Vi mennesker er litt sånn merkelige, Vi  lengter ofte etter det som det er ganske så umulig å gjøre noe med. Men ventetid er vel noe vi er oppvokst med. Vi ventet jo mye da jeg var ung også. Men det man kanskje lærer for sent, er at tida ikke står stille mens man venter.. den rusler og går jevnt og trutt. Uansett årstid… Snart er det Mai og da kommer 17 mai toget forbi her…. 

Men det er jo ikke lenge siden det så ut omtrent på dette viset…

Hva venter vi på?

Sommeren er det forlokkende ord.

Vi venter og venter, vi håper og tror.

Den skimtes der fremme, med sol og varme.

Et lovende håp, med en inderlig sjarme.

Skapt ut av mørke, en helt annen tid.

Da vi lukket oss inne, til husets flid.

Men gavner det sjelen, å sitte å vente?

Hva er det i fremtid, da mulig å hente?

Vi ventet jo før, men som vanlig vi glemte.

Du lever i dag, på en dag uten rente.

Så elsk dine nå, dine kjære og kjente.

Den beste sommer, den kom jo i fjor.

Uansett hva vi venter og tror.

Ja nå får vi se hvordan sommeren blir. Det vil nok som vanlig være delte meninger om det. Men det man kan være enige om er at det er mye vakkert å glede seg over i dette landet. Og naturen omfavner alle på nøyaktig samme måten og gjør ingen forskjell. Så kanskje vi skulle glede oss mer og dele våre gleder.

 Glede.

Den glede som pleies og deles med andre.

Den glede som ingen har mot til å klandre.

Er glede som gir, og ingenting krever.

Er glede i hjertet, det kjenner det lever.

Er glede i sinn, når følelser bever.

Er gled i kropp, jeg kjenner jeg svever.

Den glede som pleies og deles med andre.

Er glede for livet, kan ingen forandre.

Naturen krever så lite av andre og for seg selv,men gir så utrolig mye. Om vi bare har tid til å nyte øyeblikkene og ikke minst glede seg over de. 

Nyt øyeblikkene og del de gjerne 🙂

 

Copyright bilder og tekst: Jan E. Håkonsen

Om man googler det.. så finner man ut at dette er en rett som stammer fra Saltenområdet.. og det dukker opp  når Polarsirkelen er passert midt oppe på Saltfjellet 🙂 Men hovedingrediensen kjøper vi hos et vennepar av oss som er eksperter på å bake flatbrød og lefser. Og selvfølgelig er det snakk om Møsbrømlefser…

Men noe må vi gjøre selv da. Og for å si det med en gang, dette er ikke anbefalt som diett mat. Så det første vi gjør er å koke “søvvel”, som det heter lokalt – men er vel det som er møsbrømmen. Men når dere har lest litt til så er det nok noen som sier,, “ahaa..prim jooo…”.

Da begynner vi å varme melk og finner frem brunosten. Men det går fortere om man kutter den i biter….

Og ikke finne på noe annet å styre med,,men røre jevnt og trutt…

Da var søvvelet klart, som vanlig så blir det i alle fall nok…

Og da var det å finne frem resten…

Nå er det ikke alle som vil ha rømme og smør på i tillegg til søvvel..men noen bare må ha det.. Men uten søvvel så er det iKKE møsbrømlefser..

Så smører vi på...

Og opp på takka og steke litt... 

Så er det bare å hive innpå.. jeg er stappe mett etter to stykker..men det er de som kan spise uante mengder.. 

Men nå skulle ikke jeg blogge om mat i det hele tatt.. men nå ser det forskjellig ut. Men nå fikk jeg ikke vist åssen Lammerullen ble seende ut.. så jeg tar med et bilde av den også… 

Og da sier jeg “Bon Apetite” :D

 

#møsbrømlefse #saltenkost #lefse 

 

Jaggu gjorde vi det. Når to nyankomne Østlendinger med vår fremst i panna og en ihuga interesse for fotball, da er det gjort. Da må bare gamlingen får ut fingeren og stille opp og se om det er mulig å få tilfredsstilt trangen i den snø befengte bygda vår.

Vi allierer oss med varianter av sko for de muligheter av underlag som vi kan regne med å finne, og pakker i bilen.

Nå er det nå ikke så langt til fotball baner her da, men når veiene er verre enn dette så går vi ikke 🙂 

Aha,,, øyner vi et håp……

Jaggu ser det ikke så verst ut på halve banen i alle fall… her ble det jubel….

Men trenger man lys midt på dagen..hmmm ..det har vel med kommune økonomi å gjøre….

Men regler er de gode på.. så her er det best å studere grundig før vi setter igang…..

Juuhuu… da var VI i gang..altså noen MÅ jo fotografere.. 🙂

Jaggu er de tøffe i taklingene.. jeg tviholder i fotoapparatet for ikke å bli revet med..

Det var jo ikke akkurat så fristende å sette seg ned å se på “kampen”….

Forresten så er det noe i det at det er mye som ”kjæm fram når snøen førsvinn….” ..og der er visst bedre på regler rundt anlegget der enn å rydde….

Heldigvis gikk kampen for seg på en ryddig og kameratslig måte, så vi trengte ikke dommer og sender selvfølgelig ikke regninger da… Men nå var guttene blitt  både Ronaldo og Nani.. så det var på tide å tenke på hjemveien. Men nå fant jeg ikke begge to idolene..  så da blir det….

“DONALDO”

Dessuten hadde vi glemt drikkeflasker og alt.. og noen hadde drukket opp brusen før vi kom.. sukk.. 

.. og det forbauser meg ikke at de hadde gjemt seg innenfor disse lukkede dører… 

Da takker jeg for kampen, det blir sikkert flere før påskeferien er over 😀

Fortsatt God Påske.

Copyright: Jan E. Håkonsen

Nå er jeg veldig usikker på om jeg lager et innlegg som får sarte sjeler til å lide sjelelige kvaler og det som verre er. Men jeg har jo faktisk erfart at godt voksne mennesker sliter med å skjønne hvor maten kommer fra. Det virker nesten som noen tror på ramme alvor at kjøtt er født og oppvokst i kjøle- og frysedisker. 

Men jeg skal være litt snill, og ta sauene bakfra. Ja, altså ikke misforstå nå for all del. Men det jo ofte øyekontakten som er den sterkeste kommunikasjons kanalen vi har. Så derfor fant jeg et bilde tatt bakfra liksom 🙂 

Nå skal man ikke tro alt man leser og finner på nettet. Men i følge denne teksten og en del annen informasjon så rager lammet høyt på prioriteringslista i religiøse miljøer. Da bør jeg jo ha en viss velsignelse med å gå videre med dette innlegget.

Nå finnes det overraskende mange bilder fra slakting på nettet, ganske så illustrerende også. Men jeg skal bare ta med denne plansjen og fortelle at akkurat i dette blogg innlegget så skal vi ha fokus på nakken og bogene, altså frambeina på lammet. Men jeg skynder meg å legge til akkurat nå, at jeg VET det er Påske og ikke Jul 😀

Så var det å finne frem krydder og og forskjellig. Legg merke til røret til venstre i bildet med sånn strømpe på. Og så må dere bruke fantasien litt, for nå setter jeg meg i stolen til høyre og skjærer ren bog og nakke og strimler kjøttet så det er klart til bruk.

Og da er det ho mor sin tur, til å krydre og legge kjøtt lagvis i rullskinnet og sy det sammen litt her og der. Og når det er gjort overtar jeg og trer rullen inn i det røret på forrige bilde.. og drar over strømpe. 

Og vips, så var lammenakke og boger blitt til noen fine eksemplarer av lammerull. Og jada, vi syr altså ikke ruller nå, det gjorde vi i desember faktisk. Og lagrer de her.. kom igjen og bli med en tur ut på terrassen  min.

