Det kan fort bli mange innlegg og for mye, når man er på sånne steder.
Som Røros.
Her kommer et sammendrag av opplevelser.
Om vår første dag og det ærverdige hotellet, kan du lese om du klikker HER.
Guiden vår hadde fått taleforbud, så vi måtte klare oss helt på hånd.
Men vi er nødt til å ta vandringen i byen i vårt tempo.
Sånn er det bare.
Det gjør at det blir lite kunst og mest kaos.
Neida, det blir akkurat passe av det aller meste.
Vi er ikke pokka nødt til å traske innom hver krok og krik.
Kirka passerte vi både fra og til hotell/spisesteder.
Så der måtte vi innom.
Der inne var det både prektig og mektig.
“La de små barn komme til meg, hindre dem ikke… “
Sånn lyder ordet.
Jeg må si at jeg følte meg som et lite barn under denne prekestolen.
Et lys i sanden virket mer jordnært.
Det er mangt vi kan tenne lys for i våre dager.
Ikke minst “å sette i bås”.
Og båser var det i fleng i Røros kirke.
Vel ute igjen, stusset jeg på denne trappen….
Hvor førte den egentlig…
Den var i alle fall ikke riktig så prangende som prekestolen.
Det var ikke lett å ta bilder i gågata uten å få med fremmede mennesker.
Som kjent, liker jeg ikke å legge ut bilder av mennesker, uten tillatelse.
Og man kan jo ikke fly rundt i gata og spørre om det 😀
Men denne flotte jenta stilte opp.
Til og med i sprit ritualet før middag på Vertshuset på Røros Hotell.
Her er maten, stekt torsk til meg og andeconfit til min kjære.
Beklageligvis fikk anda en stemoderlig behandling på bildet.
Men det forsikres at den var fortreffelig på alle måter.
Stein på stein, bokstavelig talt.
Mye er på skeive og på skrå i Røros.
Naturlig nok i det terrenget.
Det er ikke lett å forestille seg hvordan det så ut i hine dager.
Da reinbukken sparket bort mosen i dødskampen og åpenbarte naturens gave.
Nå står den der og skuer ut over resultatet av oppdagelsen.
Mens vi mennesker trasker rundt på slagg dungene.
Kanskje uten å tenke på det blodslitet som ligger bak hver eneste neve med slagg……
#røros #roros #gruvesamfunn #bergstaden
