Sånn kan det sies.
Med store bokstaver og ærlige smil.
Det koster så lite, det er ingen tvil.
Fortapt er de ord som aldri vil vises.
Visst kan vi vandre.
Som sjørøver jakter på penger og gull.
Hvor fører den veien, det er bare tull.
Det er du som er deg, og ingen andre.
Du velger din vei.
Som alle ord som du velger å dele.
Sånn kan det sies, helt uten å dvele.
For slett ingen andre er du, bare deg.
Nå har skolene til mine barnebarn i sør vinterferie. I den forbindelse så har vi hatt storbesøk, faktisk FIRE generasjoner. Nå dekker våre barnebarn nær sagt hele “Utdanningsstrukturen”.
Eldste barnebarnet er utdannet sykepleier og hennes sønn, vårt første oldebarn, begynner på barneskolen til høsten. I mellom de to, er både ungdomsskolen og videregående representert.
I dette innlegget om mitt liv, skal jeg komme inn på litt av min “Skolevei”. Den er en smule kronglete, så det blir nok mer enn et innlegg. De som skulle ha lyst til å stikke innom de første innleggene om “Mitt Liv”, kan enklest gjøre det om de klikker HER
Som jeg har fortalt, så ble barneskolen bygd og ferdig til jeg skulle begynne på skolen i 1955. Ikke at jeg tror at det var årsaken til bygging av ny skole. Samtidig flyttet vi fra nabolaget til Nyskola på Høgbakken, og til Nyhuset på Kranejorda (nåværende Tyriveien). Skoleveien min ble da over Edvardsen jorda og gjennom skogen. (Der Saltdalshallen og Svømmehallen er i dag).
Edvardsen hadde kyr og det var slåttmark i det området. Det var der jeg fikk min første kontakt med tørrhøy og fjøslukt, og faktisk smaken av “siladråpen”. Den dråpen kommer rett fra kua. Men det var ikke det normale. Da måtte vi på Meieriet å kjøpe melk i spann. Jeg husker godt de “rare” innretningene på veggen i Meieriet, hvor de tappet en hele eller halve litre i spannet. De lagde også ost og smør.
Det var en spesiell, men herlig duft der inne. I det hele tatt, så hadde alle butikker sin egen duft på den tiden. Spesielt så husker jeg duften på Slakterbutikken til Eriksen, for ikke å snakke om Bakeributikkene til Johansen eller Erikstad. Sånne dufter finnes ikke på dagens butikker…….
Jeg ser jo at det var en solid overvekt av jenter i klassen min. Det kan jeg faktisk ikke huske at jeg tenkte så mye på gjennom de 7 årene på Folkeskolen. Så det kunne i alle fall ikke at der var tema på noen som helst måte. Jeg var eldst og minst gjennom hele Folkeskolen. Det endret seg ikke merkbart senere i livet heller, for å si det på den måten. Men jeg har bare gode minner fra hele denne perioden.
Dette bildet har jeg vist i et tidligere innlegg. Her er vi blitt litt eldre, og har sikkert Ottar Tverbakk som lærer. Jeg glemmer aldri en klassetur vi hadde med han til Kjerringøy, hans vakreste sted på jorden. Det jeg husker aller best fra den turen, var at den skolen vi overnattet på delvis var okkupert av et filmteam og skuespillere.
Dette var før Google sin tid, men i dag fant jeg denne oversikten nettopp på Google:
Kort är sommaren (1962)
Basert på Knut Hamsuns roman «Pan».
Regi: Bjarne Henning-Jensen
Fotograf: Gunnar Fischer
Cast: Jarl Kulle, Bibi Andersson, Claes Gill, Liv Ullmann, Allan Edwall m.fl.
Selv med klassen full av så mange flotte jenter, så husker jeg at vi gutta på 14 år ble en smule rabiat når skuespillere som Bibi Anderson og Liv Ullmann åpenbarte seg i korte øyeblikk. Men det ble nok med spenningen. Tverbakk var en fargerik lærer som elsket å fortelle historier, og det var noen i klassen som ble eksperter på å få han til å glemme hvilket fag vi egentlig hadde i enkelte timer. Men vi lærte det vi skulle, det er jeg sikker på.
I dag har jeg et inntrykk av at det går mot en tankegang om at “hvorfor trenger vi å lære noe, når alt kan finnes på Google”.
Dette er ikke meg altså, men et bilde av Rognan Hornorkester hvor pappa trakterer stortromma. Jeg kan faktisk ikke huske at han var med i Hornorkestret, så det må ha vært i en kort periode hvor jeg ikke var så veldig synlig. Men det kan selvfølgelig ha noe med husken å gjøre også, det er slett ikke usannsynlig.
Jeg har skrevet om kulturlivet i bygda i mange sammenhenger (du finner mye om du leter i arkivet på bloggen). Nå imponerer neppe dette “lille korpset” i den sammenhengen, men det har sikkert en forklaring. I dag teller nok Hornorkestret minst det tredoble i antall.
Men jeg kan huske når det ble kjent at det skulle dannes et Skolekorps på Rognan. Jeg husker ikke om jeg fikk noen motiveringer på hjemmebane, men jeg meldte meg på notekurset. Vi måtte gjennom et notekurs med skriftlig eksamen etterpå. De som bestod eksamen fikk begynne i skolekorpset.
