Nei det nytter ikke å rekke hendene mot himmelen og be om nåde. Ikke for at man blir gammel i alle fall, og slett ikke om man føler seg “voldtatt” av all ny teknologi som overtar alt vi har blitt vant med gjennom et langt liv.
De aller fleste har jo vært vant til å henvende seg i de gode gamle resepsjoner, ikke minst når man hadde time på sykehuset. Det var liksom både trygt og godt å snakke med et hyggelig menneske i hvit uniform som syntes å ha greie på det aller meste.
Men her overtar teknologien. Det bygges nytt og da skal man klare seg selv. Nå må man være frisk for å legge seg inn på sykehus, i alle fall i hodet.
Ja dette er den nye resepsjonen på Nordlandssykehuset. Egentlig kanskje ikke så komplisert da, om du husker når du er er født og hva du heter til etternavn. Så er det bare å følge skiltene til den såkalte K – fløy.
Jaggu, dette går jo kjempebra, nesten like før jeg roper “Hallelujah…”..
Og her på ventearealet var det jaggu en ny terminal. Men det var noen gode stoler like ved så jeg satte meg ned der…
Og når du har lagt inn fødselsdato og de første bokstavene så er det bare å vente,, da kommer din tur opp på skjermer på veggene i ventearealet og som sms på mobilen din..
Mens jeg satt der og ventet, så kom det en godt voksen liten mann med stav og kasjett lue rett mot meg og terminalen. Uten betenkning begynte han å legge inn fødselsdato.. Å herrefred tenkte jeg .. mannen er født i 1922. Og jeg trodde jeg var gammel…
Og rett etterpå så hører jeg det ringer, og gubben fisker opp mobilen sin som han aldri skulle gjort annet. Jeg fikk ikke meg til å ta bilde av han..men fulgte litt etter han. Han vandret så trygg og selvsikker mellom glass og betong i helt nye lokaliteter. Der jeg faktisk så sykepleiere være usikre på hvor de kom fra og hvor de skulle…
Men nå er det jo ikke alle som er så heldige å være klar og så frisk i en alder av 92 år som denne karen, og teknologien kan være en utfordring for langt yngre en han.
Jeg husker da touch telefonene kom, og jeg fikk en sms fra en yngre mannlig kollega, hvor det stod: “Jeg elsker deg..”. Jeg svarte høflig at det var jo hyggelig, men om han var sikker på om han mente det.. Det var stille lenge, men så kom forklaringen hans. Ungen hans hadde fått låne telefonen, og hadde klart å finne frem til en ferdig meldingsmal som ble sendt til meg. Leer..så det er ikke bare bare med den teknologien..
For noen av oss så vil nok langt enklere ting enn ny teknologi, som inn sjekk på sykehus og mobiltelefoner ,bli vanskelig når alderen kommer snikende.
Men det skal jeg komme tilbake til… det kommer nemlig et innlegg til som hører sammen med dette.
Noen kan spørre mer enn ti vise kan svare på heter det, men det var kanskje før datateknologien og google ble oppfunnet. Men nå er jeg ikke så sikker på det da. Det virker heller som det fører til enda flere spørsmål. Akkurat som med unger. Og jeg som både har egne unger og barnebarn og det første oldebarn, jeg har en viss peiling på at unger kan spørre.
Ja nå er det vel ikke lenge før de lærer engelsk i barnehagen, og men foreløpig kommer jo det meste på norsk. Og det er ikke nok med at de spør, men er man kry av seg selv som fant et smart svar, så kan man være dønn sikre på at det kommer oppfølgings spørsmål som ender med at man til slutt blir svar skyldig.
Man merker jo nysgjerrigheten allerede fra før de har begynt å snakke ordentlig. Og jeg hadde en opplevelse med et av mine barnebarn en varm sommerdag på terrassen utenfor her. Det var så intenst at, jeg kunne sanse å føle det hav av spørsmål som presset på, om bare gutten hadde hatt et større ordforråd….
