Gratulerer med dagen!
Lihkku beivviin
Dette bildet er malt av min kjære Bestemor, sikkert for over 50 år siden.
Selv om hun bodde i Sør Sverige, så var hennes hjerte mye i Nord Norge.
Av mange grunner.
Samedraktene er neppe korrekt i farger og mønster, men bildet er malt “med hjertet”.
Slik så det ut i Rognan sentrum for noen år siden.
På denne dagen.
Det er vinter, det er vakkert og det er Samenes Nasjonaldag.
En hyllest til til alle.
Gratulerer med dagen.
Rettferdighetens urett.
Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.
Hvor er det at denne finns og bor? Som alle vil ha og omfavne.
Ikke er den blant nyfødte barn. Selv ikke hos de som fikk leve.
Blant ungdom sin lek og yre sjarm, finnes noen helt uten glede.
Burde vi voksne klare å gi, rettferdighets gave til alle.
Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!
Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.
Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt med betjening.
Kanskje det kjennes i sjelen din. En skjelving av frykt for det meste.
Fortvilet søker du bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste.
Rettferdighet, som slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?
Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!
I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.
Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede?
Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du stenger det inne,
Det er så mye som i deg bor! Som slett ikke burde forsvinne!
Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.
Glem ikke det du eier og har. Som bare er ditt her i livet.
Ditt eget hjerte banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!
Ditt eget smil som kan vise vei! Men kan neppe på alt forandre.
Dine egne ben som tar et skritt. Men ikke de store og lange.
Smil den dag du beveger deg litt. Det er da dine skritt blir mange.
Stien din, som ble gjengrodd en gang. Det er den du skal finne igjen.
La drømmer og håp, være din sang. På den veien du vet fører frem.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Når du fanges i øyeblikkets stillhet.
Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.
At den er der.
For deg alene i denne stunden.
Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.
I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.
Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug.
Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.
Månen var der da også.
Lyste over de staute menn.
Med frosne hender og kalde føtter.
Som formet hver planke til vakre båter.
Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.
Fra lyset av månen.
Den samme månen som fanget stunden.
Den gang som i dag.
Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Riktig så bokstavelig er det nå ikke.
Men en gammel kall var så heldig å få penger i bursdagsgave.
Da kan det kan jo være greit å vite hvor det ble av de.
At de ikke bare forsvant i det store sluket….
I disse tider holder vi oss mest mulig unna butikker.
Dessuten liker vi best å handle lokalt.
Men av og til gripes en av impulsen…
Jeg har altså IKKE kjøpt nytt drivhus.
Men det er kanskje savnet av det, som gav impuls til impulsen…
Vi har jo begynt med litt poteter for et par år siden.
Lysten til litt mer er tilstede.
Men spade og hakke metoden er nå så som så…
Så da ble det et impulskjøp.
For bursdagspenger.
Uansett er det alltid litt spennende å få pakke i posten…
Se der ja… åpenbaringen er i gang…
Relativt oversiktlig…
Her er vidunderet.
En enkel liten sak for det enkle lille behov.
Til og med elektrifisert og bærekraftig.
Men – det gjenstår å se hvor kraftig den er ellers.
Jeg har i hvert fall ikke tenkt å selge, verken spade eller hakke.
Alt har sin tid, heter det.
Drivhuset har hatt sin tid, full av fine minner.
Så får vi se hva dette fører til.
Det får tiden vise…
Kanskje et av de mest sentrale temaer i disse dager:…..
“Åpner vi opp, stenger vi ned….”
Særlig når det går mot lysere tider.
Det man ikke kan gjøre fysisk, kan man gjøre digitalt.
Går ikke det heller – så kan man i alle fall gjøre det mentalt.
Hva med litt sydlige sambatakter – kjenne bankende rytmer i kropp og sjel ?
Dette filmet jeg på Karl Johan i 2018 (klikk i pila over og dans….).
Det skjedde på musikkens dag, som gave til byen.
Kjenner du ikke at du rykker i rytmikken….. ?
Tenk når vi virkelig kan åpne opp, for fullt ?
I mens får vi åpne opp på andre måter.
For selv om det “Er som det er, så trenger det ikke bli som det var.”
Pandemien medførte mange tunge nedstengninger.
Samtidig åpnet den for nye muligheter.
Digitale løsninger har skutt fart.
De er kommet for å bli.
Hvis man ikke griper de mulighetene:
“Så er faren at det blir som det var….”.
Naturen går i alle fall mot lysere tider!
Ha en nydelig helg inn mot en ny måned.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat (med unntak av Ord til ettertanke).
Den brer ut en løper vevet av gull.
Som lengselens sti mot mitt sted.