Den dagen vi var samlet på skolen for å få tildelt instrumenter, glemmer jeg aldri. Det skjedde gjennom loddtrekning. Jeg hadde bare SÅ lyst på skarptromma, at det kriblet i hele kroppen. Men jeg “vant” ikke den nei. Det ble nok “lokkene” på lille meg. Selv om jeg hadde hatt mange “konserter” på grytelokk tidligere, så var det en drøm som brast der og da. Jeg kan ennå huske trøstestunden med mamma etter at jeg kom hjem. Men det gikk ikke så lang tid, før jeg fikk tilbud om å begynne på kornett, og fikk privat timer hos dirigent Fastvold.
Jeg hadde nok ikke de helt store musikalske talenter til å gjøre det helt store. Men det var artige tider som jeg aldri ville vært foruten. I en periode var det skolekorps både på Rognan og i øvre del av bygda. I dag er det ikke skolekorps i bygda i det hele tatt. og det er trist.
Jeg ble ikke fotballproff heller, uten at jeg har felt noen tårer av den grunn. Men jeg fikk da med meg en periode som ganske så aktiv. Som regel så havnet jeg på venstre ving, enda venstrefoten min og ballen var totalt uvenner på alle måter. Jeg tror jeg var ganske rask, så det kompenserte i alle fall noe. Også dette var en fin tid, med mange fine turer for å spille kamper, særlig mot lag i Bodø regionen.
På hjemturen var det obligatorisk med stopp på kafèen på Sagelva. Da gikk det i Isi Cola og sjokoladekake, men jeg husker ikke om stoppen var like obligatorisk om vi hadde tapt kampen. Nå er det mange år siden den ble revet, men det hender ennå at jeg kaster et blikk opp bakken når jeg kjører forbi.
Men det jeg husker, er at vi av og til samlet oss på Kafeteriaen på Rognan etter hjemkomst, og fikk en Peptalk av de store av Bjørn Richard Monsen. Nederst til venstre på bildet er en annen Monsen, Jan Dagfinn, som har samlet masse historie om gamle Rognan, Jeg anbefaler alle å ta en titt innom et fantastisk arkiv av tekst, bilder og unike filmer. Du finner frem dit om du klikker HER
Intet varer evig, og det gjorde heller ikke denne tiden i Folkeskolen, verken på skolen eller fritiden. Det har vært populært med klassetreff rundt om i landet og i ulike sammenhenger. Men det har aldri vært noe klassetreff for oss som gikk i samme klasse på folkeskolen. Det krever sitt å forberede noe sånt, og jeg har selv aldri tatt noe initiativ for å få det til. Nå har nok tiden rent ut av det timeglasset….
Men mange av oss ble konfirmert i lag, i vakre Saltdal Kirke. Men det jeg kan huske i den sammenheng, er at kirka var under full renovering, derfor foregikk konfirmasjonen på høsten. Konfirmasjonsundervisningen mener jeg å huske at vi hadde på Herredsstyre salen. Søvik, som var prest, var om mulig mer beskjeden enn jeg var. På den tiden var det utspørring “på direkten” i kirka, og var man flink til å kikke i gulvet, så slapp man som regel unna å svare. Stor stas var det uansett.
Om det ikke har blitt noe klassetreff for klassen på folkeskolen, så fikk jeg gleden av å være med å forberede 50 års konfirmant treffet. Det var utrolig spennende. Da fikk jeg virkelig bevisst at husken ikke var som den aldri har vært. Navn har aldri vært min sterke side, og har slett ikke forbedret seg på 50 år.
Vi fikk trommet sammen en komité, med Bjørg, Randi, Solveig, Jon, Alf Sture og Hugo. og da gikk alt så mye bedre. Det ble tre herlige dager, hvor årene bak oss langsomt smuldret bort og åpenbarte levende minner i fleng. Her er gjengen samlet på Rådhustrappa. Som dere ser, så er det ikke fulltallig, men det kan nok ikke ventes etter 50 år. Men i mimring og minner ble alle inkludert på en flott måte.
Etterhvert så våknet interessen for “Organisasjonslivet”, og det førte meg inn i litt forskjellig. Her er jeg på kurs på Lønsdal Høyfjellshotell. Som dere ser så var det ingen aldersgrense på det kurset Her var det kurs for de som ønsket å veilede andre til studier.
Det vakte oppmerksomhet at unge jeg og en kompis deltok på dette kurset. Det kom faktisk i avisa, uten at jeg husker hvilken. Men jeg tror det var en avis på Helgeland.
Jeg gikk nok på Realskolen på denne tiden, noe jeg kommer tilbake til i et senere innlegg.
Det var mye som skjedde på den tida.
Her er kursbeviset. Behørig underskrevet av prominente personer. Jeg finner ikke noe resultat på Googlinga av “Nordland Studiesamnemnd”, så hva den endte som, aner jeg ikke. Men brosjyren vi blar i på bildet over, er om NKS, noe jeg skulle få masse kjennskap til etter som årene gikk.
Men alt dette kommer jeg tilbake til.
Det baller fort på seg etter hvert som jeg skriver og dypdykker i bilder, så innleggene blir alt for lange.
Dere får bare bære over med en gammel kall…..
Her er et lite glimt inn i mitt første brevkurs hos NKS.
