Skal vi tenne lysene…. ?

Nå glir vi inn i andre runde av Pandemien.

Samtidig tar sola ferie og forsvinner bak fjellene her i nord.

Vi går inn i den mørkeste tida i året.

Da er det en tid for å dele lys og omtanke.

Takk mine kjæreste venner.

For ord og for glade smil.

Til alle jeg ikke kjenner.

La det ikke være en tvil.

De ord som kan deles er våre.

La de ruge som egg i et reir.

Om vennskapet drar avgårde.

La det trives der det slår leir.

La det vokse blant nye venner.

La det spire og gro og bli flott.

Stell det med varme klemmer.

Da vil vennskapet gjøre deg godt.

Nå er vi i ventetiden.

Som aldri vi før har kjent.

Det må være lenge siden.

At verden ble satt på vent.

Kanskje vi skulle tenne.

Hvert håp vi kan dele i lag.

La lysene skinne og brenne.

Fra nå – i fra denne dag?

Det er kanskje det vi trenger.

At omtanken lyser vår vei.

Kanskje det mørket fortrenger.

For alle – for meg og for deg.  

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hjemme og i jobb til han Jacob…

Omtrent sånn så Rognan ut da vi giftet oss og bodde i Asker.

Jeg skal ikke kommentere så mange detaljer.

Men bak til høyre er Herredshuset, eller Rådhuset.

Min kommende arbeidsplass er ikke bygd ennå.

Den skulle komme på tomta på “denne” siden av veien fremfor Rådhuset.

I mai 1972 vendte vi nesa mot nord igjen.

Les gjerne siste innlegget om Mitt Liv – klikk HER

Dette er nok den viktigste grunnen til at vi ville nordover.

Vår førstefødte.

Dessuten at jeg hadde fått jobb i en helt ny kolonialforretning.

Timingen var perfekt.

Bortsett fra at byggingen av butikken ble forsinket.

Men jeg er sikker på at alle entreprenører jobbet på spreng.

Men dagen kom.

Det var ikke tvil om det var forventninger i lokalsamfunnet.

Ferskvaredisker og Grill varer fristet…

Det var ikke det at stedet manglet butikker…

Her er et par eksempler på “de største konkurrentene”!

Både Cop’en og han Olav Tore vare vel etablerte forretninger. 

På åpningsdagen vokste køen utenfor.

Jeg skulle egentlig stå i fiskedisken.

Men da døra ble åpnet, ble jeg bokstavelig talt “fanget” i en heftig folkemengde.

Jeg tror det tok en time før jeg klarte å buksere meg inn bak fiskedisken.

Kopi av avisbilder fra den tiden er ikke det beste.

Det gir likevel en viss historisk nostalgi.

Her var det et variert utvalg av kjøretøy.

Jeg nevnte ovenfor at “timingen var perfekt”.

Bygget fikk alle “de statlige etater” som leietagere.

I første etasje var postkontoret.

I andre etasje Lensmannsetaten, Ligningskontoret og Trygdekontoret.

Hvor er de i dag… ?

Det er bare kolonialen som holder stand i de samme lokalene.

Den første tiden drev Jacob og Ruth butikken sin på Fauske også.

Hver morgen kom Jacob  kjørende i den orange VW bussen full av meierivarer.

Det måtte være en utrolig hektisk tid for ekteparet.

Men Jacob var Kjøpmann med stor K.

Derom hersker det ingen som helst tvil.

Det tror jeg alle leverandører ville skrevet under på.

Her gratuleres Jacob av en av hovedleverandørene – datidens Køff.

Køff Nord gikk inn i Hakon gruppen i 2004.

Her er et oversiktsbilde fra åpningsdagen.

Det kan faktisk beskrive Jacob på en god måte.

Full fart og action i butikken var det han levde for.

Vi var ikke alltid enige om metoden, men målet var det ikke tvil om.

Jeg kunne rydde på lageret, men om en kunde trengte noe der og da –

da endevendtes  alt på null komma niks.

Kundene kom alltid først.

Resultatet ble en trofast og svært lojal kundemasse.

Men jeg drister meg til å legge til – “en bortskjemt en”.

Hjemkjøringa av varer ble en daglig affære for veldig mange.

Jeg kan huske en vinter bygda snødde fullstendig ned.

Telefonen ringte i ett sett fra kunder som ville bestille varer for levering.

