dedicat

https://dedicat.blogg.no/med-klikk-og-med-blikk.html

2. april 2023 kl. 16:37

Den nærmer seg med stormskritt.

Påsken

Enten du stirrer lengselsfullt etter den.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eller bare lar den komme som den gjør hvert eneste år.

Sånn som denne karen, som egentlig gjør litt av begge deler.

Hen står jo og overvåker alt som skjer i Glasshuset i Bodø.

Dag ut og dag inn, uten å lage noe rabalder og styr.

Da er det betydelig mer halloi og lyd fra “De med hjerte for fotball”.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg er vendt tilbake til den gruppa.

For et par tre år siden…

Etter noen fotball-magre år, hvor jeg syns kulturen i Bodø Glimt var langt under pari.

Men det kan hende jeg tok feil den gang, for det har ikke alltid vært sånn.

Det er egentlig helt rettferdig at den Gule Horde fra nord får en heltestatus.

Vi skal huske på at nordnorske lag først fikk anledning til å kvalifisere seg til NM cupen i 1969.

Like rettigheter mellom nord i landet og sør i landet – til å kvalifisere seg til Eliteserien kom først i 1976.

Den veien Bodø Glimt var med å bane den gang – det står det stor respekt av.

Det var mange profiler som var med på den ferden.

****

Som mange kanskje allerede har funnet ut, så er bildene over hentet fra Jacob Klette Optik AS i Bodø.

Klette var en av de profilene – den gang.

Det vekker minner å se fotballdrakta på veggen i butikken.

Vi trengte ikke briller da – for å se hva Idrettsglede kan bidra til av profilering av en region.

Og vi trenger det ikke i dag heller.

Det er imponerende – rett og slett.

For noen år siden, lagde jeg et lite “moro innlegg” fra filialen til Jacob Klette – på Rognan.

Det kan du lese om klikker på linken ovenfor.

Men hva i alle dager har fotball med Påske å gjøre?

Ja bortsett fra fargen – og da tenker jeg på den Gule da.

Antagelig like lite som den krabaten i bildet ovenfor.

Eller kanskje like mye – i dagens samfunn.

Denne stod så innbydende rett utenfor Europris på Fauske.

Hvor butikken var overfylt av “Påskedingsegreier” som man egentlig ikke har bruk for.

Påske-shoppinga har neppe enda nådd Jule-shoppinga.

Men jaggu har det blitt mye Business relatert til Påska også.

Akkurat som med fotballen.

Uansett så er tiden snart inne til å sette en annen fokus.

For de som kan og vil.

Måtte denne Påsken gi bare gode minner og gleder.

Inngangen til Påska var tragisk i år, med alle ras ofrene.

Måtte fortsettelsen bli slik vi alle ønsker.

GOD PÅSKE.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hvor sant kan det være – eller ikke være … ?

1. april 2023 kl. 12:411. april 2023

Det finnes utrolig mange store spørsmål, i denne vår utfordrende verden.

Kanskje er ikke dette et av de.

Har man først nærmet seg denne innretningen, blir kanskje spørsmålet til og med rart.

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men OM noen spør meg, så foretrekker jeg å sitte – i sånne ærender.

Uansett omfang om anledning.

DA blir i såfall spørsmålet mer relevant.

Det er sikkert årsaken til at slike innretninger ikke finnes på dame toaletter.

Selv om enkelte offentlige toaletter kan friste til å dvele ved spørsmålet.

“To pee or not to pee”!

Det er jo mangt å mye man kan dvele med.

Når man er i det hjørnet altså – og uansett om man står eller sitter.

Det finnes mange sånne ting – som på bildet under.

Det fantes i alle fall – rundt om i de tusen hjem.

Enten i keramikk, eller som broderier.

Med små sannheter.

Det kan hende man ble så vant til de.

At de bare var der, uten at vi tok særlig notis av de.

Kanskje var det dumt – for denne sannheten er like gyldig nå som alltid.

Og sannhetene var og er slett ikke så små, selv om ordene ikke var mange.

Kanskje dette burde hengt på ytterdøra,

På innsiden altså.

Sånn at man så det hver gang man gikk ut.

Men ofte er det enkle det vanskelige.

Nå henspeiler neppe dette lille utsagnet til situasjoner øverst i innlegget.

