Nå aner jeg ikke om stabukker og steinbukker er i slekt med hverandre. Og i alle fall tenkte jeg aldri på det da jeg var ung. Men steinbukk må jeg jo ha vært hele livet mitt for jeg er nå født i det stjernetegnet, i følge all tilgjengelig informasjon.

Og så står det jo og lese på nettet at den typiske Steinbukk er målbevisst og utholdende. Da må han vel se ut omtrent som dette…

Nå er det jo en viss fare for at når en blogger på min alder begynner å blogge om gamle dager, da ”blinker” et blålys og jeg aner et ”aha,, nå er gubben kommet i det moduset. Men hvordan i alle dager skal jeg få fortalt hvordan jeg virkelig oppdaget at jeg ikke bare måtte være Steinbukk men Stabukk også, uten å ta dere med bakover i historia? Så jeg tar sjansen…

Fotball ja. Men på langt nær så velpolert som disse spillere er og på langt nær med sånne baneforhold. Nei her må dere forestille dere en guttegjeng, antagelig på slutten av 1950 tallet som spiller fotball på en gressgrodd flystripe fra krigens dager. Kampen går lenge greit som det som regel gjør, helt til undertegnede mener at det skulle vært frispark og hele hans lag er jo enig. Men det er ikke motparten….

Så det ender i en slåsskamp, men nå skjer det interessante. Hele “mitt” lag går en etter en over til motparten, og slåsskampen blir ikke mindre heftig av den grunn. Jeg er jo i dag glad for at den foregikk med bare never, så sånn sett så fulgte den fotballens prinsipper om… “Fair Play”.

Men du allmektige så mye juling jeg fikk. Jeg kan faktisk ennå i dag, kanskje 55 år etterpå, huske hvordan jeg tok ut den siste rest av energi for å karre meg hjem, liste meg inn på soverommet og inn under dyna. 

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var mørkredd, men jeg tror nok jeg følte meg rimelig ensom der jeg lå. Inntil min mammas intuisjon gjorde så hun fant meg i senga, rimelig sliten og rundjult. Min far viste sjelden så store følelser, men den gangen sa han ikke et ord, han kledde på seg og strauk på dør. Jeg hørte jo senere at han hadde vært rundt å snakket med alle foreldre til de han mente kunne vært involvert.

Jeg kan faktisk ikke huske at denne episoden noen gang var tema mer, verken hjemme til meg eller blant gjengen som var i kamp på den flystripa som faktisk ennå eksisterer her i bygda. Men jeg husker en annen episode med fotball som tema. Da syklet en gjeng kompiser hele bygda oppover for å spille fotball. Og jeg glemte jo å si fra hvor vi skulle, så jeg var jo borte til sene kvelden.

Jeg var jo klar over at jeg lå tynt ann, og husk nå på at vi knapt nok ante hva en telefon var for noe på den tida. Det ble rimelig ståhei og som både far, farfar og oldefar i dag – så har man jo forståelse for det.. Så jeg ble sendt rett til sengs uten mat.

Men så våknet jeg av at min kjærlige mor kom listende inn med et matfat og sa ikke et ord. Og jeg var knapt halvferdig med å spise, før døra gikk opp og min far kom listende inn med et nytt matfat og ga meg det uten et ord. Den natta sovna jeg stapp mett og sikkert med et lurt smil om munnen. Og jeg fortalte aldri min mor eller min far om “dobbelt serveringen.”

Ha en fin kveld, og psst….jeg har hentet alle bilder fra nettet.. hadde liksom ikke med meg fotoapparatet da disse historier hendte 🙂

 

Terrassen er utvilsomt det stedet jeg tilbringer mest tid om sommeren. Der har jeg Paviljong, der skriver jeg dikt der nyter jeg mange timer selv om været ikke alltid er som man skulle ønsket seg. Og der har vi det meste av hagen vår. Og som mange har sett så blir det forhåpentligvis en blomsterflora der i år også. Det siste jeg så av det i høst var dette som har overvintret i kjelleren…

Og det har i vinter vært erstattet av dette.. som jeg faktisk har blogget om i et annet innlegg….