Endelig kom den fra vinterens skjul.
Naturen sin klare beskjed.
Her vil du finne den sørvendte dal.
Med elver og fjell og alt hva du trenger.
Solstråler lyser opp dit hvor du skal.
Nå trenger du slett ikke lete lenger.
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Vi knytta nævann og trua mot himmel.
Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.
Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.
Men tause som grava, e svarann vi fikk.
Værgudann flire, og slæng på en regnskur.
Så husann kan speiles i gjørme og vann.
Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.
Mæn vi står han av så godt som vi kan.
Alt går i dass av drømma og plana.
Om blikkstille daga her oppe i nord.
Sjøl musa og rotta ligg der og glana.
Der rompa skal være når trangen bli stor!
Blomster i tåra kan røre de fleste.
Men trur du han bryr seg, han værguden her?
Kanskje han tålmodet vårres ska teste.
Sjå ka vi tål’ før vi pakka og fer?
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
#verguder #værguder #dritforbanna #lavtrykkinord #yr #storm #nrkværet #frank
Kongen har vært mye i fokus i det siste.
Både på godt og vondt.
Vi ser også at demokrati settes på prøve.
Det fikk meg til å tenke tilbake på når vi hadde besøk av kongen sist.
Og ikke minst hvor viktig det er å ta vare på vårt demokrati.
På vår frihet.
Innlegget under er fra juni 2017. Med tilbakeblikk på krigens grusomheter.
Her er kongen ankommet.
Interessen er som vanlig formidabel.
*********
“Kanskje kommer kongen”, heter det i sangen.
Av og til så blir det virkelighet.
Den 22. juni 2017 var det 75-årsmarkering for de jugoslaviske krigsfangene i Nordland.
Da hadde Kongen valgt å besøke Saltdal Kommune.
Det var svært mange fangeleirer i kommunen under krigen.
Klikk inn HER så kan du lese litt om du vil.
Her er det tydeligvis noe i gjære på vårt vakre Bygdetun.
Politioppbudet var formidabelt, og de ser en smule avskrekkende ut.
Og der kom kongen.
Som sedvanlig så får han blomster av to flotte representanter for kommunen.
Deretter bar det rett inn på Blodveimuseet.
Du kan ta deg en tur innom Blodveimuseet også, om du klikker HER
La oss håpe og be om at vi får være et fritt land.
At vi aldri får oppleve slike grusomme hendelser noen gang.
******
Det er ikke første gang det kommer sånne tanker.
Jeg tok turen langs Blodveien en stille morgenstund.
For noen få år siden.
Det kan du lese om du klikker HER
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Ho skin, over folk og hjæm.
Over bygd og by.
Over store og små.
Hos skin, som en vænn som kjæm.
Fræm fra fjell og sky.
Som ho alltid må!
Ho e så fin, når ho kjæm.
Så vakker og ny.
Som stråla som få.
Ho e så fin, som en vænn stekk fræm.
Så stolt og kry.
Som du stole på.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Det er vel ikke helt sant.
Det som ER sant, er at vi kokte kjøttsuppe i går.
Det er også sant at det har vært labert med blogging på meg.
Så i kvelden i går, scrolla jeg i arkivet.
Og fant dette innlegget….
Ironisk….. ?
Så det blir som å koke suppe på en spiker.
I dobbelt forstand…
Ikke sant ?
Selv om det meste er omskrevet…..
*******
“Et Suppeoppkok fra 15 januar 2017”
Vi kokte kjøttsuppe i går, og satte den ut på terrassen for å kjøles ned.
Men jeg glemte den ute når vi gikk og la oss…
Da skjer det mystiske ting….
Når suppa blir leken og erten.
Da bør du løfte på stjerten.
Kan hende at andre får ferten.
Så suppa forsvinner som fjerten.
Duften blir fanget av vinder.
Uten å åpne på grinder.
Alt liksom sporløst forsvinner.
Smilet ditt blekner og stivner.
Men se, hva er det som blinker?
Dette er ikke for sinker.
Se bare hanken som vinker.
Så bra at den slett ikke stinker.
Suppegjøken som fant på dette.
Skremme gubben helt fra vette’.
Var det med viten og rette ?
Suppa fraus, så jeg måtte svette ?
Mens frossen suppe tiner i vask.
Uten skjenn og uten en dask.
Føler gubben seg som en slask.
Jeg skulle gitt både klem og smask.
Suppe er suppe og får ikke klem.
Om suppa er snill eller gubben slem.
Med omtanke varmes du som en venn.
Så snart skal suppa forsvinne igjen !
****
“Med risiko for anmeldelse til mattilsynet…”
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