Da foretrekker nok de aller fleste mer alene stunder.

Det blir neppe noe underverk av å fremsi vennlige ord fremfor speilet.

Det krever nok en mye mer sosial tilnærming.

Men OM man tenker litt på det – så henger så mange spørsmål sammen.

Enten direkte eller indirekte.

Ikke sant?

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

PS alle bildene er tatt inne i Øvre Saltdal Kulturhus

Gubben i fokus…

https://www.youtube.com/shorts/eXMdtqc2ouc

26. mars 2023 kl. 13:19

I går skrev jeg et noe gjørmete innlegg, på rim.

En slags rar lengsel etter sølete veier og vår.

Du kan lese det om du klikker deg inn HER.

Vi får gjester sørfra i Påska.

Da kan det være greit å lufte seg litt på terrassen.

Dermed måtte tanker bli til handling –

“Leting etter vår på terrassen”.

Madammen følger med i vinduene..

Gamle gubber og herjing med snøen kan være så mangt.

Men nå skal jeg innrømme at jeg spurte om hun kunne ta noen bilder.

Men det trenger dere ikke si til noen!

Nå skal det legges til at det ikke hadde med forfengelighet å gjøre!

Nehei – mer som en slags dokumentasjon på hva vi holder på med her i nord.

Nå ble madammen svært ivrig i dokumenteringen.

Hun dukket opp i hvert eneste vindu.

Og det er noen, siden vi har en relativt stor terrasse.

Fotograferinga gikk over til filming.

Her skulle gubben og den elektriske mini fresen foreviges til de grader.

Den lille fresen jobber ganske godt, men det var blitt litt skarete.

Skjøteledninga er litt kort, så jeg når ikke helt til porten på østsiden.

Derfor må spaden taes i bruk, rett fremfor terrassedøra.

Døra spratt opp, mens gubben begynte å få nok av snø og elendighet.

Madammen hadde fått blod på tann i filminga.

Antagelig ispedd en viss bekymring for gamlingen med spaden i hånda.

Jeg må tilføye at sporadisk blogging har redusert ferdigheten med å legge til YouTube filer.

Men jeg fikk nå mekket det til på et vis.

Men jobben ble gjort.

Både med fres – spade OG mobil kamera!

Så får vi håpe at våren henger med.

Nå er det blitt sommertid.

Og det KAN jo være et godt tegn at istappene blir lengre og lengre.

Tekst og bilder: Jan og Ragnfrid Håkonsen/Dedicat

En gjørmete sjarme, og takk til den rødsprengte stav …

16 kommentarer

25. mars 2023 kl. 11:30

“Gjørmete grisetanker”, skrev jeg, da jeg la dette ut forrige gang.

Nå er det nærmest en slags rar lengsel om at det skal skje igjen.

For enn så lenge er det svært lite som minner om vår her i strøket.

I påvente av at underet skal skje, så har jeg skrevet om hele innlegget.

Trå varsomt i gjørma – om du har lyst å lese!

Du rødsprengte stav, der du står i svingen.

I gjørmehavet, kan det være tingen?

Jobben er gjort gjennom snøtunge dager.

Snart skal du opp, og havne på lager.

Tenker vi på, der vi kjører og går.

Den jobben du gjør – år etter år.

Når takket vi sist denne rødsprengte stav?

For alt som den ofret og alt som den gav.

Du store all verden, hva ser vi vel hær?

Trafikk skilt som vokser med busker og trær.

Men stopp litt og nyt hva naturen får til.

Et “sølepytt lerret” den dekker med stil.

Husker du barndommens iver med dette?

Hoppe og danse – sprute og skvette.

Et øyeblikk etter var alt blitt som før.

Naturens kunst – den som aldri dør.

Du rødsprengte stav, nå er enden så nær.

Så liten du ble, du som var så svær.

Du gjorde din jobb, med prakt og med ynde.

Du knakk i din iver for ikke å synde.

Takken som gies, er ikke så viktig.

Hvis følelsen kjenner at denne var riktig.

De øyne som ser gjennom gjørme og dritt.

Er de som vil vite om takken ble gitt.

Vi takker for følget og rusler hjem.

I veikantens gjørme vi finner frem.

Når søla forsvinner i solens varme.

Så husk at selv gjørme kan ha sin sjarme.

