Jeg gir meg ikke. Har man først lagt ut på en sånn tur, så må man prøve å komme seg hjem igjen… klarer vi det – med stil? Skulle noen ønske å være med fra begynnelsen, så kan dere klikke dere gjennom de tre foregående innleggene –
Det er ikke alt som går som man planlegger. Men jaggu havnet vi i Verdal og helt ute på historiske områder som Stiklestad. Vi hadde ingen tanker om å overnatte på hotellet der. Men det gjorde ikke vondt å bo der, i en kombinasjon av det moderne og det historiske.
Bakgrunnen for den opplevelsen, var at bilen begynte å leke bajas. Faktisk allerede på tur opp mot Dombås. Det resulterte i ganske mange varsellamper, generert av Dieselpartikkelfilteret. Et miljømessig genistrek som har skapt mye frustrasjon. Men dette innlegget skal ikke handle om akkurat det perspektivet.
Vi hadde klart å få diskutert oss til en time på merkeverkstedet i Verdal dagen etter. Det gjorde litt godt å få senket skuldrene, svelget litt bannskap og grums, med denne utsikten.
Våre forfedre fikk ut sine frustrasjoner og “forbannelser” på helt andre måter. Men jeg roet meg ned, og tenkte at det nyttet neppe å gripe til våpen.
Jeg er usikker på om det var bidrag fra de høyere makter, eller noe annet, men om morgenen oppførte bilen seg helt normalt. Etter samråd med merkeverkstedet, kunne vi kjøre videre mot nord. Jeg skal ikke påstå at jeg følte meg helt trygg på beslutningen, men verkstedet hadde “dyttet” oss inn i en allerede fullt belagt dag, så alternativet kunne fort blitt en overnatting til her.
Ryggmargs følelsen skulle vise seg å stemme ganske så bra. Med en stor grad av variert trygghet, og ikke minst totalt fravær av den “godstemningen” i bilen, klarte vi med nød og neppe å komme oss til Mosjøen. Men da var det stopp. Enda et nytt merkeverksted anbefalte ikke å kjøre videre. Så det ble bom stopp her, i krysset mellom E6 og veien til Sandnessjøen.
Heldigvis hadde vi mobilitetsgaranti, etter siste service på bilen. Så det endte opp med en hektisk halvtime, hvor en initiativrik dame fra Viking kom og hentet oss i sin privatbil, og fraktet oss til Avis, som faktisk lå rett over veien for Merkeverkstedet, som etter hvert ville få levert min bil av redningsbil fra Viking.
Dama hadde gitt beskjed til Avis, at hun skulle ta de i nakken, om de vågde å stenge før vi hadde fått rekvirert ut en leiebil. Men vi møtte bare velvilje og hjelpsomhet, så alt ordnet seg – på den måten!
Ikke lenge etter var vi tilbake, og fikk lastet baggasjen over fra vår bil. Egentlig skulle jeg vært sur og forbannet på vår bil i det øyeblikket. Men det var faktisk litt vemodig å forlate den, ensom og alene, når vi omsider satte kursen hjemover.
For de som ikke er kjent, så hadde vi bare 25 mil, cirka, før vi var hjemme. Når vi kjørte over Saltfjellet, slo tanken meg……. Hadde vi rett og slett skjemt bort bilen vår? Siden vi lot den få tur med Hurtigruta sørover….? Den tanken slapp ikke hodet mitt, så hvem vet?
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
