Vi fikk oss en tur her på søndagen, og da fikk jeg filmet og knipset litt fra “Vårt sted på jorden”. Om du ikke fikk med deg det, og har lyst – så finner du det om du klikker HER. Det er utrolig lett å skryte av det man er glad i, så her kommer et par bilder til + et par videosnutter som kanskje faller i smak.
Videoen over (klikk i bildet) er tatt fra fremsiden av Rognan Hotell, og ut mot Småbåthavna og Rognan Industrikai. Jeg skulle egentlig sveipe videre mot høyre, men da kom det så mye folk der, at jeg ikke tok sjansen på det. Ikke alle som liker å komme ufrivillig på film.
Denne videoen er tatt fra nedkjøringa til Småbåthavna og Rognan Industrikai og utover fjorden og innover mot sør og sentrum.
Tusen takk for at du tok turen innom her på bloggen.
Dersom du tar turen nordover eller sørover langs E6, så er det en flott avstikker og komme innom oss.
Det er avkjøringer fra E6 både på sørsiden og nordsiden.
Som sagt i mitt forrige innlegg, så har jeg skrevet litt om grønn russ tida i et annet innlegg. Men jeg må nesten ta med noe i denne sammenhengen – fortellingen om mitt liv.
Vi hadde et klassetreff, jeg tror det var rundt 20 års markeringa, altså i 1986. Men jeg finner dessverre ikke et eneste bilde derfra. Jeg klarer heller ikke å finne et samlet klassebilde fra Realskole tida. Men jeg fikk et kopi av Russeavisa under klassetreffet, og det har jeg i alle fall tatt vare på.
Sånn fremsto lille jeg i Russeavisa! Nåla på venstre jakkeslag, er NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund) nåla. Men akkurat det engasjementet kommer jeg tilbake til. Men det fremgår ganske så klart av “teksten” under bildet mitt som avisredaksjonen hadde kommet frem til. At jeg spurte om “hvorfor” ,,,, ja det kan veldig godt stemme.
Enhver russ med respekt for seg selv, uansett farge, hadde et “Russerop”. Sånn var det i alle fall. Idag så går det vel over høyttalere, av størrelser og fasong som ikke vi hadde fatteevne til å se for oss den gang. Overskrifta viser at vi var veldig språkkyndige også.
Jeg kan faktisk enda huske ganske så mye av Lorelei, ” Ich weiss nicht was soll es bedeuten…”. Klikker du i bildet/pila ovenfor, så får du en vakker versjon av dette “pensumstykket” fra datidens Realskole. Det er et par ting til i “Russebrølet” som er verdt å merke seg. Det ene har noe lystig over seg, nemlig Jenka’en. En veldig sosial dans, og perfekt for de beskjedne. Du får Google om du ikke aner hva det går ut på. Det andre, knytter seg til den tragiske Vietnamkrigen. Den skapte mange politiske bølger rundt om i verden.
Jeg kan ikke huske at vi markerte oss som russ gjennom hele mai måned, enda jeg som sagt var avholdsmann på den tida. Programmet 17 mai døgnet, var imidlertid ganske heftig, om enn en smule kreativt utformet. Moro var det, hvert eneste minutt av denne tida.
Her er jeg i full mundur, med russlue, grønne striper på buksa på ny dressen, Fløyte, russestav og en bunke russe aviser over armen. Her gikk det ikke i kjeledresser, nemlig!
Jeg var utrolig stolt av den dressen, men det holdt på å bli en katastrofe i hjemmet. Mamma sydde på de grønne stripene, og skulle presse over buksa etterpå. Da var strykjernet en smule for varmt. Det ble et merke på innsida av ene foten, men det gikk bra. Jeg klarte nemlig ikke å bli sint på mamma.
Jeg tror dette bildet er tatt før borgertoget skal legge avsted fra Rognan sentrum. Bygget til venstre i bildet, er den berømte Musikkpaviljongen, som levde et omflakkende liv på Rognan.
Her er russebilen vår! Faktisk samme doningen som kjørte oss til Saltfjellet på skiturer vinterstid. Det er kanskje ikke så lurt å trekke frem HMS begrepet i denne sammenheng. Men det fungerte, og jeg er slett ikke sikker på at dagens transportmetoder er så veldig mye mer sikker enn dette var. Nå kommer det en del bilder på løpende bånd, og jeg har ikke snakket med noen om å legge de ut. Så ha meg tilgitt.
