Mitt nye jeg..

Jeg har ikke blogget så veldig lenge.. men du all verden så mye man kan bli fristet og BLIR fristet til å begi seg inn på.. er spent på neste.. Nå har jeg begitt meg kunsten i vold.. inspirert at herlige bloggere her inne.. så gjett hvem.. Og hva er mer naturlig med å lage et selvportrett så fort som fyyy.. før noen ber meg gi opp tanken på å etablere meg som kunstmaler 😀


Leer for meg selv..  godt å være litt gal 😀

Er menn asosiale ?

Nå skal ikke jeg påstå at menn eller andre, eller noen som helst er asosiale. Men etter en opplevelse på et stevne nå i helga, så tør jeg påstå at det er kommet dit hen at vi menn er nødt til å være særdeles sosiale i enkelte sammenhenger. Ta bare en titt og døm selv.. 🙂

En tankevekker..

Det er så lett å synes synd på seg selv. Føle og kjenne at alt liksom bare er urettferdig, at man har fått alt av bekymringer i denne verden i fanget sitt. Samtidig så er det godt å vite at det skal så lite til for å sette slike følelser i perspektiv. Det kan være rene tilfeldigheter som plutselig forandrer på alt. Jeg har prøvd å fange en sånn situasjon med noen ord. Bildene har jeg lånt på google. 🙂

En tankevekker.

Det var stille i parken og jeg hadde benken helt for meg selv.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde stirret ut i luften.

Tankene var tunge. Følte meg helt tom. Var tom.

Plutselig ble jeg var noe.

To strålende øyne møter mine i et kort glimt.

Jeg ble så forfjamset og fullstendig satt ut.

Jeg følte jeg stirret, følte meg plutselig så synlig.

Og der, enda en gang. Et vakkert smil treffer meg!

Jeg snudde meg bort et øyeblikk, men måtte bare se.

Jeg rekker å se et glimt av et smil før hun vender rullestolen og kjører bort.

Jeg blir sittende en liten stund, uten å tenke på noe som helst.

Noe hadde forandret seg. Jeg reiser meg og går derfra med lette skritt.

 Hva var det jeg tenkte på for litt siden?

Det er mye som kan bli forandret i en stille stund på en benk i parken 🙂 Ha en nydelig onsdag 🙂

Valgets kvaler

Hadde det bare handlet om mus! Ja du verden så mye lettere det ville vært da. Men så enkelt var det jo ikke. Min gamle mor som jeg har blogget litt om var jo en katte elsker av rang, men hun var jo også en venn av fugler.


Hun bodde jo i generasjonsbolig vegg i vegg med oss, og det var veldig ofte en heftig “diskusjon” mellom henne og katta utendørs. Og spesielt gjaldt dette hennes andre vennskap.

Så en sommerdag når det toppet seg som verst, så måtte jeg bare få noen ord ned på papiret,,

Valgets kvaler.

Min gamle mor, en venn av fugler.

Dit kommer de alle til dekket bord.

Ja, kanskje ikke ugler, blir vel for stor.

Både vinter og sommer lar de seg kalle og friste.

Matfatet rommer de alle.

Men så hendte det triste!

Hun finner en død! Midt i blant smuler av brød.

Men kunne man vente, at noen døde?

Hun skuler på katta, sin beste venninne!

Akk, denne brøde fra sin kjære jente.

Men vil sorgen lindre, og kanskje forhindre flere døde?

Vil hun da velge å lære av det enkle fakta?

Så vond å svelge for fugl og for katta?

Å prise døden, både for den som vil spise, og for den som er føden!

Men nå er det helg, og fugler og katter får styre som de vil, så da satser vi på at det blir en fredelig og idyllisk helg.


God helg rundt om i de tusen hjem… 🙂

De gamle sinn og de gamle ting… Del 2 av 2..

Heldigvis så aner ingen noe som helst om hvordan livet kommer til å bli. Noe kan man påvirke, og noe har man ikke innflytelse på i det hele tatt. Og i forrige innlegget strakk jeg hendene mot himmelen, og selv om vi strekker de mot fuglene så må vi bare ta i mot livets utfordringer. 

