Du er aldri beredt…

Det er så uvirkelig når det skjer.

Når du skjønner at alvoret runger.

Når du hjelpeløst bare ser.

Og merker angsten stikke i lunger.

Du kjenner du står ved din egen side.

Paralysert mens pusten din svir

Du hater å se din kjære lide.

Du hater å føle den smerten det gir.


Det er natt og mørkt men heldigvis så har vi en nær og effektiv ambulansetjeneste..


Jeg prøver å feste blikket på noe, ser meg rundt og føler meg veldig hjelpeløs..
Det bærer til Bodø med flinke ambulansefolk, og uten blålys men det går fort…

På akutten, hvorfor har jeg aldri likt meg på sykehus? Det er kanskje ikke rart heller.. Og hva er klokka..


Jeg føler meg tryggere. De er så profesjonelle, alt går så stilt og kontrollert for seg. Jeg kan se meg litt rundt..


Blanding av gammelt og nytt og det investeres,, også med tanke på unger..


Jeg trekker et lettelsens sukk, alt ser bra ut så jeg får beskjed om at jeg kan gå på Sykehushotellet.. lange og stille korridorer..


Men det var jo allerede blitt frokosttid. Jeg håper min kjære får en god frokost før hun kan sove litt.. Men jeg går ikke tilbake for å sjekke..


Enda godt de hadde en ledig seng noen timer på sykehushotellet, det må jeg bare innrømme…


Noen telefoner og sms for å informere om situasjonen, og noen timers søvn, som kommer det et smil og en sms fra min kjære, vi kan dra hjem… En kjapp lunsj på tur for å hente henne…


Vi tar toget hjem. Værgudene gjør oss i alle fall spill levende, det regner og blåser både vannrett og loddrett.


Men det er godt å sitte på toget, holde hender og tenke gode og varme tanker.. og vi er på tur hjem…

 

 

 

Til mamma og svigermor…

Når regntunge søndager ikke inspirerer til noe aktivitet ute, så er det greit å tenke litt. Og når man er så gammel som meg, og er så heldig å ha min mor ennå, så falt mine tanker på henne i dag. Madammen og jeg er jo på sykehjemmet annen hver dag og besøker henne. Og vi har også tatt henne med ut noen ganger når været har tillatt det. Her er vi riktignok utenfor Sykehjemmet, men likevel..


Tankene i dag gikk merkelig nok til hender. Et håndtrykk, en hånd som stryker over hår eller kinn, det er faktisk en følelse som sitter lenge i. Og når jeg har fått hatt min mamma i snart 68 år, så er det blitt noen timer med hånd kontakt. Og madammen og svigermor har vært som mor og datter fra første dag. Så i en stille stund i dag, så kom disse ordene ned på papirarket..

 

 Hender og øyne.

Jeg ser dine hender, så kjente og kjære.

Alltid de var der, tilstede og nære.

Som stille ord de viste meg vei.

Om jeg var glad eller sliten og lei.

 

Nå er de gamle og slitne som deg.

Men aldri de glemmer å tenke på meg.

Stille de lister seg inn i min hånd.

Og knytter et evig uslitelig bånd.

 

Hender og øyne, forteller som ord.

Forteller i stillhet om årenes spor.

Hender som holder med sviktende kraft.

Blikket som sløres men ennå har makt.

 

Jeg holder din hånd og klemmer med glede.

Nå er det vi som skal være tilstede.

Jeg ser dine øyne glimte i smil.

Aldri din hånd eller blikk skapte tvil.

Tekst og bilder: Jan Håkonsen

To blog or not to blog…

Nå har ikke jeg blogga veldig lenge, og det er jo rene tilfeldigheta at jeg begynte med det i det hele tatt. Men det har vært moro og jeg kommer nok til å fortsette en stund. Det er mange herlige blogger, og mange flotte mennesker som engasjerer. Nå rekker ikke jeg å se innom så mange andre blogger enn de jeg følger.. Men jeg har jo sett litt da,, men når man sitter i sitt lille “bloggeglasshus” så skal man ikke mene for mye om andre som blogger…


Nå er det vel neppe helt optimalt at en gammel kall som meg hiver seg på blogging. Men gjort er gjort. Men at unge gjør det, er jo helt normalt. Men det er sikkert av helt forskjellige årsaker.

