Mennesker har vandret til alle tider og av ulike grunner. Det kan være flukt, eventyrlyst eller som en konsekvens av en verden i forandring. Vi som har levd en stund og vokst opp på små plasser, mer eller mindre bare ante den store verden der ute ett eller annet sted.

Ja vi tenkte vel egentlig ikke verden så fjernt en gang. Da Nordlandsbanen ble bygget var det jo fast aktivitet å sykle til Jernbanestasjonen for å se på toget. Og det  var en happening som varte i to minutter, men det måtte jo ha vært spennende siden vi gjorde det nesten hver kveld.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men så  var det jo noe mektig over togene på den tiden. Min far jobbet jo på anlegg i NSB. Og da Nordlandsbanen var ferdig bygd så ble han pendler til Oslo. Og jeg huser at jeg reiste sammen med min yngre bror til Oslo for å besøke han. Jeg var vel 8 år og hadde ansvaret for min bror på 6 år. DET var spennende det, og med togbytte i Trondheim. Det var på den turen vi fikk se på TV for aller første gang. Jeg har sett gullfisker så mye inn i øynene noen gang etterpå.

Det fantes jo ikke noe system for å ta vare på unger som reiste alene på den tiden. Men det gjør det vel ikke på NSB enda, såvidt som jeg vet. Men på fly gjør det det, og vi som er så heldige å ha blitt besteforeldre vet det aller meste om akkurat det der. Vi hentet jo vårt eldste barnebarn og gulljenta vår opp hit fra Trøndelag så ofte som det bare var mulig. Til hun begynte å reise alene med fly. Vi ble mektig imponert over hvor fort hun vente seg til akkurat det. Det var vel vi som var mest nervøse både for turen og returen.

Det føltes nesten sånn for oss, at ungene tok kommandoen fullstendig. Men det var i en sånn situasjon at jeg fikk en åpenbaring som jeg satte noen ord på. Det er ikke et dikt eller poesi på noen som helst måte. Bare noen tanker en farfar gjorde seg på en flyplass for ca 15 år siden. Da var det sommerferie, men det samme fenomenet foregår i enda mer omfattende former i dag, og i forbindelse med alle former for ferie.

Ny folkevandring.

En sommerdag på flyplassen. En merkelig opplevelse, fylt av mange inntrykk og syn. Det er feriegjester, proppfulle av forventninger ? turister med lengselsfulle blikk etter nye og ukjente mål. Men det er de andre som vekker mine følelser. Alle de små med skilter om halsen. Skilter som sier hvem de skal til og hvem de kommer fra. Skilter som skriker ut at her er kjærlighet og omtanke spredt over det ganske land, splittet og delt av mange grunner. De fleste bærer sine skilt med stolthet og gleder seg til reisen fra og til. Men ikke alle, slettes ikke alle. Men der kommer ?vårt fly? ? det vi har ventet på. Hun stråler mot oss ? der hun kommer ? så voksen og så lita på samme tid. Skiltet henger ennå om halsen. Vi fjerner det raskt, koser gulljenta vår. Nå er det endelig sommer.

Men all erfaring er verdifull bagasje å ta med seg, ikke minst det å klare ting på egen hånd. Nå er det bare snakk om dager før Gulljenta kommer på påskebesøk – og til og med med toget. Og hun har med seg sin egen lille gutt, vårt første oldebarn som kommer på sitt første besøk til oss.

Så da kan man vel si at “Ringen er sluttet” .

Hvor har man sitt Paradis her på jorda? , ja jeg skal ikke påstå at dette er mitt sånn til alle timer og dager og måneder i året, men på denne tida så er det nok det. Og hva kan være bedre med et paradis enn at det kan nytes i så mange omganger som et frø, litt jord, masse kjærlighet og varme – og så blomsterprakten frem til det er høst og snart vinter.

Mange foretrekker jo dette da, det skal jeg ikke si noe negativt om i det hele tatt. Det kan godt hende det blir mer av det for vår del også.