Min gamle mor fylte 92 år i mars, og jeg har jo nevnt henne i flere blogg innlegg. Hun er full av humor og har en replikk som kan være svært overraskende og slagferdig. Men hun klarer ikke seg selv på noen som helst måte og har vært på hjem noen år..

Nå har jo vi hatt med demens å gjøre før,og har et helt naturlig og flott forhold til det. Og selv våre barnebarn har et helt greit forhold til det. Så her holder hun til.. 

Og her er rommet hennes.. og møblert med egne møbler. Men det kan vi ta en titt på en annen gang..

Akkurat nå var jeg bare fokusert på en ting på rommet hennes,, nemlig Drømmefangeren..

Og det er ikke tvil om at fantasi, drømmer og virkeligheten flyter i de samme årer når demensen gradvis øker på. Men heldigvis så behandles ikke eldre og demente som denne “damen” som har funnet seg en egen krok på sykehjemmet,,,

Det kan være vanskelig å lese lappen, men det står: “Ikke rør meg, jeg er gammel og skrøpelig nå. La meg være i fred, vær så snill.”

Nei, her får de lov til å bevege seg og delta på de sosiale aktiviteter som er. Og jeg har jo blogget om Bingo, som jeg forresten skal være på i morgen, og er på annen hver torsdag.

Jeg skrev noen ord for et par år siden..i takknemlighet for min kjære gamle mor. Og nå vil jeg dele de med dere..

Du gamle mor.

Du gamle mor, jeg ser som du strever og strir.

Jeg ser dine falmede øyne så gjerne ville.

Ditt blikk former mer enn det ordene gir.

Du prøver å huske, og si, men det blir stille.

Du gamle mor, vi vet hvem du er.

Vi vet hva du var for alle deg nær.

Ennå husker vi stunder og dager.

De glade, de trygge og noen med plager.

Du gamle mor, husken vår gleder og svir.

Nå er det vår tur å være din klippe.

Kanskje vår hjelp er den gleden vi gir.

Som en takk for din omsorg du nå kan slippe.

 Det er jo ikke tvil om at tankene går mer og mer tilbake i tiden, når man blir dement.. og da kan det være greit med ting som minner om de dager..



Mon tro hva som befinner seg på sånne sanserom når “pierdcing og tattoo” generasjonen havner på sykehjem. Kanskje sånne fine ting som  dette her…


Men jeg skal ikke begi meg hen til spekulasjoner om hvordan pleierne ser ut da, får så ung er jeg ikke at jeg kommer til å oppleve det 🙂

Copyright: Jan E. Håkonsen

De gamle sinn og de nye ting… Del 1 av 2.

Nei det nytter ikke å rekke hendene mot himmelen og be om nåde. Ikke for at man blir gammel i alle fall, og slett ikke om man føler seg “voldtatt” av all ny teknologi som overtar alt vi har blitt vant med gjennom et langt liv. 

De aller fleste har jo vært vant til å henvende seg i de gode gamle resepsjoner, ikke minst når man hadde time på sykehuset. Det var liksom både trygt og godt å snakke med et hyggelig menneske i hvit uniform som syntes å ha greie på det aller meste.

Men her overtar teknologien. Det bygges nytt og da skal man klare seg selv. Nå må man være frisk for å legge seg inn på sykehus, i alle fall i hodet. 

Ja dette er den nye resepsjonen på Nordlandssykehuset. Egentlig kanskje ikke så komplisert da, om du husker når du er er født og hva du heter til etternavn. Så er det bare å følge skiltene til den såkalte K – fløy.

Jaggu, dette går jo kjempebra, nesten like før jeg roper “Hallelujah…”..

Og her på ventearealet var det jaggu en ny terminal. Men det var noen gode stoler like ved så jeg satte meg ned der…

Og når du har lagt inn fødselsdato og de første bokstavene så er det bare å vente,, da kommer din tur opp på skjermer på veggene i ventearealet og som sms på mobilen din..