De store spørsmålene.
En liten gutt, på noe over året, undrende, tenksom og søkende.
Han kommer mot meg, stabbende på utrente føtter, men så bestemt likevel.
Han vet hvor han vil, og stoler på det han er på vei mot.
Der kommer han, målbevisst, men stopper brått!
Et lite insekt fanget plutselig oppmerksomheten.
Han står som en saltstøtte, suger inn synet av det lille krypet!
Et lite kryp som få av oss ser, men ofte plages av.
Han snur seg varsomt, stabber videre, i økende tempo.
Han snubler lett og formelig “klasker” inn mot meg.
Løfter alvorlige og spørrende øyne opp mot meg!
Med ord fattig iver, men så talende, kommer det: “Fa’fa ‘ ,,f’ua??”
Spørsmålet synes enormt mye større enn det svaret jeg finner.
“Jada, vennen, det var flua”.
Nå er det jo snart konfirmasjonstid, og jeg husker godt da jeg stod der i kirka i hvit kjortel og vente på at det skulle bli min tur. For den gang vandret presten opp og ned mellom konfirmantene og spurte oss ut om det vi skulle ha lært gjennom konfirmasjons tida. Men nå var jo presten vår veldig snill og beskjeden. Om vi bare så i gulvet så gikk det bra. Men det fikk jeg igjen da jeg var 50 års konfirmant for et par år siden, da ville presten spørre ut en av oss, og det ble jo selvsagt meg. Men det var jo en helt annen prest….
Men jeg må si at jeg følte meg ikke som noe orakel, verket på terrassen sammen med barnebarnet eller i kirka. Jeg undres stadig over at man kommer på de gode svarene sånn etterpå at man er blitt spurt.
Men det finnes jo de som er så til de grader dyktig med det de holder på med at de aldri blir svar skyldig. Og det var jo egentlig den historien jeg skulle fortelle…
Professoren og sjåføren.
Det var en professor som hadde forsket og studert og blitt en verdenskjent spesialist innen et fagområde. Ja, han var ettertraktet som foredragsholder over hele verden. Så professoren reiste rundt fra sted til sted.. fra land til land. Og for å gjøre det lettere for seg når de var fremme, så hadde han med seg sin private sjåfør. Så de leide bil på stedet og var uavhengig av andre. Og sjåføren satt i salen og ventet under hvert foredrag. Og etter hvert foredrag så spurte professoren om noen hadde spørsmål,men det skjedde jo aldri.
Mens de spiste middag en dag, så sa sjåføren at nå hadde han hørt det foredraget så mange ganger, at nå var han sikker på at han skulle klare å holde det selv. Professoren syntes det hørtes spennende ut, og sa til sjåføren at det var greit, denne kvelden skulle de bytte roller. Så professoren satte seg bakerst i salen med sjåfør uniformen på seg, og sjåføren holdt et glitrende foredrag uten å snuble en eneste gang.
Og da han var ferdig så spurte han som professoren brukte, om det var noen som hadde spørsmål. Og akkurat den kvelden så reiste en seg i salen, og kom med et omfattende, detaljert og utrolig komplisert spørsmål. “Professoren” ser litt på mannen da han var ferdig å spørre, så sier han: ” Det spørsmålet var så elementært, at det tror jeg at jeg overlater til min sjåfør å svare på. “
Det kom ikke noen flere spørsmål den kvelden 😀
Så utfordringen er antagelig å finne de rette svarene. Men nå har jeg jo lært gjennom et langt liv, at jo mer man spør jo flere svar får man og jo mindre skjønner man. Så av og til så kan det kanskje være lurt å stole på seg selv og bare gjøre som man har lyst til, UTEN å spørre noen.
Det føles i alle fall litt ekstra godt når det går bra 😀
Nå florerer det jo med vår bilder på så mange blogger at jeg er jo bare nødt til å smette innom drivhuset og få min vår følelse 🙂 Og det skjer da saker og ting der også.. Men det er lenge til det blir som det har vært… både inne og utenfor…
Men hvis man bare ser seg litt tilbake,, så ser man at det går fremover..
Jada, dette er agurkplanter.. og sånn så de ut i går. I fjor visnet de plutselig når de var på denne størrelsen, så jeg er litt spent i år.
Og det begynner å bli fullt på alle benkene mine.. men har ikke fått panikk ennå…
Og noen begynner å se bedende på meg og spør om det er mulig å få komme over i større potte…
Men nå fikk jeg priklet de siste som er prikleklare i går kveld…
Men det er jo noen som ikke har kommet sålangt ennå.. for det meste Lobelia. både heng- og kantblomster…
Så nå blir det mest vanning og lufting fremover… og da kan jeg jo unne meg noe godt i samme slengen….
Og jeg kan garantere at disse vaflene er både sunne og gode… de kan både diabetikere og de med lactose allergi fint spise 🙂
Når jeg har fått priklet alt så skal jeg jaggu lage en spørrekonkurranse på antall potter i drivhuset mitt 🙂 Det kan jo bli litt artig 🙂 Ha en fortsatt fin søndag 🙂
Det var en gang.. het det i eventyrene. Men det er snart en løgn det også. Tenk alle de leker og fysiske aktiviteter som er i ferd med å forsvinne, og bli glemt. Glemt og fullstendig overtatt av datateknologien.
Men det er jo ikke tvil om at det var utrolig mange leker som både var spennende og ga fysisk aktivitet en gang i tida..
Nancy, kaste ball over tak..
Slå ball
Kanonball
Spille ball på vegg..
Hoppe tau
Strikk hoppe tau
Kaste på stikka
Tante Pose,, fryse fast
Ta den ring
Sisten
Gjemsel eller gjømt som vi sier
Politi og røver
På stikka
Hoppe Paradis..
Her har jeg fått hjelp av min kjære kone til å finne frem til i alle fall noen av de lekene som var mest vanlige her omkring… Hoppe paradis gjorde selv jeg, men av det enkle slaget. Det fantes jo mange forskjellige varianter av denne leken. Kanskje er det noen som kan bidra med eksempler….
Nancy,,ball over tak: Vi mener at denne leken het Nancy, men ser på google at den også kalles for Griserumpa, og der var også en god forklaring.Men det er ikke tvil om at det var en krevende lek og mye moro. Nå er forklaringa på nynorsk…
Leiken går ut på at deltakarane kastar ballen att og fram over taket. Når eitt av laga har klart å ta 3 hys, skal dei lura seg, eller springa rundt på andre sida av huset og prøva å kasta ballen på ein av motstandarane. Den dei treff skal gå over på det andre laget. Slik held ein fram til alle er kommen over på eitt lag.
Slå ball. Også denne leken har vel flere navn går jeg ut fra,og ligner jo på mer proff idrett også. Men det gikk nå ut på å slå ballen langt.. og springe for livet. Nåer vel ikke denne leken å anbefale i mer urbane bystrøk, verken for blokker eller rekkehus i ulike varianter..
Kanonball likte jeg veldig godt. Nå var det sikkert forskjellige regler der også. Og det kan vel hende at noen spiller det enda rundt omkring. Og det fine var jo at vi var ikke nødt til å være et bestemt antall spillere.
Men moro var det..og trim til tusen… 🙂
Nå skal jeg glatt innrømme at jeg har hoppet tau også 😛 Og også i denne leken var det jo noen varianter. Og det er jo blitt en form for trimøvelse med tiden. men det var vel ikke trimmen ungene på den tida tenkte mest på.
Mhm.. må ta ha med dette bildet, men var vel ikke en av de mest typiske gutteleker,, men innrømmer at jeg syntes det var artig 😀
Det jeg tror vi kalte for å hoppe strikk, vet jeg at jeg prøvde meg på også, men det ble aldri noen suksess for min del….
Jeg var fatisk nesten i ferd med å hoppe i strikk på denne måten i et svakt øyeblikk for noen år siden.. så hvem vet.. det er aldri for sent…
Mhm.. dette er den gamle gode femøringen som var så ypperlig til å kaste på stikka med. Vi brukte for det meste en vegg å kaste mot. Jeg kjenner faktisk ennå lukta av pengene når jeg ser sånne bilder. Det skulle vært moro og visst hvor mange femøringer som har passert inn og ut av mine lommer på den tida…
I perioder kastet vi på stikka omtrent hvert ledige minutt.. selv i de korte friminuttene på skola. Og den intense spenningen når man ristet nevene fulle av femøringer.. og hadde bestemt seg for ”krone eller mynt” 😀 Det var tider det….
Ja det var visst en lek som ble kalt det. Da stod en person med ansiktet mot veggen., og alle de andre skulle bevege seg mot veggen. Men når personen brått snudde seg så måtte vi ”fryse” fast i den stillingen vi stod i akkurat da. Om personen som ”stod’ så vi beveget oss så var vi ute.. Fant ikke noe bedre bilde men det var nå litt artig likevel 🙂
Nå tenker jeg så det knaker her.. kommer ikke på navnet på den neste leken. Og ikke klarer jeg å finne noe på google også. Så her mine venner.. ber jeg om råd. Leken gikk ut på at vi brukte to ved kjepper eller spann med en pinne tvers over. Og det var en som stod og skulle finne de andre. Om han så en så var det om å gjøre å komme først tilbake til ”vedkjeppene’. Om den som ble funnet kom først så var det om å gjøre å sparke bort pinnen så han/hun rakk å gjemme seg igjen. ”tenke,,tenke…tenke….”
Så lekte vi gjømt eller gjemsel. Der var fjæra her et yndet sted. Det var jo et uttall av båtbyggerier der og millioner av herlige gjemmesteder. Faren var vel størst for ikke å bli funnet.. og bli liggende der til det lysnet av dag,,,,
Ikke veldig smart å gjemme seg på samme sted da.. 😛
En annen lek som var populær i sentrum var Politi og Røver. De fleste gamle butikkene hadde jo kjellernedganger med lem på. Og de var ypperlig til å bruke som fengsel.. For det var seriøse greier når vi lekte.. det var ingen lek for å si det på den måten..
Det fantes jo en masse leker som fungerte både inne og ute. Og det var vel ikke en bursdag uten at noen av de vanlige lekene ble gjort.
Her vandrer ringen fra hånd til hånd.. men det var vel ikke meninga at den skulle vandre som det har blitt med årene. Men det er jo en helt annen historie… Andre inneleker som dukker opp i hodet er jo ”Tampen brenner” og ”Kyss, klapp eller klem” Den siste veldig populær når man kom først i tenårene, men så beskjeden som man var så ble det mest klapp 😛
Bro bro brille… en av de mange sanglekene som fungerte like godt ute som inne…
De aller fleste lekene på den tida krevde et minimum av utstyr, men det var jo de som var så avanserte at de fikk utstyr som dette. Den gamle gode crockett’en..
Selvsagt fantes det andre som krevde litt utstyr.. som for eksempel badminton…
Men det gikk jo veldig mye i ball leker, og da har jeg ikke glemt organiserte former for lek, som fotball og håndball. Men nå har jeg jo blogget om alvoret i fotballen før her inne… så det får holde med det.. en sånn typisk ball lek for jenter var rett og slett en masse forskjellige øvelser med ball mot en vegg.. ypperlig for koordineringsevnen..
