker for at jeg fikk ta en titt og ta bilder fra lokalet, og ønsker eiere og ansatte lykke til med å realisere dette.
Det er mange hobbyer rundt om i landet. Og av og til kan det være et spørsmål om det er en hobby eller en livsstil eller et kall fra høyere makter. Men i dette innlegget er den røde tråden å ta vare på gamle storheter.
Det er vel ikke noen tvil om at designere på den tiden ikke la noe i mellom når de skulle skape nye vidundere… Og for ikke å snakk om de bakre deler..
Ja “ender” finnes jo i de herligste varianter, og det var ikke mangel på det under Rognandagene, men det var da fronter som vakte oppsikt også..
Ja, altså – for ikke å miste fokus og poenget ,, så kan man vel ta med dette her..
Men for de som ikke ønsker å gå så langt bak i tida.. og kanskje holde seg på den litt mer moderat siden.. så ta en titt her..
Men ikke alt går på fire hjul… men har samme samleverdi og får samme omsorg og kjærlighet av sine eiere..
Her var det mye vakkert. Nå har ikke jeg så stor sansen for sånne tohjulinger. Jeg hadde min første og eneste tur som tenåring. Og da havnet jeg rett ut på et jorde og rett inn i en stabel med telefonstolper. Og jeg aner ikke hvem som landet først – jeg eller mopeden 😀 Men heldigvis så går ikke alt på hjul…
Det er beundringsverdig hvor omfattende dugnadsinnsats og ofring av et utall av timer som gjøres av frivillige, og som tar vare på av vår kystkultur. Det er en omsorg det står stor respekt av. Og man kan jo ane omsorgen blant båtene også.. som tar var på de minste..
Men jeg får gå tilbake til begynnelsen.. eller “Fronten” – om jeg skal være nøyaktig…
Det var noe meget bestemt og handlekraftig over denne fronten.. men når enden er god.. så vitner det også om kjærlighet og omsorg..
Ja det er bare herlig 😀 Ha en vakker og fredelig helg alle sammen 🙂
Dette er den første i en serie med repriser fra Vensmoen. En meget oppegående bygning som snart fyller 100 år. Som er mer rustet enn noen gang til å ta på seg nye og spenstige oppgaver.
At ikke de behovene disse lokalene dekket i sin tid, er tilstede lenger – er det neppe noen som gråter over. Men når man prøver å sette seg inn i hva lokalene dekker av behov i dag, kan det være fristende for lettrørte personer å ta til tårene. For du kan rusle rundt i korridorene der ganske så alene,, Og hva slags bygning snakker vi egentlig om… ? Jo den ble bygget i 1916 – men det bærer den så slett ikke preg av..
Her ser dere halve bygningen mot Vest. Og hele bygningen som den var som Sanatorium har blitt omtalt om den største trebygningen i Skandinavia.
Og her er den andre halvparten. tatt i mot Øst..
Og jeg tar med Hovedinngangen i samme slengen,,,
Jeg anbefaler alle på det sterkeste å klikke på linken HER– for å lese på Wikipeda om dette unike stedet.
Og hva finner man på innsiden i en så spesiell bygning som snart fyller 100 år…
Selvsagt lange korridorer, og dette er bare mot den ene halvdelen. Men her lukter nytt, og det er velholdt med nytt EL anlegg og ventilasjonsanlegg.
Og kontorer.. masse kontorer – masse tomme kontorer. Lyse og trivelige, høyt under taket og praktfulle vinduer. Og det er kontorer i forskjellige størrelser for ethvert behov.
Og flere møterom i ulike størrelser, med de fleste hjelpemidler. Til og med for å kjøre video møter.
Her burde det være skikkelig grobunn og vekstmuligheter for enhver møtekultur. Men det er større saler også…
Til og med med scene – så det er uante muligheter for det aller meste.
Og ikke nok med det? så er det unike lokaler for forelesninger.
Og savner du småkjøkken og kokemuligheter .. så bare se her du…
Og for de som har sosiale behov under småkaffen.. så bare ta en titt på muligheten..
Men selvfølgelig er kantina klar, om et felleskap skulle ønske å etabler det..
Så de tankene som surrer rundt i mitt gamle hode er… “Er det mulig…” ? Er det virkelig mulig at slike lokaliteter skal stå tomme og forfalle? Husleia ligger på en tredjedel av det som finnes i sør. Og nå jobbes det med å gå over til jordvarme som vil redusere driftskostnadene betraktelig.
Det KAN ikke være mulig at tomheten skal råde og den stolte bygning skal gå til grunne med den historien den har. Så jeg tror…
Dette har jeg faktisk veldig god tro på… og særlig hvis man henger på dette,,,
Jeg ønsker all mulig lykke til med å fylle disse flotte lokalitetene med en sydende aktivitet. Det er utrolig hva som kan skapes av synergieffekter i et kontorfellesskap som dette.
Nå terger jeg vel på meg masse folk som tviholder i sommeren i et desperat forsøk for å forhindre den i å forsvinne. Og ære være alle de, for jeg er nemlig en av de. Og vi har jo hatt noen herlige dager nå i august, faktisk først nå en følelse av sommer… Men det går mot høst, så da kan man tillate seg å synge EN SOMMER ER OVER . klikk på linken og syng med
Men for all del, alt har en begynnelse og en slutt.. og her var min begynnelse i snøskavlene..
Det er jo et stykke vei fra de bittesmå frøene til det begynner å ligne på noe. Men det er ei herlig tid. Nå har jo vi vært borte mye i sommer, så vi har jo ikke fått nyte fine stunder på terrassen, men nå har jo ikke været vært på rette sida heller.
Vi har jo over tjue sånne krukker rundt om på terrassen og 16 verandakasser, så jeg kan ikke vise alt da..
Både geranium og fuchsia er jo flere år, så om jeg berger de til neste år så blir de vel like store som meg. 😀 Selv om ikke det sier all verden.. Men har jo litt ute i hagen da.. men ikke så mye..
Og et bittelite blomsterbed, har jo et for stemor og litt forskjellig, men noe har hatt litt “stemoderlig” omsorg.. Og nå kommer det nye frøkataloger i posten igjen,, og jeg går sikkert i samme nettet denne gangen også, og bestiller alt for mye.. Skjønt nettet ja.. det har denne karen og slekta sørget for nesten hver morgen når jeg går ut på terrassen..
Det er vel delte meninger om hvor vakker den er.. eller byggverket dens.. men jeg vet at den finner vinterdvale i drivhuset mitt.. og der har jeg en jobb å gjøre før høsten er her for fullt..
Men vi fikk i alle fall nyte èn av de mange peoner jeg satte ned i fjor, resten fant ut at de skulle blomtstre ferdig mens vi var borte..
Så, for å si det sånn – sommeren er vel ikke over, men at den er på hell er det vel ingen tvil om 🙂 Så nyt hvert minutt fremover..