Glem ikke staven som stod der så fager.

Rødsprengt og rank gjennom iskalde dager.

Den knakk som en drøm som aldri blir minner.

Men nå ble den hedret i disse små linjer.

Ha en vakker helg på tørre veier!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

16 kommentarer

Utifriluft – naturens selskapsdame…

15 kommentarer

19. mars 2023 kl. 13:19

I naturen som kaller til alle slags tider.

På ukjente veier og gjengrodde stier.

Der vil du finne, den fantastiske kvinne.

Som higer og lengter uansett vær.

Hun lokker og frister med bilder og sjarm.

Når bålet det brenner og maten blir varm.

Tenk så fantastisk at vi kan bli med.

På bloggen, i bilder – fra sted til sted.

Takk skal du som vil ha oss så nær.

*****

Har du ikke besøkt bloggen hennes ennå, så er det jaggu på tide.

Du finner den HER.

Her kan du se at jeg ikke prater tøv.

Denne konvolutten kom nemlig i posten her om dagen.

Veldig overraskende, men så kom jeg til å tenke på at frk Utifriluft ville ha oss med på å dele naturbilder.

Og hva var i konvolutten da….

Selvfølgelig – helt herlig og akkurat så perfekt som det måtte være.

Tusen hjertelig takk!

God Søndag og God Tur på nye stier.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

15 kommentarer

På tur på kjøl og fire hjul….

18. mars 2023 kl. 15:5718. mars 2023

Det kan være en smule risikabelt å legge ut på en lengre kjøretur på denne tiden av året.

I alle fall i Norge.

Det kan virke som værgudene ligger på lur, bare for å vente på det rette øyeblikket.

Men det har sin sjarm, og er ikke alltid snakk om årstider.

Men heller en salig blanding av en lapskaus med variasjoner.

Vi tok sjansen, på å kjøre tur/retur Rognan – Sandvika.

En på på omtrent 2300 kilometer.

Sånn kunne det vært – over Saltfjellet.

Den dagen vi skulle dra, men det var det ikke.

Veien var stengt, nemlig.

Sånn er det når man har slått rot nord for Polarsirkelen.

Nå husker gamle gubber som meg den tiden da Saltfjellet var stengt HELE vinteren.

Hva spiller det vel da for rolle at halve Norge er isolert en dag eller to sånn innimellom?

Vi har jo Hurtigruta.

Som trofast klapper til kai i Bodø kl. 02:30 på tur sørover.

Den tar med bil også, når det er plass, og det var det heldigvis.

Hele veien til Trondheim. Sånn er det ikke med den nye “Kystruten” – Havila.

De tar bare med biler i Bergen og i Kirkenes.

Noen hadde glemt at det var flo og fjære i Norge.

Da forandrer vannstanden seg nemlig – i forhold til kaia.

Det er litt greit å vite når man skal konstruere båter som skal trafikkere kysten i Norge.

Men man hadde kanskje bestemt seg for å gi blaffen i kystfolkets behov…?

Ikke vet jeg.

Etter en kort natt, påskjønt en smule formiddag, møtte vi dagen på Helgelandskysten.

Da inntok vi en herlig lunsj, mens vi passerte Petter Dass sitt rike på den ene siden av båten.

Og de 7 søstre på den andre siden.

Vi savnet ikke stengte veier over Saltfjellet akkurat da.

Vi har hatt mange turer med hurtigruta, både med og uten bil i bagasjen.

Det er en sann fornøyelse hver eneste gang.

Vi ser da passelig fornøyde ut, gjør vi ikke?

Men intet varer evig.

Morgenen etter, klappet vi til kai i Trondheim.

Turen gikk fra kjøl til hjul.

Vi var jo spente, siden dette var første langturen med ny bil.

På tur gjennom Trondheim havnet vi bak denne doningen.

Fullstendig uten lyst til å bytte.

Særlig med tanke på en lang tur i VinterNorge.

Men bilde ble det!

Vi fikk en fantastisk flott tur over vinterkledde Dovre.

Vi tok oss ikke engang tid til å ta et eneste bilde.

Ikke før vi ankom Dombås, og måtte innta litt næring.

Derfra gikk det strake veien ned Gudbrandsdalen, gjennom Oslo og inn på E18 og til Sandvika.