Men for det meste så var det egen kropp som var viktigste redskapen.. som i disse lekene—-
Det første er altså å leke sisten..og det andre er å hoppe bukk 😀 Om noen trengte en ekstra forklaring på det da… Og for ikke å glemme,, vi lekte sirkus og var akrobater og lagde forestillinger i sirkustelt laget av det vi fant av ulltepper i huset…
Og når vi en sjelden gang fikk gå på kino.. da lekte vi som regel ”filmen” i ukesvis etterpå. Og Tarzan var jo en av favorittene…
Da fikk vi klatre i trær og hadde det kjempemoro,,
Men nå nærmer jeg meg en type leker som jeg helst ikke bør fortelle om. Det er jo ting vi gjorde før i tida som er blitt farligere med årene, og nå er jo barnebarna mine så dyktige på data at jeg ser ikke bort fra at de smetter innom bloggen min..og i alle fall så gjør farmora det.. 😀
Men en ting vet jeg.. man skal aldri slutte og leke.. i alle fall ikke jeg..
Ha en fin søndag. Og bare til informasjon… alle bildene har jeg rappet fra Google.. innrømmer min brøde her og nå. Håper at dette innlegget vekket noen gode minner rundt om i landet 🙂
Nå leter jeg ikke etter gode gamle barneleker -som for eksempel gjemsel, men det skal jeg gjøre en annen dag. For det er vel ikke tvil om at mange av de er i ferd med å forsvinne. Fortrengt av datateknologiens makt over ungenes sinn og ikke minst tid.
Neida, jeg ga meg i kast med den enkle oppgaven å lete etter våren her jeg bor. Jeg blir jo så til de grader inspirert av alle de fantastiske vår bilder som blir lagt ut på forskjellige blogger her inne.Og for å si det mildt, så er jeg rimelig lei vinter og snø nå. Og særlig når snøen begynner å ligne på gamle gravhauger fra vikingtida.
Men det er en snø dunge så fortenk, og rett ved Helsesentret, Idrettshallen, Svømmehallen, barneskola OG…. som dere ser…
Men nå går det an å bruke det meste av utstyret ute i barnehagen i alle fall. Og der finnes jo ennå en del av gamle gode leker. Og når jeg ser meg litt rundt meg så er det tegn til at våren begynner å ta tak….
Det sildrer og renner. Og jeg satte jo ut en aldeles vakker markering på plena i høst, bare liksom for å måle snødybden når jeg begynte å vandre til å fra drivhuset mitt….
Joda, det har jo skjedd noe,, men hvordan ser det ut oppi fjellsidene her? Nå skal jeg innrømme at jeg neppe er den mest iherdige turgåer, så jeg må ta meg litt i nakken for å få en liten titt…
Nei ikke tale om at jeg går helt opp til det vi kaller for Storflåget her. Jeg har lagt ut bilder før av det spesielle fjellet her, men her får dere et glimt av det litt til høyre i bildet.
Men uansett hvor jeg leter og kikker… så er det ikke lett å finne noen fargerike tegn på at våren har tatt skikkelig tak i naturen rundt omkring her….
Ja jeg kom visst overraskende både på furua som ikke hadde rukket å barbere seg, og på maurene,,, som var så beskjedne at de ikke turde viser seg en gang….
Men der,, jaggu var det en liten fargeklatt i alt det gråkledde rundt meg… og en ørliten vårbekk som vasker bort støv og skitt etter en lang vinter…
Men det var nok i tidligste laget og lete etter våren ute,,,, Men jeg har da drivhust mitt.. og VET jo at det er lenge til mine små babyer er så store at de kan få komme ut derfra.
Når vårens viser sin kraft og sin makt, da kan det vel ikke finnes mennesker som ikke lar seg påvirke. Naturen sprenger frem liv på de mest karrige steder. Tenk om våren kunne sprenge frem de vakreste tanker og følelser i oss mennesker på samme tid. Jeg satte noen sånne tanker ned på papiret i en stille stund her en dag.
I følge min mor så sa jeg aldri nei når jeg ble spurt om noe, men at det kunne gå litt tid før det ble gjort 🙂 Men nå er jo vår hjerne konstruert på det viset at den husker mest de positive ting, og fortrenger det som kanskje ikke er like hyggelig. Derfor er kan det fort ble et forvrengt bilde når man blogger om gamle dager. Det kan nok hende at virkeligheten var mer likt dette enn jeg kommer til å fortelle nå.