En forberedelse til en annen epoke i mitt liv, nemlig som sjømann.
Tusen takk for at du har lyst til å lese og følge med.
Det setter jeg stor pris på.
For de som ønsker og følge med på reisen gjennom mitt liv, helt eller delvis, så finner du resten av innleggene om du klikker HER
Dette er kanskje ikke så interessant for andre, men det er viktige deler av mitt liv. Dette bildet må være tatt rett etter vi flyttet til Tyriveien, som det heter i dag. På den tiden var det ikke gatenavn. Bildet er tatt mot nordvest. Det er dunger med material fra Tyskerbrakka, som ble revet og brukt som material i nyhuset. Jeg er ikke helt sikker på bygningene i bakkant, men et uthus til høyre hørte til Brandt sitt hus. Det er tydelig at Bestemor og Bestefar har tatt oss med på “picnic” på jorda der Paulsen’s skulle bygge hus litt senere.
Her er et annet bilde fra et noen år senere. Der materialdungene lå, er det kommet potetåker. Man kan vel kjenne seg litt mer igjen i bakgrunnen, men det er mye som er forandret. Helt til venstre er garasjen til Ludvig og Dagny Pedersen. Jeg kan huske de hadde høns i mange år.
Jeg kan også huske en vår, at jeg satte fyr på gresset langs gjæret i bakgrunnen (mot der Stein og Lisa Krane bor i dag, og mot Brandt tomta). Jeg var ikke gamle karen, og tenkte ikke på at det ville brenne i flere retninger. Jeg fikk panikk og løp inn og ut med vann. Heldigvis så ble forferdelsen oppdaget av en mann som syklet forbi oss, og som kom løpende til unnsetning. Da var det ikke langt unna å ta fyr i hønsehuset til Pedersen. Jeg har tenkt på det i ettertid, at jeg kunne vært av de første som sørget for grilla kylling i nabolaget. Men jeg kan si at jeg aldri prøvde meg på noe lignende.
Legg også merke til sykkelen min og det tøffe styret 😀 Her skal vi ut på båttur. Vogna er lesset, og det er med vann og primus, så det tyder på middag på sjøen. Bildet under har jeg vist før under innlegget om “Notbåten”, men det er fra samme turen som dette bildet.
Under innlegget om Notbåten, skrev jeg at jeg ikke husket et annet navn. Men da ble jeg minnet på av flere, at den ble kalt for “Tulla Onassis”. Om du gugler det, så finner du litt av hvert av tragisk kjærlighetshistorie. Dette er på kaia nedenfor der Saltdalsverftet ligger i dag, der Olsen&Hansen sitt båtbyggeri lå.
Øverst til venstre ligger Jernbanekaia. Tenk at det var jernbanespor ned dit, og det er på den trasèen søndre innfartsvei til Rognan i dag ligger. Når Rognan Industrikai ble bestemt å bygges, så ble det som var igjen av Jernbanekaia revet, og brukt til å ruste opp Dampskipskaia, eller dagens kai i sentrum.
Jeg kan huske at de kranene, både på denne kaia og Dampskipskaia var populært i lek. Blant annet hektet vi syklene på kroken, og senket de ned mot vannskorpa og syklet så spruten stod. Noen havnet nok lenger under vann enn de ønsket.
Tre tøffe svensker på fjelltur. Nærmere bestemt på Knøvelåsen. Min onkel Arne og mine to søskenbarn John og Christer. Det er nok fisketur på Knøvelås vannet som er målet med disse forberedelsene. Jeg kan huske at vi gravde makk til sånne turer. Da var det spesielt tre steder jeg kommer på, den ene var Søppelfyllinga i Buvika, omtrent der Småbåthavna er i dag. Den andre lå i bakke kanten av stien som går fra Tjeldmyrveien og mot Kirka (på nord og oversiden av Myra).
Den tredje lå, av alle steder, i bakken mellom den gamle og den nye kirkegården., i Kirkfall (mener jeg vi kalte området). Det så jo helt anderledes ut den gang enn i dag. Tyskerne hadde tatt ut mye masse fra dette området, antagelig til bruk for anlegg av flyplassen. Vi brukte dette området mye, ikke minst vinterstid, da vi lagde hoppbakker flere steder. Osen som renner gjennom området og ned til fjorden, var også populær.
Flott dame som er klar for “bytur”. Mamma var jo “kjent” på Rognan som “hattedama”, hun gikk nesten bestandig med hatt i en eller annen fasong. Så det er tydelig å se hvor hun har det fra. Dette er imidlertid fra Kalmar, uvisst hvilket år, men tydeligvis i vinterhalvåret, siden det er snø enkelte steder. Jeg kan ikke huske at vi har vært der vinterstid.
Det jeg kan huske, er småturer rundt i nabolaget, og da hadde hun alltid med seg en kurv og plukket sopp. Smørstekt, fersk sopp, som hun lagde når vi kom tilbake fra tur, var bare helt himmelsk.
Min mamma og min bestemor i Kalmar, nedenfor trappa, i fargerike og mønstrete kjoler. De var begge glade i farger, som de fargerike personene som de var. Det lille vinduet til høyre i kjellermuren, er jeg ganske sikker på går inn til vaskekjelleren hos bestemor. Det var der hun startet sin karrière som naivistisk kunstner. En dag fant hun ut at hun skulle male murveggene der, som var kjedelig hvite. Det endte med å bli et eventyr rom av de sjeldne. Jeg har tatt bilde av det en gang, men det var jeg ikke i stand til å finne.