Men selv vinterstid kan man få øye på vakre motiver når man er ut i mørket for å hente inn ved….

Men tilbake litt til sommeren som var. Jeg har jo blogget om besøk av en katt som ble min sommerflørt… Men det hender det dukker opp ukjente som man ikke får riktig sånt forhold til…. Jeg har hørt hva insektet heter, men det har jeg glemt..

Den landet med et “brak” og rev meg ut av mine drømmer om edderkoppens arkitektoniske evner…. Og samlet krefter en stund før den forsvant..

Men edderkoppene holdt det gående jevnt og trutt og sluttet å telle hver gang jeg gikk i “garnet” når jeg kom ut på terrassen i tidlige morgenstunder. Og det er ikke tvil om at nå begynner det å krible.. nå kjenner jeg lysten etter å få fjernet “vedboden” få spylt og vasket.. få opp Paviljongen og begynne å plante ut. Men jeg vet jo at det ennå er noen uker til.. i mellomtiden så får jeg minnes morgensyn som dette og naturens lyder som er som ekko i bakhodet mitt…

Jeg gleder meg…….

Copyright bilder: Jan E. Håkonsen

 

Nå er jeg veldig usikker på om jeg lager et innlegg som får sarte sjeler til å lide sjelelige kvaler og det som verre er. Men jeg har jo faktisk erfart at godt voksne mennesker sliter med å skjønne hvor maten kommer fra. Det virker nesten som noen tror på ramme alvor at kjøtt er født og oppvokst i kjøle- og frysedisker. 

Men jeg skal være litt snill, og ta sauene bakfra. Ja, altså ikke misforstå nå for all del. Men det jo ofte øyekontakten som er den sterkeste kommunikasjons kanalen vi har. Så derfor fant jeg et bilde tatt bakfra liksom 🙂 

Nå skal man ikke tro alt man leser og finner på nettet. Men i følge denne teksten og en del annen informasjon så rager lammet høyt på prioriteringslista i religiøse miljøer. Da bør jeg jo ha en viss velsignelse med å gå videre med dette innlegget.

Nå finnes det overraskende mange bilder fra slakting på nettet, ganske så illustrerende også. Men jeg skal bare ta med denne plansjen og fortelle at akkurat i dette blogg innlegget så skal vi ha fokus på nakken og bogene, altså frambeina på lammet. Men jeg skynder meg å legge til akkurat nå, at jeg VET det er Påske og ikke Jul 😀

Så var det å finne frem krydder og og forskjellig. Legg merke til røret til venstre i bildet med sånn strømpe på. Og så må dere bruke fantasien litt, for nå setter jeg meg i stolen til høyre og skjærer ren bog og nakke og strimler kjøttet så det er klart til bruk.

Og da er det ho mor sin tur, til å krydre og legge kjøtt lagvis i rullskinnet og sy det sammen litt her og der. Og når det er gjort overtar jeg og trer rullen inn i det røret på forrige bilde.. og drar over strømpe. 

Og vips, så var lammenakke og boger blitt til noen fine eksemplarer av lammerull. Og jada, vi syr altså ikke ruller nå, det gjorde vi i desember faktisk. Og lagrer de her.. kom igjen og bli med en tur ut på terrassen  min.

Her lagres de om vinteren, sammen med lammekjøtt til middag. Saltlaken holder seg utrolig godt ute vinterstid. I alle fall her i nord. Men nå får vi jo huset fullt av påskegjester og hva gjør man vel da…?

Jovisst, da henter man et par ruller og setter på kok. De må selvfølgelig vannes et par dager først så de ikke er alt for salte. Og når de er kokt så er det å finne frem et par av disse innretningene…..