Jeg tror nok jeg foretrekker skikkelig vinterføre, fremfor det saltslapset vi møtte på.

Men frem kom vi.

Hvilket ærend vi hadde der, kan du lese om du klikker HER.

Turen hjem gikk helt perfekt, selv om været var en smule rufsete.

Men timinga var likevel perfekt.

Vi rundlurte værgudene og sneik oss nordover mellom to heftige væropplevelser.

Bilen innfridde alle sine forventninger, og takk for det.

Saltfjellet tok i mot oss på sin mest sjarmerende måte.

Det er i sånne stunder man sukker “Borte bra men hjemme best…”!

Og det VAR noen som satte pris på at vi kom oss hjem igjen.

Snakk om å være molefonken.

Men nå har de reist seg i all sin prakt – igjen.

Mens vi teller på fingrene om det blir en ny tur, allerede i mai….

GOD HELG

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når ambassadører møtes..

14. mars 2023 kl. 15:19

Tenk at man skulle bli Ambassadør på gamle dager.

Ikke nok med det – men i et Ambassadør fellesskap som mangler sidestykke i kompetanse og erfaring.

Nå har nærmere 200 godt voksne pensjonister fra hele landet, møttes på samme arena.

Bare prøv å forestill deg hva som bobler av livserfaring i denne gjengen.

Dette er nemlig ikke en mimre gjeng, som drømmer seg bort mot de gode gamle dager.

Nå kan det hende at det også skjer, men det er ikke det som står på agendaen.

Det er VELFERDSTEKNOLOGI som er i fokus – i sin videste forstand.

I to dager har vi hatt fokus på å lære og utvikle vår kompetanse og rolle som Teknologiambassadører.

Og slett ikke for vår egen del.

Nei – vi skal bistå på alle mulige måter i de kommuner vi lever og bor i.

Gjennom å framsnakke Velferdsteknologi i sin videste forstand.

Vi har selvsagt et stort utbytte av dette personlig også.

Derfor er vi takknemlig for at Pensjonistforbundet er i førersetet innen dette området.

Ikke minst med to imponerende og inspirerende sjåfører –

Anne-Kari Minsaas og Unni Olimb Norman, som her fronter forsamlingen.

“Velferdsteknologi er mye mer enn du tror – og noe for alle”.

Det er faktisk en innholdsrik sannhet.

Selvsagt var det en rekke stand hvor vi fikk demonstrert “et hav av muligheter”.

Nå skal ikke jeg bevege meg ut på det “havet” nå, for å informere.

Det er jeg brennsikker på hver og en av Teknologi-ambassadørene vil gjøre på sine steder.

Jeg må likevel innrømme det fristet med en “dukkert”, når dette sitte badekaret ble presentert.

Nå klarte jeg å motstå den fristelsen….

…. men tanken om en sånn mulighet i sitt eget hjem om noen år, forsvant ikke helt.

Foreløpig skal imidlertid tankene mine ha en annen fokus.

Som å utvikle dette tilbudet til noe spennende.

Vi er i gang, men det bobler av kreative tanker om veien videre.

Dette kan bli særdeles spennende.

Lykke til alle Ambassadører og støttespillere.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

27. februar 2023 kl. 14:1027. februar 2023

Hvorfor driter de i meg…..?

17 kommentarer

Selvfølgelig så er jeg en av de problematiske eldre som lever for lenge.

Ja, ikke sånn og forstå at jeg føler at noen ønsker meg bort fra denne verden.

Men man hører da stadig oftere at “Eldrebølgen” er, og kommer til å bli en av de største samfunnsutfordringer i nyere tid. Sammen med klimakrisa da.

Det er jo ikke til å legge skjul på, at når den stadig økende massen av unge miljøforkjempere roper ut sitt budskap, så føler man seg både tiltalt og straffedømt i en og samme setning.

Nå var det ikke det jeg skulle snakke om.

Sånn er det jo, når gamle gubber åpner kjeften – da ramler budskapet ut i en salig blanding av usammenhengende og mer eller mindre relevante budskap .

Det var musikk jeg skulle snakke om.

Jeg har skrevet om det på fjesboka også!

Men når et irritasjonsmoment har grodd fast i mageregionen, er det jaggu meg ikke lett å bli det kvitt.

Særlig når det gjødsles av gjentagende opplevelser.