Dette resulterte i at min kjære bestefar fikk en hobby som tilrettelegger. Han skar ut plater, i ulike størrelser, av det jeg kaller for Huntonittplater. Han lagde rammer og rammet inn bilder, etterhvert som bestemor produserte bilder. Her er ekteparet Ringkvist på tur ut med et par maleri. Dette bildet er tatt på omtrent samme sted som bildet ovenfor.
Mine besteforeldre var ikke høyreiste personer i fysisk størrelse. Men bestefar var tettvokst og sterk, selv om han sjelden demonstrerte det på noen måte. Men mitt søskenbarn fortalte at han og bror og onkel Arne, prøvde å løfte og flytte på bestefar, men han stod som spikret til jorda. Han var musikalsk også, og trakterte torader’n på en ypperlig måte. Men det var nok yrket som smed, og ikke rammeproduksjon som var årsaken til.
Dette bildet hadde jeg med i mitt første innlegg om mine svenske aner. Under kommer noen flere, og et avisutklipp som forteller litt om hennes kunstner karrière. Det ble aldri noen omfattende berømmelse av dette, men utstillinger både i Paris og Stockholm, og plass i Nasjonalgalleriet i Sverige, er jo heller ikke å kimse av.
Det er ikke tvil om at norsk natur preget mange av bildene hennes. Antagelig var det savnet av sin eneste og kjæreste datter som lå bak. En skjebne i kjølevannet av krig og elendighet i verden. Men en vakker skjebne, som resulterte i så mange opplevelser for en guttekropp og sjel som meg.
“Byssann lull koka kittelen full, det kommer tre vandringsmenn på vägen”. Nå er jeg ikke sikker på at min bestemor nynnet på den, når hun malte dette. Men fantasien var det ingenting å si på.
Her sitter de, og holder hender. Noe som kanskje ligger i genene?
Ikke vet jeg.
Tusen takk for alle vakre minner dere skapte gjennom mange år.
Neste gang så skal jeg skrive litt om Skolegang over noen år, så får vi se hvor det ender.
Tusen takk til deg som gidder å lese og følge med på denne ferden.
Ut på jakt etter storfloa i kveldinga, men den så vi ikke snurten av. Men snø og sklett var det nok av. 😀 Litt artig å teste ut den nye mobilen med bilde og video i et sånt vær….
Om du klikker over, så kan du se filmen fra Øyra, mot Saltnes sida av elva.
Vi så ikke snurten av floa nede i fjæra heller, tvert i mot. Men det var ikke så viktig, det er alltid vakkert en kveldsstund der nede.
Jeg syns faktisk bildene ble ganske så bra 😀
Men det var godt å komme inn og hjem og få seg en kaffetår med nogo attåt. 😀
Vant denne konfekteska på Nexans Seniorlag sitt kaffetreff forrige tirsdag 😀
Ha en flott dag.
#saltdal #stormflo #værbilder #an #saltenposten
Det er ikke bare bare når “folket mitt” finner på så mye rart. Akkurat som jeg ikke er fin nok, så skal de jåle meg til med caps og greier, stønn…. at jeg orker å være så snill…
Om ikke det er nok! Så drar de på meg en ekkel og vemmelig truse også, ja av og til, i alle fall…. hoff..
Nå kan jeg ikke skjenne og beskylde de for å ha plassert rompa bak… men den er nå der i alle fall… Bare klikk på filmen og se…
Jaja, alt er en overgang.
Jeg får vel bare ha litt tålmodighet med moroklumpen.
Jeg heter Sky forresten.
#norrbottenspets #hund #løpetid
Jeg har skrevet noen innlegg om kulturmiljøet i bygda vår. Det er ikke tvil om at det ligger på et høyt nivå, uten at jeg har gjort noen sammenligninger. Sang og musikklivet blomstrer, og det er snart tid for en rekke arrangement
Men det er et bygg jeg ikke har vært innom i det hele tatt, selv om jeg har sett denne “bunkersen” på avstand. Jeg vet jo at den dukket opp som en erstatning for den gamle Ekmann Smia. Det skjedde for rundt 8 år siden, og det kan du lese om du klikker HER
Her er to av våre gutter, det vil si at han med skjegg er vår yngste sønn, og han til venstre er hans eldste sønn, og vårt andre barnebarn. Sønnen vår har vært i Rockemiljøet i bygda i mange år, men i hovedsak i den gamle Ekmann smia.
Her er et klipp fra bandet Gangrene, som ligger på Youtube
Det var ikke folksomt når jeg fikk komme innom dørene her, men her er Kevin, som øver sammen med mitt nest eldste barnebarn.
Min yngste sønn har gitar som sitt instrument, noe jeg aldri har forsøkt meg på, dessverre. Mens barnebarnet har falt for slagverk. Jeg drømte om å få spille slagverk når jeg ble med i Skolemusikken i sin tid, men det endte opp med kornett. Men den tiden er over.
Men eldste sønnen trakterer slagverk så det bare står etter, om ikke på full tid, så er han med i et ganske aktivt band, Motorhavari. Bare klikk over så får du en smakebit. Nå har jeg ikke spurt om å legge dette ut, men satser på at det går bra 😀 Du finner de på Facebook også, klikk HER
De to siste årene så har UKM Fylkesmønstringa blitt arrangert her på Rognan. Det burde være et bevis på at det er tillit til kvaliteten på de arrangementene. Her er mange knagger kulturinteressen kan henges på. Jeg kunne dratt inn idretten også, men det får bli en annen gang.
Nå er det like før det braker løs med Årets Blåfrost også. Her rigges det til med digert telt utenfor Slipen Scene.
Men før det, så er det Harald Bakkes Minnefonds konsert i Saltdal Kirke. Her mønstrer Korbevegelsen, Hornorkester, Trekkspillklubb og Kulturskola. Selvsagt deltar en av Bygdas Kulturprofiler, Bjørn Andor Drage. Her er det bare å velge for enhver smak.
Men det er kanskje her mye begynner…. I en bunkers i snøskavlene utenfor et slitent Samfunnshus……..
Som jeg har fortalt om i mitt første innlegg om mitt liv, så rømte min far til Sverige under krigen. Der traff han henne som skulle bli min mor. Det var en dramatisk tid. Men når krigen var slutt, så ble det ble ekteskap og flytting fra sør Sverige og opp til Nord Norge.
De første delene av fortellingen om Mitt Liv, finner du om du klikker HER
Da dette bildet ble tatt, ante denne lille kjernefamilien i Berga i Kalmar, lite om hva krigen skulle bringe med seg av en ny fremtid. De bodde landlig til, med frukttrær og grønnsaker og høns, og manglet ingenting. De var langt fra krigens grusomheter der i det nøytrale Sverige. Men det skulle komme en Nordlending over grensa en vinterdag, på flukt fra tyskerne og krig. En dag skulle han dukke opp hos denne familien, og alt skulle bli forandret.
Her har det skjedd. Jeg er ikke sikker på om dette bildet er før eller etter min far måtte følge de norske polititroppene nordover i Sverige for å være med på frigjøringa av Narvik og Finnmark. Men det spiller ikke så stor rolle. Mamma ble gravid med min eldste søster like før det skjedde. Det skulle gå et par år før krigen var slutt, og pappa returnerte til Kalmar. Damen til høyre for min mamma, er min oldemor. Både hun og en onkel ble med på flyttelasset nordover til Rognan etter krigen. 
Kjernefamilien “Ringkvist” i en litt eldre versjon. Som jeg også har fortalt, så trivdes ikke min bestemor og bestefar oppe i Nord Norge. I alle fall ikke som bosatte. Etter ganske kort tid flyttet de tilbake til Sverige, og kjøpte seg et hus nærmere Kalmar. Men de nære og kjære båndene til sin datter ble aldri svekket. Det resulterte i at de hver eneste sommer etterpå, kjørte den lange veien opp til Rognan. At det gikk godt i så mange år, er noe jeg er evig takknemlig for.
Mamma sin bror fikk tre barn med sin kone Ingeborg. De ble skilt ganske tidlig, og mine søskenbarn vokste opp hos sin far og mine besteforeldre. Det gjorde det sånn at de var med nordover til oss hver eneste sommer. Det ble som å ha tre søsken til, som kom fra det store utland på besøk. Men det gikk på svensk og norsk. Min mamma slo jo over til svensk momentant. Selv mange år etterpå, så var det ikke tvil om hvem som ringte når hun begynte å snakke svensk.
Her har det gått noen år. Inger Ann, John og Christer omkranser bestemor og oldemor. Jeg husker ikke så mye av min oldemor, dessverre. Men det er et hav av minner fra “svenskebesøket” hver sommer. Min bestemor hadde kunstneriske evner som jeg skal komme tilbake til. Men jeg husker godt når vi var på turer her i området om sommeren. Hun så dyr og fjes i steiner og samlet så min bestefar brummet for seg selv med tanke på plass&vekt på hjemturen. Men han sa aldri noe høyt som jeg kan huske.
På den tiden var det “private” søppelfyllinger mange steder. Det var også et yndet sted for min bestemor. Prisene for metall var høye i Sverige. Jeg var med mange ganger og samlet tomme hermetikkbokser, som den gang var i aluminium. Kom vi over kobberrør og andre “edle metaller” så var lykken stor. Dette ble solgt når de kom hjem til Kalmar, og gikk inn i neste års reisebudsjett.
Her er et glimt av bestemor, min onkel, Christer og Inger Ann utenfor huset vårt på Rognan. I bakgrunner ser vi huset til Paulsen’s. Uthuset rett bak oss, er ikke der lengre. De strikkeglade følgere, får her enda et par eksempler på hjemmestrikka gensere. Man har nok slitt ut noen av de gjennom de årene man har levd, uten at jeg husker det så veldig konkret.
Men jeg kan huske en annen katastrofal strikkehistorie. Det var en flott vinterdag med skikkelig skareføre overalt. Det var ikke så tett mellom husene som det var nå, og vi hadde det moro på den steinharde skaren. Da fant jeg ut at om jeg tok på meg flere par ull lester på føttene, så kunne jeg springe fortest av alle når vi lekte. Så tenkt så gjort….. Men gleden var på langt nær like tilstedeværende, når jeg kom inn til min kjære mamma, med et sett med “leste legger” rundt anklene. Selve fot delene på lestene lå antagelig jevnt fordelt over skaredekkede jorder i hele nabolaget.
Jeg har nevnt tidligere de pakkene med frukt og annet vi fikk fra Sverige en gang i året. Om dette er en forberedelse til en sånn forsendelse, det vet jeg ikke. Men det er i alle fall høsting av epletrær. Jeg kan ennå kjenne duften når jeg lukker øynene. Men det har sikkert sammenheng med at frukt slett ikke var like tilgjengelig da som nå. Nå er det en helårsgreie, så det er nok ingen unge i dag som tar et eple i sin hånd med like stor ærefrykt som den gang.
Et par bilder som jeg syns var litt artig. Min mamma og min bestemor i ganske så lik positur, og utenfor huset vårt. Hagearbeid hørte med, uansett. Jeg har jo nevnt at pappa var tidlig ute med å anlegge hage. Det var singel strødde stier rundt huset og blomsterbed over alt. Jeg har hatt men periode med drivhus som en ganske intens hobby, som nok de fleste vet. Men det har likevel vært noe helt annet enn det jeg husker fra den tiden. Når pappa kom hjem fra anlegg, så måtte det se sånn noenlunde ut i hagen. Da var det min jobb å bidra med å lugge ugress, og ikke minst å “skave” bort gress som fant veien opp i singel stiene rundt huset. Jeg skal være såpass ærlig å si at det var en pyton jobb.
Jeg har bare herlige minner om min kjære bestemor og bestefar. Hun fargerik og sprudlende, som tatt rett ut av et eventyr. Han bunnsolid og trygg, ikke så ruvende i høyden, men med smed never som nok kunne løfte en gutte ramp på strak arm, om det skulle være nødvendig. Men de hendene var av de tryggeste jeg noen gang har holdt i.
Duften av tobakk kan jeg også kjenne, om jeg konsentrerer meg. Han røkte pipe. Eller, når jeg tenker meg om, så koste han seg med pipa, om du skjønner forskjellen. Kanskje det var en av grunnene til at jeg begynte å røyke pipe først i tjue årene? Jeg røkte pipe i flere år før jeg smakte en sigarett. Hvem vet?
På dette bildet hadde jeg verken smakt røyk eller alkohol heller, for den delen. Her har jeg kommet fra sjøen etter mitt år som sjømann i utenriks fart. Det vil si, jeg satt på med bestefar og bestemor fra Rognan og ned til Kalmar, etter å ha vært hjemme en kort periode den sommeren.
Jeg var kommet inn på Sjømannsskolen i Tønsberg, og tok turen dit via Kalmar. Dette er deler av min historie som jeg kommer tilbake til. Det kommer også litt mer om mine besteforeldre på mamma sin side…. Men hvilken rekkefølge, det vet jeg ikke ennå.
Tusen takk til alle som gidder å følge meg i Mitt Liv, det setter jeg pris på.
Vi har mye å være takknemlig for i den vakre bygda vår. I dag ble jeg fascinert&fanget av himmelen tre ganger. Det ga meg også en anledning til å pause litt fra alle innleggene om Mitt Liv. Det er det sikkert ingen som har noe i mot. Jeg fikk laget et “værinnlegg” i går også, som tilsammen med dette, gir et godt bilde av Naturens mangfold. Det finner du om du klikker HER
Du kjenner et gys av velsignet glede.
Du kjenner en lengsel som våkner til liv.
Et lys over dagen, med stråler så spede.
Som vitner om ny og en helt annen tid.
Den siger bak åser og fjell i mot kveld.
En rødmende avskjed til dagen som gikk.
Du vet dog i hjerte og sinn likevel.
Det er slett ikke slutt på den gleden du fikk.
Når sola tar kveld og slukner så stille.
Da stiger en måne mot himmel i øst.
Det er ikke helt som den ønsket og ville.
Når dagslyset ennå er sterkest og størst.
Sakte men sikkert vil natta bli mektig.
Da vokser den frem som din nære venn.
Det er ikke ønsket å være så prektig.
Den vil bare lede deg trygt mot ditt hjem.
Ha en riktig god helg der du befinner deg.
Du verden så vakkert det har vært de siste dagene. Jeg lagde et skikkelig vinterlig innlegg for et par dager siden, med film til og med. Det finner du om du klikker HER.
I dag hadde de allmektige værguder funnet ut at nok får være nok! Har du lyst har du lov til å bli med på en liten kjøretur, i en helt annen idyllisk virkelighet enn for et par dager siden.
Da må du i såfall klikke på pila i bildet ovenfor.
Ha en vakker helg alle sammen, vær eller ikke vær.
Her kommer et litt sammensatt “kapittel” i mitt liv. Det er ikke like lett å få satt sammen en fortelling på denne måten. Ikke uten å bruke masse tid til redigering og undersøkelser for å få alt så rett og sammenhengende som mulig. Men det er liksom ikke det som er min intensjon med dette.
Derfor blir det “hoven roven” og ganske så unøyaktig. Men det kan hende det kan være med på å trigge mimring til de som vil lese, og vekke noen tanker og meninger. Da har jeg i alle fall oppnådd veldig mye.
I mitt forrige innlegg skrev jeg om “Oss på tur”. Her kommer en masse bilder om “Oss og andre familier”.