Mens jeg satt der og ventet, så kom det en godt voksen liten mann med stav og kasjett lue rett mot meg og terminalen. Uten betenkning begynte han å legge inn fødselsdato.. Å herrefred tenkte jeg .. mannen er født i 1922. Og jeg trodde jeg var gammel…

Og rett etterpå så hører jeg det ringer, og gubben fisker opp mobilen sin som han aldri skulle gjort annet. Jeg fikk ikke meg til å ta bilde av han..men fulgte litt etter han. Han vandret så trygg og selvsikker mellom glass og betong i helt nye lokaliteter. Der jeg faktisk så sykepleiere være usikre på hvor de kom fra og hvor de skulle…


Men nå er det jo ikke alle som er så heldige å være klar og så frisk i en alder av 92 år som denne karen, og teknologien kan være en utfordring for langt yngre en han.

Jeg husker da touch telefonene kom, og jeg fikk en sms fra en yngre mannlig kollega, hvor det stod: “Jeg elsker deg..”. Jeg svarte høflig at det var jo hyggelig, men om han var sikker på om han mente det.. Det var stille lenge, men så kom forklaringen hans. Ungen hans hadde fått låne telefonen, og hadde klart å finne frem til en ferdig meldingsmal som ble sendt til meg. Leer..så det er ikke bare bare med den teknologien..


For noen av oss så vil nok langt enklere ting enn ny teknologi, som inn sjekk på sykehus og mobiltelefoner ,bli vanskelig når alderen kommer snikende.

Men det skal jeg komme tilbake til… det kommer nemlig et innlegg til som hører sammen med dette. 

Copyright: Jan E. Håkonsen

Bingooooo…..

Jeg har i all år hatt et svært tvilsomt forhold til dette spillet. Men min mor har vært en særdeles aktiv spiller. Jeg kunne ikke for mitt bare liv skjønne poenget med å sitte dørge tause og høre på en uendelig rekke av tall bli lest opp. Inntil noen brøt stillheten med et hyyyl av glede: “Bingoooo”. Mens alle andre i salen knapt klarte å skjule misunnelsen i fjeset sitt, og mumle noe om at vant ikke den personen sist også.

Nå må jeg innrømme at jeg har bare hørt på rykter, jeg har jo aldri satt mine føtter i en bingosal noen gang. Men jeg holdt på å få varige mèn her en gang for mange år siden. Min mor som da bodde i generasjonsbolig i tilknytning til mitt barndomshjem som vi hadde overtatt, skulle spille radiobingo på kvelden. Men så ble hun overraskende invitert i en bursdag. Hun kjærba meg om å spille radiobingo for henne.

Tro meg, jeg prøvde på alle tenkelige og utenkelige måter å komme meg unna, men den gang ei. Det er noen av de verste timene jeg har hatt i mitt liv. Sitte der å høre på tall etter tall bli lest opp. Jeg var forbanna, drittsur og vanvittig nervøs. For tenk om jeg fikk bingo? Eller mamma da, jeg måtte jo bare ringe inn da, hvis ikke så ville hun finne det ut. Tenk å komme på direkten på lokalradioen, JEG ringe inn “Bingooo” – som antagelig har brukt enhver anledning til å rakke ned på det spillet.

Nå må beboerne på Sykehjemmet her ha meg unnskyldt som fremstiller de på denne måten. Men det er ikke enkelt å få tillatelser til å legge ut bilder av mennesker på nettet, så jeg måtte manipulere  litt ( – les: stjele noe på nettet). Men jeg håper ingen rapporterer om det til noen skumle instanser et sted.

Men man blir jo ikke yngre med årene, det vet jeg alt om som har rundet den såkalte “middagshøyden”, ja og sikkert både “ettermiddags kaffe og kveldshøyden” også. Så min Bingo frelste mor havnet på Sykehjemmet. Og der var det jo Bingo, inntil den kommunale sparekniven skar den tvert av budsjettet til Sykehjemmet.