Her lagres de om vinteren, sammen med lammekjøtt til middag. Saltlaken holder seg utrolig godt ute vinterstid. I alle fall her i nord. Men nå får vi jo huset fullt av påskegjester og hva gjør man vel da…?

Jovisst, da henter man et par ruller og setter på kok. De må selvfølgelig vannes et par dager først så de ikke er alt for salte. Og når de er kokt så er det å finne frem et par av disse innretningene…..

Her skal “Påskelammet” få seg en durabelig klem når den er blitt en smule avkjølt. Om jeg husker det så skal jeg legge ut et bilde av det ferdige resultatet, men det blir neppe før i morgen. 

Takk for titten, og ha en nydelig tirsdag alle sammen.

Siden Påskeegg kom høyt på den lista over her  også.. så tar jeg med en hilsen fra noen av våre høns, og en liten hane 😀

Copyright: Jan E. Håkonsen

Jeg håper jo inderlig ikke at dette er den opplevelsen mange vil sitte igjen med etter påskens utfarttrang er tilfredsstilt. Jeg er jo egentlig både snill og omtenksom av meg 🙂 Men smak og behag er som kjent et tema som sjelden fører til enighet  og fredfulle diskusjoner.

Derfor så skynder jeg meg med å få folket ut av bilene sine og klare til å få tilfredsstilt sine drømmer og ønsker .

Men jeg måtte jo rable ned noen ord ”på turen fra snøkaos og biltrafikk” og opp mot de vakre fjellvidder. Og her kommer det…

Den hvite magi

Snøens fortærende erte mani, et besnærende herlig parti. 

Vekker harme og ironi, oser av sjarme og empati.

Detter ned hvor den ikke skal, den lider ikke av valgets kval.

Den laver ned på fattig og rik. Da blir det krig. Det er jo ikke her den skal være.

Når skal den lære? På fjellets vidder i skoger og li. Der vi kan gå på ski.

Da blir vi blid, og lar snøkrigen få seg en hvil. For det er ikke tvil.

Nå pakker og svetter alle i bil, og reiser av sted, dit snøen får ligge i fred.

Nei ikke i fred. Her skal den tråkkes ned. Av folk fra alle kanter.

Folk i alle varianter. De store og små og de som ikke kan gå.

Og de som ikke vil og ikke får det til. Som blir slitne og sinte og hyler og skriker.

Neida, ikke la deg lure de er ikke sure! VI vet hva de liker.

Frem med appelsin som demper både hyl og hvin.

Nå har vi det herlig i sol og i snø.

Snøens fortærende ertemani.

Nå har den sin tid og vil slett ikke dø.

Men som allerede sagt, smaken og baken er så slett ikke lik rundt om i det ganske land. Og dette landet vårt er jo en guds gave av natur herligheter man bare kan drømme om andre steder.

Dersom svette scooterdresser og klister og blå voks ikke er noe for deg så er det all verdens muligheter til å finne på noe annet 🙂 Og da kunne jeg ikke dy meg men måtte rable ned noen ord til sånn i full fart.

 Vårt land er vårt Paradis.

Dette land, dette vakre og langstrakte herlige land.

Ikke bare dekket av snø, men med fjorder og sjø.

Du kjenner duften, det er vår i luften.

Båtlivets sjarme kveler all harme.

Når vårsola klemmer og hjertet det banker.

Du trenger ikke båter med store tanker.

Barndommens stemmer finner planker,

Og blir de mange så blir det flåter.

Eller bare sitte og nyte og gjette gåter.

La påskekrimmen pirre og skremme.

Sakte du glemmer din egen stemme.

Kanskje du ser et smil når øyne de møtes.

Hvem vet hva som tenkes og søkes.

Da kan ord møte ord og mens tankene lenkes.

Der sjelefred bor og roen seg senkes.

Det er det paradis som behøves.

Det enkle er ofte det aller beste.

Har du fred med deg selv så del med din neste. J

Da har jeg prøvd ”å fordele godene” 🙂 Og deler faktisk også på en liten hyggelig kar til som vil ønske alle her inne en riktig God Påske.

GOD PÅSKE. 

Copyright: Jan E. Håkonsen

Mennesker har vandret til alle tider og av ulike grunner. Det kan være flukt, eventyrlyst eller som en konsekvens av en verden i forandring. Vi som har levd en stund og vokst opp på små plasser, mer eller mindre bare ante den store verden der ute ett eller annet sted.

Ja vi tenkte vel egentlig ikke verden så fjernt en gang. Da Nordlandsbanen ble bygget var det jo fast aktivitet å sykle til Jernbanestasjonen for å se på toget. Og det  var en happening som varte i to minutter, men det måtte jo ha vært spennende siden vi gjorde det nesten hver kveld.

Men så  var det jo noe mektig over togene på den tiden. Min far jobbet jo på anlegg i NSB. Og da Nordlandsbanen var ferdig bygd så ble han pendler til Oslo. Og jeg huser at jeg reiste sammen med min yngre bror til Oslo for å besøke han. Jeg var vel 8 år og hadde ansvaret for min bror på 6 år. DET var spennende det, og med togbytte i Trondheim. Det var på den turen vi fikk se på TV for aller første gang. Jeg har sett gullfisker så mye inn i øynene noen gang etterpå.

Det fantes jo ikke noe system for å ta vare på unger som reiste alene på den tiden. Men det gjør det vel ikke på NSB enda, såvidt som jeg vet. Men på fly gjør det det, og vi som er så heldige å ha blitt besteforeldre vet det aller meste om akkurat det der. Vi hentet jo vårt eldste barnebarn og gulljenta vår opp hit fra Trøndelag så ofte som det bare var mulig. Til hun begynte å reise alene med fly. Vi ble mektig imponert over hvor fort hun vente seg til akkurat det. Det var vel vi som var mest nervøse både for turen og returen.

Det føltes nesten sånn for oss, at ungene tok kommandoen fullstendig. Men det var i en sånn situasjon at jeg fikk en åpenbaring som jeg satte noen ord på. Det er ikke et dikt eller poesi på noen som helst måte. Bare noen tanker en farfar gjorde seg på en flyplass for ca 15 år siden. Da var det sommerferie, men det samme fenomenet foregår i enda mer omfattende former i dag, og i forbindelse med alle former for ferie.

Ny folkevandring.

En sommerdag på flyplassen. En merkelig opplevelse, fylt av mange inntrykk og syn. Det er feriegjester, proppfulle av forventninger ? turister med lengselsfulle blikk etter nye og ukjente mål. Men det er de andre som vekker mine følelser. Alle de små med skilter om halsen. Skilter som sier hvem de skal til og hvem de kommer fra. Skilter som skriker ut at her er kjærlighet og omtanke spredt over det ganske land, splittet og delt av mange grunner. De fleste bærer sine skilt med stolthet og gleder seg til reisen fra og til. Men ikke alle, slettes ikke alle. Men der kommer ?vårt fly? ? det vi har ventet på. Hun stråler mot oss ? der hun kommer ? så voksen og så lita på samme tid. Skiltet henger ennå om halsen. Vi fjerner det raskt, koser gulljenta vår. Nå er det endelig sommer.

Men all erfaring er verdifull bagasje å ta med seg, ikke minst det å klare ting på egen hånd. Nå er det bare snakk om dager før Gulljenta kommer på påskebesøk – og til og med med toget. Og hun har med seg sin egen lille gutt, vårt første oldebarn som kommer på sitt første besøk til oss.

Så da kan man vel si at “Ringen er sluttet” .

Hvor har man sitt Paradis her på jorda? , ja jeg skal ikke påstå at dette er mitt sånn til alle timer og dager og måneder i året, men på denne tida så er det nok det. Og hva kan være bedre med et paradis enn at det kan nytes i så mange omganger som et frø, litt jord, masse kjærlighet og varme – og så blomsterprakten frem til det er høst og snart vinter.

Mange foretrekker jo dette da, det skal jeg ikke si noe negativt om i det hele tatt. Det kan godt hende det blir mer av det for vår del også.

En smule kontrast ja 😛 Men sånn skal det jo være.. Men nå skal vi gå inn i varmen og se hva som har skjedd siden sist…

Tjaa,, det jeg har priklet har da vokst noe,, nå kan jeg begynne og gjødsle ganske så jevnt tenker jeg. Dette er et par små som det skal komme stoooore agurker på 😀  og så er det Stemor. Jeg lager et eget Stemorbed, og de tåler en støyt så de skal få hilse på 17 mai toget  når det passerer her. 

Men ingenting gjør seg selv,, så er bare å fylle på jord og sette i gang. Jeg bruker sånne små potter i første omgang – men de havner nok i større etter hvert. 

Tjaaa,,  hva skal vi hive oss på nå da… tenke,, tenke…  

Er de ikke søte og små ? Altså  her snakker jeg om de små baby plantene 😀 

Og det spirer under her også… så jeg konsentrerer meg så til de grader for ikke å begynne å regne på hvor mange planter det kan bli etterhvert…

Da avslutter jeg for i kveld,, ble  bare ca 150 priklet,, men er i gang 😀  Nå er jo små spirer og jord i potter ikke så fargerike på bilde som i mitt hjerte og sinn, så jeg sender et bilde av en kjøpingsrose  bare for å la fantasien få blomstre 😀

Tenk at et frø så uskyldig og lite, kan våkne til live og spire og gro. Det er så herlig og deilig og vite. Da spirer livslyst og håp og tro.  🙂

Copyright: Jan Håkonsen

 

Ja nå er det ikke pensjonister som flykter til syden det meste av vinteren som jeg tenker på akkurat nå. Men faktisk en ordentlig trekkfuggel med nebb og fjær. Men jeg ser at det kan ligge mye blogg potensiale i andre  former for ”trekkfugler”. 😀

Men det var altså ikke dette som var tema denne gangen. Jeg tenkte jo ikke lage flere innlegg i dag, men mitt første ble såpass alvorlig at jeg ombestemte meg. Det er jo både helg og straks påske jo, så da er det jo greit å smile litt 🙂  Så  nå skal dere få møte hovdpersonen –

En vakker kar skal jeg si deg.. så her kommer fortellingen…..

Trekkfuglens mot.

Det var en gang en trekkfugl som vendte hjem til Norge tidlig en vår morgen. Han hadde blitt veldig så selvstendig i løpet av vinteren, og hadde bestemt seg for at denne sommeren skulle han bruke til noe fornuftig. Han hadde jo funnet ut at å fly rundt på måfå hele sommeren og ikke gjøre noe som helst, ikke var en kar som han verdig.

Så dagen etter så meldte han seg på kurs, et omfattende opplegg som varte til sent på sommeren. Det var kurs om selvrealisering og endring av livsstil, og også for å lære å arrangere kurs. Han så jo for seg å kjøre kurs for alle trekkfuglene om vinteren.

Dagene gikk og fuglen glemte alt annet som foregikk rundt seg, og var bare fokusert på kurset. Så når det endelig var ferdig, og fuglen tok seg en tur ut så oppdaget han at det var blitt høst. Han la merke til at det allerede var mange fugler som samlet seg for høstens trekk mot varmere strøk.

Men han hadde vært på kurs og lært å ta egne beslutninger og være selvstendig. Så han trasket rundt i byen med nebbet til værs og hadde det bare helt perfekt. Men en dag så våknet han til en iskald vind som gikk gjennom dun og fjær. Og det var ikke en annen fugl å se noen steder. Da fant fuglen ut at det kanskje var på tide å ta farvel med gamlelandet og komme seg sørover.