Her må jeg bare advare med en gang: “Jeg kan ikke navnet på alle jeg legger ut bilder av, og jeg håper ingen har noen motforestillinger på at jeg gjør det. Isåfall vil jeg ha beskjed, sånn at jeg kan slette.”
Har du ikke fått med deg alle de andre delene av denne fortellingen min, så kan du klikke HER så kommer du rett inn til de.
Det er ikke lett å si hvor dette er. Men jeg har en mistanke om at det kan være på Skar, hvor Reidar og Hildur Eriksen har med seg min mamma og pappa opp på hytta på Ingeborgvann. Jeg husker godt bilen. Det var jo ikke så flust med biler da og man kunne skjelne det ene bilmerket fra det andre. Jeg vet ikke når dette kan være, men bildet er i farger og helt sikkert tatt av min far.
Her er deler av ungeflokken til de på det øverste bildet, Eriksen&Håkonsen, og helt sikkert ved ei eller annen hytte på fjellet. Fra venstre er jeg, Frank og Liv Reidun. Til høyre gjør min yngste søster Grete et forsøk på å få lillebror Svein Inge til å se på fotografen. Legg merke til alle bar føttene. Det var slett ikke uvanlig å løpe rundt i bar føtter det meste av sommeren. Det er ikke like stor stas å labbe rundt uten sko i dag, det har jeg prøvd, nemlig.
Her er både voksne og unger samlet. Det er rart når man begynner å mimre til gamle bilder på denne måten. Da dukker faktisk dufter av fjerne tider opp. Jeg kan nesten ikke huske noe særlig av “inneleker” for oss unger. Det meste av tiden brukte vi utendørs, både sommer og vinter. Savnet vi TV, mobil, dataspill,,,, osv… osv… ? Ja ikke vet jeg, jeg kan ikke huske at vi snakket om det en gang 😀 Vi hadde sikkert ikke tid heller, for det var så fantastisk mye annet vi kunne finne på.
Dette bildet har jeg lagt ut før, men i en annen sammenheng. Dette er fra Lønsdal stasjon på Saltfjellet. Jeg tror det må være fra 50 tallet da Nordlandsbanen kun var ferdig dit. Her er det familien Næss og oss som blir fotografert. Fotografen er nok Einar Næss, for jeg har et annet bilde der det er pappa som tar bildet. Fra venstre, Inga, Edna og Leif. Næssfamilien har vært og er “bærebjelker” i hornorkestret i bygda. Kanskje du eller noen du kjenner har fått fartsbot av Leif i den tiden han var en av lovens voktere ?
Sammen med oss står drosjesjåfør Andersen. Hvem husker ikke han og de andre drosjene på den tiden, kommer du på noen ? Jeg klarer ikke å huske bakgrunnen for bildet, hvor vi kom fra eller hvor vi skulle. Og i hvert fall ikke om alle sammen kom/dro i samme drosja. Jeg skal ikke nevne hvor mange vi kunne være i hver drosje når vi i senere år dro på fest på lokalet oppe i bygda, selv om jeg tror det er for sent å etterforske de tilfellene i dag.
Her sniker det seg inn et bilde av nyere dato. Som jeg har sagt tidligere, så har jeg en elendig kunnskap om slekta på min fars side. Der vet jeg at det er andre som har betydelig bedre oversikt. Dette bildet er i alle fra Hamn i Gildeskål. Her har vi tatt med oss min gamle far og mamma til min tante Borghild. Dette er på 90 års dagen hennes. Takket være min kjære kone, så fikk vi god kontakt med tante Borghild over noen år. Vi var ganske ofte på bedriftshytta til STK, som lå på Valnes, ikke lå så langt unna.
Her er det mer Sæter folk på besøk, og på trappa hos oss. Dette kan ikke være tatt lenge etter at vi flyttet dit. Til høyre i bildet ser du luka ned til potetkjelleren. Potetåker var nesten obligatorisk til alle og enhver i de dager. Jeg husker pappa hadde laget en renne med en grov metallrist i bunnen, sånn at det meste av jorda på potetene ramlet av på tur ned i kjelleren. I dag setter vi noen få poteter bare for moro skyld.
Dette bildet å være tatt rett etter krigen og ikke så lenge etter at Mamma og Pappa var kommet fra Sverige. Jeg er på tynn is med navn her. Men jeg ser i alle fall min kjære mor til venstre. De tre andre damene er Rønnaug og hennes søster Solveig, om jeg ikke tar helt feil. Bak Rønnaug står “Besta” som jeg tror er mor til Rønnaug, Jeg husker henne godt, og hadde stor respekt for henne. Hun hadde en skikkelig stav som hun kunne dunke i gulvet og se morsk ut. Men jeg lærte etterhvert at det var et lunt glimt i øynene hennes.
På den tiden ble vi vant med flere generasjoner i familien. Det har vært godt å ha med seg, for idag er jeg bare nødt til å bli vant til gamlinger. Jeg stirrer en i øynene hver morgen i speilet på badet.
“Tre vakre jenter med øyne blå.” Nå må jeg bare krype til korset og innrømme min elendighet om øyenfarger. Jeg er heller ikke sikker på hvem som tar bildet. Men til venstre er Bente, søster til Johan Bent Kristensen og til mor til mine søskenbarn fra Sverige, i midten mamma og storesøster Nette til høyre. Jeg kommer tilbake til “Svenskene” i mitt neste innlegg om Mitt Liv. Det som kanskje er interessant å legge merke til, er området rundt.