Her skal “Påskelammet” få seg en durabelig klem når den er blitt en smule avkjølt. Om jeg husker det så skal jeg legge ut et bilde av det ferdige resultatet, men det blir neppe før i morgen. 

Takk for titten, og ha en nydelig tirsdag alle sammen.

Siden Påskeegg kom høyt på den lista over her  også.. så tar jeg med en hilsen fra noen av våre høns, og en liten hane 😀

Copyright: Jan E. Håkonsen

Mennesker har vandret til alle tider og av ulike grunner. Det kan være flukt, eventyrlyst eller som en konsekvens av en verden i forandring. Vi som har levd en stund og vokst opp på små plasser, mer eller mindre bare ante den store verden der ute ett eller annet sted.

Ja vi tenkte vel egentlig ikke verden så fjernt en gang. Da Nordlandsbanen ble bygget var det jo fast aktivitet å sykle til Jernbanestasjonen for å se på toget. Og det  var en happening som varte i to minutter, men det måtte jo ha vært spennende siden vi gjorde det nesten hver kveld.

Men så  var det jo noe mektig over togene på den tiden. Min far jobbet jo på anlegg i NSB. Og da Nordlandsbanen var ferdig bygd så ble han pendler til Oslo. Og jeg huser at jeg reiste sammen med min yngre bror til Oslo for å besøke han. Jeg var vel 8 år og hadde ansvaret for min bror på 6 år. DET var spennende det, og med togbytte i Trondheim. Det var på den turen vi fikk se på TV for aller første gang. Jeg har sett gullfisker så mye inn i øynene noen gang etterpå.

Det fantes jo ikke noe system for å ta vare på unger som reiste alene på den tiden. Men det gjør det vel ikke på NSB enda, såvidt som jeg vet. Men på fly gjør det det, og vi som er så heldige å ha blitt besteforeldre vet det aller meste om akkurat det der. Vi hentet jo vårt eldste barnebarn og gulljenta vår opp hit fra Trøndelag så ofte som det bare var mulig. Til hun begynte å reise alene med fly. Vi ble mektig imponert over hvor fort hun vente seg til akkurat det. Det var vel vi som var mest nervøse både for turen og returen.

Det føltes nesten sånn for oss, at ungene tok kommandoen fullstendig. Men det var i en sånn situasjon at jeg fikk en åpenbaring som jeg satte noen ord på. Det er ikke et dikt eller poesi på noen som helst måte. Bare noen tanker en farfar gjorde seg på en flyplass for ca 15 år siden. Da var det sommerferie, men det samme fenomenet foregår i enda mer omfattende former i dag, og i forbindelse med alle former for ferie.

Ny folkevandring.

En sommerdag på flyplassen. En merkelig opplevelse, fylt av mange inntrykk og syn. Det er feriegjester, proppfulle av forventninger ? turister med lengselsfulle blikk etter nye og ukjente mål. Men det er de andre som vekker mine følelser. Alle de små med skilter om halsen. Skilter som sier hvem de skal til og hvem de kommer fra. Skilter som skriker ut at her er kjærlighet og omtanke spredt over det ganske land, splittet og delt av mange grunner. De fleste bærer sine skilt med stolthet og gleder seg til reisen fra og til. Men ikke alle, slettes ikke alle. Men der kommer ?vårt fly? ? det vi har ventet på. Hun stråler mot oss ? der hun kommer ? så voksen og så lita på samme tid. Skiltet henger ennå om halsen. Vi fjerner det raskt, koser gulljenta vår. Nå er det endelig sommer.

Men all erfaring er verdifull bagasje å ta med seg, ikke minst det å klare ting på egen hånd. Nå er det bare snakk om dager før Gulljenta kommer på påskebesøk – og til og med med toget. Og hun har med seg sin egen lille gutt, vårt første oldebarn som kommer på sitt første besøk til oss.

Så da kan man vel si at “Ringen er sluttet” .

Hvor har man sitt Paradis her på jorda? , ja jeg skal ikke påstå at dette er mitt sånn til alle timer og dager og måneder i året, men på denne tida så er det nok det. Og hva kan være bedre med et paradis enn at det kan nytes i så mange omganger som et frø, litt jord, masse kjærlighet og varme – og så blomsterprakten frem til det er høst og snart vinter.

Mange foretrekker jo dette da, det skal jeg ikke si noe negativt om i det hele tatt. Det kan godt hende det blir mer av det for vår del også.

En smule kontrast ja 😛 Men sånn skal det jo være.. Men nå skal vi gå inn i varmen og se hva som har skjedd siden sist…

Tjaa,, det jeg har priklet har da vokst noe,, nå kan jeg begynne og gjødsle ganske så jevnt tenker jeg. Dette er et par små som det skal komme stoooore agurker på 😀  og så er det Stemor. Jeg lager et eget Stemorbed, og de tåler en støyt så de skal få hilse på 17 mai toget  når det passerer her. 

Men ingenting gjør seg selv,, så er bare å fylle på jord og sette i gang. Jeg bruker sånne små potter i første omgang – men de havner nok i større etter hvert. 

Tjaaa,,  hva skal vi hive oss på nå da… tenke,, tenke…  

Er de ikke søte og små ? Altså  her snakker jeg om de små baby plantene 😀 

Og det spirer under her også… så jeg konsentrerer meg så til de grader for ikke å begynne å regne på hvor mange planter det kan bli etterhvert…

Da avslutter jeg for i kveld,, ble  bare ca 150 priklet,, men er i gang 😀  Nå er jo små spirer og jord i potter ikke så fargerike på bilde som i mitt hjerte og sinn, så jeg sender et bilde av en kjøpingsrose  bare for å la fantasien få blomstre 😀

Tenk at et frø så uskyldig og lite, kan våkne til live og spire og gro. Det er så herlig og deilig og vite. Da spirer livslyst og håp og tro.  🙂

Copyright: Jan Håkonsen

 

Ja nå er det ikke pensjonister som flykter til syden det meste av vinteren som jeg tenker på akkurat nå. Men faktisk en ordentlig trekkfuggel med nebb og fjær. Men jeg ser at det kan ligge mye blogg potensiale i andre  former for ”trekkfugler”. 😀

Men det var altså ikke dette som var tema denne gangen. Jeg tenkte jo ikke lage flere innlegg i dag, men mitt første ble såpass alvorlig at jeg ombestemte meg. Det er jo både helg og straks påske jo, så da er det jo greit å smile litt 🙂  Så  nå skal dere få møte hovdpersonen –

En vakker kar skal jeg si deg.. så her kommer fortellingen…..

Trekkfuglens mot.

Det var en gang en trekkfugl som vendte hjem til Norge tidlig en vår morgen. Han hadde blitt veldig så selvstendig i løpet av vinteren, og hadde bestemt seg for at denne sommeren skulle han bruke til noe fornuftig. Han hadde jo funnet ut at å fly rundt på måfå hele sommeren og ikke gjøre noe som helst, ikke var en kar som han verdig.

Så dagen etter så meldte han seg på kurs, et omfattende opplegg som varte til sent på sommeren. Det var kurs om selvrealisering og endring av livsstil, og også for å lære å arrangere kurs. Han så jo for seg å kjøre kurs for alle trekkfuglene om vinteren.

Dagene gikk og fuglen glemte alt annet som foregikk rundt seg, og var bare fokusert på kurset. Så når det endelig var ferdig, og fuglen tok seg en tur ut så oppdaget han at det var blitt høst. Han la merke til at det allerede var mange fugler som samlet seg for høstens trekk mot varmere strøk.

Men han hadde vært på kurs og lært å ta egne beslutninger og være selvstendig. Så han trasket rundt i byen med nebbet til værs og hadde det bare helt perfekt. Men en dag så våknet han til en iskald vind som gikk gjennom dun og fjær. Og det var ikke en annen fugl å se noen steder. Da fant fuglen ut at det kanskje var på tide å ta farvel med gamlelandet og komme seg sørover.

Han la i vei over Skagerrak i et forferdelig vær. Han måtte bruke alt han hadde lært på kurset for å motivere seg til ikke å gi opp. Men motvinden tappet han for krefter og han fløy lavere og lavere og nærmet seg de grove bølgene under seg.

Da fikk han plutselig øye på kyststripen av Danmark og mobiliserte de siste krefter og gikk inn for landing på en åker mitt mellom en stor flokk med kyr.

Der satt han bak ei ku og prøvde å få pusten igjen, og varmen inn den stivfrosne kroppen sin. Plutselig så skeit kua en diger kukake rett over den stakkars fuglen. Han syntes det var ekkelt en liten stund, men så kjente han at varmen fra kukaka gjorde han godt. Og han hadde vært på kurs og lært å se positivt på alt. Så han ble så glad at han begynte å plystre en munter melodi.

Akkurat da passerte en sulten katt langs gjerdet og den hørte den muntre plystringa og lokalisert fort hvor lyden kom fra.  Katta sneik seg langsomt mot kua og den nylagte kukaka som så ut til å leve litt. Den bøyde seg over, og klasket poten ned i skitten og dro opp fuglen, ristet av den og spiste den.

Det var jo en trist endelikt på denne historien, og jeg som skulle gjøre et forsøk på å muntre opp folket etter mitt alvorlige innlegg før i dag. Ja da må vi i alle fall prøve å lære noe av den skolerte fuglens siste meritterer:

 

1.      1.    Tro for all del ikke at alle som «skiter deg ut vil deg noe vondt.»

2.   Tro for all del ikke at alle som «drar deg opp av skitten vil deg noe godt.»

3.   Og om du sitter i «skitten og har det godt, så hold for all del kjeft.»

God helg rundt om i det ganske land 🙂

Hvem er du? Hvem kan du være som løfter deg over andre menneskers rett til å leve? Nok en gang rystes verden av en helt ubegripelig tragedie. At noen kan føre så mange mennesker rett inn i døden gjennom en bevisst handling. Jeg fikk samme følelsen av vantro som jeg fikk den 11, september 2001 og den 22. juli 2011. Men jeg verken vil eller kan sette mer ord på det, ikke nå i alle fall. Men jeg skrev noe i samme øyeblikk som skremsel bildene  fra Utøya gikk over TV skjermen i stua vår.

Utøya.

 

Jeg kjente et sinne og rennende tårer.

Mens blodet rant ut av de unge årer.

Mens galskapen slo med vanvittig hånd.

Rev så brutalt av familiers bånd.

Det var ikke sant, det kan ikke skje.

Brutalt som det verste øyet kan se.

 

Ubeskrivelig sakte den trengte seg inn.

Til sannheten spiddet mitt hjerte og sinn.

En mann kunne vandre så rolig omkring.

Blant paniske ungdom som løp i ring.

Se de i øyet og skyte de ned.

Kan de som fikk leve få sjelefred?

 

Ubeskrivelig grusomt og uten mening.

Selv for erfarne med mange års trening.

Fryktens fortærende svøpe er nære.

Det ville landets verdier fortære.

Hatets kraft ? vi har sett hvor det fører.

Hatet smuldrer – med åpne dører.

 

 

Jan ? i de grusomme øyeblikk, 22.07.11

Men vi vet jo at det skjuler seg tragedier og lidelser på så mange steder rundt om i verden. Noen får stor oppmerksomhet og andre er både gjemt og glemt. Kanskje vi blir blindet av all informasjon og ikke klarer å se selv det som kanskje er nærmest oss selv.

Skjulte lidelser.

Hva skjuler seg gjemt i sinn og i hjerte?

Som volder en annen slik grusom smerte?

Som avler slikt sinne og kynisk vrede.

Som dreper hvert smil og gnist av glede.

 

Det finnes slikt sinn, og det finnes hjerter.

Som lever og ånder av andres smerter.

Som betrakter sine med søkende blikk.

Som søker og ser etter angstens panikk.

 

Det er ikke lett å se hva som hender.

Som kanskje skjer mellom kjære og venner.

Skjuler seg sårt i et bankende hjerte.

Som så gjerne vil frem fra sitt skjul av smerte.

 

Det finnes en vei, med skremmende stier.

Som fører mot nye og andre tider.

Men neppe for evig, gir garantier.

Men være et fyrtårn for de som lider.

 

Se inn i de øyner hvor tårene er.

Rekk hånden mot de som har deg så kjær.

Bryt ut av det fengsel som holder deg der!

De venner som gråter, er alltid så nær.

 

Det er ikke du som skal være fange.

Det er ikke deg noen sjel kan klandre!

Stå opp på de ben som Vår Herre deg gav!

Så tørker vi tårer, og smiler i lag!

Livets klare sannhet er at det ikke er enkelt å velge den rette vei for noen av oss, for den eksisterer kanskje ikke i det hele tatt. Jeg ønsker alle en god helg med gode tanker og smil, selv om dette innlegget kanskje ikke var den beste input til det. Men avslutter med en liten påminnelse til meg selv og andre, at takler man de små kriser, så takler man kanskje de som er litt større. 😀

Copyright: Jan Håkonsen

Vi får begynne forsiktig med kanskje den nyeste tradisjonen på denne dagen, den 25.mars – nemlig at det er vaffelens dag –

Nå har vi investert i nytt vaffeljern, sånn stereojern. Nå har madammen ei spesiell oppskrift (eller sånn ta litt av det.. og det.. og det..) som både er lactosefri og sukkerfri og sunn og god. Jeg legger den ut om hun vil dele den senere. Min avdøde og kjære svigermor var Lofotjente på sin hals.Hun slet et langt liv på buene under lofotfisket og kokte og vasket og la ned en arbeidsinnsats sammen med med mange jenter/damer  på den tida. En arbeidsinnsats som vi i dag knapt har evne til å fatte.

Hun flyttet sammen med sin eldste og yngste datter dit vi bor i dag, og jeg kom ramlende inn i familien og stakk av med yngste dattera. Etter det ble det fast tradisjon å gå til henne å drikke kaffe hver lørdag og få servert nystekte vafler. Og hver gang i over 35 år, spurte hun om jeg ikke skulle ha noe på vaflene. Men jeg spiser de enda som de kommer ut av jernet. 😀 

Men den 25 mars er jo en merkedag for noe annet i Lofoten også, nemlig den “Store brennvinsdagen”. I Wikipeda kan vi lese følgende –

Den store brennevinsdagen i Lofoten ble feiret 25. mars, på Marimesse om våren.

Denne dagen samlet fiskerne seg til en fest der det ble drukket brennevin ? dog ikke så mye at de ikke rodde fiske dagen etter. Det var også andre tradisjoner knyttet til dagen, spesielt kjent er hansingen. Det innebar at førstereisgutten, skårungen, skulle spandere brennevin på de andre i båtlaget. Første års høvedsmann skulle spandere høvedsmanns hans, og de som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans.

Men det er påstander at dagen etter hvert ble en protest  mot spritselgerne som influerte Lofotfisket, og etterhvert så avtok denne aktiviteten,

Vaffel eller brennevin i dag?

Ja dette er overskrifta på en artikkel i Avisa Nordland i dag. Men for å være på den sikre siden så presenteres en oppskrift på 10 liter vaffelrøre, så her kommer den:

12 egg
4 l. helmelk
8 ts. vaniljesukker
4 ts. bakepulver
1 kg. sukker
2,5 kg. hvetemel
500 g smeltet smør

Så da satser vi på at den 25. mars finner sin heder og verdighet fra i dag og årene fremover på denne måten –

Ha en vakker dag med nogo attåt 😀 

 

 

 

 

Det hender at det kommer noe inn i husene som man overhodet ikke hadde planlagt, og så blir det bare værende der. Vi har jo hatt husdyr jevnt og trutt over mange år, både katter og hunder.Ja vi hadde jo akvarium en periode til det kom en råtass av en fisk oppi der som spiste opp det som var mulig. Men når yngste gutten flyttet hjemmefra da tenkte vi at nå kan det være greit uten husdyr.

Men da hadde vi ikke kalkulert med at yngste sønnen og samboer skaffet seg en valp av beste blandingssort. Og den var ikke gamle karen før det ble slutt i det samboerforholdet og han plutselig “glemte” igjen valpen til oss og der ble den værende i nesten 15 år. Den ble yndlingen og vice versa – til vårt eldste barnebarn og eneste jenta i flokken på fem.  Det er klart det er tungt når de blir så gamle, tunghørte og nesten blinde at de må forlate denne verden. Men sånn ble det også for gamle Ricco. Han var elsket av mange og savnet lenge etterpå.

Og DA skulle vi i alle fall ikke ha noen flere husdyr. Vi brukte jo mer penger på kennel enn på oss selv til tider når hunden levde. Men en sommer et par år etterpå, hva møtte meg på terrassen når jeg kom ut grytidlig som morgenfugler bruker å gjøre. Og dessuten røkte jeg på den tida. (Se etter her inne om du vil lese røykeslutt innlegget mitt…).

Der stod det en liten gråfarget krabat og ventet  på meg rett utenfor terrassedøra. En krabat jeg aldri hadde sett i nabolaget før.

Den la seg ned forrann føttene mine for liksom å si,, “at jeg har lyst til å være her litt sammen med deg….” Når jeg satte meg ved bordet så hoppet den opp og la seg på putekassen rett ved.

Men ville liksom ikke gi helt inntrykk av at den  var helt fornøyd med tilværelsen der.. så det gikk ikke lang tid før dette skjedde..

“Er det ikke en bitteliten mulighet til å få ligge i fanget ditt…vær så snill….”

Klarte jeg å motstå det da? Ikke i det hele tatt. Men jeg hadde jo lørvete og skitne arbeidsbukser på så det var en viss skepsis å spore. Men katta var rundt meg mer eller mindre hele dagen.

Og omtrent hver morgen hele sommeren så fant jeg katta sovende i stolen inni teltet vårt.. så fredelig som bare det. Men nå hadde vi jo funnet ut at katta hørte  til i et nabohus ikke langt unna. Men uansett så var det ikke snakk om adopsjon, snarere en merkelig sommer forelskelse.. man nå skal det legges til at katta viste seg å være en mons 😀

Så når jeg kom ut i morgenstunden så hoppet katta opp på bordet og tok i mot meg så vennlig og kjærlig som bare mulig.

Og da var ikke veien lang til fanget mitt, og det ble  ikke sagt så mange ordene i de stundene.Men det var en merkelig kontakt som var oppstått.

En dag når katta skulle på sin runde hjem for mat og kos der den egentlig bodde, ble den sittende på rekkverket en god stund. Tankefull faktisk, men jeg var jo opptatt med å gjøre klar for å bære ved inn i vedlagret for vinteren. 

Someren var på hell og det var tid å tenke på høst og vinter….

Det hadde vært en spesiell sommer med et slikt vakkert og kjærlig besøk hver eneste morgen omtrent. Og når jeg rettet ryggen og så opp så hadde katta hoppet ned fra rekkverket og var borte. Det var siste gang jeg så den. Og fikk senere høre at den var blitt påkjørt og drept i en vei ikke langt unna den samme dagen.

Jeg må innrømme at jeg felte noen tårer for meg selv når jeg  hørte det. Så takk for mange fine minner min venn 🙂

 

Copyright alle bilder: Jan E. Håkonsen.