Men nå har jeg jo ikke noen andre å støtte meg til enn meg selv når man leter etter små hendelser ganske så mange år bak i tida. Og jeg husker spesielt en gang min mor ba meg røre i grøten for hun måtte en snartur på butikken. Jeg var vel en åtte, ni år og sa selvfølgelig ja til å gjøre det. Og husker jeg stod på en krakk ved ovnen og rørte.
Nå fant jeg ikke noe mer passende bilde på nettet enn det i farta. Og tro dere meg, et bilde av meg tatt nå – på en krakk rørende i grøten, blir liksom noe helt annet enn det var den gang. Men nå skjedde jo det som ofte skjer når damer skal en snartur på butikken. Jada, det kan hende noen fristes å kommentere akkurat det, for jeg tror faktisk det samme skjer den dag i dag. Det varte og det rakk.. og jeg rørte og rørte.. og rørte ennå mer. Ingen hadde fortalt meg at det gikk ann å ta kasserollen bort fra plata. SÅ jeg rørte så svetten rant og grøten ble rarere og rarere.
Jeg var antagelig himmel fjernt fra et sånt “Nissemodus”, når min mamma endelig kom hjem fra butikken. Hun trengte ikke lang tid for å skjønne at jeg hadde gjort en heroisk innsats for å berge grøten. Jeg kan ikke huske hva slags honnør jeg fikk for det. Men når jeg påtok meg noe gjorde jeg i alle fall så godt jeg kunne. Min pappa var jo mye borte i lange perioder på anlegg, så jeg var jo liksom mannen i huset. Jeg hadde to eldre søstre og en yngre bror. Og etter mat så blir det alltid…
Nå er den ene søsteren min død, og den andre er ikke så veldig flink på data, så jeg tar sjansen på at hun ikke leser dette. Men jeg mener bestemt å huske at det var en evig krangel mellom de to om hvem som skulle ta oppvasken. Så jeg sa bare ”gå vekk” så skal jeg vaske opp. Og det hender jo at jeg gjør den dag i dag.. når vi har større middager og det ikke bare er å dytte hvert vårt i oppvaskmaskina. Så den kroken som krøkes tidlig.. holder seg en stund…..
Den må tidlig krøkes som god krok skal bli, dvs. den må tidlig i lære som skal bli dyktig i sitt fag, gammelt ordspråk. Eldste kjente kilde dansk ordspråksamling fra 1506.
Men om ikke søstra mi leser bloggen så gjør kona det.. så jeg tar noen sjanser her, men skitt au – den som intet våger intet vinner. Men tilbake til grøten…
Jeg skal ikke påstå at den episoden ved komfyren førte til at det å koke grøt faktisk ble en hyppig beskjeftigelse for meg og en av mine beste kompiser på den tiden. Rett som det var så spurte vi hans eller min mamma om vi fikk koke oss grøt. Og da var det snakk om smørgrøt, eller som det også heter Fløyelsgrøt. Og jeg kan forsikre om at vi ble spesialister på det. Jeg får jaggu meg lyst på den grøten bare jeg skriver det i bloggen her. Så jeg måtte google oppskrifter og fant i alle fall en som minnet om om den måten vi lagde smørgrøt…
Smørgrøt
1. Smelt litt smør i en kasserolle på lav varme.
2. Ha i mel mens du rører.
3. Spe med melk litt etter litt til grøten blir passe tykk. Rør hele tiden til alt er glatt.
4. Ha i litt salt mot slutten.
2 ss smør
2 ss hvetemel
Mengden melk tar jeg på feelingen.
Mens jeg googlet etter en oppskrift som lignet mest mulig på måten vi lagde grøten på, så fant jeg denne påstanden i en reklame av nyere dato:
“Nordmenn har laget grøt i flere hundre år, men for mange er det fortsatt et stort problem at grøten brenner seg i gryten. Hvorfor skal en så lettvint rett være så vanskelig å tilberede?”