Pappa var tidlig fokusert på å anlegge hage, og her kan man se antydning til det. Det lille treet ved gjerdet bak, er en hengebjørk. Han bestilte flere trær og prydbusker fra en planteskole i Trøndelag, jeg husker navnet men ikke stavemåten (Leühtens). Denne lille hengbjørka, ble faktisk halvannen favn ved, da jeg måtte ta den ned for noen få år siden.
Pappa jobbet borte på anlegg og var ikke hjemme da leveransen kom med toget. Jeg var ikke gamle karen da jeg måtte hente forsendelsen på Jernbanestasjonen, og dro det hjem på vogn. Jeg kan ennå huske at jeg hadde blodsmaken i munnen før jeg kom hjem.
Hele dette området ble regulert og solgt ut til tomter av bestefar til Svein Krane. Han la Planet navn på alle tomtene, og den ledige tomta bak de vakre damene, heter Uranus – og der bor Svein Krane i dag. Vår tomt heter Saturn, så vi var dramatisk tidlig ute med romfart i hine hårde dager.
Her er en vakker bukett av både Håkonsen, Kristensen, Eriksen. Her er det fritt frem for å finne navn og bekjentskap, eller andre ting du legger merke til. Jeg tror dette må være tatt ifm konfirmasjonen til min eldste søster.
Dette er nok “ungdommen” fra bildet ovenfor. Jeg er slett ikke eldst av denne gjengen, men det ser ut for at jeg føler meg litt stor og mandig der jeg sitter i front. Den trappa fikke etterhvert både overbygg og rekkverk. I dag er den borte, da generasjonsboligen til mine foreldre er bygd ut fra denne siden av huset. Heldigvis så fikk de mange fine år der.
Enda et bilde fra vår vakre fjellheim. Her er det Sletteng’s som poserer sammen med deler av min gjeng. Hvis formen holder, så tror jeg at jeg er nødt til å få tatt meg en tur på disse trakter til sommeren. Faren er nok tilstede for at jeg går meg vill, Men det hadde vært moro å se om man kjente seg igjen. Jeg har slett ingen grunn til å skryte av mine erobringer av fjellheimen i voksen alder. Bjørnar, i midten av bildet, ble en habil kar både på klarinett i skolekorpset, og ikke minst på trekkspill. Hvem husker ikke Sletteng’s fra mang en gammeldans på lokalene i bygda.
Jeg kan faktisk huske når dett bildet ble tatt. Vi hadde bare den ene hunden, Buster, når jeg var unge. Så det var stas å få låne denne hunden til Lagesen’s (se innlegget om Notbåten). I dag er det bare jeg som lever av dette flotte firkløveret. Det er tydeligvis ballspill på gang, det var en viktig aktivitet og i mange varianter den gangen. 
Her har vi storbesøk, eller de er nok på tur til å dra. Amerikabesøk. Jeg har fortalt at min far kom til Rognan som ganske ung, og bodde hos sin eldste bror Peder og kona Rønnaug. Faren omkom i et forlis da han og sønnen Reidar var ute og fisket. Reidar ble berget av to andre brødre og søsteren Borghild. Dette bildet er av Reidar og kona, samt en datter og ektemannen. Mens Reidar klamret seg fast til båten i stormen, så lovte han Gud å bli prest om han berget livet. Det løftet holdt han, og ble prest i Amerika.
Det har ikke vært all verdens kontakt med all slekta i Amerika. Men jeg kan huske en gang vi fikk beskjed om at en gjeng var på tur forbi her med toget. Da hadde vi to minutters slektstreff på Jernbanestasjone her, før toget durte videre sørover. Det er ikke kvantiteten som alltid er det viktigste, for å si det litt på den måten.
Rett bak, til venstre i bildet står en liten lønn. Den måtte jeg ta ned for noen år siden. Men lenger til venstre, mot vest på tomta, står en annen lønn som ble plantet på samme tid som denne og hengbjørka jeg nevnte ovenfor. Legg også merke til portstolpen og glimtet av porten, som min far har laget. I porten står navnet “SATURN”. Portene står ennå i kjelleren her, men mangler en T.
Se her ja, her har gamlingen blitt konfirmant. Der sneik det seg inn et bilde som kanskje er et hint om at nå må jeg komme meg videre i “Mitt Liv”. Her er også noen nye personer som jeg ikke har hatt bilde av før. Helt til høyre er svigerfar til min eldste søster, bestefar til Håvard Pettersen, for de som måtte kjenne han. Det var Samenes Nasjonaldag i går, og Madsen slekta har bidratt både på skolefronten og ellers, for samene i Finnmark. 
Jeg avslutter med tre bilder, som jeg er ganske sikker på er tatt i forskjellige anledninger på Sæter i Gildeskål. Det er det eneste jeg vet om de bildene. Men jeg håper noen på Sandhornøy sida kan bidra med litt informasjon, det har i alle fall vært moro.
Det ble mye på en gang.
Jeg håper likevel at noen får litt glede av dette.
Jeg takker alle som har lyst å lese og se.
Det setter jeg stor pris på.
Ha en riktig God Helg alle sammen.