Han la i vei over Skagerrak i et forferdelig vær. Han måtte bruke alt han hadde lært på kurset for å motivere seg til ikke å gi opp. Men motvinden tappet han for krefter og han fløy lavere og lavere og nærmet seg de grove bølgene under seg.

Da fikk han plutselig øye på kyststripen av Danmark og mobiliserte de siste krefter og gikk inn for landing på en åker mitt mellom en stor flokk med kyr.

Der satt han bak ei ku og prøvde å få pusten igjen, og varmen inn den stivfrosne kroppen sin. Plutselig så skeit kua en diger kukake rett over den stakkars fuglen. Han syntes det var ekkelt en liten stund, men så kjente han at varmen fra kukaka gjorde han godt. Og han hadde vært på kurs og lært å se positivt på alt. Så han ble så glad at han begynte å plystre en munter melodi.

Akkurat da passerte en sulten katt langs gjerdet og den hørte den muntre plystringa og lokalisert fort hvor lyden kom fra.  Katta sneik seg langsomt mot kua og den nylagte kukaka som så ut til å leve litt. Den bøyde seg over, og klasket poten ned i skitten og dro opp fuglen, ristet av den og spiste den.

Det var jo en trist endelikt på denne historien, og jeg som skulle gjøre et forsøk på å muntre opp folket etter mitt alvorlige innlegg før i dag. Ja da må vi i alle fall prøve å lære noe av den skolerte fuglens siste meritterer:

 

1.      1.    Tro for all del ikke at alle som «skiter deg ut vil deg noe vondt.»

2.   Tro for all del ikke at alle som «drar deg opp av skitten vil deg noe godt.»

3.   Og om du sitter i «skitten og har det godt, så hold for all del kjeft.»

God helg rundt om i det ganske land 🙂

Hvem er du? Hvem kan du være som løfter deg over andre menneskers rett til å leve? Nok en gang rystes verden av en helt ubegripelig tragedie. At noen kan føre så mange mennesker rett inn i døden gjennom en bevisst handling. Jeg fikk samme følelsen av vantro som jeg fikk den 11, september 2001 og den 22. juli 2011. Men jeg verken vil eller kan sette mer ord på det, ikke nå i alle fall. Men jeg skrev noe i samme øyeblikk som skremsel bildene  fra Utøya gikk over TV skjermen i stua vår.

Utøya.

 

Jeg kjente et sinne og rennende tårer.

Mens blodet rant ut av de unge årer.

Mens galskapen slo med vanvittig hånd.

Rev så brutalt av familiers bånd.

Det var ikke sant, det kan ikke skje.

Brutalt som det verste øyet kan se.

 

Ubeskrivelig sakte den trengte seg inn.

Til sannheten spiddet mitt hjerte og sinn.

En mann kunne vandre så rolig omkring.

Blant paniske ungdom som løp i ring.

Se de i øyet og skyte de ned.

Kan de som fikk leve få sjelefred?

 

Ubeskrivelig grusomt og uten mening.

Selv for erfarne med mange års trening.

Fryktens fortærende svøpe er nære.

Det ville landets verdier fortære.

Hatets kraft ? vi har sett hvor det fører.

Hatet smuldrer – med åpne dører.

 

 

Jan ? i de grusomme øyeblikk, 22.07.11

Men vi vet jo at det skjuler seg tragedier og lidelser på så mange steder rundt om i verden. Noen får stor oppmerksomhet og andre er både gjemt og glemt. Kanskje vi blir blindet av all informasjon og ikke klarer å se selv det som kanskje er nærmest oss selv.

Skjulte lidelser.

Hva skjuler seg gjemt i sinn og i hjerte?

Som volder en annen slik grusom smerte?

Som avler slikt sinne og kynisk vrede.

Som dreper hvert smil og gnist av glede.

 

Det finnes slikt sinn, og det finnes hjerter.

