I disse tider er det krisepakker fra staten og budsjettkutt i kommunene.
I et fåfengt forsøk på å følge med, scrollet jeg heller tilbake i tid.
På mitt aller første blogginnlegg.
Fra høsten 2015.
Da vår stolte hengebjørk fikk føle å bli “kuttet på”.
Men omskrevet da. Det må jeg vel ha lov til…. !
Nå er den borte, denne staselige hengebjørka. Det vil si det kan ennå være en kjepp eller to, som ikke har passert vedovnen. Men da må de raska på. Ikke godt å si hvor lenge det blir lov å fyre i ovnen. Det ryker jo fra pipa da.
Det var tuntreet til mine foreldre og plantet for over 60 år siden. Ja der var jo mitt tuntre også. Eller vårt da. Vakkert var det. Men begynte å bli en trussel, der det strakte seg over nabotomter. Man vet jo aldri når gamlinger takker for seg og ramler over. Ja da tenkte jeg på trær altså. Vi andre gamlinger skal jo “Leve Hele Livet” – sier Eldrereformen til Regjeringa. Spørsmålet er bare hvordan,,,! Kanskje det står i budsjettet.. ?
Vi opplever jo i disse tider at folk blir bøtelagt og straffet for å hugge ned trær. Og det i en tid da Norge bokstavelig talt gror over av skog og kratt. Jeg er nå glad for at hengebjørka aldri var interessert i politikk. Den ble jo plantet i en tid da det var norsk politikk å «forurense» nordnorske fjell og øyer. Ja nær sagt hvert eneste sted det var mulig å stikke ned noen granplanter. Det er ikke så lett å skjønne alt. Verken for trær eller mennesker.
Men den fikk da se de mørkegrønne granfeltene i lier og fjellsider vokse seg til. Selv om de slett ikke hadde noe der å gjøre. Men det hadde hengebjørka. Det vil si, den var jo egentlig trønder da. Den kom med toget derfra. Det var jo mange trøndere som kom med jernbanen på den tida. Etter hvert som Nordlandsbanen ble bygd. Men det ble det bomstopp for. Når sidesporet til Bodø var ferdig. Kanskje det hadde gjort noe for befolkningsutviklingen om de kom i gang igjen…. ?
Det er nå minst tre generasjoner som har klatret i de greinene som nå er borte. Men det ble jo mindre og mindre klatring etter som tida gikk. Det er jo farlig det, man kan visst ramle ned å slå seg. Vi ramlet jo ned da jeg var unge også. Men da skulle det være sånn. En sommer uten skrubbsår og blåflekker, var jo verken vi eller hengebjørka bekjent av. Det blir jo mindre og mindre med generasjoner i bygda også. Så det er kanskje ikke en problemstilling… ?
Men nå er den borte, den gamle og fine bjørka. Kanskje jeg skulle ta vare på en kjepp og gjemme den. Den kan jo bli verdifull en vakker dag. Om det skulle bli helt forbudt å hugge trær i dette landet. Da er det greit å ha Kommunale budsjetter å kutte i. For å si det på den måten.
Men jeg håper det ikke får sånne dramatiske følger.