En smule kontrast ja 😛 Men sånn skal det jo være.. Men nå skal vi gå inn i varmen og se hva som har skjedd siden sist…

Tjaa,, det jeg har priklet har da vokst noe,, nå kan jeg begynne og gjødsle ganske så jevnt tenker jeg. Dette er et par små som det skal komme stoooore agurker på 😀  og så er det Stemor. Jeg lager et eget Stemorbed, og de tåler en støyt så de skal få hilse på 17 mai toget  når det passerer her. 

Men ingenting gjør seg selv,, så er bare å fylle på jord og sette i gang. Jeg bruker sånne små potter i første omgang – men de havner nok i større etter hvert. 

Tjaaa,,  hva skal vi hive oss på nå da… tenke,, tenke…  

Er de ikke søte og små ? Altså  her snakker jeg om de små baby plantene 😀 

Og det spirer under her også… så jeg konsentrerer meg så til de grader for ikke å begynne å regne på hvor mange planter det kan bli etterhvert…

Da avslutter jeg for i kveld,, ble  bare ca 150 priklet,, men er i gang 😀  Nå er jo små spirer og jord i potter ikke så fargerike på bilde som i mitt hjerte og sinn, så jeg sender et bilde av en kjøpingsrose  bare for å la fantasien få blomstre 😀

Tenk at et frø så uskyldig og lite, kan våkne til live og spire og gro. Det er så herlig og deilig og vite. Da spirer livslyst og håp og tro.  🙂

Copyright: Jan Håkonsen

Ja nå er det ikke pensjonister som flykter til syden det meste av vinteren som jeg tenker på akkurat nå. Men faktisk en ordentlig trekkfuggel med nebb og fjær. Men jeg ser at det kan ligge mye blogg potensiale i andre  former for ”trekkfugler”. 😀

Men det var altså ikke dette som var tema denne gangen. Jeg tenkte jo ikke lage flere innlegg i dag, men mitt første ble såpass alvorlig at jeg ombestemte meg. Det er jo både helg og straks påske jo, så da er det jo greit å smile litt 🙂  Så  nå skal dere få møte hovdpersonen –

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

En vakker kar skal jeg si deg.. så her kommer fortellingen…..

Trekkfuglens mot.

Det var en gang en trekkfugl som vendte hjem til Norge tidlig en vår morgen. Han hadde blitt veldig så selvstendig i løpet av vinteren, og hadde bestemt seg for at denne sommeren skulle han bruke til noe fornuftig. Han hadde jo funnet ut at å fly rundt på måfå hele sommeren og ikke gjøre noe som helst, ikke var en kar som han verdig.

Så dagen etter så meldte han seg på kurs, et omfattende opplegg som varte til sent på sommeren. Det var kurs om selvrealisering og endring av livsstil, og også for å lære å arrangere kurs. Han så jo for seg å kjøre kurs for alle trekkfuglene om vinteren.

Dagene gikk og fuglen glemte alt annet som foregikk rundt seg, og var bare fokusert på kurset. Så når det endelig var ferdig, og fuglen tok seg en tur ut så oppdaget han at det var blitt høst. Han la merke til at det allerede var mange fugler som samlet seg for høstens trekk mot varmere strøk.

Men han hadde vært på kurs og lært å ta egne beslutninger og være selvstendig. Så han trasket rundt i byen med nebbet til værs og hadde det bare helt perfekt. Men en dag så våknet han til en iskald vind som gikk gjennom dun og fjær. Og det var ikke en annen fugl å se noen steder. Da fant fuglen ut at det kanskje var på tide å ta farvel med gamlelandet og komme seg sørover.

Han la i vei over Skagerrak i et forferdelig vær. Han måtte bruke alt han hadde lært på kurset for å motivere seg til ikke å gi opp. Men motvinden tappet han for krefter og han fløy lavere og lavere og nærmet seg de grove bølgene under seg.

Da fikk han plutselig øye på kyststripen av Danmark og mobiliserte de siste krefter og gikk inn for landing på en åker mitt mellom en stor flokk med kyr.

Der satt han bak ei ku og prøvde å få pusten igjen, og varmen inn den stivfrosne kroppen sin. Plutselig så skeit kua en diger kukake rett over den stakkars fuglen. Han syntes det var ekkelt en liten stund, men så kjente han at varmen fra kukaka gjorde han godt. Og han hadde vært på kurs og lært å se positivt på alt. Så han ble så glad at han begynte å plystre en munter melodi.

Akkurat da passerte en sulten katt langs gjerdet og den hørte den muntre plystringa og lokalisert fort hvor lyden kom fra.  Katta sneik seg langsomt mot kua og den nylagte kukaka som så ut til å leve litt. Den bøyde seg over, og klasket poten ned i skitten og dro opp fuglen, ristet av den og spiste den.

Det var jo en trist endelikt på denne historien, og jeg som skulle gjøre et forsøk på å muntre opp folket etter mitt alvorlige innlegg før i dag. Ja da må vi i alle fall prøve å lære noe av den skolerte fuglens siste meritterer:

1.      1.    Tro for all del ikke at alle som «skiter deg ut vil deg noe vondt.»

2.   Tro for all del ikke at alle som «drar deg opp av skitten vil deg noe godt.»

3.   Og om du sitter i «skitten og har det godt, så hold for all del kjeft.»

God helg rundt om i det ganske land 🙂

Hvem er du? Hvem kan du være som løfter deg over andre menneskers rett til å leve? Nok en gang rystes verden av en helt ubegripelig tragedie. At noen kan føre så mange mennesker rett inn i døden gjennom en bevisst handling. Jeg fikk samme følelsen av vantro som jeg fikk den 11, september 2001 og den 22. juli 2011. Men jeg verken vil eller kan sette mer ord på det, ikke nå i alle fall. Men jeg skrev noe i samme øyeblikk som skremsel bildene  fra Utøya gikk over TV skjermen i stua vår.

Utøya.

Jeg kjente et sinne og rennende tårer.

Mens blodet rant ut av de unge årer.

Mens galskapen slo med vanvittig hånd.

Rev så brutalt av familiers bånd.

Det var ikke sant, det kan ikke skje.

Brutalt som det verste øyet kan se.

Ubeskrivelig sakte den trengte seg inn.

Til sannheten spiddet mitt hjerte og sinn.

En mann kunne vandre så rolig omkring.

Blant paniske ungdom som løp i ring.

Se de i øyet og skyte de ned.

Kan de som fikk leve få sjelefred?

Ubeskrivelig grusomt og uten mening.

Selv for erfarne med mange års trening.

Fryktens fortærende svøpe er nære.

Det ville landets verdier fortære.

Hatets kraft ? vi har sett hvor det fører.

Hatet smuldrer – med åpne dører.

Jan ? i de grusomme øyeblikk, 22.07.11

Men vi vet jo at det skjuler seg tragedier og lidelser på så mange steder rundt om i verden. Noen får stor oppmerksomhet og andre er både gjemt og glemt. Kanskje vi blir blindet av all informasjon og ikke klarer å se selv det som kanskje er nærmest oss selv.

Skjulte lidelser.

Hva skjuler seg gjemt i sinn og i hjerte?

Som volder en annen slik grusom smerte?

Som avler slikt sinne og kynisk vrede.

Som dreper hvert smil og gnist av glede.

Det finnes slikt sinn, og det finnes hjerter.

Som lever og ånder av andres smerter.

Som betrakter sine med søkende blikk.

Som søker og ser etter angstens panikk.

Det er ikke lett å se hva som hender.

Som kanskje skjer mellom kjære og venner.

Skjuler seg sårt i et bankende hjerte.

Som så gjerne vil frem fra sitt skjul av smerte.

Det finnes en vei, med skremmende stier.

Som fører mot nye og andre tider.

Men neppe for evig, gir garantier.

Men være et fyrtårn for de som lider.

Se inn i de øyner hvor tårene er.

Rekk hånden mot de som har deg så kjær.

Bryt ut av det fengsel som holder deg der!

De venner som gråter, er alltid så nær.

Det er ikke du som skal være fange.

Det er ikke deg noen sjel kan klandre!

Stå opp på de ben som Vår Herre deg gav!

Så tørker vi tårer, og smiler i lag!