Men det er jo bare tull og vas.. det det handler om,, er jo bare “Å røre i grøten”
Nå aner jeg ikke om stabukker og steinbukker er i slekt med hverandre. Og i alle fall tenkte jeg aldri på det da jeg var ung. Men steinbukk må jeg jo ha vært hele livet mitt for jeg er nå født i det stjernetegnet, i følge all tilgjengelig informasjon.
Og så står det jo og lese på nettet at den typiske Steinbukk er målbevisst og utholdende. Da må han vel se ut omtrent som dette…
Nå er det jo en viss fare for at når en blogger på min alder begynner å blogge om gamle dager, da ”blinker” et blålys og jeg aner et ”aha,, nå er gubben kommet i det moduset. Men hvordan i alle dager skal jeg få fortalt hvordan jeg virkelig oppdaget at jeg ikke bare måtte være Steinbukk men Stabukk også, uten å ta dere med bakover i historia? Så jeg tar sjansen…
Fotball ja. Men på langt nær så velpolert som disse spillere er og på langt nær med sånne baneforhold. Nei her må dere forestille dere en guttegjeng, antagelig på slutten av 1950 tallet som spiller fotball på en gressgrodd flystripe fra krigens dager. Kampen går lenge greit som det som regel gjør, helt til undertegnede mener at det skulle vært frispark og hele hans lag er jo enig. Men det er ikke motparten….
Så det ender i en slåsskamp, men nå skjer det interessante. Hele “mitt” lag går en etter en over til motparten, og slåsskampen blir ikke mindre heftig av den grunn. Jeg er jo i dag glad for at den foregikk med bare never, så sånn sett så fulgte den fotballens prinsipper om… “Fair Play”.
Men du allmektige så mye juling jeg fikk. Jeg kan faktisk ennå i dag, kanskje 55 år etterpå, huske hvordan jeg tok ut den siste rest av energi for å karre meg hjem, liste meg inn på soverommet og inn under dyna.
Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var mørkredd, men jeg tror nok jeg følte meg rimelig ensom der jeg lå. Inntil min mammas intuisjon gjorde så hun fant meg i senga, rimelig sliten og rundjult. Min far viste sjelden så store følelser, men den gangen sa han ikke et ord, han kledde på seg og strauk på dør. Jeg hørte jo senere at han hadde vært rundt å snakket med alle foreldre til de han mente kunne vært involvert.
Jeg kan faktisk ikke huske at denne episoden noen gang var tema mer, verken hjemme til meg eller blant gjengen som var i kamp på den flystripa som faktisk ennå eksisterer her i bygda. Men jeg husker en annen episode med fotball som tema. Da syklet en gjeng kompiser hele bygda oppover for å spille fotball. Og jeg glemte jo å si fra hvor vi skulle, så jeg var jo borte til sene kvelden.
Jeg var jo klar over at jeg lå tynt ann, og husk nå på at vi knapt nok ante hva en telefon var for noe på den tida. Det ble rimelig ståhei og som både far, farfar og oldefar i dag – så har man jo forståelse for det.. Så jeg ble sendt rett til sengs uten mat.
Men så våknet jeg av at min kjærlige mor kom listende inn med et matfat og sa ikke et ord. Og jeg var knapt halvferdig med å spise, før døra gikk opp og min far kom listende inn med et nytt matfat og ga meg det uten et ord. Den natta sovna jeg stapp mett og sikkert med et lurt smil om munnen. Og jeg fortalte aldri min mor eller min far om “dobbelt serveringen.”
Ha en fin kveld, og psst….jeg har hentet alle bilder fra nettet.. hadde liksom ikke med meg fotoapparatet da disse historier hendte 🙂
Terrassen er utvilsomt det stedet jeg tilbringer mest tid om sommeren. Der har jeg Paviljong, der skriver jeg dikt der nyter jeg mange timer selv om været ikke alltid er som man skulle ønsket seg. Og der har vi det meste av hagen vår. Og som mange har sett så blir det forhåpentligvis en blomsterflora der i år også. Det siste jeg så av det i høst var dette som har overvintret i kjelleren…
Og det har i vinter vært erstattet av dette.. som jeg faktisk har blogget om i et annet innlegg….
Men selv vinterstid kan man få øye på vakre motiver når man er ut i mørket for å hente inn ved….
Men tilbake litt til sommeren som var. Jeg har jo blogget om besøk av en katt som ble min sommerflørt… Men det hender det dukker opp ukjente som man ikke får riktig sånt forhold til…. Jeg har hørt hva insektet heter, men det har jeg glemt..
Den landet med et “brak” og rev meg ut av mine drømmer om edderkoppens arkitektoniske evner…. Og samlet krefter en stund før den forsvant..
Men edderkoppene holdt det gående jevnt og trutt og sluttet å telle hver gang jeg gikk i “garnet” når jeg kom ut på terrassen i tidlige morgenstunder. Og det er ikke tvil om at nå begynner det å krible.. nå kjenner jeg lysten etter å få fjernet “vedboden” få spylt og vasket.. få opp Paviljongen og begynne å plante ut. Men jeg vet jo at det ennå er noen uker til.. i mellomtiden så får jeg minnes morgensyn som dette og naturens lyder som er som ekko i bakhodet mitt…
De aller fleste, om ikke alle forhold mellom mennesker er basert på en form for grunnmur som inneholder en rekke elementer. Det gjelder mellom familiemedlemmer, venner, kolleger, naboer – ja selv innen organisert virksomhet som kultur, idrett og hva det måtte være. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å ramse opp alle disse elementene, men bare påpeke at når noen forsvinner så vakler den grunnmuren forholdet er bygd på. Og vennskap kan bli ødelagt for alltid.
Jeg har jo sett og selv erfart hvor lett det er å trekke seg unna når vanskelige ting rammer venner og kjente. Som for eksempel livstruende sykdommer som er vanskelig å forholde seg til. Jeg har jo også sett nære familiemedlemmer som går gjennom livet som bitre fiender. Og jeg har jo lest og hørt om naboer som aldri klarer å forsone seg etter krangel ofte om de små ting. Men det finnes alltid en vei tilbake til forsoning, om bare viljen og motet til å finne den er tilstede.
Dette er en omfattende del av livet for alle oss mennesker, og ikke like lett å sette ord på alt. Men jeg prøvde å lage noen vers om dette for noen år siden, som jeg har lyst å dele med dere.
Vennskap.
Vennskapets edle og trofaste sfære.
Er mellom deg og den du har nære.
Det er som en klippe som alltid vil være.
Ditt øye og øre, ditt innerste kjære.
Vennskapets bånd skal tåle det meste.
Gi av seg selv til det aller beste.
Gleder og sorger kan vennskapet teste.
En venn skal være din nærmeste neste.
Vennskapets grunnmur kan skjelve i grunnen.
Den dagen du kjenner du ramler til bunnen.
Når venner skal være som venner er best!
De svikter når vennskapet trenges som mest!
Hva er det som skjer, hvorfor hender dette?
Var dine venner de beste og rette?
Kan hende er svaret så enkelt som så.
Selv venner kan frykte for nærme å gå.
Kanskje samvittighet kverner og maler.
De valgte jo feil, og tryggheten daler.
Vi mennesker er jo så rare og dumme!
Når ord skal gi glede, blir de så stumme!
Vennskapets bånd skal tåle det meste.
Det gjelder for deg, og din nærmeste neste.
Det som var der en gang, kan komme igjen.
Det fortjener jo du, og din beste venn!
Jeg har skrevet før på bloggen min om ordets makt. Og jeg fant en liten sak på google som jeg stjeler sammen med de bildene jeg har brukt i dette innlegget. Det er jo ikke alt man har tid til å lage illustrasjoner til selv.
Så når selv dyra, med sitt begrensede ordforråd får det til, så burde jo vi mennesker som har utviklet kommunikasjonen over århundrer klare det også.