Begge disse bildene er tatt utenfor Storsletten Gjestgiveri. Vi var jo så heldige å ha sønnen i huset som Russepresident, så der fikk vi servert tidlig frokost på 17 mai morgenen. Etter antrekk og uttrykk så var det en smule kjølig i morgenstunden. Men du verden for noen stilige ungdommer, er du ikke enig?
Selvfølgelig så hadde vi russetur også. Første etappe gikk med tog til Trondheim. Nå er jeg ikke sikker på at bildene kommer i rett rekkefølge eller fra rett sted. Men vi lærte også på skola at faktorenes rekkefølge ikke betyr så mye, så vi får satse på at det går bra. Men det er fritt frem for å kommentere. Her mener jeg at denne flotte buketten jenter er avbildet utenfor hotellet vi bodde på i Trondheim. Antagelig en smule trøtte etter en natt på toget….
Det er ikke alle bildene som er i jente- og/eller guttegrupper. Her er det en pust i bakken, ett eller annet sted. Men jeg husker at vi var en tur ut på Munkholmen. Det kan kanskje være derfra. Hva vi gjorde ellers i Trondheim, ja det husker ikke jeg. Men jeg er ganske sikker på at de fleste av oss var nøye med å fjerne alle spor av “Grønnruss” før vi la ut på russeturen.
Dette er jeg ganske sikker på er utenfor Rådhuset i Oslo. Jeg minnes at noen var inne på en kiosk og skulle kjøpe ett eller annet. Men kommunikasjonen mellom Østlendinger og Nordlendinger fungerte ikke spesielt godt på den tiden. Her kan jeg se at både Alf og Kjell (som dessverre ikke er blant oss lenger), har funnet frem Russelua. Kanskje det var i en viss protest…..
“Den som ikke vil skal”. Her er det fotografering på høyt nivå. Eller, “lavt nivå” er kanskje et mer dekkende begrep. Jeg legger spesielt merke til hvor flinke jentene var til å bruke skjørt på den tiden. Nå er dette i 1966, for 54 år siden. Men jeg hørte det var nevnt i media i dag, at nå kommer motene fra 70 og 80 tallet tilbake. Om det omfatter skjørte moten, ja si det har jeg ingen anelse om.
Nå må du ikke tro at vi lå på hotell hele turen. Neida, det ble nok telt for det aller meste. Her er vi i full gang med å rigge til “leiren” på Bogstad Camping. Det hersket tydeligvis ikke noen krav til oppstramming av teltduken. Det fungerte helt perfekt som jeg kan huske, også været. Men det er kanskje sånn at man husker best det beste…
Det er neppe noen som reiser på russetur med telt i bagasjen i dag, eller hva? Her er vi på Langøyene ute i Oslofjorden. Samarbeidet går så det suser. med å koke kaffe og lage mat. Nå er jeg helt “fotogal”, som mange som blogger. Men jeg tror ikke jeg har prøvd den “knipse stillinga” jeg ser helt til høyre… DEN må jeg legge meg på minnet!
Her er det ingen tvil om hvor vi befinner oss. I selveste Vigelands- eller Frognerparken. Dette var nok før jeg begynte å røyke. Nå skal jeg ikke utfordre husken min for mye, men jeg tror ikke noen av de gutta her var særlig stor røykere av seg.
Dette er nok det nærmeste jeg har klart å finne av et gruppebilde fra turen. Jeg har neppe fått med meg alle som var med på turen, gjennom disse bildene.
Her er vi nok ved ankomsten et sted, men vi reiste samme veien tilbake, så sånn sett så kan bildet brukes som avslutning på dette innlegget. Legg merke til bagasjen. Det var kofferter det!
Jeg håper mange har funnet minner fra denne eller lignende turer for noen tiår siden.
Nå nærmer fortellingen om Mitt Liv seg en mer langvarig avskjed med Rognan.
Den som vil, får bare følge med.
Tusen takk til alle for flotte tilbakemeldinger på øvrige innlegg.