Og jeg kjenner ei jente på 16 år, jeg er faktisk “gammelonkel” til henne. Hun har blogget lenger enn jeg, og jeg må si jeg er imponert over hennes mot og åpenhet. Hun har hatt utfordringer i fleng i oppveksten, men møtt de med pågangsmot og blitt sterkere og sterkere dag for dag. Om du har lyst så ta en titt innom henne da vel…

 

HER

Men er jo nettopp begynt på Videregående, så det har vel ikke blitt så mye blogging de siste dagene. Og skolen er jo det viktigste, men når stunden er der så kommer hun med gode innlegg som vekker både engasjement og følelser. Så får vi følge med at hun ikke blir sittende utover natta 😀


Lykke til med bloggen og ikke minst med skolen og dine valg i livet fremover. Klem fra en “gammel-onkel-blogger”

Når folketallet dobles..

De fleste steder har vel sine dager. Og det har vi også her i bygda. Ei lita bygd, som i areal bare er like stor som Vestfold. Tenk det dere.. men hvor det er under 4000 fastboende. Men gremmes vi over det.. nei så langt der i fra… Vi feier våre dager.. og på dette opplegget så er det snakk om 30 år.. Ja nå har det sneket seg inn en 100 åring på kaka.. nemlig Nexans, men det kommer jeg tilbake til..

 


Sånne dager er jo full av fest og moro,, boder og leker og mat og alt de aller fleste setter pris på … Jeg slenger ut noen bilder i villa her. jeg tok jo et par hundre i løpet av helga..


Og så en miks av forskjellige boder og styr.. Dette går vel igjen på lignende tilstelninger over det ganske land…



Jeg skal laget et eller to innlegg til rundt dette temaet, det blir jo så alt for mye å sette alt sammen i et. Så dere må pent vente til neste kommer. 😀 Leer,,  men først skal jeg følge opp de spenstige håndballjentene som ikke bare tenker på trening.. men også på økonomi og dugnad. Når mye positivt skjer i bygda og patriotismen bobler, så er det nesten som man stiger til værs….

Ha en vakker mandag alle sammen – Alle bildene er tatt av meg 🙂

 

Jeg aner et seiersbrøl.. I dag og i mårra braker det løs

I dag, lørdag 24.oktober klokken 18.00, og i mårra klokka 12.00 spilles de to første hjemmekampene.. møt opp og fyll hallen til randen… 😀

Dette innlegget lagde jeg i august, men NÅ er det en realitet…

For over tyve år siden så kokte det i den lille bygda jeg bor i.. Ja,, faktisk så ble en hel landsdel revet med. Sjarmert og overveldet av innsats og vinnervilje hos damelaget i håndball. Jeg lagde et lite innlegg som forteller litt av historien, det kan du lese HER

Men så stilnet det.. banen ble tom og ekkoet fra seiersbrølene døde hen,,,


Men nå aner jeg at noe er på gang..  Noen særdeles ambisiøse jenter fra indre Salten har bestemt seg..


Og de har Rognan Idrettslag i ryggen.. og stiller for første gang på mange år, med damelag i andre divisjonen i Nord Norge..

Aner jeg en betenkt trener i bakgrunnen…. ??


Nei jeg tror heller han aner at her er noe stort på gang..  og at han aner at det atter en gang skal bli som det en gang var..

Nei i alle dager.. vi snakker da faktisk om heltente jenter fra Midnatt solens land.. da MÅ det jo se ut på dette viset..


Jeg var ikke tilstede selv i hallen i går,, men det var mitt kamera og i hendene på Frank Marius Pettersen.. Så jeg har ikke fått snakket med jentene om å vise bilder. Så jeg velger å ta med de som viser minst tydelig hvem som er avbildet. Men over ser dere innsatsen fra midten..  og her kommer det fra venstrekanten..


Og så kommer det fra høyrekanten..


Jeg er så langt fra ekspert på håndball. Men jeg har litt erfaring med suksess.. Og jeg er spent.. veldig spent og aner noe stort..

Jeg vet at jentene er veldig spente.. støtteapparatet er enormt spente.. og noen spenstige sponsorer som stiller opp er mer enn spente.. så nå er det DIN tur å bli spent på om dette går mot Suksess … Og du kan spørre jentene.. de er å finne i parken i sentrum under Rognandagene i helga..  Her et sted…..


Og klarer vi sammen å finne tilbake til det engasjementet,, den elleville jubelen som en gang var.. da er jeg sikker på at vi har… “The key to success”,,


Jeg ønsker Rognan Idrettslag og det nyetablerte Damelaget i håndball lykke til. Dette blir moro 😀


De gjorde det umulige mulig, kan det bli gjentatt.. ?

Man måtte være tilstede og midt opp i det for å skjønne det. Det var nesten utrolige opplevelser som vakte oppsikt langt utenfor de indre kretser. Ut fra ingenting, vokste det frem en uforklarlig entusiasme og engasjement rundt håndball i ei lita bygd UTEN noen idrettshall og med elendige treningsmuligheter.

Jeg kommer til å klippe litt fra aviser og kommentarer fra perioden 1977 – 1985.


Sesongen 1977/78 tok Rognan kretsmesterskapet i klassene 13 år, 15 år, 17 år og dameklassen. For damelaget sin del betydde dette kvalifiseringsspill til nordnorsk 2. divisjon. Laget reiste til Sørreisa og slo Tromsdalen IL 8 -9!! I avisen Nordlys kunne en lese 28. mars 1977: «Egentlig er Rognans prestasjon langt større enn 2. divisjonsbilletten tilsier. Rognan er et lite sted uten idrettshall. Rognan-damene trener i et samfunnshus som egentlig er stedets kinosal. Hva størrelsen angår er det om lag en tredjedel av en håndballbane. Å få fram et håndballmiljø i bygda og i tillegg et damelag i landsdelen toppdivisjon er en prestasjon det står respekt av.»


Dette er en del av de jentene og trenerne som klarte å realisere visjoner og drømmer frem til et fantastisk miljø og resultater. Det var helt sikkert andre med på ferden i denne perioden, men det er ikke det som er det viktige, men hva de klarte å få til sammen! De var faktisk NESTEN på tur til å rykke opp i eliteserien/1. divisjon i Norge.

Kvalifisering til norsk 1. divisjon 28. og 29. mars 1981 mot Lisleby og Fjellhammer, begge lag fra Osloområdet. Det ble tap mot Lisleby 17 – 12, men seier over Fjellhammer 15 – 16. Helgen etter var det klart for returoppgjør i Bodø. Berit Hansen hadde fått rødt kort i kampen mot Fjellhammer, og måtte derfor stå over denne kampen i Bodø. Rognan tapte begge kampene; 11 – 19 mot Lisleby og 11 – 18 mot Fjellhammer. Likevel – lærerikt for Rognanspillerne og god reklame for bygda.


Et minne som står som spikret i granitt, er den stemningen som var i den gamle “Oppblåsbare Idrettshallen”. Ja du leste riktig. Det ble innkjøpt en plasthall til kr 50.000,- som ble fraktet opp fra STK Skien på ca 10 lastebiler, og som ble montert over en asfaltert håndballbane. Hallen ble holdt oppe av luftrykket fra to vifter på 1,1 kw.


Det kunne vært skrevet, og burde sikkert vært det også – mye om denne perioden i Håndballmiljøet i Saltdal. Men alt har en ende, og i damelaget ble lagt ned rundt 1998.

Men NÅ har en gjeng med engasjerte jenter og stab rundt, mobilisert store visjoner og drømmer, og ønsker å gjøre det umulige mulig enda en gang. Så følg med,, dette kan bli utrolig spennende..

