Nå har jeg ikke laget innlegg på noen dager. Idag så jeg innom arkivet på bloggen. Da dukket det opp noen minner. Minner som dekker et spekter av følelser i livet. som alle oss kommer i befatning med. Sånne stunder ender av og til opp med et rim.
Dette er fra den tiden min kjære var svært syk, og innlagt på Nordlandssykehuset i mange uker. Ingen av oss syns det var unaturlig at jeg av og til krøp opp i senga til henne og bare lå der og holdt omkring.
Nå er jo dette skiltet kommet opp i inngangspartiet, så kanskje noe er forandret? Men sluttet jeg å legge meg i senga? Ikke snakk om!
Ombygging og nybygging av sykehuset var jo i gang den gangen, og det var lett å gå seg ”vill” i alle ganger og korridorer.
Det gjorde jeg særlig en gang, når jeg gikk i mine egne tanker. Og da skjedde dette….
Preget av egne og sårbare tanker.
Jeg går mellom syke og sørgende sinn.
Jeg kan ikke ta på de hjerter som banker.
Jeg kan ikke klemme de skjelvende kinn.
Plutselig våkner alle de sanser,
Som sløves av vandringer fra og til.
Jeg gikk visst litt feil, og lytter og stanser.
Blikket mitt fanger inn gleder og smil.
Kvinnens unike og gudskapte gave.
Skaper og gir av seg selv til nytt liv.
Det vokser seg frem i en smilende mave.
Det kan ikke skjules, det er ingen tvil!
Spenningens venting, det sparker og lever.
Et liv skal gi liv til et barn på vår jord.
Det fødes til liv i smerter og gleder.
Og møter en kjærlig og givende mor.
Midt iblant sykdom og såre skjebner.
Du ser dette vakreste håp på vår jord.
I øyeblikks glede du sårheten glemmer.
Blendet av blikk fra den nybakte mor.
Vi har jo vært på sykehuset mange ganger etter den tid, men ikke på den måten. Men ombygginga har fulgt oss, og helt sikkert mange andre. Her er noen innlegg om akkurat det. Om du har lyst å lese, så klikk HER og HER.
Men det ser jo ut til å bli veldig bra, det kan du lese ved å klikke HER.
Mitt fantastiske liv “til sjøs” begynner i Stavanger i 1966. Da mønstrer jeg på Skoleskipet Gann.
Det er en tid jeg aldri glemmer, selv om uttrykket “Gann, Gann aldri fra land”, stemte ganske bra. Men vi hadde to tokt, det ene med gaster fra Madla som skulle til Haakonsvern i Bergen. Den andre til Edinburg i Skottland. Der stod jeg til rors det meste av turen fordi 95% av de andre guttene var rimelig sjøsyke.
Gann eksisterer den dag i dag, men er et annet skip da. Klikk deg inn på deres facebook side – HER
Jeg har ikke hatt kontakt med noen av mine medelever siden den gang. Det er litt synd, for vi var flere som ble gode venner. Om noen kjenner noen som drar kjensel på noen her, så ta gjerne kontakt, Jeg var en av de eldste ombord, hele 18 år. Jeg fikk faktisk fungere som hjelpelærer i engelsk.
Det var jo en kristen organsiasjon som stod bak Gann, så det var ikke unaturlig å delta på et bibelstudie. Men det hadde jeg slett ikke vondt av.
Jeg mønstret på hos M/S Sydfonn (en gasstankeer) hos Sigval Bergesen d.y. , rett fra Skoleskipet Gann. Det ble min første flyreise fra Sola via Paris og til Marseille. Omtrent hele mannskapet skulle byttes ut, og jeg reiste sammen med en skokk med fullbefarne sjømenn fra Vestlandet. På mitt knappe år til sjøs, så var jeg innom Italia, nesten alle land i Sør Amerika, gikk rundt via Magellansstredet og Panamakanalen. Vi var innom Jamaica, Mexico og et par steder i USA, blant annet New Orleans, hvor jeg mønstret av. Jeg jobbet meg over Atlanteren på et søsterskip. Krossfonn.
Jeg mønstret jo av for å utdanne meg til Telegrafist. Jeg kom inn på Tønsberg Sjømannskole. En gammel, ærverdig bygning. Der gikk jeg skoleåret 1967 – 1968. Ovenfor er mine medelver, som jeg heller ikke har hatt kontakt med på disse årene. Om noen kjenner noen, så ta gjerne kontakt. Det er jo bare litt over 50 år siden 😀
Jeg fant en nettside som forteller litt om historien til skolen, klikk HER
Jeg har jo bevis på at jeg ikke prater tull akkurat nå, så ikke prøv deg 😀 Her er også fartstida ombord i gamle KNM Valkyrien med, også kalt “Kystens Skrekk”. Der var jeg telegrafist i nesten et år. Det var jo 15 måneders tjenestetid i Marinen. Legg merke til “personlige data” – der står det vitterlig at jeg er 1.70 høy 😀 Valkyrien var en av Marinens mest aktive skip. Vi fartet fra Tyskland i sør til Svalbard og Bjørnøya i nord. Valkyrien endte opp som spiker i lenge etter, men jeg mener en ny båt fikk samme navn.