Nå begynner jeg så smått å bli “voksen” i fortellingen om mitt liv. I virkeligheten er jeg såpass godt voksen, at jeg må scrolle bakover for å se hva jeg har fortalt. Det dukker opp minner etterhvert. Det er som å rote i et gammelt, mørkt kott der man ikke har vært på evigheter. Jeg legger inn lenker her til det jeg har skrevet før, for min egen del – og for de som har lyst å lese. Det er bare å klikke på det som skulle friste –
Jeg følte meg aldri som noe skolelys gjennom folkeskolen. En nabo av oss, Øynes, var sentral både i den private delen av Realskolens lange historie, og videre inn i den kommunal eide perioden, frem til nedleggelsen når Ungdomsskolen overtok i 1968. Hver eneste 17 mai ble vi vekket grytidlig av at Grønnrussen var på “vekketur” av lærerne. Det var spennende å følge med på. Det var kanskje grunnen til at jeg søkte og kom inn på Wittenberg, når jeg var ferdig på Folkeskolen. På bildet ovenfor, ser du en lys gul treetasjes bygning. Det var Wittenberg, som skolen ble kalt.
Her er et bilde av bygningen i dag, der det er Trafikkskole. Da jeg begynte, kom jeg i en klasse som hadde undervisning “til alle døgnets tider”, nesten i alle fall. Vi hadde dessuten undervisning i mange forskjellig lokaler. I tillegg til å ha en timeplan for FAG, så hadde vi en timeplan for når vi hadde undervisning, og hvor.
Det er mange historier jeg kunne fortalt, men jeg husker en litt rampete. Noen av oss gutter ble sendt ut for å hente inn noen greiner og blader til naturfagtimen. Et lyst hode fant på å sage ned et helt tre, og det ble en heftig mottagelse når vi kom slepende inn på klasserommet med det.
Vi hadde også enkelte timer undervisning i Herredsstyresalen. Det vil si der Kommunestyret hadde sine møter. Nå har den Salen blitt til kontorer, og Kommunestyret har flyttet sine møter til Menighetssentret. Men jeg er ganske sikker på at det ikke er en direkte sammenheng. Salen lå i den orange delen i Rådhuset, som det bygget heter i dag.
Realskolen var tre årig. Nå strøk jeg i et fag det første året, og måtte ta det året om igjen. Da var Nyskolen ferdig, og all undervisning flyttet dit. Samtidig begynte første klasse i Ungdomsskolen der. Jeg kan huske at vi som var noe eldre, fikk et fadderansvar. Det betydde samtidig at jeg kom i en annen klasse, men det gikk helt greit. Jeg kan ikke huske at det var tendenser til mobbing på noen som helst måte.
Her er hele skola på tur til Saltfjellet og på dagstur en vakker vinterdag. Da var toget et normalt valg å bruke som transportmiddel. Det er ikke bare “min klasse”, men alle klassene som var med på denne turen.
Her er et bilde til fra den turen. Det er nok å se på sekkene, for å skjønne at det har gått noen år siden da. Her er det tydeligvis mat og kos som er i fokus.
Det var i disse tider at interessen for “det andre kjønn” våknet til liv. Det er ikke så synlig på dette bildet akkurat. Men det ble nok knyttet noen kjæreste bånd i de tider.
Jeg var så sjenert, at det var ikke måte på. Ikke rart at jeg ble sittende å måpe og lure på hva som foregikk. Han karen til venstre var “innvandrer” fra Steigen, så han var litt mer frempå en lille meg. Han og jeg var som “skjorta og ræva” i en periode i ungdommen, før jeg var ferdig med realskola og dro ut i den store verden. Men jeg husker han Terje dukket opp da jeg kom fra sjøen, og skulle se på alle klærne jeg hadde kjøpt. Da ble jeg satt helt ut gitt, for jeg hadde da ikke kjøpt noe klær på det året jeg var borte. Min kjære pleier å si det, at jeg hadde sikkert gått naken om jeg ikke hadde truffet på henne.
Det foregikk jo andre ting på denne tida. De to bildene over er et bevis på det. En dag oppdaget noen av oss gutta at en skoleklasse overnattet på Barneskola. Der så vi noen flotte jenter som flørtet på sikker avstand fra vinduene i klasserommet. Vi fikk rede på at de var fra Tverlandet og var på klassetur.
Vi ertet at vi skulle komme å besøke de. Den gangen var et ord et ord. Når sommerferien kom, så syklet en kompis og jeg med full oppakning til Tverlandet. Faktisk så var vi en tur innom Bodø også for å se på fotballkamp. For de som ikke er kjent, så var det en sykkeltur på 10 mil på grusvei og ganske så tungtrødde sykler. Hvordan vi holdt kontakt med jentene, husker jeg ikke. Men vi slo opp telt på et jorde ikke så langt fra jernbanesporet. Et gråhvitt gammelt spisstelt (fasong som dagens lavvoer…) Jeg skal ikke være for skråsikker, men jeg tror det nærmeste jentene kom teltet, var 50 meter. Men du verden så spennende det var.
Vi ble der noen dager, men kompisen og jeg røk uklar kvelden før vi skulle sykle hjem, så han forsvant med teltet. Men jeg fikk overnatte til noen vi ble kjent med der. Men jeg glemmer ikke hjemturen dagen etter. Uten noe mat og næring på hele dagen, og ikke noe penger å handle for. Jeg fikk tigget meg til noen sukkerbiter på en kafè på Fauske, og en stund etterpå fant jeg en fjellbekk og drakk vann med sukker i. Det ga akkurat nok energi til å komme meg hjem.
I denne perioden var jeg også aktiv i Røde Kors, og var med på vakt en Påskehelg på Røde Kors hytta på Lønsdal ( Saltfjellet…. ). Her er en god del av den gjengen som var på hytta den gangen. Det skjedde ikke noe av større dramatikk som jeg kan huske. Men jeg kan huske at to av de karene som står bakerst betjente noe på den tiden som var avansert Radioutstyr. Hver dag på faste tidspunkt så ble det sendt rapport til Røde Kors sentralt i Nordland. Jeg kan huske at jeg var mektig imponert over dette.
Men det jeg husker best fra Røde Kors hytta, var en senere anledning da jeg og noen kamerater fikk låne den i en vinterferie. Vi oppdaget at det lå en jentegjeng i en hytte et stykke unna, og det vekte selvsagt en viss interesse. Vi dristet oss til å banke på døra, og da den åpnet kom vi ikke på noe mer fornuftig å spørre om, enn om de kunne låne oss et brød. Og det fikk vi, så stengte de døra, og der stod vi med et “Flora Brød” i hånden. Skuffet og vonbråten som vi var, arrangerte vi en “begravelse” i brøytekanten for brødet, og skrev en “gravskrift” – med teksten “Her hviler Flora Brød”.
Men nå ble det sånn at jentene kom på besøk på Røde Kors hytta og vi var innom dem senere, og satt faktisk på deres hytte og hørte på Melodi Grand Prix. På Radio… nemlig! Men noen kjæreste historie ble det ikke, for noen, såvidt jeg husker.
Men tilbake til Realskolen. Jeg har laget et innlegg fra for et par år siden, fra russetida. Men det var før jeg fikk den ville ideen om å skrive om mitt liv på denne måten. Her over er i alle fall “Kunnskapens Tre”, med hele lærerstaben. Jeg kan huske at noen lærere proklamerte at de kom til å reise rundt i landet for å søke på lærerjobber så lenge det fantes Realskoler. Men nå aner ikke jeg om det bare var et politisk utsagn i protest mot den kommende nedleggelsen av realskoler.
Vi måtte selvsagt ha et Russestyre. På den tiden var det ikke videregående skole her på stedet. Det er det i dag, og en av de aller beste i regionen (min påstand….). Men det er klart at Rødrussen var i fokus, og vi visste at vi ville være av de siste kullene med Grønnruss. Orangerussen som kom med Ungdomsskolen, fikk jo en kortvarig levetid. Men nå ble dette innlegget så langt, at jeg får komme tilbake til russetida litt se
Jeg vil bare takke alle som gidder å følge meg på denne mimreferden gjennom
Av ulike grunner, så har det ikke blitt så mye turgåing på oss i vinter. Men i dag, på selveste 1 mars, så måtte vi bare ut en tur. Det var bare så utrolig vakkert.
Et yndet sted, både sommer og vinter. Det er ikke få innlegg jeg har laget med bilder herfra, men jeg håper det tolereres.
Om du klikker ovenfor, så får du et overblikk over området, mot Øst og Nord, utover fjorden.
Det glitrer og skin, mellom furu og bjørk. Tenk å ha sånne områder så nært. Man blir både ydmyk og takknemlig.
Det er ikke alle sommerens aktivitets muligheter, som er like lett å få til i denne årstiden. Men det nærmer seg….
Da er det lov til å slå ut med hendene i gleda, og bare nyte alt det vakre……
Klikker du ovenfor, så kan du få en liten omvisning i en litt annen retning enn i videoen lenger oppe i innlegget.
Da var vi kommet rundt, og straks på hjemtur.