Da jeg parkerte utenfor butikken etter siste turen, var VW bussen fri for clutch.

Men rundt om i vår vakre bygd fantes mange fornøyde kunder.

Der og da: “En smule svette..”

Men i ettertid: “Herlige minner”.  

Her er Jacob og Jacob, senior og junior.

De nye ukeblader og tegneserier kom noen dager før de kunne selges.

Like sikkert som det skjedde, dukket unge Jacob opp.

Han fant seg en plass på lagret og “forsvant” inn i bladenes verden.

Jeg aner ikke om kulturinteressen ble skapt den gang.

I dag er det “Bodø2024” som står i fokus for han.

Om du ikke aner hva det er, så klikk HER

Her er sjefen sjøl.

Der jeg jobbet fra 1972 til januar 1978.

Ikke all verdens lenge, men en spennende periode i livet.

Det var en spennende periode for bygda også.

Standard Telefon og Kabelfabrikk åpnet i 1972.

Nordlandsbanken etablerte seg på stedet.

Sponplatefabrikken var truet av nedleggelse.

Skipsverftene jobbet i tøffe tider…. 

Jeg er svært takknemlig for de minner og opplevelser jeg fikk.

En ekstra takk til Kari Normann som har bidratt med bilder.

 

Når verdiskapning vurderes som kriminelt….

Det er ikke lett å drive med industri og verdiskapning.

Slettes ikke i Nordområdene.

Venstre vil verne 30% av Norge.

I min egen kommune, Saltdal – er allerede 70% vernet.

Staten er stevnet inn for Høyesterett gjennom Klimasøksmålet (se link nedenfor).

Vi kjenner alle til prosessen rundt “LoVeSe”.

Akkurat nå er utbyggingen av Johan Castberg i gang.

Leverandørindustrien, jobber for fullt.

Feltet ventes å være i drift i 2023.  

Det utvikles teknologiske løsninger og verdiskapning.

Noe som gir, og har gitt landet vårt den velstand det har.

Er dette kriminelt?

Hvor hentes de milliardene fra, som berger Norge gjennom Koronakrisa ?

Les noen reaksjoner, klikk på linken under

Klimasøksmålet 

Slik vil Johan Castberg se ut på overflaten.

Et produksjonsskip spekket med høyteknologi.

Les gjerne flere detaljer ved å klikke på linken under:

Johan Castberg

I filmen over får du et innblikk,

Dette er faktisk noe hver nordmann burde være stolte av. 

Men dessverre er den negative nedsnakkingen sterk. 

Men det er like fantastisk UNDER havflaten.

Bli med ut på feltet å se, både over og under havflaten.

Klikk og start filmen.

Over ser du en oversikt over leverandører til Produksjonsskipet.

Det gir på langt nær den totale oversikten.

På Nexans Rognan er det full aktivitet til Johan Castberg.

Nå produseres PRM kablene til overvåknings systemet av feltet.

Dette kan du lese mer om, hvis du klikker HER.

Dette er hjørnestens bedriften i vår kommune.

Vi følger med når det er aktivitet på kaia.

Klikk og start filmen over og se selv.

Manges hjerter banker i takt med aktiviteten i fabrikken.

Hvordan vil fremtiden bli…. ? 

NB Mange av illustrasjoner og filmer er lånt, blant annet av Equinor. 

#nexansnorway #equinor #johancastrup #lutek #kunnskapsparken #petroartic #saltdalkommune #industri #verdiskapning #barentshavet #nordnorge #eninorge #petoro

Kom og dytt, alle som en………….

Egentlig skulle jeg skrive et humoristisk rim i denne stund.

Men av en eller annen grunn, så forsvant all humor. 

Det som skjer i “Verdens beste demokrati”, har passert det humoristiske for lenge siden.

Det er faktisk i ferd med å passere det tragiske.

Likevel dukket tanken opp på dette bildet.

Tatt i Stamsund i sommer.

For en grusom tanke.

Om dette var sant… 

Men jeg så humoren i det i sommer.

Det kan du lese om du klikker HER.

Akkurat nå, har jeg mest lyst til å rope ut :

“KOM Å DYTT – ALLE SOM EN – FÅ MANNEN BORT” !

Vi er i “Pysete-Gruppa!

Det er mange synspunkter i disse tider.

Vi har innfunnet oss med at vi er i “Pysete-Gruppa”.

Vi kunne sagt “Risikogruppa”.

