Selv om jeg selv er en gammel mann, så er det utrolig spennende å høre fortellinger fra andre menneskers liv. Noen har mer på hjertet enn andre, og er særdeles flinke til å formidle opplevelser på en livaktig måte. En sånn person er han Knut. Dersom du fulgte med på programmet “De siste dødsdømte”, på NRK TV, så fikk du både se og høre han.
Jeg har lagt til en link til programmet ovenfor, dersom du har lyst til å ta en titt. Men det er ikke bare der han har vært i vinden, denne uforskammet ungdommelige mannen på nærmere 95 år.
Neida – i regi av historielaget i kommunen, så klarte han å fylle kantina på Saltdal Videregående skole til randen. Her ser vi historielagets leder Ulf Bakke introdusere og kommunisere med hovedpersonen. I bakgrunnen ser vi Bengt-Arne Sundsfjord, som håndterte bildevisning og var forsanger i allsangen.
Sangen har vært en grunnstein i livet til Knut. Hvor mange timer han har svinget taktstokken i utallige sammenhenger, er det ingen gitt å si. Ovenfor er et klipp filmet av Carina TK, fra Rognan Damekor sitt 90 års jubileumskonsert, hvor de synger “E du nord”. Jeg syns den passet bra, siden Knut er klar på at han vantrives litt så snart han kommer utenfor kommunegrensa. Knut, som var deres dirigent gjennom mange år, var selvfølgelig hedersgjest. Både Rognan Damekor og Saltdal Mannskor fikk lage fest for Knut da han fylte 90 år. Det kan du lese om du klikker HER.
Men på Historielagets treff på Saltdal Videregående, fikk godeste Knut bare såvidt lov til å komme inn sine mange opplevelser innen sang og musikk. Her var det barndom og ungdomstida, og hans virke som urmaker og optiker som stod i fokus. En fantastisk stund som jeg er kjempeglad for at jeg fikk med meg,
Tusen takk for stunden, Knut, hvor minner ble vekket og tanker skapt, gjennom dine ord og fortellinger.
Påskeharen var jo så barmhjertig å bidra med min aller første Positive opplevelse.
Altså, av dette slaget.
Men jeg skal holde det skjult.
Ikke et ord om det til noen, for jeg er jo i risikogruppa.
Det har jeg fått beskjed om, og ingen kontra ordre!
Jeg har jo slett ikke lyst til å være noen risikofaktor.
Det finnes da jaggu nok av andre risikofaktorer rundt om.
Som i naturen for eksempel.
Men nå er jo den i krise også.
Vi gamlinger og naturen – vi som har levd lengst.
Jaja, vi får ta det som det er.
******
Egoistisk som jeg er, så skrev jeg en bursdagshilsen til meg selv.
For noen få måneder siden.
Mest som en egen status oppsummering.
Det kan være lurt, så lenge man kjenner igjen seg selv i speilet på morgenen!
BURSDAGSHILSEN TIL MEG SELV
Tenk så heldig jeg er, på tur inn i mitt 75te år.
Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av. Jeg ble litt var der, skjønner du – en gang for lenge siden. Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser. Eller hva de heter, de buksene som gikk litt nedenfor knærne. “Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa …”, sa hun.
De har ikke vokst siden da. Beina altså. Selv om mye av skrotten synes å sige nedover. Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”? Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.
****
Men håret det vokser. Bare på feil plass. Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er. Men det kan man gjøre noe med. Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg. Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår, har beveget seg inn i de kanalene. Ja, i alle fall noen av de mest dristige frisørene!
Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg. Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari. Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”.
****
Det er verre med kjeften. Den har vært et håpløst investeringsprosjekt. Jo mer man investerer i den, jo mindre blir det igjen. Som jeg sa til tannlegen nå sist: «Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der». Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast. Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man legger fra seg.
****
Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min. Til langt ut i pensjonisttilværelsen. Liten og spinkel som den har vært. Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk. Og aldri over 60 kg. Men det fikk heller ikke lov å vare. Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.
Hadde jeg ennå blitt høy&mørk. Men neida! Tvert imot. Halsen forsvant ned mellom skulderbladene. Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.
****
Men jeg klager ikke. Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen. Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør. Jeg tenker også på alle de som aldri fikk oppleve min alder. Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt. For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.
For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”. Han hadde skjønt det, han lille krabaten. Det er vel først de siste årene den sannheten har seget inn i den gamle skolten min. Nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater. Tre oldebarn er også kommet til verden, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med. Tida går ikke lenger, den raser av gårde.
****
Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato. Vi får ikke engang en «best før dato». Skjønt det hender jo at man får høre at man snakker om det – altså «Hva som var bedre før». Når dagene minker i horisonten, blir det lettere å se seg over skuldrene. Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere. Ikke det at hørselen blir bedre. Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg. Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.
****
Det er vel heller sånn at folk blir borte. Nære og kjære og kjente. Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende. Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig. Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet. Uansett om hodet befinner seg på en svanehals, eller på en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene. Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget. Særlig når utsikten til fanget har forduftet.
****
Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør. Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt. Skolten sliter jo med å skjønne at skrotten er blitt gammel, selv om den nå har erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen. Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer – sånn noenlunde.
For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberakket. Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på. Som å da jeg ble hobbyblogger, for eksempel.
Selv om mange andre rynket både på det ene og det andre når de hørte ordet “blogger”. Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato. Men de bloggvennene jeg har fått, vet hva det handler om. Ære, berømmelse og inntekt har det i alle fall ikke vært snakk om. Men det hender jeg slutter med blogginga også – men det blir liksom aldri sånn helt og permanent.
****
Det er jo så innmari mye som er så spennende å engasjere seg i. Ikke minst i vår stadig mer digitaliserte verden. Mange glemmer at det er vi eldre som har vært med på HELE den teknologisk reisen frem til der vi er i dag. Selv om vi bor i et land hvor fjell og daler og fjorder splitter og hersker i naturen, så trenger vi ikke flere kløfter mellom mennesker. Generasjonskløften og det digitale utenforskap kan være to utfordringer med samme løsning. Da er vi gamlinger kanskje både problemet og løsningen, i Velferdsteknologiens navn.
****
For ikke å snakke om å bli student på gamle dager. Jeg har fått spørsmålet noen ganger: “Hva skal du bli når du blir stor”? Nå har jeg allerede sagt at jeg har gitt opp å bli stor! Så den saken er grei.
Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan. Eller som man TROR man ikke kan. Utfordre seg selv så lenge man kan. Det er det heldigvis ingen aldersgrense for.
Sjansen for å dumme seg ut, er absolutt til stede. Men det er det heller ingen aldersgrense for. Det dummeste man kan gjøre er å stå alene fremfor speilet å gjøre det! Dumme seg ut altså. Da er det ingen som har glede av det!
Nemlig!
Men nå får det være nok babbel fra denne gamle gubben.
Det var nå bare sånn at jeg sov nærmest i fire døgn.
Da ble Covid basillene så drittleie at de hoppet over på min kjære!
Men jeg tror jeg er blitt tilgitt.
Derfor ble jeg en smule overivrig i skribleriene.
“I`m sorry”
Jeg får heller løfte blikket litt fra skjermen og se ut.
Det rasler ennå mange artige tanker rundt i den gamle skolten.