Før jeg slapp til som telegrafist på Rekruttskola, så måtte jeg gjennom ”rekruttskola” på Madla i Stavanger, Da fikk jeg være med Gann over til Bergen og Haakonsvern, slik jeg en gang selv var med å frakte gaste. Offiserene ordnet faktisk lugar til meg, noe ingen andre fikk på overfarten.
Det er 16 gang denne blir laget, og det i et samarbeid mellom flere sentrale aktører.
Men i år er første gang det har vært presentasjoner også utenfor Bodø. Selv en gammel kall som meg måtte jo ta turen for å høre på ”ståa” i Nordland.
Erlend Bullvåg har vært primus motor for Indeks Nordland i alle år. Få kjenner vel Nordland og alle deler av vårt langstrakte fylke, bedre enn han. Her er han i sitt ess med å formidle “Pulsen På Nordland”, sammenlignet med snittet i Norge,
Det aller beste er at du tar turen innom “Indeks Nordland” og ser og leser. Klikk HER så kommer du rett inn.
DNB er en sentral samarbeidspartner, ikke minst i presentasjonen av Indeksen. Her er de to sentrale personene, Erlend Bullvåg fra Handelshøyskolen/Nord Universitet og Liv Bente Kristoffersen, Banksjef i DNB.
Jeg begynte å blogge i 2015, mer eller mindre uten noen tanker og planer om hva ,eller hvor jeg ville med det! Ganske så fort så oppdaget jeg andre bloggere. Noen orket faktisk å lese mine innlegg, og til og med komme med kommentarer! Da fant jeg ut av dette med “følgere”.
En av de første jeg fikk sånn “følgerkontakt” med var Karidansen. Hun kom med noen innlegg som ikke akkurat roste menn opp i skyene! Men jeg følte meg ikke truffet, snarere fasinert! Etter hvert så har vi fortsatt å følge hverandres innlegg. Det er bare slik at enkelte blogger fenger mer enn andre. Men det sier seg selv at det er begrenset hvor mange man kan følge like tett.
I sommer så tok Karidansen (til venstre) og Frodith initiativet til et Bloggtreff i Oslo. Tilfeldigheten gjorde at madammen og jeg befant oss i Oslo akkurat på det tidspunktet, Vi bor jo tross alt 120 mil unna. Som eneste hane i kurven så tok jeg sjansen på å møte opp ved Tigeren på Jernbanetorget!
Nå på onsdag kveld så sitter madammen og slapper av på hotellrommet i Oslo. Hotellet ligger like ved Jernbanetorget og Tigeren. Vi har vært og tråkka litt vel mye rundt i byen. Da tikker det inn en overraskende melding på Messenger. Meldingen er fra Karidansen.
Hun har, som riktig er, registrert at madammen og jeg er i Oslo disse dagene. Spørsmålet er om vi har lyst å treffes neste dag. Det er jo ikke ofte man har anledning til å treffe Bloggvenner, så jeg sier selvsagt ja. Madammen foretrekker å ta det med ro siden vi skal gå til Folketeatret på kvelden, og en nyoperert fot er ikke like begeistret hvis det blir for mye tråkking. Jeg er jo spent, for jeg fikk jo ikke snakket med henne under bloggtreffet.
Vi fant oss en kafè og satte oss ned. Og du verden som praten gikk! Men vi rakk å ta noen selfier. Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner Karidansen gjennom Bloggen, men det skrevne ord forteller mye, om man leser nyanser. Så det var ingen fremmed jeg møtte. Tvert i mot. Karidansen var åpen og utrolig lett å være sammen med. Jeg tror ingen av oss “sorterte ut” hva vi ville, og ikke ville snakke om. Samtalen gikk usensurert og lett, så tida fløy fra oss.
Hun har jo tatt et stort steg i livet sitt med å flytte inn til Oslo. Det kom overraskende på meg, og kanskje mange andre. Men når jeg tenker etter så har hun tatt mange “nye” steg siden 2015. Karidansen er ei flott og selvstendig jente, som kanskje ikke vet nøyaktig HVA hun vil, men som meget godt vet AT hun vil.
Jeg gleder meg masse til å følge med på hva som skjer videre med Karidansen. Vil du ta en titt inn på bloggen hennes så trykk HER.
Tusen takk skal du ha for at du tok kontakt og lykke til videre på nye skritt i livet ditt. PS Denne “Høstpynten” er fra Jernbanetorget. 😀