Nå kan jeg skryte litt for de mest aktive av mine tur gående bloggvenner. Klikker du på de blå linkene, så kan du besøke de….
SOLLIV – med sin Gåskole, som stadig inspirerer til å gå tur….
UTIFRILUFT – som er en naturkjenner av rang, og naturfotograf…
METTEJOSTEINSDATTER – som sammen med Leia tar oss med inn i den fantastiske vestlandsnaturen…
Ha en riktig god søndag, der DU måtte befinne deg.
I dag bombarderes vi med reklame i alle slags media og former.
Reklame er ikke noe nytt, og det går faktisk an å mimre litt til.
Her kommer et lite utdrag fra Gamle Rognan.
Hvor de er hentet fra? Fra “Grønn Mixture”, som jeg kommer tilbake til i et innlegg senere.
Stikkordet er: “Grønnrussen”.
Har du lyst å lese de andre innleggene om “Mitt Liv”, så finner du de i arkivet på bloggen.
Det er bare å klikke på “Mitt liv” så dukker de opp.
Jeg lagde et innlegg om Eldrerådet her om dagen, om du ikke fikk lest det, så finner du det om du klikker HER. Der fikk vi en orientering om arbeidet med Kulturminneplanen i kommunen. Hele det gamle sentrum, ville jo vært en del av en sånn plan, om det hadde eksistert i dag. Men vi kan jo mimre litt…
I det øverste bildet, lå Spørck’s kafè i andre etasje i bygget til venstre.
Det var også den første kafèen som fikk installert Jukeboks.
Du vet vel hva det er ?
De hadde også et “kulespill” som var populært blant ungdommen.
På den tiden så var kaffe, kaffe kokt på kjele. Jeg husker en historie om en stamkunde som klagde på at det var så mye kaffegrut i kaffen. Da svarte Otto Spørck, at det jo var det som kostet penger. Da gjesten var ferdig å skulle til å forlate lokalet, minnet Otto han på at han måtte betale for kaffen. Da kom det tørt fra gjesten: “Det som koster penger, ligger igjen i koppen”.
Det var mange kafèer i vårt lille sentrum på den tiden.
Tydeligvis så var de fokusert på konkurransen, og brukte formuleringer som kanskje ikke alle ville ropt hurra for i dag.
Jeg husker en gang det ryktes at Vidar Sandbeck satt på kafèen, og vi unger strømmet til for å få autografen. Det viste seg at det var en kar som lignet. Jeg antar at han aldri glemte Rognan på grunn av den oppmerksomheten han fikk der.
Vet du ikke hvem Vidar Sandbeck var? – jøss, da får du klikke over og høre Pengegaloppen.
Brandt var naboer med oss. Han var ganske tidlig ute med å prøve ut nye muligheter innen kommunikasjon/musikk. ‘
På den tiden var “Radio Luxembourg” vår beste metode å få med seg hva som skjedde i musikkbransjen. Klikk inn på Wikipedia – HER
Jeg er ikke så sikker på at noen unge i dag hadde giddet å ligge med øret inn i radioen og finjustert på mellombølgen for å få noen øyeblikk av noenlunde klare signaler.
Jeg husker ikke helt anledningen, men jeg fikk en liten platespiller. Men ble aldri noen stor samlinger. Den ene av de to platene jeg kjøpte, kan du høre om du klikker over. Og den kjøpte jeg – ja nettopp, hos Brandt.
Rognan Kino ja. Jeg kan huske to steder den holdt til, før den havnet der den er nå. Uten å fornærme noen, så var det første stedet benevnt “Bille Fjøsen”. Tar jeg feil, så ha meg og husken til en gammel mann unnskyldt! Det bygget står der den dag i dag. Når jeg begynte på Realskolen var det også brukt til undervisning. Jeg kan huske en gang det var veldig urolig i salen. Da stoppet plutselig filmen, og døra spratt opp og vi fikk klar beskjed om at ble det ikke stille nå, så ble det ikke mer film den dagen!
Senere ble kinoen kommunal og flyttet til “Losjebygget” litt lenger unna.
Rim i annonser var tydeligvis på moten på den tida.
Saltdal Samvirkelag holdt til helt nede mot kaia i mange år, før de bygde de lokaler som de har i dag.
Kafeteriaen i nybygget, ble ungdommens tilholdssted. Der ble det vanlig å samles på ettermiddag og kveld, og gjerne spille plater på Jukeboksen. Når jeg tenker tilbake på den tiden, så er det en sang som surrer rundt i hodet mitt. Artisten er det neppe mange som husker i dag, nemlig Millicent Small, (det mener jeg er det rette navnet hennes). Noen år senere, var jeg innom Jamaica som ung sjømann, og da fikk jeg vite at hun ikke var særlig populær i sitt hjemland.
Om du klikker ovenfor, så kan du nynne med på My Boy Lollipop.
Et relevant spørsmål den dag i dag: “Når De sist Deres kone en blomsterbukett”.
Men den ville nok ikke kommet fra Søren Hansen.
Men de var tidlig ute som “Nesten alt mulig-forretning”.
I dag er det mange som prøver å etablere seg som slike butikker.
Det var mange dekorasjoner som ble laget i de lokalene, både til hyggelige og triste anledninger.
I dag er det tre “Salonger” på Rognan, med et ukjent antall frisører på hver.
Og alle klipper damer og herrer om hverandre.
På den tiden så var det Barber Johansen det gjaldt for gutter og menn. Annonsen forteller også hva som var populært av musikk og filmskuespillere på den tiden.
Men det var mye hjemme klipping. Pappa var mye borte på anlegg, men jeg husker med gru når han kom hjem og fant frem eska med klippesaker. Den “håndklippemaskina” var ikke spesielt kjærlig med mine vakre krøller.
På det øverste bildet, så er det Monsen butikken som ligger til høyre.
En freidig anmodning til potensielle kunder i denne annonsen, men artig.
Her var det også pakkeutlevering av gods/pakker som kom med Rutebilen.
Tenk at da hadde vi Slakterforretning på stedet!
Det høres kanskje merkelig ut, men jeg husker så utrolig godt den herlige duften når vi kom inn der.
Duften av røkte kjøttpølser og pålegg og,, og… Det var helt uforglemmelig!
Rime kunne de også, til og med på dialekt, nesten!
Helmer Johansen har jeg nevnt i andre innlegg om Mitt Liv, da særlig den deilige isen i kjeks som man bare fikk der. Om du ikke har lagt merke til telefon numrene ennå, så se på de. De forteller litt av historien fra da til nå. Da gikk alle telefonsamtaler gjennom Sentralen, som ikke lå så langt unna Kinolokalet jeg nevnte ovenfor.
Men vi hadde ikke bare ett bakeri, men to. Og det i en tid da hjemmebakst var mye mer vanlig enn i dag.
I dag finnes det knapt sånne spesialbutikker, i alle fall ikke på små steder som hos oss.
Her er kanskje ikke “reklameverdien” så veldig stor. Men dette var viktige butikker på gamle Rognan. I dag har vi tre kolonialbutikker her. Det var betydelig flere den gang, og ikke bare på selve Rognan, men oppover hele bygda.
Enda et eksempel på kreativitet i reklamen.
Men det var i en tid da bensinstasjoner var bensinstasjoner, og fokus var på biler! Idag der det de menneskelige behov som er den primære fokus på bensinstasjonene, uansett hva det heter.
Hvorvidt anbefalingen fra BP var fornuftig å følge, er en helt annen sak.
Sjansen for å bli tatt i kontroll på den tiden, var nok en smule mindre enn i dag. Det var dessuten en enklere vei frem til å få førerkortet også. Jeg tok faktisk ikke førerkortet før jeg var 24 år, og selvfølgelig da hos Trygve! Jeg mener bestemt at jeg hadde 7 kjøretimer (pluss noen privattimer med min svoger).
Da vi skulle kjøre til Fauske for oppkjøring, hadde den første snøen kommet på natta. Så Trygve stillte opp med kjettinger på alle fire hjulene på morgenkvisten. Jeg tok teori tentamen i baksetet på bilen utover til Fauske, og under eksamen fikk jeg nøyaktig samme spørreskjema. Men det var spennende å kjøre opp på vinterføre og med kjettinger! Men førerkortet fikk jeg!
Det var ikke bare Bakerier vi hadde to av. Vi hadde faktisk minst tre bensinstasjoner, og en av de var Shell. Oppfordringen fra denne stasjonen, fantes neppe i veitrafikkloven den gang, og gjør det ikke i dag heller.
Men det humoristiske i det, er helt tydelig.
Men det var ikke bare firhjulinger som trengte flytende føde. Det gjaldt ikke minst unger og voksne.
Hvem husker ikke køene på Meieri trappa i forkant av høytid og helg, med melkespann i alle varianter. Ja jeg antar ikke alle husker det! Men det jeg husker aller mest med Meieriet, er fryserommet de hadde i kjelleren! Der kunne man leie en fryseboks, dvs en luke i en reol. Jeg kan ennå kjenne den frykten man hadde for å bli innelåst.
Men det skjedde selvsagt ikke.
Var man godt forsynt av kjøttvarer og bakevarer, kolonial og ost og melk, og de som hadde bil, hadde fått den til å brumme tilfredsstillende, så var det kanskje stunder for å tenke på noe annet.
Da kunne det fort bli en tur opp til Klevens gartneri.
Det begynte så smått å bli fokus på hager rundt om.
Her ser du Meieriet til venstre.
Den lille bygningen rett over, er Sandstedt kiosken.
Til venstre for den er Brandt sin butikk, og den grå bygningen til venstre for den, er Posthuset.
Det ble mye mer enn jeg hadde tenkt i dette innlegget.
Det er tiden nå for årsmøter i mange lag og organisasjoner i “frivillighets Norge”. NK Salten hadde Årsmøte denne helgen. 11 kor var tilstede, men det skulle gjerne vært med noen flere. Men det er ikke lett å få med alle.
NK Salten ønsker å knytte nærmere kontakt med alle korene i Distrikts leddet. Årsmøtehelga er ikke bare “traurige papirer og valg”. Denne gangen hadde vår eminente Korkonsulent i Narvik, Marita Havaas Olsen, et nyttig kurs i bruk av sosiale media. Ta en titt inn HER for å se… Det er ikke minst en flott måte å holde og utvikle kontakten med hverandre på.
Sang hører med. Evigunge Bodø Håndverkersangforening underholdt før middagen og sosialt samvær på lørdagen. Klikk i bildet/pila over så får du høre og se. Vi har det artig skjønner dere. Sang er vitaminer for kropp og sjel.
Det er ikke bare Håndverkerne som er “Evigunge”, det er i sannhet også avtroppende nestleder i NK Salten, Randi Lundli. Beklageligvis så ble bildet ikke helt i fokus. Men det var såvisst ikke Randi, da hun fremførte en herlig sang før middagen. Hun har vært og er er en stor inspirator i Korbevegelsen.
“Sang hele livet” er et motto som både er viktig og riktig. Tidsklokka tikker for oss alle. Sangen gir så mye, både til en selv, i fellesskapet i et kor, og ikke minst for andre gleden blir delt med. Har DU lyst å begynne i kor, så er du hjertelig velkommen. Den enkleste måten å finne et kor der du bor, er å klikke deg inn på denne linken – HER. Da er det bare å følge anvisningen, og lete deg frem til sted, type kor… osv… Lykke til!
Men årsmøtet må gjennomføres. Det ble det også, med mange fine diskusjoner. Den viktigste fokus er nok: “Hvordan jobber vi for å nå ut til alle de 30 korene som er organisert i NK Salten”. Aktiviteten er stor i alle korene, det er det ingen tvil om. Noe av det klarer vi å fange opp og dele på på Sosiale media. NK Salten har en fb side, og en fb gruppe. Er du ikke medlem der, så klikk HER og bli det.
De aller fleste har et forhold til valg av Kommunestyre hvert fjerde år. At det i kjølevannet av det, oppnevnes en rekke råd og utvalg, kjenner kanskje ikke alle til. Dette gjelder også tre utvalg, som skal sørge for at “deres stemme blir hørt”, Ungdomsråd, Råd for personer med funksjonsnedsettelse og Eldreråd. Dette er såkalte rådgivende organ for kommunen.
Nå skal dette handle om Eldrerådet. Sånne råd har lett for å få betegnelsen “Supperåd”, og kanskje med rette også. I tillegg så hører man titt og ofte, og i mange sammenhenger om den beryktede “Eldrebølgen”. Av og til så føler man seg som en del av en Tsunami som skal skylle over folk og land til forferdelse og gru.
Men sannheten er jo at vi eldre, ikke “har levd en gang” – men at vi lever i dag, og HVER dag. Vi har faktisk tenkt å leve HELE LIVET.
Det nyvalgte “Saltdal Eldreråd” hadde sitt andre møte i dag. Nå er fordelen med å bli eldre, at man kan blande seg inn i det meste, og heller be om tilgivelse i ettertid. Men det finnes noen retningslinjer, som er relativt veiledende. Men vi ønsker å være synlige og engasjerte.
I tillegg til en del egne saker, går eldrerådet gjennom alle saker som skal behandles i Kommunestyret. Det sier seg selv at det blir mange saker og mye sakspapirer. Derfor er det en stor fordel å få de saksansvarlige til å komme i møtet for å orientere. I dag fikk vi en grundig gjennomgang av to vesentlige planer, som har sitt utgangspunkt i Samfunns planen for Saltdal Kommune. Den ene er “Bedre helse for alle”.
Her er avdelingsdirektør for Helse&Omsorg, Stein Ole i full gang med presentasjonen. Akkurat her er han innom “Velferdsteknologi”, som er en del av denne planen.
Den andre planen, er Folkehelseplanen. Den ble gjennomgått av Folkehelsekoordinator Solveig, som er helt til høyre i bildet. Anita, helt til venstre, er Eldrerådets eminente sekretær. Eldrerådet består av 5 representanter fra Pensjonistforeninger i bygda, og 2 politisk valgte representanter. Her er Tone, politisk representant og Lindis, som representerer Fagforbundets pensjonistforening, engasjert i presentasjonen av Folkehelseplanen.
Kultursjef Eva-Ruth ga en flott gjennomgang av Kulturminneplanen, som skal behandles i Kommunestyremøtet. Vi har mange kulturminner i bygda. Det understrekes at dette ikke er en “Verneplan”.
Her er møtet i ferd med å avsluttes. Til høyre er de tre representantene som representerer Saltdal Pensjonistforening, Maye, Christian og Rigmor. “Undertegnede”, Jan, representerer Nexans Seniorlag.
Eldrerådet har besluttet å få arrangert et kurs, som både omfatter “Velferdsteknologi” og eldrereformen “Leve hele livet”. Dette kurset blir tirsdag 2. juni. Nærmere detaljer kommer etterhvert. Kurset vil være for alle interessert i bygda.
På bakgrunn av de planer som er nevnt, og som skal behandles i Kommunestyret, så har Eldrerådet oversendt en uttalelse. Denne går i korthet ut på at bygdas Pensjonistforeninger og Seniorlag sitter på mye relevant kompetanse og ressurser. Ønsker Saltdal Kommune å nyttiggjøre seg denne ?
For vi eldre i bygda er IKKE en Tsunami i en negativ betydning.
Men det er unektelig en litt annen følelse når ytterdøra åpnes og man titter ut…….
Det er bare å sørge for den “Lokale oppvarminga”, og fyre i gang fresen og la krøllene bli svette under topplua.
Men når man treffer på folk i sentrum som har barn og barnebarn fra ulike deler av landet på vinterferie, da må man bare være glad for at vi kan tilby vakker vinter….
Vi har nettopp hatt både østlendinger og trøndere her, som satte pris på “Den hvite herlighet”. Men man har vel lov å sukke bittelitt, eller…….
Når kroppen har hatt seg en nedtur, så er det kanskje på tide å tenke på den sangen man lærte en gang på skolen: “Løft ditt hode du raske gutt….” Så her sitter jeg og titter inn mot svette og ømme muskler….
Vi har to flotte treningsstudioer her på det lille stedet. Men i enkelte situasjoner så er det greit med kyndig veiledning. Og det får du her på Fysioterapien på Helsesentret. Godt humør og masse glede, det hører med og er god medisin.
Dette bildet på den ene veggen, illustrerer meget godt… nesten perfekt!
Det er ingen tvil om at sangen, og særlig korsangen er så utrolig bra som helsebringende tiltak. Om du ikke tror på det, så ta kontakt med et kor der du bor. Jeg har aldri vært noen stor sanger og kommer aldri til å bli det heller, men det å være i et Kor fellesskap gir så utrolig mye.
Akkurat nå er jeg på tur til Årsmøtehelg i Norges Korforbund Salten.
Der blir det litt kursing, litt sosialt og årsmøte med oppsummering og fremtidsplanser.
Har du lyst å begynne i kor, så er du hjertelig velkommen.
De forteller litt av historien fra da til nå. Da gikk alle telefonsamtaler gjennom Sentralen, som ikke lå så langt unna Kinolokalet jeg nevnte ovenfor. 
Jeg har aldri vært noen stor sanger og kommer aldri til å bli det heller, men det å være i et Kor fellesskap gir så utrolig mye.