Livets klare sannhet er at det ikke er enkelt å velge den rette vei for noen av oss, for den eksisterer kanskje ikke i det hele tatt. Jeg ønsker alle en god helg med gode tanker og smil, selv om dette innlegget kanskje ikke var den beste input til det. Men avslutter med en liten påminnelse til meg selv og andre, at takler man de små kriser, så takler man kanskje de som er litt større. 😀

Copyright: Jan Håkonsen

Vi får begynne forsiktig med kanskje den nyeste tradisjonen på denne dagen, den 25.mars – nemlig at det er vaffelens dag –

Nå har vi investert i nytt vaffeljern, sånn stereojern. Nå har madammen ei spesiell oppskrift (eller sånn ta litt av det.. og det.. og det..) som både er lactosefri og sukkerfri og sunn og god. Jeg legger den ut om hun vil dele den senere. Min avdøde og kjære svigermor var Lofotjente på sin hals.Hun slet et langt liv på buene under lofotfisket og kokte og vasket og la ned en arbeidsinnsats sammen med med mange jenter/damer  på den tida. En arbeidsinnsats som vi i dag knapt har evne til å fatte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hun flyttet sammen med sin eldste og yngste datter dit vi bor i dag, og jeg kom ramlende inn i familien og stakk av med yngste dattera. Etter det ble det fast tradisjon å gå til henne å drikke kaffe hver lørdag og få servert nystekte vafler. Og hver gang i over 35 år, spurte hun om jeg ikke skulle ha noe på vaflene. Men jeg spiser de enda som de kommer ut av jernet. 😀 

Men den 25 mars er jo en merkedag for noe annet i Lofoten også, nemlig den “Store brennvinsdagen”. I Wikipeda kan vi lese følgende –

Den store brennevinsdagen i Lofoten ble feiret 25. mars, på Marimesse om våren.

Denne dagen samlet fiskerne seg til en fest der det ble drukket brennevin ? dog ikke så mye at de ikke rodde fiske dagen etter. Det var også andre tradisjoner knyttet til dagen, spesielt kjent er hansingen. Det innebar at førstereisgutten, skårungen, skulle spandere brennevin på de andre i båtlaget. Første års høvedsmann skulle spandere høvedsmanns hans, og de som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans.

Men det er påstander at dagen etter hvert ble en protest  mot spritselgerne som influerte Lofotfisket, og etterhvert så avtok denne aktiviteten,

Vaffel eller brennevin i dag?

Ja dette er overskrifta på en artikkel i Avisa Nordland i dag. Men for å være på den sikre siden så presenteres en oppskrift på 10 liter vaffelrøre, så her kommer den:

12 egg
4 l. helmelk
8 ts. vaniljesukker
4 ts. bakepulver
1 kg. sukker
2,5 kg. hvetemel
500 g smeltet smør

Så da satser vi på at den 25. mars finner sin heder og verdighet fra i dag og årene fremover på denne måten –

Ha en vakker dag med nogo attåt 😀 

Våren, denne utrolig sterke tid. Når naturen tar grep og vekker til live alt som har ligget i dvale, tilsynelatende dødt og borte. På kort tid forvandles alt som er grått og trist til en fargesprakende prakt som er like imponerende og storslagen hver gang. Tenk om vi mennesker hadde et snev av denne evnen til å fjerne det vonde og fargelegge våre liv som i vårens magi.

Under snø og is er alt tilsynelatende dødt. Men det kommer frem under vårsolens glødende glans og vekkes til live. Måtte den livskraften smitte alle mennesker etter en lang vinter som kanskje ikke har vært like enkel. Jeg satt i kantina på Bodø Sykehus i går og ventet på min kjære skulle bli ferdig med behandling. Der ser man jo mange utfordringer og skjebner, og da skrev jeg disse ordene:

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vårens magi.

Kjenner du vårens kribling i tanker og sinn?

Ser du mørket som viker for lys som vil inn?

Eller er du blind? Blind for vårens forførende kraft og av tårens slørene makt.

Tåren som ingen tørket og som slukket alle sanser. 

Sanser som vil våkne og klukke i takt med bekker og elver som kranser seg mellom lyng og is.

Ville ditt liv deg så ille at det nekter den vårlige bris å stryke ditt hår?

Og la vårsola skinne bort alt det vonde fra i går?

Skjelver du av frosne lengsler som gnager i vonde sår som ikke vil forsvinne.

Se på naturens vidunder, den kan bare vinne.

Den blunder ikke for det som har vært.

Men gjør livskraften så levende nært.

Alt blir så svært når du kjenner og føler, og lukter og hører.

Duften av gryende liv som pirrer dine sanser til å åpne din dør.

Og fjerner din bør som naturen fjerner det som dør.

 Våren kribler i tanker og sinn, slipp den inn bakom tårenes slør.

Jeg ønsker alle en herlig og vakker vår.

Copyright tekst: Jan E. Håkonsen

Det hender at det kommer noe inn i husene som man overhodet ikke hadde planlagt, og så blir det bare værende der. Vi har jo hatt husdyr jevnt og trutt over mange år, både katter og hunder.Ja vi hadde jo akvarium en periode til det kom en råtass av en fisk oppi der som spiste opp det som var mulig. Men når yngste gutten flyttet hjemmefra da tenkte vi at nå kan det være greit uten husdyr.

Men da hadde vi ikke kalkulert med at yngste sønnen og samboer skaffet seg en valp av beste blandingssort. Og den var ikke gamle karen før det ble slutt i det samboerforholdet og han plutselig “glemte” igjen valpen til oss og der ble den værende i nesten 15 år. Den ble yndlingen og vice versa – til vårt eldste barnebarn og eneste jenta i flokken på fem.  Det er klart det er tungt når de blir så gamle, tunghørte og nesten blinde at de må forlate denne verden. Men sånn ble det også for gamle Ricco. Han var elsket av mange og savnet lenge etterpå.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Og DA skulle vi i alle fall ikke ha noen flere husdyr. Vi brukte jo mer penger på kennel enn på oss selv til tider når hunden levde. Men en sommer et par år etterpå, hva møtte meg på terrassen når jeg kom ut grytidlig som morgenfugler bruker å gjøre. Og dessuten røkte jeg på den tida. (Se etter her inne om du vil lese røykeslutt innlegget mitt…).

Der stod det en liten gråfarget krabat og ventet  på meg rett utenfor terrassedøra. En krabat jeg aldri hadde sett i nabolaget før.

Den la seg ned forrann føttene mine for liksom å si,, “at jeg har lyst til å være her litt sammen med deg….” Når jeg satte meg ved bordet så hoppet den opp og la seg på putekassen rett ved.

Men ville liksom ikke gi helt inntrykk av at den  var helt fornøyd med tilværelsen der.. så det gikk ikke lang tid før dette skjedde..

“Er det ikke en bitteliten mulighet til å få ligge i fanget ditt…vær så snill….”

Klarte jeg å motstå det da? Ikke i det hele tatt. Men jeg hadde jo lørvete og skitne arbeidsbukser på så det var en viss skepsis å spore. Men katta var rundt meg mer eller mindre hele dagen.

Og omtrent hver morgen hele sommeren så fant jeg katta sovende i stolen inni teltet vårt.. så fredelig som bare det. Men nå hadde vi jo funnet ut at katta hørte  til i et nabohus ikke langt unna. Men uansett så var det ikke snakk om adopsjon, snarere en merkelig sommer forelskelse.. man nå skal det legges til at katta viste seg å være en mons 😀

Så når jeg kom ut i morgenstunden så hoppet katta opp på bordet og tok i mot meg så vennlig og kjærlig som bare mulig.

Og da var ikke veien lang til fanget mitt, og det ble  ikke sagt så mange ordene i de stundene.Men det var en merkelig kontakt som var oppstått.

En dag når katta skulle på sin runde hjem for mat og kos der den egentlig bodde, ble den sittende på rekkverket en god stund. Tankefull faktisk, men jeg var jo opptatt med å gjøre klar for å bære ved inn i vedlagret for vinteren. 

Someren var på hell og det var tid å tenke på høst og vinter….

Det hadde vært en spesiell sommer med et slikt vakkert og kjærlig besøk hver eneste morgen omtrent. Og når jeg rettet ryggen og så opp så hadde katta hoppet ned fra rekkverket og var borte. Det var siste gang jeg så den. Og fikk senere høre at den var blitt påkjørt og drept i en vei ikke langt unna den samme dagen.

Jeg må innrømme at jeg felte noen tårer for meg selv når jeg  hørte det. Så takk for mange fine minner min venn 🙂

Copyright alle bilder: Jan E. Håkonsen.