Vi kunne sagt mye annet også.

Men det holder det å si det sånn:

“Vi velger å være i “Pysete-Gruppa”.

Dermed basta!

Men må man så må man.

Her om dagen måtte vi innom Sykehuset.

Det ble en selsom opplevelse.

Det kan du lese om, hvis du klikker HER.

Det selsomme var liksom på utsida da. 

Ja på utsida av sykehuset altså.

Her er vi på utsida av Hunstadsentret.

Mat MÅ man liksom også ha.

Men er man pysete, så er man det.

Da blir det medbrakt skive og banan i bilen!

Men selv Pyser som oss var en snartur innom på sentret.

Men bare på Bofisk.

Der hadde vi bestilt alt de hadde av Hysefilèt.

Pyser&Hyser – det kan det jo bli rim av.

Men rim ble det ikke!

Det ble i stedet dette.

Madammens herligste Fiskekaker&Fiskeboller.

Ja, altså etter at vi var kommet hjem.

Bofisk er vi innom omtrent hver gang vi må til Bodø-byen.

Les gjerne HER.

Jeg tviler på at denne karen hører til Pysete-klubben.

Jeg aner ikke om det var oss eller Polet den holdt vakt over.

Men jeg har mistanke om at den var mer sulten enn tørst.

Man kan faktisk få takknemlige øyeblikk…. 

Selv i en bil med skiver og banan.

Utenfor Hunstadsentret i Bodø.

Da tenker jeg ikke på Rema!

 “Fotograf-pysa” MÅTTE driste seg ut av bilen.  

Det resulterte i dette bildet. 

Det var den dagen det.

Takk for at du tok sjansen på å klikke deg innom. 

Særdeles lite pysete gjort av deg <3

#bofisk  #nordlandssykehuset #hunstadsentret #pyseklubben #korona

Når det glimter til…

Jeg har skrevet noen ganger om hvorfor jeg lagde meg en blogg.

Her er en kopi av hva jeg skrev for noen år siden:

“Intensjonen med min blogg, er å dele “tanker og ord”.

Enten som rim eller litt tekst satt sammen med bilder.

Og ikke minst å profilere kultur og næringsliv i bygda.”

Noen ønsker sikkert å klatre så høyt som mulig på Blogglista. 

Og det finnes sikkert en mengde motiver for å lage seg en blogg. 

Sikkert like mange som det finnes meninger om bloggere. 

Jeg har glede av min blogg.

Det gjør ikke vondt å være litt engasjert.

Og jeg liker å skrive.

Men jeg innrømmer jo at det er moro om det gleder andre også.

“Topplisten” til Blogg Norge er et barometer på det.

Mest for de som lever av dette.

Ære være de.

Men jeg innrømmer også, at det er moro å sprette litt opp på den lista.

En gang i blant.

Men jeg vet at jeg ramler fort nedover. 

Jeg trives best sammen med “oss hverdagsbloggere”. 

Men til dere som tar turen innom bloggen min av og til:

“Tusen hjertelig takk.

Jeg håper dere har litt glede av det. “

 

Vi blogger og skriver og deler med iver.
Bilder så vakre og mektige ord.
Vi er jo så nære i bloggblokkas sfære.
Der hvor vi bor i fra sør og til nord.

 

Jeg drømmer og stirrer, og kjenner det pirrer.
Tenk om jeg spratt opp en vakker dag.
Men skrotten er gammel, et avdanka skrammel.
Det er best å glemme et Toppliste jag!

Bilder og ord: Jan E Håkonsen/Dedicat

I måneskinnets lengsel…

I går  kveld hadde vi en tur innom kirkegården.

Vi skulle sette lys på graver.

I et vakkert måneskinn.

Det er mange tanker som kommer da.

Det førte til disse små versene…

Kjenner du rommet som fylles av tomhet.

Som klemmer seg tett som en trengsel av tvang.

Kjenner du gleden som druknet i visshet.

Som sluknet i lyden av avskjedens sang. 

Det kjennes som veiens, uendelig ende.

Som livet har mistet sin retning og kraft.

Kan utslitte krefter, virkelig vende.

Og spire en vår, slik som løvtrærnes saft. 

Det finnes skyer på alle sin himmel.

Det finnes sorger der glede er skapt.

Grip den og farg den, i vakreste minner.

La tomheten fylles av det du har tapt.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Skal du på sykehuset…. ?

… Nordlandssykehuset i Bodø.

Da bør du beregne god tid.

Her har jeg tatt en spansk en…

Jeg har fått sluppet av madammen.

Og lurt meg til en noe tvilsom parkering… 

Titter  meg rundt for å forsikre meg at jeg står rimelig trygt.

Her er det lett å bli sperret både inne og ute…

Rett etter Fauske var det manuell dirigering.

Men da fikk jeg tatt et par bilder… 

Slett ikke et ille motiv 🙂

Det har ikke vært uvant med syn som dette i Bodø de siste årene.

Men det er sjelden jeg ser at de havner rett på fjellgrunn.

Dette var nå en av grunnene til at jeg rygget tett inntil sperringa.

Jeg var ikke alene.

Man kan vel gjemme seg bak: “I nødens stund”…

Det var ikke så mye enklere å komme til i andre enden.

Stakkars de som bor rundt her…

Når det bores og sprenges i grunnfjellet…

Det har jo vært et anleggsområde i og rundt sykehuset i mange år.

Du kan lese et par innlegg HER og/eller HER

Men de kan jo trøste seg med vakre solnedganger…

Enn så lenge.

Det må være Brødrene sin…..

I går fikk jeg øye på noe som raget høyt i lufta.

Jeg skulle egentlig på apoteket.

Men jeg måtte ned i fjæra for å se hva som skjedde.

Nysgjerrig som fy…

Her var Nordlandskrana i sving i det vakre høstværet.

Det lignet veldig på en enorm mast som hang og dinglet i stroppa. 

Tanken på Jekta “Brødrene” slo meg umiddelbart.

Dette bildet tok jeg av jekta for lenge siden (2018).

(Se link til et annet blogginnlegg lenger ned).

Rimelig avkledd uten mast. 

Det ligger faktisk en film på nettet fra byggingen av Brødrene.

Har du lyst å se den, kan du klikke HER

Jeg måtte selvsagt filme litt av seansen.

Hvis du klikker i bildet/pila ovenfor, så får du se.

Jeg måtte ta turen over på den andre siden. 

For å ta herligheta i nærmere øyensyn.

Her ligger den gamle og den nye masta side om side.

Jeg må legge til at jeg ikke har fått bekreftet “eier til masta”.

Men mistanken til Brødrene, er meget sterk.

Ta gjerne turen innom FB sida til BRØDRENE

Saltdal har jo en fenomenal historie innen båtbygging.

Ta gjerne en titt innom et tidligere blogginnlegg å se og les.

Klikk bare HER

Du kommer garantert ikke til å angre.

Et syn som dette – varmer hjertet i en gammel kropp.

Det er ikke rart at vi er glad i bygda vår.

#jektabrødrene #brodrene #saltdalverft #nordlandsjekta #saltdalkommune #kultur #visitsaltdal #visitsalten #visitnordland #kystkultur

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

Livets veier

Livenes mystiske, svingete veier.

Hva kunne vi ane ved livets start.

Det er jo mot fremtiden hjertene lengter.

Det ville hver sjel med sikkerhet svart.

 

Hjertene banker med iver og lengsel.

Mot drømmer som svever mot himmelens hvelv.

På veiene møtes det frihet og stengsel.

Det vet de som lever et liv i mot kveld.

 

Måtte vårt hjerte i vandringens hunger.

Fylles av glede for venner så kjær.

Ikke med hulrom som knuger og runger.

Som fylles av glemsel for de som var nær. 

 

Lyset kan vise oss veien og lede.

Lyset kan blende og føre oss vill.

La det få skinne på det som vil glede.

Slipp aldri de selvgode kreftene til. 

 

Lysene lever jo aldri for evig.

Hva er det da som kan farge vårt liv?

Glem aldri hånden som varmet så kjærlig.

Som var der og støttet når vi var i tvil.

 

Si disse ord når du kjenner det banker.

La de få glitre som hjerter i sol.

Ha de i hjertet hvor du enn vanker.

Som kompassenes pil – fra pol til pol.

 

Det er så lite som egentlig kreves.

Et smil og et ord og et vennlig blikk.

Blant alle de liv som fødes og leves.

Finnes det sjeler som ingenting fikk.

 

Lyset må skinne på venner og kjære.

Slik at de pleies som rosenes stell.

Det ER jo det lille og ikke det svære. 

Som preger ditt liv når det lir mot kveld.  

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat