Jeg har ingen ambisjoner på bloggefronten i det hele tatt, og slett ikke som matblogger. Men det hender man slenger innom temaet, ikke minst på denne tiden av året.
Det er nok en sannhet med modifikasjoner, at det skal være rødt i jula. Selv om det ligger i navnet, så blir det mere advents likt i fargen.
Hjemmelaget rødkål på gang. Jeg bare assisterer som kål skjærer og fotograf 😀
Jeg glemte å ta bilde av pakkinga, men det var selvsagt vakumpakking av 20 porsjoner, Så det holder til neste jul, kanskje 😀
Men det ble faktisk hvit kål også på søndagen, men da som fårikål. Kjøttet kokte vi dagen før og satte kaldt for å få av fettet. Men godt var det og godt blir det.
Snipp, snapp snute – så var eventyret om Kålhodene ute.
Dette var i fjor. Da var det litt kamp om plassen i forsetet, når vi var på jakt etter Juletre. Nå har vi noen kjente som ordner juletre til oss for en billig penge hvert år.
Årets tur gikk også smertefritt og greit. Da valgte vi ut et smekkert et som helt greit gikk inn i bilen , uten å havne i forsetet 😀 Foreløpig står det utenfor døra og får klare seg med et tullerim fra to år tilbake – tror jeg…..
Juletreet vårt.
Du vakre og frosne og iskalde tre.
Snart skal du bæres i kjelleren ned.
Tine deg opp i ei bøtte med vann.
Strutte med kvister som du bare kan.
Når dagen den kommer så skal du på fot.
Og vann skal du få, men ikke slå rot.
Håpet det er at du spretter med skudd.
Frem til den dagen du hives ut.
Først skal du pyntes med glitter og stas.
Ryr du på gulvet så blir det et mas.
Så får vi se hvor historien ender.
Enda så er vi de beste venner.
Kanskje man skulle prøve med gløgg til Juletreet? Man hører jo om de merkeligste ”kjerringråd” for å få treet til å holde på nålene. Men vi har klart det med vann hittil, så vi satser antagelig på det samme i år 😀
Det er utrolig hvor mye omtanke man får fra nære og kjære når man rammes av lungekreft. Men jeg må innrømme at det er helt spesielt når det kommer hilsen og blomster fra min gamle arbeidsplass, Nexans på Rognan, med gode tanker og hilsener fra både gamle kolleger og alle ansatte.
Jeg har laget mange innlegg om min kjære arbeidsplass, du kan lese litt om du klikker HER
Nå er jeg i ferd med å bli en skikkelig “Matblogger”, men det får man leve med, sålenge mye av tiden brukes innendørs. I tillegg drar det seg til mot Jul. I går gikk det i småkaker, det kan du lese om du klikker HER
Ny dag og andre tanker. Alltid greit å ha en annen type kaker på lur i fryser. Da ser utgangspunktet kanskje sånn ut…
Etter at Madammen har lagt sin velsignede hånd på råvarer og kjøkkenmaskina, så ser det plutselig sånn ut…. En prøvesmakekake er en dyd av nødvendighet.
Da får jeg tillit til å ta meg av stekinga. De skal jo se sånn noenlunde ut, selv om målet slett ikke er det perfekte. Det er med kjøttkaker som med mennesker, det er slett ikke det ytre som er det viktigste. Men i et ubevoktet øyeblikk så stakk Madammen av med halvparten av,, ja, ka farsken kaller man det?,, det jeg skulle steke kjøttkaker av….
Før jeg får sukk for meg, så er hun igang med å bekle en ildfast form med baconskiver, og dekker over med enda mer bacon! Akkurat som jeg ikke gjennomskuer hvor kjøttdeig-farsen har blitt av….
Bare se selv! Men all ære til henne, det var jo et godt forsøk,,,,
Jeg får bare late som ingenting, og steke ferdig kjøttkakene. Men plutselig kjenner jeg varmen fra steikovnen… og du verden.. hva kommer ut derfra…
Det ver DET hun holdt på med ja… En raffinert kjøttpudding! Det er jaggu ikke like greit å få med seg alt, for en stakkars gubbe som har mer enn nok med å holde fokus på en ting om gangen på kjøkkenet!
Men du hellige Maria! Før jeg har fått vaska stekepanna etter kjøttkakestekinga, så står det jammen en diger bolle på benken! Jeg måtte dra av håndkleet for å se hva som “levde” under der!
Her var det Julebrød på gang! Men da slo jeg til for fullt, og grafsa til meg litt deig og fikk trilla ut noen boller i full fart! Pjuhh,, det var i grevens tid…
Det duftet himmelsk, det må jeg bare si 😀 Jaggu ble det enda en kjøkken dag til med Teamarbeid 😀
Det måles og veies og røres og eltes… Heldigvis så er antall sorter omvendt proporsjonal med alder, i alle fall her i huset. Med laktose allergi og diabetes, og en kall som ikke raner kakebokser, så er vi nede på et helt greit nivå. Men litt må vi ha, ikke minst av kosen på kjøkkenet.
Her går det i Colapinner, som vi kaller det. Når barnebarna stikker innom så er det bare det de spør etter.
… og det er helt greit med en sånn en til kaffen.
Men jeg skulle nå liksom bidra litt jeg også, mens hun lagde Colapinner. Men da hadde selvsagt madammen stukket av med min dyrebare ervervelse i Kor sammenheng.
Men hva gjør vel det 😀 Når vi har skotrekk liggende som passer skolten på en gammel kall 😀 Nå skal jeg IKKE falle for fristelsen å bruke det slitte uttrykket: “Alt kler den smukke…” Men klar er jeg med klipa i hånd…..
Madammen hadde selvsagt laget røre til Laktosefrie Krumkaker først, slik at jeg kom meg i steikinga. Men jeg fikk ikke lov å legge ut bilde av røra. Konsitensen og “oppførselen” i jernet, er en smule annerledes.
Men man får det inn i fingrene ganske så fort. Og jeg kan garantere at de er syltynne og like sprø som gamlingen som fikk snurra “Krummen” på de 😀
Selvsagt ville Kjøkkensjefen ha noen KoppKrumKaker også. Det var en liten utfordring, siden de stivnet innmari fort når de kom ut av jernet! Men med en litt stor bolle og bakenden av en sånn greie man bruker for å lage kålrotstappe, så gikk det rimelig greit…
Nå ser de en smule bleikere ut på bildet, enn i virkeligheten. Men vi kan garantere at det er ingen som er helt like, i fasong i alle fall 😀
I dag ble det en liten tur ut faktisk. Bildene ble ikke som jeg hadde håpet. Men gir i alle fall et inntrykk fra “Mitt sted på Jorden”. Skikkelig skummelt ute, det strøes så det holder, men det er en evig kamp med værgudene som prøver å vaske bort strøsanda.
En titt inn mot sentrum
En liten tur ned på kaia..
Opp mot sentrum fra kaiområdet…
En titt mot Vesterfjæra, som vi sa i hine hårde dager…
Et glimt av Bibelparken, det skulle vel passe bra i denne søte Adventstida….
Det ble en liten handle- og knipsetur, men plutselig så var vi hjemme igjen. Sånn ser det ut uttafor her….
Beklager Solfrid, surr med navn er utilgivelig, men nå håper jeg at jeg har fått rettet opp alt 🙂
Denne tiden har vært ganske spesiell her i huset. Men det har varmet. Det har strømmet mot oss av omtanke og varme fra så utrolig mange. Fra nære og kjære er det daglig varme tanker og hilsener. Sosiale medier gjør dette lettere og mulig, og ikke minst spesielt. Men siden jeg har valgt å være åpen, og siden jeg er en aktiv hobbyblogger så har dette tatt uante veier. Jeg vet ikke om jeg klarer å få takket alle oppriktig og godt nok! Men jeg håper det av hele mitt hjerte.
I dag dukket enda en helt uventa pakke opp i postkassa vår. Egentlig burde jeg ha tegnet en vakker figur over gateadressen, men det ble nå et slags bevis på mine tegnetalenter.
På “gammelgubbevis”, så bærer det til med kniv mot tape. Jeg husker godt min kjære far sin evne til å få nervene til våre to sønner til å dirre, når han åpnet Julegavene – en for en – på dette viset!
Her var det jaggu en “ny pakke” inni, det hadde sikkert skapt suksess i hjemmet vårt i sin tid, enda mere tape som skulle kuttes med sirlige bevegelser!
ENDA mer, men denne gangen bare mykt og deilig ”silkepapir” som ikke gav den helt store utfordringen for pakkeåpnemesteren!
De som har fulgt mine blogginnlegg den siste måneden, har kunnet ane all de hjertevarme tanker og hilsner vi har fått. Du kan finne flere av de i arkivet, om du bare går inn på November 2019. Denne overraskelsen kom fra Solfrid og Kari, kanskje mere kjent som “Frodith” og “Karidansen”. To av de aller første bloggerne jeg ble kjent med. Det var de som også lagde i stand det bloggtreffet jeg fikk gleden av å delta på i 2017. Det kan du lese om du klikker HER.
Hjertelig tusen takk fra oss begge! “Livet Illustrert” var bare kjempeflott, og jeg er nødt til å ta med noen illustrasjoner fra boka, for det er ikke tvil om at de traff på en nydelig måte. Klikk på navnene til Solfrid og Kari om du vil ta en titt inn til dem, Frodith – Karidansen.
Boken begynner jo i de spede spebarnsår, men jeg klipper meg inn til møtet med den som kanskje skal bli din hjertenskjære gjennom livet….
Og det blir det, men boka forteller også om mange andre veier det kunne gått.
Men at det går denne veien, i rasende fart, er det ikke så mange alternativer for….
Og der er jo min kjære og jeg nå, plutselig så er det vi som er eldst, i alle fall nesten….
Men enda kan vi sitte i samme huske og gynge i takt!
Boken av Lisa Aisato er vakker og så beskrivende, selv nesten uten tekst!
Tusen hjertelig takk til Solfrid og Kari som fant på dette!