Her får du LINKEN til hjemmesiden til Rognan Idrettslag på Facebook. Det kommer en nærmere presentasjon av planer og laget etter hvert 🙂

Jeg gleder meg i alle fall 🙂

 

 

Mitt nye jeg..

Jeg har ikke blogget så veldig lenge.. men du all verden så mye man kan bli fristet og BLIR fristet til å begi seg inn på.. er spent på neste.. Nå har jeg begitt meg kunsten i vold.. inspirert at herlige bloggere her inne.. så gjett hvem.. Og hva er mer naturlig med å lage et selvportrett så fort som fyyy.. før noen ber meg gi opp tanken på å etablere meg som kunstmaler 😀


Leer for meg selv..  godt å være litt gal 😀

Er menn asosiale ?

Nå skal ikke jeg påstå at menn eller andre, eller noen som helst er asosiale. Men etter en opplevelse på et stevne nå i helga, så tør jeg påstå at det er kommet dit hen at vi menn er nødt til å være særdeles sosiale i enkelte sammenhenger. Ta bare en titt og døm selv.. 🙂

En tankevekker..

Det er så lett å synes synd på seg selv. Føle og kjenne at alt liksom bare er urettferdig, at man har fått alt av bekymringer i denne verden i fanget sitt. Samtidig så er det godt å vite at det skal så lite til for å sette slike følelser i perspektiv. Det kan være rene tilfeldigheter som plutselig forandrer på alt. Jeg har prøvd å fange en sånn situasjon med noen ord. Bildene har jeg lånt på google. 🙂

En tankevekker.

Det var stille i parken og jeg hadde benken helt for meg selv.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde stirret ut i luften.

Tankene var tunge. Følte meg helt tom. Var tom.

Plutselig ble jeg var noe.

To strålende øyne møter mine i et kort glimt.

Jeg ble så forfjamset og fullstendig satt ut.

Jeg følte jeg stirret, følte meg plutselig så synlig.

Og der, enda en gang. Et vakkert smil treffer meg!

Jeg snudde meg bort et øyeblikk, men måtte bare se.

Jeg rekker å se et glimt av et smil før hun vender rullestolen og kjører bort.

Jeg blir sittende en liten stund, uten å tenke på noe som helst.

Noe hadde forandret seg. Jeg reiser meg og går derfra med lette skritt.

 Hva var det jeg tenkte på for litt siden?

Det er mye som kan bli forandret i en stille stund på en benk i parken 🙂 Ha en nydelig onsdag 🙂

Valgets kvaler

Hadde det bare handlet om mus! Ja du verden så mye lettere det ville vært da. Men så enkelt var det jo ikke. Min gamle mor som jeg har blogget litt om var jo en katte elsker av rang, men hun var jo også en venn av fugler.


Hun bodde jo i generasjonsbolig vegg i vegg med oss, og det var veldig ofte en heftig “diskusjon” mellom henne og katta utendørs. Og spesielt gjaldt dette hennes andre vennskap.

Så en sommerdag når det toppet seg som verst, så måtte jeg bare få noen ord ned på papiret,,

Valgets kvaler.

Min gamle mor, en venn av fugler.

Dit kommer de alle til dekket bord.

Ja, kanskje ikke ugler, blir vel for stor.

Både vinter og sommer lar de seg kalle og friste.

Matfatet rommer de alle.

Men så hendte det triste!

Hun finner en død! Midt i blant smuler av brød.

Men kunne man vente, at noen døde?

Hun skuler på katta, sin beste venninne!

Akk, denne brøde fra sin kjære jente.

Men vil sorgen lindre, og kanskje forhindre flere døde?

Vil hun da velge å lære av det enkle fakta?

Så vond å svelge for fugl og for katta?

Å prise døden, både for den som vil spise, og for den som er føden!

Men nå er det helg, og fugler og katter får styre som de vil, så da satser vi på at det blir en fredelig og idyllisk helg.


God helg rundt om i de tusen hjem… 🙂