Selvfølgelig så er jeg en av de problematiske eldre som lever for lenge.
Ja, ikke sånn og forstå at jeg føler at noen ønsker meg bort fra denne verden.
Men man hører da stadig oftere at “Eldrebølgen” er, og kommer til å bli en av de største samfunnsutfordringer i nyere tid. Sammen med klimakrisa da.
Det er jo ikke til å legge skjul på, at når den stadig økende massen av unge miljøforkjempere roper ut sitt budskap, så føler man seg både tiltalt og straffedømt i en og samme setning.
Nå var det ikke det jeg skulle snakke om.
Sånn er det jo, når gamle gubber åpner kjeften – da ramler budskapet ut i en salig blanding av usammenhengende og mer eller mindre relevante budskap .
Det var musikk jeg skulle snakke om.
Jeg har skrevet om det på fjesboka også!
Men når et irritasjonsmoment har grodd fast i mageregionen, er det jaggu meg ikke lett å bli det kvitt.
Særlig når det gjødsles av gjentagende opplevelser.
Det var en gang en tid for alt.
Nå ser jeg at det rynkes på nesa rundt omkring – ja om det er noen som har giddet å lese så langt som hit!
“Nå skal gamlingen komme med en tirade om de gode gamle dager…”!
Men tenk, for det skal han ikke!
Jeg har da for svarten lov til å tenke litt “bærekraftig”, jeg også!
Selv om miljøforkjempere mener jeg er av den generasjonen som har bidratt til store skritt mot verdens undergang.
Det er ikke så lenge siden at man visste hva man så og hørte på, når man valgte å sette seg ned fremfor TV apparatet. Men det gjør man ikke lengre, i alle fall alt for sjelden etter min smak.
Hvorfor i alle dager skal det pakkes musikk inn i nær sagt alt av programmer?
Bare for å snerte innom gamle dager igjen…:
Jeg husker nemlig stumfilmens dager når musikken skapte stemningen.
Og jeg VET at musikken gjør det i stor grad i dag også, ikke minst på film.
Men nå har det tatt fullstendig av!
Nå settes det musikk til ALT av programmer.
Når det blir umulig å høre hva som blir sagt og diskutert.. da blir det rape galt!
Jada, jeg har høreapparat, og jeg VET det finnes lydplanker som kan filtrerer lyd!
Men kan noen forklare meg logikken i å bruke tekniske hjelpemidler for å fjerne noe som slett ikke trenger å være der??? Kan ikke kreative programskapere tenke LITT på hva som er viktig å formidle?
Er ikke det en smule viktigere enn å pøse på med fancy effekter?
Jeg bare spør!
Men kanskje gamle gubber som meg burde roe ned irritasjonen i Kirkens trygge havn.
Skjønt det gjør man jo også, oftere og oftere – nemlig!
Det er en konsekvens av å bli gammel!
Men hva skjer der – med musikken altså…?
Salmer man i sin tid pugget for å kunne på rams, uten å skjønne alt innholdet, har blitt fullstendig umulig å forstå!
Når organisten setter i gang i sin egen musikkboble, så ramler jeg fullstendig av lasset!
Hadde det ikke vært lurt å ha orgelkonserter på andre tidspunkt!
Enn når en stakkars menighet skal prøve å bidra med sang til en salme?
******
Men nå skal jeg holde kjeft.
Det er verken miljøvennlig eller bærekraftig å spy ut eder og galle!
Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.
Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…
Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.
Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….
Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.
Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.
Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.
Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?
Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det! Nemlig!
Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!
Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.
Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.
Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista. Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?
Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annetSOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.
Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.
Det er faktisk noe å tenke på!
Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!
Har du noen gang lurt på hva som er på vei, eller hvorfor…. ?
Når denne dukket opp fremfor oss for ikke lenge siden, da begynte jeg å lure. Jeg måtte få min kjære til å ta bilde av øyeblikket. “På vei til hjertet ditt”. Men jeg lå jo BAK bilen… ? Det aller meste har sin logiske forklaring. Men denne fant jeg ikke ut av, for våre veier skiltes, før mitt hjerte ble rammet av noe som helst. Men når bildet dukket opp i bildearkivet, så begynte jeg å spekulere enda litt til ….
“På vei til hjertet ditt…” ? Neida, fjottkallen, det var neppe noe “rosaromantisk” gjemt i den bilen. Og min kjære bedyret sin absolutte uvitenhet. Ja, altså ikke om denne søte saken, som jeg også fant et bilde av, tatt i en helt annen sammenheng. Men det passet jo inn her… gjorde det ikke
Det er jo dette dramatikere gjør, er det ikke? Å sette sammen bilder og ord for å dramatisere historier så mye som mulig, og særlig overskrifter. Jeg opplever stadig oftere at overskrifter og innhold, sjelden stemmer overens.
For alt jeg vet så kunne jo bilen være full av slike “hjerter”. En venninne sa her om dagen, at: “Det er de dummeste bøndene som får de største potetene…” ! Men hun sa ingenting om “Hjerte-poteter”, for denne er nemlig avlet i egen åker!
Nemlig i denne åkeren. Men ikke i år altså, den dukket opp i fjor. Like overraskende som bilen på veien – som var på vei til hjertet ditt. Nå skjønner jeg at det ikke var MITT hjerte den var på vei mot. Så da får jeg klare meg med Potet-hjertet – for det er mitt altså.
Så nå får jeg bare vente til høsten for å se om det dukker opp noe lignende. Hvem vet, kanskje jeg får den største poteten i år, som hun venninna sa, selv om åkeren så langt fra er den største!
Men uansett så vil den ikke være på vei til hjertet mitt, men et helt annet organ.
Så husk det mine venner, at det er slett ikke sikkert at overskrifter og innhold stemmer overens, selv om den er siktet inn mot hjertet ditt!
Ja du verden, årene går, og blir bare kortere og kortere. Har ikke du merket det…?
Da har du ikke passert den såkalte middagshøyden, og i alle fall ikke rullet godt over på den andre siden. Man bare klør seg i hodet, for dette er jaggu ikke lett å skjønne…. Det bare skjedde!