Nå orker ikke jeg å sutre å være sjuk mer enn høyst nødvendig, så nå er det nok. Men da streika PC’en og har låst seg fast med ei systemside som nekter å la seg fjerne. Så jeg måtte lete frem gammelmaskina, og den har ikke blitt bedre den tida den har stått ubrukt… sukkk…  Men jeg vet hva jeg skal gjøre for å bli blid…

Ojj,,  leer,,ja det ER et fargefoto av et fjell som normalt er mye mer synlig,,, men var nå liksom ikke været som skulle lette på humøret her….

Men en tur over snøskavlene og inn her en tur..  jeg var jo ikke innom her i går. Hadde jo husarrest utenom en tur til legene.. så det så… 

Aha,, de overvintrede Fuchsia og Geranium er det masse liv i jooooo… Herlig..smiler bredt….

Men hva med alt jeg har sådd da.. du hellige maria..det er mange såkasser under plasten her…..

Der ser jeg noe,, aha.. den første agurkplanten har våget seg opp av jorda.. herlheta.. frem med jord og potte,,,

Nå blir den og vokse seg stor og fin, jeg har jo bare noen få agurk, resten er blomster fra ende til annen. Og her er ennå et par tre som har overvintret i kjelleren….

Men av med plasten,,  jeg må ta et nærmere blikk hva som skjuler seg….

Middagsblomster,, smiler… 

Nemesia..jøss så fort de kom da..herligheta.. her må jeg komme meg i priklinga…

Her spires jooooo over en lav sko… .du allmektige..nå blir det moro.. 😀

Men blir nok ikke prikling før i morgen tenker jeg.. Snart er det bursdag og feiring av min gamle mor. Ha en vakker søndag alle som en rundt om i landet 😀

Copyright alle bilder: Jan E. Håkonsen

Men jeg har nå vett til å kle på meg munnbind før jeg kommer inn her og beklager min nød og suuuuger til meg alle vennlige og trøstende ord. Ikke vet jeg om det var det korte glimtet at sola var borte i går, som traff meg med dunder og brak. Normalt så er jo jeg så liten i skrotten at sånne basselusker (..les basiller..) sliter med å treffe meg. Men jaggu har de råka blink denne gangen.

Altså nå tar jeg feberen på gammelmåten. Og faktisk så himla den unge legejenta med øynene og var sååå glad for at jeg gjorde det. “Vi  blir så glade når dere gjør det…. “, sitat slutt. Altså den jenta må jo være glad i medisinsk historie, for ikke bare var hun turnuskandidat, men så ung at jeg trodde jeg hadde gått feil, og enda kjennte hun til den febertakemetoden jeg trodde var glemt og gjemt for lenge siden 😀 Moro..

 
Herreguuuu så sjuk jeg er.. stakkars lille meg,, sikkert ingen i denne verden som har det så ille som meg nå. Men det aller verste er jo at jeg IKKE får skrevet det blogginnlegget jeg skulle skrive idag.. sukk og stønn.. nå blir det virkelig ille..  hoff 😛 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og så jeg som skulle synge bursdagssang til min gamle mamma som blir 91 år i morgen.. helledussen.. hvordan skal dette gå.. 

Jeg måååå jo bare bli bedre. Fytti katta,, din gamle sytpeis.. hut og gå og lægg dæ under dyna.. søv et par tre skvætta,, knæpp hender’n og ønsk dæ sjøl…

Så blir alt så bra 😀 

Ha en herlig helg alle sammen.. tørka over skjermen med Antibac før sending.. så slapp av 😀

Alle bilder er redelig stjelt på nettet.. så ikke stjel de en gang til 😀

Jeg har gått fullstendig rabiat her, så til de grader langt over støvleskaftene. At jeg begynte å blogge er jo i seg selv ille nok, men at jeg skulle involvere meg i matblogg?!?!?! Det hadde jeg aldri trodd. Men man skal jo som kjent aldri si aldri, så det får jeg overlate til ”Gorrhysa” 😀 ÅÅÅÅ,, dere vet ikke hva det er ?? Nei det nordnorske språket kan være en smule kinkig. Men klipt ut av nord norsk ordbok, så blir det sånn: