Når det finnes kreative sjeler som har guts og mot, så kan det meste skje. I et gammelt nedslitt skipsverft er det en kulturaktivitet som rager langt over størrelsen på det stedet det ligger. I ei lita bygd med under 5000 innbyggere , lever et kulturliv som kanskje kan defineres som unikt.
Et av de store høydepunktene er Blåfrostfestivalen som arrangeres i februar hvert år.
Kanskje landets beste vinterfestival.
Og det i lokaliteter som har blitt mer oppskrytt nå en de noen gang ble når det ble bygget båter der.
Men før Blåfrosten 2020 setter i gang,,,,
så skal Nordland Teater ha to fremføringer av sin store satsing: “Ei hand å holde i”.
Har du muligheter, så få med deg denne forestillinga.
Jeg satt på Zefyr sykehushotell i Bodø, for noen få år siden, og snekret jeg sammen noen ord i full fart.
Jeg vinner neppe noen forfatter pris på det, men fikk bare lyst å koble gammel og ny kultur sammen.
Det er mye som man kan se likheter i.
Blå frostrøyk
Det var dager og tider da Slipens venner,
Jobbet og sleit med blåfrosne hender.
Frostrøyk og rim mellom spanter og planker.
Lytt, og du hører et ekko som banker.
Båter ble bygd og kulturer ble skapt.
Alt har en ende, men aldri fortapt.
De gamle lokaler så slitte og grå,
fikk våkne til liv, og en ny æra få.
Fra ville tanker, til action og liv.
Blåfrostens fødsel, ga ingen tvil!
Kulturarvens lyder har ikke forsvunnet.
Ekko kan føles der nye er funnet.