Som lever og ånder av andres smerter.

Som betrakter sine med søkende blikk.

Som søker og ser etter angstens panikk.

 

Det er ikke lett å se hva som hender.

Som kanskje skjer mellom kjære og venner.

Skjuler seg sårt i et bankende hjerte.

Som så gjerne vil frem fra sitt skjul av smerte.

 

Det finnes en vei, med skremmende stier.

Som fører mot nye og andre tider.

Men neppe for evig, gir garantier.

Men være et fyrtårn for de som lider.

 

Se inn i de øyner hvor tårene er.

Rekk hånden mot de som har deg så kjær.

Bryt ut av det fengsel som holder deg der!

De venner som gråter, er alltid så nær.

 

Det er ikke du som skal være fange.

Det er ikke deg noen sjel kan klandre!

Stå opp på de ben som Vår Herre deg gav!

Så tørker vi tårer, og smiler i lag!

Livets klare sannhet er at det ikke er enkelt å velge den rette vei for noen av oss, for den eksisterer kanskje ikke i det hele tatt. Jeg ønsker alle en god helg med gode tanker og smil, selv om dette innlegget kanskje ikke var den beste input til det. Men avslutter med en liten påminnelse til meg selv og andre, at takler man de små kriser, så takler man kanskje de som er litt større. 😀

Copyright: Jan Håkonsen

Vi får begynne forsiktig med kanskje den nyeste tradisjonen på denne dagen, den 25.mars – nemlig at det er vaffelens dag –

Nå har vi investert i nytt vaffeljern, sånn stereojern. Nå har madammen ei spesiell oppskrift (eller sånn ta litt av det.. og det.. og det..) som både er lactosefri og sukkerfri og sunn og god. Jeg legger den ut om hun vil dele den senere. Min avdøde og kjære svigermor var Lofotjente på sin hals.Hun slet et langt liv på buene under lofotfisket og kokte og vasket og la ned en arbeidsinnsats sammen med med mange jenter/damer  på den tida. En arbeidsinnsats som vi i dag knapt har evne til å fatte.

Hun flyttet sammen med sin eldste og yngste datter dit vi bor i dag, og jeg kom ramlende inn i familien og stakk av med yngste dattera. Etter det ble det fast tradisjon å gå til henne å drikke kaffe hver lørdag og få servert nystekte vafler. Og hver gang i over 35 år, spurte hun om jeg ikke skulle ha noe på vaflene. Men jeg spiser de enda som de kommer ut av jernet. 😀 

Men den 25 mars er jo en merkedag for noe annet i Lofoten også, nemlig den “Store brennvinsdagen”. I Wikipeda kan vi lese følgende –

Den store brennevinsdagen i Lofoten ble feiret 25. mars, på Marimesse om våren.

Denne dagen samlet fiskerne seg til en fest der det ble drukket brennevin ? dog ikke så mye at de ikke rodde fiske dagen etter. Det var også andre tradisjoner knyttet til dagen, spesielt kjent er hansingen. Det innebar at førstereisgutten, skårungen, skulle spandere brennevin på de andre i båtlaget. Første års høvedsmann skulle spandere høvedsmanns hans, og de som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans.

Men det er påstander at dagen etter hvert ble en protest  mot spritselgerne som influerte Lofotfisket, og etterhvert så avtok denne aktiviteten,

Vaffel eller brennevin i dag?

Ja dette er overskrifta på en artikkel i Avisa Nordland i dag. Men for å være på den sikre siden så presenteres en oppskrift på 10 liter vaffelrøre, så her kommer den:

12 egg
4 l. helmelk
8 ts. vaniljesukker
4 ts. bakepulver
1 kg. sukker
2,5 kg. hvetemel
500 g smeltet smør

Så da satser vi på at den 25. mars finner sin heder og verdighet fra i dag og årene fremover på denne måten –

Ha en vakker dag med nogo attåt 😀