Hoff, det bildet der ble vel i overkant av dramatisk. Men selv for meg, en innbarka Bingomotstander, og som slett ikke ble mindre etter den seansen med Radiobingoen, kjente en intens svie i hjertet. Bingoen var jo ukas høydepunkt for min gamle mor på snart 91 år. Nå må det legges til at bingoen på Sykehjemmet bar jo mye større preg av et sosialt aktivitets tilbud, enn den tradisjonelle og kommersielle greia. Ta nå bare en titt på bildene under.

Jada, jeg kan vise bilde av min mamma. Nå er det jo ikke sikkert hun husker at jeg spurte om lov, men for sikkerhets skyld så snudde hun seg i gjerningsøyeblikket. Men nå skal det vel godt gjøres at hun ser innom bloggen min.

Det gjelder jo å få dekket til alle tallene i vannrette rekker. Og da spiller man en-rekke, to-rekke, tre-rekke, fire-rekke og fullt brett til slutt.

Det er ganske fullt rundt bordet selv om det ikke vises så godt av sine naturlige grunner. Og kaffe og kaker hører med.

Og det er selvfølgelig premier også, ikke de store dyre men akkurat sånn at regnskapet går i null.

Så hva gjør man da? Når den kommunale sparekniven får det til å svi selv i en innbarka Bingomotstander? Joda, man takker ja når noen driftige herlige damer i godt voksen alder bestemmer seg for å ta “Bingoen” i sine egne hender, og spør om jeg har lyst til å bli med.

Så der er jeg, som medhjelper på Bingo på Sykehjemmet. Den innbarka Bingomotstander ender jaggu opp som Bingovert. Er ikke verden rar så er jeg det.

Moralen må vel da bli: “Tro ikke at det som er den evige sannhet i dag er den samme som den som vil være det i morgen”.

Takk for titten og god helg 🙂

Lykkens symbol, med smil og humor.

– Mamma, jeg fant en hestesko i dag.

– Neimen så fint vennen, det betyr lykke.

– Nei det er veldig trist mamma.

– Hvorfor mener du det?

– Jo jeg tenker på den hesten som løper rundt i bare sokkelesten.

Nå er jeg jo ikke så sikker på at det var så veldig synd på den hesten. Men gutten hadde tydeligvis vært lykkeligere om hesten hadde hatt skoen og ikke han. Det forteller meg at lykke så langt fra er det samme for alle mennesker. Men i følge historien så har vi mennesker alltid hatt et behov for å symbolisere lykke gjennom ulike ting og gjenstander.

 Jeg er antagelig en sånn passe artig turkamerat om våren og sommeren. Jeg har en utidig uvane til å gå og stirre ned i veikanten å se etter fir- og femkløver. Jeg må antagelig ha et «øye» for akkurat det, for jeg finner mange på en sånn tur, uten å stoppe opp. Bare for å knipe av dem jeg får øye på. Men barnebarna er nå sånn passe fornøyd, når de utbryter: «Farfar, du finner jo bestandig firkløver og ikke vi?» Hvorfor kan ikke sånt egentlig gå i arv? Jeg bare spør. For det er ikke alt barnebarn spør om som er like lett å svare på.

Jeg har ikke tenkt å liste opp alle lykkesymboler, men siden det går mot vår så må jeg ta med Marihøna. Her i nord går vi jo flere måneder uten å se snurten av innsekt. Så vi får jo mer eller mindre fnatt når insektene våkner til liv om våren og sommeren. Det er vel det nærmeste vi kommer sydlandsk temperament når mygga herjer som verst. For ikke å snakke om når veps eller klegg blir skikkelig selskapssyk. Da blir det fart i et ellers labert temperament. Men jeg har til gode å se noen «klaske» til ei Marihøne når den lander på hånden eller i nærheten. Da våkner helt andre følelser til liv.

Men hva i alle dager, «Ull læsta». Hva har nå de med lykke å gjøre egentlig? Nå var jo den lille gutten ulykkelig når hesten sprang rundt i bare «læstann». Men nå kom jeg plutselig på hvor tanken på «læsta» kommer fra. Det ligger et gammelt rim og «gnager» i bakhodet. Nå kan det kanskje tolkes en smule «på kanten» av sarte sjeler. Men jeg må bare ta sjansen på å få det ut likevel, det gir i alle fall meg mer lykke enn det skal ligge der bak i hodet å gnage. Men nå er det på dialekt da, men det håper jeg går bra.

Morrasyn.

 

È ser dette vakre og hærlige syn.

Ikke på film eller dagsrevy’n.

Kvær einaste mårra det åpenbares.

Det è næsten sånn at det må forklares.

Det skjedde jo først førr så længe sida.

Det va jo litt anna på den dær tida.

No har è sett det så mange ganga.

Oversett også, når è va på vranga.

Det betyr ikke nokka kor hænne det skjer.

Uansett årstid og uansett ver.

Det è bærre nokka som ligg der og ulma.

Som aldre sløkkes, mæn heller svulma.

Tænk å få kjenne det dag etter dag.

At gloa den tennes med vælbehag.

Det skjer sekkert andre, også førr præsta!

Når ælsklingen sett dær i nattsærk og læsta!


Nå har jeg ingen tro på at «læsta» skal dukke opp som en gjenganger blant definerte lykkesomboler. Men jeg har tro på at lykken kanskje er nærmere enn man tror, og ikke alltid ser ut som man forventer og innbiller seg.

Men for å være på den sikre siden, så tar vi med oss «læstann» også til sydligere breddegrader. Det har vi bevis på J

Takk for titten J

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Optimisten og Pessimisten.


Om det er noe vi i nord er flinke til, så er det å snakke om været. Og det gjør vi hele året og i alle slags sammenhenger. Været har reddet mang en samtale som ellers ville ha blitt ganske så pinlig. Og så mye vi vet om været, det vrimler jo av hobby meteorologer i alle samfunnslag. Og de holder til i begge grupper, både som Pessimister og Optimister.

Men både Optimister og Pessimister ønsker jo egentlig at dager om våren og vinter og sommer skal være sånn som dette:

Vår i fjellet.

Sommer sola sier god natt 🙂

Vinteren på sitt beste.

Men Pessimisten er jo bare nødt til å ta sine forbehold, og ville kanskje sagt det på denne måten:

Snipp, snapp snute.

Våren, denne intense tid.

Noen få dager fylt av forandring!

Som tenner et gnistrende håp i natur og mennesker.

Et inderlig håp, som sakte slukner i våte sommerdager.

Og forsvinner under havskoddas kalde og klamme svøpe.

For å bli begravd i dunger av tung snø som kveler håpet om en ny vår.


Men blir det vår i år? ,, sikkert ikke…..

Hvor i alle dager forsvant sommeren…?

For en vinter, bare speilis og elendighet, sukk…

Men heldigvis så er det mange Optimister, som vet at før eller siden så blir det bra. Bare man venter lenge nok. Selv om det av og til kan røyne på selv for Optimistene.

 

Naturens herlighet.

Å, du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår, ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer igjen og igjen!

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, den kommer, den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur.

Suger til seg hver eneste dråpe. Dagene går.

La oss endelig håpe, at regnet snart er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Men hva skjer? Det regner jo bare mer og mer!

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakre bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur, bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei!

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på det som er borte.

Nei, la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld.

Om det snart er vår, den herlige vår som kommer hvert eneste år.

 

Men hvordan været blir vet man jo som kjent først i ettertid, så det er kanskje det beste å nyte det man har til enhver tid, og håpe at det blir omtrent som dette, både vinter og vår og sommer. Og Håpet gjelder jo både Pessimister og Optimister.

 

Fjellheimen i vinterskrud..

Vårsola titter frem.

 


Litt tidlig å sette seg på kaia og nyte utsiktten…


Vårbekkene klukker..

Dette får tale for seg selv..

Kan det bli bedre en varm sommerkveld…

Jeg ønsker alle, både Pessimister og Optimister det beste for året 2015, når det gjelder både vær og alt annet 🙂