Når Kohorten stormes med takk……

Han står der så strunk og passer på døra.

Kommer du inn så får du om øra.

Sjefen sjøl med skjegg og med bart.

Har reglene tydelig sagt og forklart.

Men Nisser er nisser, med stor eller liten.

De bryr seg vel katta om regler og viten.

Se på det glimtet i øyer og smil.

De pønsker på noe, det er ingen tvil.

De hvisker og tisker i kroker og kriker.

Her kravler de frem og lusker og sniker.

Om noen klarer å komme seg inn.

Så er det vel Nisser som går i spinn.

Nå er vi lei av å sitte på baken.

Nå vil vi inn og smake på kaken.

Danse på bordet og delta på festen.

Kohorten sprenges av oss og resten.

Herrefred for et leven og styr.

De stormer på som ville kyr.

Slenger seg ned i sofa og stoler.

Tror jaggu de kommer fra begge Poler.

Han må bare gi seg, den gamle kall.

Når Nissene kauker: “Vi vil og skal”!

Da brytes regler langt over grensen .

Uffameg, hva blir konsekvensen ?

 

Nå ble det sånn, med latter og glede.

Da takker jeg alle som var SÅ tilstede.

Med melding og hilsen på alle kanaler.

Sik skulle de ende, alle finaler.

Helt på tampen av denne finalen.

Entrer han scena på denne kanalen.

Nissen som sørgmodig spiller sin sang.

Mens vi rydder Kohorten for denne gang.

 

Bilder, film og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

Vi vil jo så gjerne….

Det er ikke lett å være, den venn som man gjerne vil. 

Det vil vi alle så gjerne. Snille med nærhet og smil.

Tenk om vi alltid ga glede, i omsorgens harmoni.

Være for alle til stede. Av kjærlighet øse og gi.

****

Nå dro det, det gamle året. Det nye vinker på oss.

Tilgi om du har blitt såret. Det skjer for ofte på tross. 

De ord vi gjerne vil glemme, har altfor lett for å fly.

La tiden lindre og gjemme, og lyse opp sjanser på ny.

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi vandret ut av 2020 med Håp…..

I går, på Nyttårsaften, satte vi oss i bilen på kvelden.

Klokka var vel ca 22.30 når vi kjørte avgårde.

Helt på måfå bar det oppover bygda på E6.

En liten avstikker opp i høyden på fv. 812.

Fortsatte E6 mot nord et stykke.

Før vi endte opp på vårt kjære friområde på Øyra.

Kanskje vi skulle forsikre oss at dette Året 2020, virkelig ebbet ut.

Året der alt ble satt på vent.

Bortsett fra tragedier.

Klokka hadde begynt å nærme seg midnatt når vi stoppet.

Månen skinte vakkert.

Det var klart og kaldt.

Fyrverkeriene begynte å ta til for fullt.

Da kom noen flere biler kjørende dit.

To av dem var ambulanser.

Vi kjente det gikk kaldt nedover ryggen.

Hva var det nå som hadde skjedd ?

Fotballsletta på Øyra brukes ofte som landingsplass for helikopter. 

Jeg begynte å filme fyrverkeriet, som du kan se i filmen over.

Mens jeg filmet, begynte det å smelle skikkelig bak meg.

I den retningen Ambulansene stod.

Jeg snur meg uten å stoppe å filme.

Da ser jeg at det er ambulansepersonellet som sender opp fyrverkeri.

Da kjennes det som ildkulene sendes ut som håp.

Håp og ønsker om et helt nytt og mye bedre år.

Du kan skimte ambulansene midt i filmen.

 

Tekst, bilder og film: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi lengter mot lys…

Sola kjemper bakom horisonten for å nå opp.

Det nærmer seg.

Vi lengter mot lyset på så mange måter i disse tider. 

Full av energi stiger månen opp.

Søker inn mot mørkets tid.

En nattens venn som gir av seg selv. 

Vi får håpe de møtes.

Sola og månen.

Vi lengter nemlig mot lyset.

På så mange måter i disse tider. 

Når det dunka taktfast i væggan…

Det er ikke lett når samfunn stenges ned.

Men når noen passer glørne, så vil varmen flamme opp igjen.

Vi får håpe det igjen vil dunke taktfast i gamle vegger.

Det må være lov å filosofere litt på rim.

Eller hva ?

Det var liv når det runga i væggan.

Så taktfast som tida førrsvann.

Når gubban de greip fatt i slæggan.

Og banka i takt kvær ein mann.

***

Den lyden den stilna me årann.

Det va mørkt det va tomt det va tyst.

Du hørte kun lyden a bårann.

Som sukka som sorg i dett bryst.

***

Mens sjela den lå dær i dvale.

En spinnvill idè dukka fræm.

Ka tru om musikk i lokale.

Gir taktfaste lyda igjæn.

***

Men atter en gang ble det stille.

Et virus satt allting på vent.

Den som lytta, høre det krible.

I ei taktfast dirring så spent.

Lykke til <3

 

En slags Julegave…

Salten Bredbånd, basert på fiberkabel, ble etablert i 2002.

Her i Indre Salten.

Vi var blant de første som fikk gleden av å koble oss til.

Det var kraftselskapene i regionen som stod i spissen for denne utviklingen.

I dag heter selskapet Signal Bredbånd, og er partner med Altibox.

Rett før jul kom det pakke i posten.

En slags Julegave.

Skjønt jeg regner med vi har betalt for den.

På en eller annen måte.

Men artig uansett…. å få pakke i posten.

Ubedt liksom.

Riktignok med litt varsel på forhånd.

Ny dekoder og nye muligheter.

Du verden hva en gammel skrott har fått oppleve av utvikling.

Det er nesten helt utrolig.

Det er nok mange unge som ikke helt kan forestille seg en tid uten så mye som en TV.

Ikke en gang tilgang telefon i huset. 

Men du verden hva man har fått lære seg.

Her er det bare å klikke i vei….

Man har ikke før fått koblet til dekoderen, så tikker det inn en tekstmelding. 

Snakk om at man er observert….. 

Men du verden, så lenge man klarer å henge med, gråter ikke jeg. 

Mens madammen finner ut av alle nye funksjoner på Remoten……

Ja da setter gamlingen i gang med å skrive noen Julekort.

På den eldgamle måten.

Snakk om kontraster.

Er det ikke artig…. ?

Jeg bare spør…. 

#signalbredband #altibox #dragefossen #bredband #fiberoptikk

Frihetens lengsel….

Nå ringes Julen inn ganske snart.

Kanskje denne Jula preges av håp og ønsker som går langt utover selve Julaften.

Her kommer i alle fall noen tanker fra min penn.

Helt uten glitter og julepapir.

Frihetens lengsel.

Du kjenner det i deg, det lever der inne.

En lengsel og frykt som går hand i hand.

Inni deg lever hvert eneste minne.

Binder deg fast som det sterkeste band.

 

Kunne jeg skjære, klippe og slite.

Slippe deg fri inn mot lengselens brann.

 Jeg prøver og håper, det skal du vite.

 Jeg vet jo så inderlig godt det går an.

 

 Jeg aner et smil, en skulder som senkes.

 Jeg aner en glød som tennes i deg.

 Jeg aner at tanker, kommer og tenkes.

 Jeg aner og ser du vil finne din vei.

 

Du og oss alle, har rett til å føle.

Rett til å kjenne vårt innerste jeg.

Kjenne vi lever uten å nøle.

Der håpet kan stråle med lengsel i seg.

 

Livet har sjelden kun bare gleder.

Hva livet vårt får, hvem aner det vel.

Livslinjen fører mot mange steder.

Lev livet i lyset, før det blir kveld.

 

La tankene vokse fra vakre drømmer.

La de som har sovet, få våkne seg til.

Tanker som aldri de andre fordømmer.

Men spirer som vår med sitt varmeste smil.

Selv Juletreet vårt hadde pyntet seg av lengsel.

Før det kom inn i stua.

Med dette ønskes alle bloggvenner, og alle som leser min blogg –

En riktig God og Herlig Julehøytid.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Selv Nissen spriter seg…

Nissen er klar, og vifter med spriten.

Han tar ingen sjanser der han skal farte rundt i de tusen hjem.

Vi får håpe det kun er glede og smil han sprer på sin ferd.

Her er det nok snakk om “Smånissemeter”.

Men de ser nå både forventningsfulle og klare ut de også.

Så vi får satse på at det går bra.

Så får vi håpe det brenner lys for gode opplevelser for alle.

En vakker adventshelg ønskes alle. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

En gnist blir til lys….

Så travelt og hektisk, så lite tid.

Alle skal gjøre sin ytterste flid.

Mens lysene brenner seg sakte ned.

Slukner de inn mot den evige fred?

 

En smilende stund med vakker grunn.

Dele de tanker som synker mot bunn.

Dele minner som sakte forsvinner.

Dele en nærhet mens lyset skinner.

 

Dele det innerste glimt av glede.

En glødende gnist, så klar og rede.

Gleden som også kan smile i sorg.

Aldri må gleden forskanses bak borg.

 

Lys kan tenne når gnisten kan gløde.

Hektiske liv kan være så øde.

Glem ikke gnisten der du setter spor.

Kanskje den tenner et lys her på jord.  

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Med klikk og med blikk….

Enda en liten repost.

Men den kan kanskje sees på med “nye øyne”!

Alle bildene er tatt inne på Klette på Rognan. 

Jeg gløtter og glor gjennom glugger og glass.

Det er sikkert tilpass – at det kan gå i dass.

Jeg ser ikke bæra for bare briller.

Nå ender det sikkert med lykkepiller.

Jeg stirrer og kikker og gnur og gnikker.

Hva er det som skjer som jeg slett ikke ser?

Med rosa band skal det ikke gå an!

Kan det være et glimt av en eldgammel mann? 

Der står jo den sleipe slasken og sniker.

Hva er det han gjør, som han slett ikke bør?

Den dritt frekke fyren tar oss på fersken!

Brillefint tatt – og “servert på tallerken”!

Gjort er nå gjort – her skjer ikke stort.

Vi kan ikke skjenne – og slett ikke klemme.

Nei hold deg unna du gamle kropp!

Kommer du nærmere – roper vi  stopp.

Ha en flott dag.

Og hold avstand! 

Bilder og ord: Jan E  Håkonsen/Dedicat