Når er man gammel nok…. ?

Noen tanker i et gammelt hode….

Har du hørt det… ?

Når noen spør om du er med i en Pensjonistforrening… ?

Nei SÅ gammel er jeg ikke!

Nå trodde jeg ikke at det var aldersgrenser for å bli med i Pensjonistforeninger.

Det er det heller ikke! Tro meg, det har jeg sjekket grundig. Men man må være pensjonist.

Og vet du hva… ?

Man trenger ikke være en gammel pensjonist. Ikke en halvgammel en gang!

Det er faktisk det mange Pensjonistforeninger mangler!

UNGE pensjonister.

Som kommer inn med nye impulser og erfaringer.

I fjor skjedde det noe helt spesielt i Norge.

Da passerte pensjonistene den magiske grensen på 1.000.000.

Nå er vi omtrent like mange pensjonister i Norge, som barn/unge opp til 18 år.

Tenk på det du!

Og tenk om vi lagde et barnetog og et pensjonisttog i Norge på 17. mai?

To like lange tog. Kanskje et tankefullt eksperiment.  

Gjennomsnittsalderen i en Pensjonistforrening burde jo være konstant.

Kanskje ikke sånn matematisk konstant. Det er jo ikke alle som får oppleve å bli pensjonist.

Likevel blir vi flere og flere, år for år. Pensjonister altså.

Medlemmer i Pensjonistforeninger blir ikke flere. 

Den skremmende Eldrebølgen har vi hørt om lenge.

Men er det skremmende at vi lever lengre… ?

Det ble en merkelig opplevelse å skjønne at jeg var en del av den.

Liten som jeg er, så blir jeg vel bare en strømvirvel i ytterkanten.

Men tenk så store vi kunne blitt, om vi alle var med i en pensjonistforening.

Det ville blitt en Tsunami som kunne skremt vettet av Stortingspolitikere.

Om de tukla med pensjonen!

Ikke bare det… !

Det har blitt komplisert, dette samfunnet vårt. Ikke minst gjennom Pandemien.

Den digitale smitten er kanskje den som rammer mest, nå i hvert fall.

Nå må ikke noen komme å påstå at vi gamlinger er noen teknologiske sinker!

Tenk på hva vi har opplevd og lært å håndtere gjennom livet.

Det er bare å røske ut alt det elektriske i huset.

Erstatte med bøtter for å bære vann i, vedkomfyr, badestamp og vaskebrett.

Pluss på et sjarmerende utedo, og solid handmakt for alt som skulle gjøres inne og ute.

Takk og pris for at alle barn og unge slipper å lære seg alt det fra grunnen.

Men den digitale smitten…

Nå holdt jeg på å glemme den, i all mimringa om gamle dager.

Den brer om seg, og det vil bare øke på.

DET er tsunami det!

Og det finnes verken vaksine eller medisin mot det!

Men vi kan stå sammen og lære hverandre og hjelpe hverandre.

I en Pensjonistforrening for eksempel.  

Pensjonistforbundet har fokus på dette.

Nemlig.

Bare se og hør på filmsnutten under.

Av og til kan man bli litt misunnelig på sjura.

Som bygger sitt hjem på samme måten, år etter år.

Nå har jeg fulgt med på årets prosjekt, i syrina rett utenfor stuevinduet.

Men jeg har innsett det…

DET er jeg FOR gammel til…  

Å herme etter sjura!

Antagelig er det lettere å leve med og i den digitale verden.

Særlig når man er medlem av Pensjonistforeninga!

God helg!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Gubben gjør vareopptelling på 74 års dagen….

Tenk så heldig jeg er.

Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av.

Jeg ble litt var der, skjønner du, en gang for lenge siden.

Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser.

Eller hva de heter, de som gikk litt nedenfor knærne.

“Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa…”, sa hun.

De har ikke vokst siden da.

Føttene altså.

Selv om mye av skrotten synes å sige nedover.  

Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”?

Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.

****

Men håret det vokser.

Bare på feil plass.

Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er.

Men det kan man gjøre noe med.

Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg.

Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår,

har beveget seg inn i de kanalene.

Ja, i alle fall noen av de!

Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg.

Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari.

Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”

****

Det et verre med kjeften.

Den har blitt et håpløst investeringsprosjekt.

Jo mer man investerer jo mindre blir det igjen.

Som jeg sa til tannlegen nå sist:

«Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der».

Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast.

Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man la fra seg.

****

Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min.

Til langt ut i pensjonisttilværelsen.

Liten og spinkel som den har vært.

Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk.

Og aldri over 60 kg. 

Men det fikk heller ikke lov å vare.

Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.

Hadde jeg ennå blitt høy&mørk.

Men neida!

Tvertimot.

Halsen forsvant ned mellom skulderbladene.

Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.

****

Men jeg klager ikke.

Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen.

Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør.

Jeg tenker også på alle de som aldri opplever min alder.

Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt.

For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.

For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”.

Han hadde skjønt det, han lille krabaten.

Men nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater.

Og oldebarn er født, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med.

****

Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato.

Vi får ikke engang en «best før» dato.

Skjønt det hender jo at man får høre det.

Hva som var bedre før.

Ja, uten å utdype det noe nærmere.

Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere.

Ikke det at hørselen blir bedre.

Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg.

Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.

****

Det er vel heller at folk blir borte.

Nære og kjære og kjente.

Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende.

Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig.

Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet.

Uansett om hodet befinner seg på en svanehals…  

Eller en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene.

Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget.

Særlig når utsikten til fanget har forduftet.

****

Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør.

Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt.

Selv om den samme skolten sliter med å skjønne at skrotten er gammel.

Men nå har den erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen.

Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer. sånn noenlunde.

****

For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberaklet.

Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på.

Som å bli hobbyblogger, for eksempel, og spre merkelige innlegg som dette.

Jeg vet jo det er mange som rynker både på det ene og det andre når de hører ordet “blogger”.

Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato.

Men vi hobbybloggere vet hva det handler om.

Ære, berømmelse og inntekt er det i alle fall ikke snakk om.

****

For ikke å snakke om å bli student på gamle dager.

Jeg har fått spørsmålet mange ganger: “Ha skal du bli når du blir stor”?

Nå har jeg sagt at jeg har gitt opp å bli stor!

Så den saken er grei.

Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan.

Eller som man TROR man ikke kan.

Utfordre seg selv.

Rett og slett!

Nå braker det snart løs med andre semester.

I denne studentperioden.

Den første avsluttet jeg i 2014.

Det er jaggu meg lenge siden.

Enda jeg var pensjonist da også!

 
Det må da være lov til å være litt stolt, og skryte bittelitt.
Selv om Janteloven ennå lever i beste velgående.
Så nå har jeg gjort det!
Altså, tatt en liten vareopptelling etter bursdagen min.
Sånn ble den. 
Hvem vet hvordan den neste blir.
****
Og takk for det.
Det er jo spenningen med livet.
At det mangler enhver form for holdbarhetsdato og buksanvisning.
Dessuten leste jeg noe en klok man hadde sagt:
“Det er mye man ikke får med seg i graven, men studiepoeng får du garantert med deg.”  
Takk til deg som holdt ut helt hit.
Du er helt unik.

I glansen av Kokkejaevel….

I dag har jeg lagt ut et innlegg om “Lyset og skygger”.

Da passer det særdeles godt å smelle til med et innlegg til:

“Hvor jeg soler meg i glansen av Kokkejaevel”.

Jeg har sagt noen ganger at jeg har lagt bloggen i stabilt sideleie for en tid.

Men så “klør” det smått i taste fingrene.

Ikke har jeg klart å google meg til noen vaksine eller medisinering for det.

Det blir slett ikke bedre når et impuls innlegg sparker meg opp på lista!

Bare se her…

Slett ikke verst å havne i et så celebert naboskap. 

Selv om det bare var flaks at jeg rakk å registrere øyeblikket, før det var over.

Jeg skal ikke påstå at det ga et himmelsk kick.

Men moro var det, så lenge det varte.

Selv om jeg er en gammel kaill, så tåler jeg nok sånne opplevelser!

Jeg er da Nordlending, for farsken!

Bare det ikke blir for mange av de!

Men jaggu skjedde det samme i dag!

Om det var i “skyggen” eller “lyset” av mitt innlegg, vet jeg ingenting om.

Du allmektige sier jeg bare…

Sporadiske hobbybloggere som meg bør vite sin plass!

Nemlig.

Jeg har ingen ambisjoner å henge å dingle der oppe i de øvre regioner. 

Ikke det at jeg plages av høydeskrekk.

Men jeg er jo en liten sprett av en gubbe.

Som er vant til å ha nærkontakt med golvet!

Dessuten er ikke jeg den som ser oftest innom den berømte Altaværingen.

Men det hender.

Og det hender jeg får referater, av og til.

Fra av andre.

Men det er garantert gjensidig!

Altså, IKKE referatene, men bloggbesøkene!

***********

Nå nei….. Her er ikke mer av Topplisten.

Nå skal jeg legge meg til ro der jeg hører hjemme.

Sågar kanskje krype tilbake til det stabile sideleiet.

Jeg er jo student jo….  

Og nå starer vårsemestret ganske så snart.

Men takker og bukker.

Det var artig å kjenne ferten av Kokkejaevelen, en stakket stund. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Blir alt borte eller kommer det igjen ?

Noen mimretanker på slutten, eller begynnelsen, eller fortsettelsen.

Tenk nå er det snart borte.

Det andre året i pandemiens favn.

Forsvinner som regnvann i sluken.

Men blir det egentlig borte…?

Eller henger det igjen som små minner.

Livet altså…

Henger som dråper av vann på de merkeligste steder.

Vannet blir jo slett ikke borte.

Det blir elver og hav og nye skyer med tunge dråper.

Dråper som vasker natur og alt som er. 

Uten vannet blir det ikke fisk i hav eller vekster i jord.

Det skaper liv og røre på så mange måter.

Og mat…

Og minner.

Sosiale minner, minner om de gode stunder.

Nye minner, eller kanskje gamle men nyvaskede minner.

Vannet vasker ikke bare bort, det vasker også frem. 

Som kaffen.

Der naturens herlighet møtes i en salig blanding.

Hvor fantastisk høres det ikke ut, og er det?

Tenk for en historie som kan havne i en kopp som denne?

Vannets og kaffebønnens reise.

Kanskje har den vært innom deg før?

Vannet altså…

Som en regndråpe på ditt kinn.

Hvor var du da.. i ditt liv og dine tanker?

Kanskje vi skal tenke på det, her ved årets slutt.

At det egentlig er gjensyn og begynnelser det er snakk om.

Kanskje ikke det en gang….

Bare en fortsettelse på det som var, det som er og det som skal bli.

Hva vet vel jeg…?

En gammel kall som sitter og mimrer i morgenstunden.

Der misunner jeg vannet litt.

Som kommer igjen og igjen.

Eller kanskje ikke……

Godt Nyttår!

PS – Kanskje du har lyst å lese det diktet jeg la ut i går, i så fall er du hjertelig velkommen.

Trykk bare HER

“Ingen er PerDekt..”

Så enkelt og sant kan det sies.

Selv om kanskje ikke alle er like høyrøstet i sin enighet. 

Som dette utsagnet for eksempel.

Der er vel ikke vi alle like “perfekte”.

Eller hva?

I denne søte sommertid, så er det grilling som gjelder.

Da står ofte “kokken” ved grillen, og snur og vender på kjøttstykker.

Gjerne med en “kokketår” for hånden.

Mens den bedre halvdel tilbereder sauser og salater og brødbakst, og mere til.

På kjøkkenet.

Nå er jeg forsiktig med å nevne kjønn her.

Så perfekt er jeg ikke, at jeg tar med alle detaljer. 

Nå er jeg så langt fra noen Øl mann.

Men jakten på det perfekte er så absolutt tilstede i den bransjen også.

Ikke minst i den flora av private småbryggerier som har dukket opp.

Men det sies jo med tyngde at “smaken er som baken”.

Og den er delt!

Skjønt det er jo ikke der ølet ender sin reise gjennom kroppen.

Uansett hvor perfekt det måtte være.

Uten å gå nærmere i detalj på akkurat det heller…

“Den perfekte stol”, vil kanskje noen si.

Særlig der hvor man finner slike.

Og hvor er det… ?

Joda, i tilknytning til butikker av ymse slag.

Tenk at vi gubber blir så slitne av at madammen er på shopping,

at vi må ha egne hvilestoler.  

Det må da minst være “PerDekt”!

Tenk på det du, som har lest deg helt ned hit….

Tenk på alt du fikk rede på nå som du slett ikke trenger å vite.

Jeg tar jo bilder av alt mulig rart.

Da samler det seg opp noen merkelige bilder.

Da er det helt perfekt, at slike bilder og noen ord kan bli til noe.

Selv om resultatet blir mer PerDekt enn PerFekt.

Men det er en helt annen historie.

Den velsignede galskapen….

Når galskapen kribler i sjel og i skrott.

Da har de gale det kjempegodt.

Sier ikke mer…. ennå.

Bare et “takk og pris” for at ikke et spesialist team i hvite frakker dukket opp.

Det begynte her,,,,

I en stor konvolutt som Posten har oppbevart mens vi var på ferie.

Den ser ut til å ha vært innom både Tollvesen og PST og gudene vet,,,,,

Avsenderen sier sitt.

Her er Bloggens “Utfordrer-Prinsesse” på gang.

Jeg skal ikke legge ut link til innlegg som viser hva hun har fått meg med på.

Det kan bli ALT for mye på en gang.

Da får du lete sjøl i arkivet, om du har lyst å finne ut noe.

Men jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom FRODITH,

Bare klikk på navnet hennes over.

“Hva i alle dager er det der..”, sa min kjære kone.

Mens jeg ante uråd…

Jeg fikk en avlastning for PEP fløyta for mine lunger.

Instruksjoner ble fulgt til punkt og prikke.

I mens surret tankene rundt, hulter til bulter.

Jeg begynte å få en idé når blåsinga var ferdig.

Utfor døra, regjerte værgudene, med det vi på nordnorsk kan kalle:

“Nordvæstramling og pessregn”.

Herrefred så artig og herlig.

Hoppe og sprette så spruten står.

Innrømmer tvert, både åpent og ærlig.

Det endte med søkkvåte legga og lår.

Stakkars små, forkomne og våte.

Jeg favner omkring så godt som jeg kan.

Strever fortvilt å la være å gråte.

Mens himmelens sluser pøser ned vann.

Jeg prøver å klatre mot regntunge skyer.

Desperat etter sol og sommer.

Da braker det løs med nye byger.

Jaggu min hjelm, er det høsten som kommer?

Himmel og hav, nå gir jeg opp.

Før naboer tror jeg har gått amok.

Frodith klarte det, atter en gang:

“Jeg svelget helt, både krok og agn.”

Æres den som æres bør.

Min kjære fortjener all honnør.

Hun stiller opp og knipser i vei.

Mens gubben drar ut “på de gales galei.”

Import og eksport….

Hvordan skal man tolke dette?

Spansk eller norsk eller “jatakk begge deler”?

Det er da vitterlig norsk flagg på agurkene ?

Men plakaten sier spansk import.

Kanskje det er eksporterte nordmenn som står bak?

Det er neppe flere nordmenn enn agurker i Spania.

Men mange er det.

Nordmenn altså.

Ja, sikkert agurker også.

Men det er vel bare de som kommer til Norge som har norsk flagg.

De slipper sikkert inn uten karantene også.

Agurkene altså…

Nordmenn er jeg mer usikker på.

For ikke å snakke om spanjoler.

Om de ikke kommer under norsk flagg.

Jaggu ikke enkelt dette.

Klemmer som skremmer…

Da var vi ferdig, bestukket og klar.

Skrotten har nå blitt sertifisert.

Alle de stunder og spørsmål som var.

Om alt som var skummelt og infisert.

Nå letner det litt i håp og i tanker.

Det kribler som tonen i gamle sanger.

Nå retter vi ryggen og slår ut med håret.

Klasker lettsindig med latter på låret.

Hva passer vel bedre enn denne prosess.

Shine opp bilen helt uten stress.

Kjøre den frem til det sier stopp.

Ta med ut, min vaksinerte kropp.

Madammen, min kjære.

Ville der være.

Sitte å kjenne på børstene klemme.

Tenk at savn etter klem er så stort.

Jeg vet ikke helt om jeg hadde tort.

Der var de borte, bil og madam. 

Bak børster og sprut av såpe og vann.

Herrefred for et bulder og brak.

Jeg står der og måper, blir nesten spak.

Tenk om den klikker og klemmer for hardt ?

Jeg stirrer og kikker, men tenker så klart.

Dette går bra, hun er sertifisert.

Dumme meg som blir SÅ fasinert. 

Jeg skotter og ser på alt det som skjer.

Filmer og knipser, mer og mer. 

Da var det over, brått ble det stille.

Det gikk jo bra, som jeg håpte det ville.

Frem kommer bilen, skinnende blank.

Der sitter madammen, uten skavank.

Nå er vi klare for andre klemmer.

Sånne som varmer og slett ikke skremmer. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

#korona #covid19 #vaksinesertifikat #koronavask #bilvask

 

Den stod der i kroken og skottet..

Den står der i kroken så stille.

Skotter bort på meg.

Litt matt i fargene sine.

I plast og papir.

Liksom ikke sprunget ut av naturens kraft.

Men den er tilstede.

På en snill og stille måte.

Det skal så lite til for å gjøre en fornøden stund perfekt.

Jeg nikker og smiler når jeg tørker hendene.

Både lokket og døren er lukket etter meg.

Sånn skal det være.

Tusen takk.

 

Stor utenpå og liten inni….

Jeg vet hva det er, men at du var så svær.

Det visste jeg ikke.

Du kan ikke svare, og slett ikke nikke.

Da må jeg klare, å inni kikke.

Det er verken sko eller klær.

Neida, jeg skal ikke overdrive og skylde på muskel stramming.

Men reima på fitbit’en rauk tvers av under jobbing.

Heldigvis var vi i Bodø dagen etter.

Klokka er jo julegave fra madammen.

Og kjøpt på Elkjøp.

Alt lå inne på data og ny reim bestilt.

Det gikk bare en fire, fem dager før melding om pakke kom.

Litt overrasket over størrelsen.

Og enda mer da jeg åpnet den.

Den så tom ut i første øyeblikket. 

Men det dukket opp en liten eske nede i dypet.

Leveringstiden på så mye innpakking var imponerende.

Men man kan jo spørre seg om det er nødvendig med så mye emballasje.

Da var den nye reima på plass.

Nå må jeg vokte mine muskler med omhu 😀

Så det så.