Det var en gang en tid for alt.

Nå ser jeg at det rynkes på nesa rundt omkring – ja om det er noen som har giddet å lese så langt som hit!

“Nå skal gamlingen komme med en tirade om de gode gamle dager…”!

Men tenk, for det skal han ikke!

Jeg har da for svarten lov til å tenke litt “bærekraftig”, jeg også!

Selv om miljøforkjempere mener jeg er av den generasjonen som har bidratt til store skritt mot verdens undergang.

Det er ikke så lenge siden at man visste hva man så og hørte på, når man valgte å sette seg ned fremfor TV apparatet. Men det gjør man ikke lengre, i alle fall alt for sjelden etter min smak.

Hvorfor i alle dager skal det pakkes musikk inn i nær sagt alt av programmer?

Bare for å snerte innom gamle dager igjen…:

Jeg husker nemlig stumfilmens dager når musikken skapte stemningen.

Og jeg VET at musikken gjør det i stor grad i dag også, ikke minst på film.

Men nå har det tatt fullstendig av!

Nå settes det musikk til ALT av programmer.

Når det blir umulig å høre hva som blir sagt og diskutert.. da blir det rape galt!

Jada, jeg har høreapparat, og jeg VET det finnes lydplanker som kan filtrerer lyd!

Men kan noen forklare meg logikken i å bruke tekniske hjelpemidler for å fjerne noe som slett ikke trenger å være der??? Kan ikke kreative programskapere tenke LITT på hva som er viktig å formidle?

Er ikke det en smule viktigere enn å pøse på med fancy effekter?

Jeg bare spør!

Men kanskje gamle gubber som meg burde roe ned irritasjonen i Kirkens trygge havn.

Skjønt det gjør man jo også, oftere og oftere – nemlig!

Det er en konsekvens av å bli gammel!

Men hva skjer der – med musikken altså…?

Salmer man i sin tid pugget for å kunne på rams, uten å skjønne alt innholdet, har blitt fullstendig umulig å forstå!

Når organisten setter i gang i sin egen musikkboble, så ramler jeg fullstendig av lasset!

Hadde det ikke vært lurt å ha orgelkonserter på andre tidspunkt!

Enn når en stakkars menighet skal prøve å bidra med sang til en salme?

******

Men nå skal jeg holde kjeft.

Det er verken miljøvennlig eller bærekraftig å spy ut eder og galle!

Men jeg lover, det blir lenge til neste gang.

Om jeg ikke glemmer meg bort.

Det hender at gamle gubber gjør det.

Nemlig!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

17 kommentarer

Vi trenger ikke tolk……

24. februar 2023 kl. 19:1124. februar 2023

En innbarka nordlænding kan jo få fnatt på denne tida av året.

Nyheta og sosiale media sprer jo det ene vårbildet etter det andre.

Man får jo løst tell å dundre laus med spade og spett

på bunnfrossen plæn

førr å se kor den hersens våren har gjømt seg!

Sjå kor den skjæmmes og gjømme se’ vækk.

Ei gammel tønne så sprukken og lækk.

Det finns ikke spor under snyhatten stor.

Ingenteng gror, neri bunnfrossen jord.

Men no e det jo sånn, du eldgamle kall.

Våren han veit kor han e og skal.

Det e DU som surra, fullstendig på villspor.

Du veit jo førr farsken, kor du leve og bor!

Sjøl fuglann de flaksa i villa i lufta.

Dumme dæm, de kunne førdufta.

Flaksa mot sør, som de andre gjør.

E’ ropa: “Det snør…”, mæn trur du de hør’?

Men sjå de` i speilet, du gamle mann.

Kjæfte på fuglann ka DE vil og kan!

Mæn sjøl du sett hær å bainnes på være`!

År etter år, mæn aldri du lære!

Mæn sta som vi e’, både fuggel og folk,

så holder vi ut, mæns vi kjefta og stønn!

Vi veit kor vi bor, så vi træng ikkje tolk!

Vi veit ka vi mista og ka vi førrsake.

Førr no e`sola kommen tellbare.

Det einaste svaret på vårres bønn!

***********

Så no satsa vi på at våren kjæm når han kjæm.

Om han ikkje kjæm før,

så kjæm han seinar.

SÅNN e’ det bærre.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat