Når minnene våkner…

Det er mange år siden vi var på besøk hos min eldre søster. Vi har jo ikke hatt mulighet til å farte så mye på grunn av min gamle mor. Men i februar så gikk hun bort, og da ble mye forandret i livet vårt.

Når vi samles sånn, så dukker det opp noen minner. Dette bildet husker jeg knapt, men er jo faktisk fra min egen konfirmasjon. Nå er det bare min eldre søster (bakerst) og meg igjen.

Jeg fant også et bilde jeg ikke hadde sett på mange år, av mamma sin nære familie. Nå er alle borte.

Det var et tett familieforhold. Hver sommer, fra etter krigen og i nesten 40 år, kjørte bestefar og bestemor fra Kalmar i Sverige og opp til Rognan i Nordland.

De var engler i levende livet, på så mange måter.

Det var min kjære mamma også. I den siste tiden hun levde så snakket hun mye om sin Pappa.

Helt til siste dagen, sa hun at Pappa’en skulle komme og hente henne. Når vi ser på dødsdatoene, så kan man jo undres litt.

Kanskje det er mer mellom Himmel og Jord enn mange tror. 

Årene svinner, de flagrer avsted.

Så fort at man blir nesten svimmel.

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel,

vi kjenner det røyne, og vet det så vel.

Når kvelden den kommer, da finner vi fred.

Som stjerner i stjernenes vrimmel.

 

Den handa vi kjente, som klemte så godt.

Den kjennes til evige tider. 

Vi ser og vi husker, og minnene strømmer.

Vi klemmer og pusker, aldri vi glømmer.

Tenk alle klemmene handa har fått.

I gleder og stunder som lider.

 

År og dager og tidene svinner.

Tanken vandrer som tankene gjør.

Alt som vi glemte, alt som ble verre.

De hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges i minner.

Kanskje de lever og kanskje de dør.

 

Måtte vi lære oss kunsten å gi.

Som rosene deler i evighet.

Vi føler i tanker, for venner så kjær.

Som minnene banker, så inderlig nær.

Det er for sent, når anger må svi.

Når kvelden seg senker mot evig fred.

Tusen takk for alle gode minner.  

 

En herlig opplevelse :)

Jeg hadde jo aldri trodd at jeg noen gang skulle treffe andre bloggere. For det første så er jeg jo en gammel kall, og for det andre så bor jeg jo ikke i det mer sentrale deler av landet.

Men nå har det jo skjedd. Det klaffet jo så godt at min kjære og jeg hadde planlagt tur til Oslo allerede, når disse to stakk hodene sammen, nemlig Frodith og Karidansen.

Vi skulle møtes ved denne karen. Jeg må innrømme at jeg var en smule nervøs.

Det er vel neppe helt forsvarlig for en gamling som meg å treffe en flokk med flotte damer. Og slett ikke i nærmere 30 graders varme. Så  jeg vurderte sterkt å hoppe på Pariserhjulet og betrakte det hele “från ovann”.

I et klart utslag av nervøsitet, så begynte jeg å pugge “Velkommen” på flere språk. Jeg måtte ta meg selv i nakken, og si: “Du er slett ikke vert, og alle snakker norsk, for pokker!!”

Så kom den ene etter den andre, og skuldrene sank sakte men sikkert. Turen dit vi skulle spise hjalp også godt på. Jeg måtte innrømme at jeg aldri hadde vært utenfor en Indisk restaurant før.

,,, og slett ikke på innsiden. 

Nå er jeg jo ganske høflig, så jeg svarte Ja på alt kelneren spurte om. Maten var kjempegod! Den var også høflig, og sa veldig klart fra så snart den var inne i munnen!

Her har dere den herlige gjengen. Fra venstre: KaridansenFrodithPoesimylifeUtifriluft – SollivEvaswindowAnnebe Ta dere en tur innom hver og en av de, det er bare å klikke på navnet.

Men jeg var jo med jeg også, så tenk 😀

 

Etter middag så havna vi på en plen nedenfor Akershus, med kaffe og is og skravling.

Ingen tvil om at alle trivdes og hadde det helt topp 🙂 Tusen hjertelig takk for initiativet og opplevelsen. 

Det finnes bare en – Frodith

Overskrifta var jo egentlig veldig grei. Men hva skal man skrive etter den?

“,,og enda godt er det…”?

“,,,takk og pris,,,”? 

Det blir jo helt feil. Men det er jaggu ikke så lett å stokke ordene rett når man skal beskrive denne jen😀 Du kan jo klikke deg inn til henne og gjøre deg opp en mening selv – det er bare å klikke HER

Ja da fant du vel ut at hun har bursdag i dag 😀 Hun glemmer aldri en bursdag til sine bloggvenner, så da begynner du kanskje å skjønne hva jeg snakker om.

For ikke å snakke om hennes eventyrlige evne til å få folk til å gjøre det utroligste. Og premier vanker det også 😀

Bare ta en titt HER og ikke minst HER for å se litt av det hun har fått denne gamle kallen med på.

Gratulerer hjerteligst med dagen Frodith – og tusen takk for at du er den du er 😀 

 

#frodith #bursdag 

Vel blåst og vel overstått :)

Det ble ikke laget noe blogginnlegg i morges 😀 Men jeg slenger inn noen glimt fra dagen i dag her i nord. 

Det ble faktisk grønnere her enn det har vært på mange år. Og det var det ingen som trodd for kort tid siden. Dagen har vært preget av sang og musikk.

Mitt kjære Mannskor har sunget bygda rundt omtrent, men så langt fra gått så mange kilometer som vårt flotte Hornorkester. Masse glade og fornøyde mennesker er en fryd å oppleve.

Mat fikk vi også. Pølser og kaker og snitter i lange baner.

En del av russen fulgte toget fra Vensmoen til Røkland Skole.

Nå er dagen over, og vi kan samle sammen flaggene for i år 😀

Takk for en vakker dag 🙂 

Wittenberg anno 1966

Jeg skulle vel egentlig ha skrevet dette innlegget i 2016, siden disse hendelser var 50 år det året. Men det er jo bedre å gjøre det forsent enn aldri. Wittenberg var navnet på bygget der Realskolen holdt til i mange år… 

Vi var et av de siste kullene på Realskolen, før Ungdomsskolen slettet alle spor av den.

Selvfølgelig hadde vi Russeavis og full mundur med lue og stav og grønne striper på buksene. Her er jeg klar i Rognan sentrum på formiddagen 17. mai 1966. Hvorfor jeg har tunga ute, aner jeg ikke – kanskje man hadde noen forventninger til dagen og kvelden 😀

Men herligheta startet jo grytidlig på morgenen – jada, klart vi hadde Russebil også.

Og selvfølgelig – “Russebrøl” – skjønt vi var jo så språkmektige, at det het jo noe helt annet…

Jeg skal ta med noen små klipp fra Russeavisa, men kan love dere at den var ganske innholdsrik. Her kommer først program for “Døgnet”.

Så “den tapte moral…”

Dette var jo tiden til å tenke på kjærester også, kanskje derfor jeg ikke klarte å holde “tunga i kjæften” 😀

Det var jo også bilder og et lite “ordtak” om alle, men jeg skal bare ta med meg selv, veldig sånn “egofokusert”.

Men noen hadde jo ansvaret for alt, og ble til og med adlet for det…

Vi glemte jo heller ikke skaren av kunnskapsformidlere. Det var en unik og spesiell gjeng… 1. Jermund Rist 2. Peter Kjeldaas 3. Bergljot Jensen 4. Oddmund Jensen 5. J. S. Øynes (Grunnlegger av Realskolen på Rognan) 6. Gunnar Brathagen 7. Torill Stormo 8. Liv Sæterhaug 9. Asbjørg Holthe 10. Rolf Monsen 11. Gunnar Monsen 12. Odd Storteig

Jeg har ikke bilde av hele gjengen, men her er noen av mine private fotografier. Dette er antagelig i Trondheim under russeturen som gikk dit først og så til Oslo.

Men feiringa starta jo mye før. Her er utenfor Storsletten Gjestgiveri hvor vi fikk frokost i morgenstunden 17. mai.

Her er noen klipp fra russeturen. Det var ganske stort å komme til storbyer, og vi hadde en fantastisk artig tur.

Men alt har en ende, og det har også dette blogginnlegget. Jeg har ikke spurt verken avbildede eller slekt og venner av de om å bruke bildene. Men håper på tilgivelse. 🙂 

 

#russetid #grønnruss #1966 #wittenberg #mangeminner #rognan #saltdalkommune #nordland 

Den takknemlige vriompeisen…

 

Jeg har jo alltid vært litt vrien når det gjelder bursdager. Det er noe med det der å lage styr rundt egen person, sånn bare for at man blir et år eldre. 

Men heldigvis så har man ei i livet, som “river ned “sånne varslinger”.  

Så gir man gir seg jo og deltar i forberedelser, så lenge det ikke blir alt for omfattende.

Men når jeg freser snø og sånt, så trylles det frem kaker og annet, med en magi som er beundringsverdig.

Da er det liksom for sent å begynne å vifte med stokken, og mobilisere motstand.

Men når det kommer herlige mennesker på døra med smil og klemmer, da er jeg evig takknemlig til min kjære som ikke gir seg.

Da “sniker” man til seg litt av æren og byr på kaker og mat på alle slags fat. For ikke å snakke om gleden med alle hilsner på Facebook og telefonen. Og ikke minst hilsningen på Bloggen fra herlige Frodith, som du kan lese ved å klikke HER.

Uten forkleinelse for noe annet, så varmet det godt med en blomsterhilsen fra mitt kjære Mannskor.

Når man er en vrien gammel gubbe på 70 år, så skal man være ekstra takknemlig for å ha to så utrolig flotte jenter i sitt liv. En mamma på snart 94 år som glimtet til på denne dagen, og min elskede kone som betyr så mye for både meg og mamma.

Da allierer jeg meg med alle husets andre “nisser” og takker mine kjære og alle andre som har vist sin oppmerksomhet.

Tusen takk og riktig Godt Nyttår. 

#bursdag “tusentakk #feiring #happybirthday #surgubbe #minekjære #blogg.no #frodith #saltdalmannskor

Livets mangfold :)

Min kjære mamma med hatt og smil.

Fra Småland så frodig, til nordnorsk stil.

Kjærligheten vinner det meste.

Kanskje er DU, den som vinner den neste. 

Tenk alle minner, som sirkler og spinner.

Tenk alle år som er levd og er fått.

Tankenes nettverk, aldri vi finner.

Alle DU gir, gjør så veldig godt. 

Nå er det tid for å dele sekunder.

Hjelpe det lille som føles så godt.

Tenke tilbake på alle de stunder.

Da livskraften strømmet fra alt vi har fått. 

De enkleste regler kan være så store.

De enkleste svar kan gå i ett. 

Prøv, så du vet at du torde og gjorde.

Ingenting annet er mere rett.

Størst av alt er kjærlighet.

Det kommer en dag da vi alle vet.

Det kommer en dag, den gleder og smerter.

Må den likevel finnes i alles hjerter.  

 

#mamma #herlig #vakker #kjærlig #svigerdatter #sønn  #kjærlighet

Takknemlighetens tid :)

Det er så mye å være takknemlig for. Men når vi ennå en gang får henge opp adventsstjerna i vinduet til min mamma, og min kjæres svigermor – på Sykehjemmet. Da er det i den dypeste takknemlighet.

Det er ikke alt som er like lett å skjønne lenger, men nærhet og kjærlighet trenger ingen forklaring. Men det er mange drømmer som skal fanges.

Ikke minst om svunne tider. Forhåpentligvis så er de fleste drømmer vakre og snille.

Smilet sitter i alle fall løst som det alltid har gjort, og det glimter til med et gullkorn av og til.

Julekaktusen bidrar jo også. Vi tror i alle fall at dette er en Julekaktus.

Da skinner Adventslysene atter en gang  i Mamma/Svigermor sitt vindu.

Den rosa måned – oktober…

Man har jo opplevd noen oktober måneder, men jeg har liksom aldri sett sånn rosa på den før i år. Enda min kjære har bursdag og vi har bryllupsdag i denne måneden. Og ikke har jeg hatt ambisjoner om å bli Rosablogger heller, men nå kliner jeg til.

Men det er egentlig smart å dedikere en måned til saker som virkelig betyr noe.

Bare det ikke blir så mye at det ene drukner det andre, at man må ty til redningsbøye. Men det skjer mye denne måneden, så sjansen for det er svært liten.

Ære være alle de ildsjeler som står på for denne viktige saken. Sjekk ut HER hva som skjer i ditt fylke. Jeg har bladd litt i mine bilder og satt sammen noen under som kanskje passer i denne anledningen. 

I et rosa nett fanges tanken inn.

Det er ikke lett når det siger inn.

Tanker kan farges i farger så mange.

La tankenes omsorg bli lange om mange. 

De slynger seg rundt som armer i klemmer.

Som manende ord i omtankens stemmer.

Gjør som de sier i bilder og ord.

Det er mange skjebner på denne jord.  

Den rosa sløyfe, symbolets makt.

Du ser den så ofte, så ta den i akt.

Et enkelt symbol uten prangende prakt.

Minner deg på om å være på vakt. 

Hva har vel dette med saken å gjøre ?

Jeg vet det er meg du ønsker å spørre.

Det viser bare det friske og sunne.

Det vi for alle vil dele og unne. 

Et lys vi tenner, for alle vi kjenner.

For mine og dine og alles venner.

En varme som gløder fra hjerte og sinn.

Som skinner og slipper omtanken inn. 

 

#rosasløyfe #oktober #kreftsaken #killthecancer #omtanke 

Når livet ebbet ut…

Et lite glimt av et øye som tårer.

Et smil av godhet som aldri sårer.

Et liv ebbet ut når kroppen fikk nok.

Men minnene lever, de døden ei tok.

Et lys skal skinne i høstens tid.

Et minne om det som er forbi.

Et lys som varmer i sinn og hjerte.

Et lys som lindrer den tunge smerte.

Lønnetreet kjenner sin tid.

Når høsten er inne den gjør sin flid.

Farger sin drakt og tar farvel.

Som solens glød når det lir mot kveld.

Et mammahjerte i kjærlighet.

En omtankes omsorg i evighet.

Det er ikke rett at det hjertet blør.

Det er ikke rett at barna de dør.

Høsten kan føles som slutt på alt liv.

En brytning av lengsel og minner.

Vi tenner et lys for minnenes tid.

Takk for hvert eneste ett som vi finner.