Drit førrbainna….

Vi knytta nævann og trua mot himmel.

Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.

Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.

Men tause som grava, e svarann vi fikk. 

Værgudann flire, og slæng på en regnskur.

Så husann kan speiles i gjørme og vann.

Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.

Mæn vi står han av så godt som vi kan. 

Alt går i dass av drømma og plana.

Om blikkstille daga her oppe i nord.

Sjøl musa og rotta ligg der og glana.

Der rompa skal være når trangen bli stor!

Blomster i tåra kan røre de fleste.

Men trur du han bryr seg, han værguden her?

Kanskje han tålmodet vårres ska teste.

Sjå ka vi tål’ før vi pakka og fer?

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

#verguder #værguder #dritforbanna #lavtrykkinord #yr #storm #nrkværet #frank

Som en vænn som kjæm…..

Ho skin, over folk og hjæm.

Over bygd og by. 

Over store og små.

Hos skin, som en vænn som kjæm.

Fræm fra fjell og sky.

Som ho alltid må!

Ho e så fin, når ho kjæm.

Så vakker og ny.

Som stråla som få.

Ho e så fin, som en vænn stekk fræm.

Så stolt og kry.

Som du stole på.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Koke suppe på en spiker….

Det er vel ikke helt sant.

Det som ER sant, er at vi kokte kjøttsuppe i går.

Det er også sant at det har vært labert med blogging på meg.

Så i kvelden i går, scrolla jeg i  arkivet.

Og fant dette innlegget….

Ironisk….. ? 

Så det blir som å koke suppe på en spiker.

I dobbelt forstand…

Ikke sant  ?

Selv om det meste er omskrevet…..

*******

“Et Suppeoppkok fra 15  januar 2017”

Vi kokte kjøttsuppe i går, og satte den ut på terrassen for å kjøles ned.

Men jeg glemte den ute når vi gikk og la oss…

Da skjer det mystiske ting….

Når suppa blir leken og erten.

Da bør du løfte på stjerten.

Kan hende at andre får ferten. 

Så suppa forsvinner som fjerten.

Duften blir fanget av vinder.

Uten å åpne på grinder.

Alt liksom sporløst forsvinner. 

Smilet ditt blekner og stivner.

Men se, hva er det som blinker?

Dette er ikke for sinker.

Se bare hanken som vinker.

Så bra at den slett ikke stinker.

Suppegjøken som fant på dette.

Skremme gubben helt fra vette’.

Var det med viten og rette ?

Suppa fraus, så jeg måtte svette ?

Mens frossen suppe tiner i vask.

Uten skjenn og uten en dask.

Føler gubben seg som en slask.

Jeg skulle gitt både klem og smask.

Suppe er suppe og får ikke klem. 

Om suppa er snill eller gubben slem.

Med omtanke varmes du som en venn.

Så snart skal suppa forsvinne igjen !

****

“Med risiko for anmeldelse til mattilsynet…”

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Når Kohorten stormes med takk……

Han står der så strunk og passer på døra.

Kommer du inn så får du om øra.

Sjefen sjøl med skjegg og med bart.

Har reglene tydelig sagt og forklart.

Men Nisser er nisser, med stor eller liten.

De bryr seg vel katta om regler og viten.

Se på det glimtet i øyer og smil.

De pønsker på noe, det er ingen tvil.

De hvisker og tisker i kroker og kriker.

Her kravler de frem og lusker og sniker.

Om noen klarer å komme seg inn.

Så er det vel Nisser som går i spinn.

Nå er vi lei av å sitte på baken.

Nå vil vi inn og smake på kaken.

Danse på bordet og delta på festen.

Kohorten sprenges av oss og resten.

Herrefred for et leven og styr.

De stormer på som ville kyr.

Slenger seg ned i sofa og stoler.

Tror jaggu de kommer fra begge Poler.

Han må bare gi seg, den gamle kall.

Når Nissene kauker: “Vi vil og skal”!

Da brytes regler langt over grensen .

Uffameg, hva blir konsekvensen ?

 

Nå ble det sånn, med latter og glede.

Da takker jeg alle som var tilstede.

Med melding og hilsen på alle kanaler.

Sik skulle de ende, alle finaler.

Helt på tampen av denne finalen.

Entrer han scena på denne kanalen.

Nissen som sørgmodig spiller sin sang.

Mens vi rydder Kohorten for denne gang.

 

Bilder, film og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

Vi vil jo så gjerne….

Det er ikke lett å være, den venn som man gjerne vil. 

Det vil vi alle så gjerne. Snille med nærhet og smil.

Tenk om vi alltid ga glede, i omsorgens harmoni.

Være for alle til stede. Av kjærlighet øse og gi.

****

Nå dro det, det gamle året. Det nye vinker på oss.

Tilgi om du har blitt såret. Det skjer for ofte på tross. 

De ord vi gjerne vil glemme, har altfor lett for å fly.

La tiden lindre og gjemme, og lyse opp sjanser på ny.

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Frihetens lengsel….

Nå ringes Julen inn ganske snart.

Kanskje denne Jula preges av håp og ønsker som går langt utover selve Julaften.

Her kommer i alle fall noen tanker fra min penn.

Helt uten glitter og julepapir.

Frihetens lengsel.

Du kjenner det i deg, det lever der inne.

En lengsel og frykt som går hand i hand.

Inni deg lever hvert eneste minne.

Binder deg fast som det sterkeste band.

 

Kunne jeg skjære, klippe og slite.

Slippe deg fri inn mot lengselens brann.

 Jeg prøver og håper, det skal du vite.

 Jeg vet jo så inderlig godt det går an.

 

 Jeg aner et smil, en skulder som senkes.

 Jeg aner en glød som tennes i deg.

 Jeg aner at tanker, kommer og tenkes.

 Jeg aner og ser du vil finne din vei.

 

Du og oss alle, har rett til å føle.

Rett til å kjenne vårt innerste jeg.

Kjenne vi lever uten å nøle.

Der håpet kan stråle med lengsel i seg.

 

Livet har sjelden kun bare gleder.

Hva livet vårt får, hvem aner det vel.

Livslinjen fører mot mange steder.

Lev livet i lyset, før det blir kveld.

 

La tankene vokse fra vakre drømmer.

La de som har sovet, få våkne seg til.

Tanker som aldri de andre fordømmer.

Men spirer som vår med sitt varmeste smil.

Selv Juletreet vårt hadde pyntet seg av lengsel.

Før det kom inn i stua.

Med dette ønskes alle bloggvenner, og alle som leser min blogg –

En riktig God og Herlig Julehøytid.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

En gnist blir til lys….

Så travelt og hektisk, så lite tid.

Alle skal gjøre sin ytterste flid.

Mens lysene brenner seg sakte ned.

Slukner de inn mot den evige fred?

 

En smilende stund med vakker grunn.

Dele de tanker som synker mot bunn.

Dele minner som sakte forsvinner.

Dele en nærhet mens lyset skinner.

 

Dele det innerste glimt av glede.

En glødende gnist, så klar og rede.

Gleden som også kan smile i sorg.

Aldri må gleden forskanses bak borg.

 

Lys kan tenne når gnisten kan gløde.

Hektiske liv kan være så øde.

Glem ikke gnisten der du setter spor.

Kanskje den tenner et lys her på jord.  

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Med klikk og med blikk….

Enda en liten repost.

Men den kan kanskje sees på med “nye øyne”!

Alle bildene er tatt inne på Klette på Rognan. 

Jeg gløtter og glor gjennom glugger og glass.

Det er sikkert tilpass – at det kan gå i dass.

Jeg ser ikke bæra for bare briller.

Nå ender det sikkert med lykkepiller.

Jeg stirrer og kikker og gnur og gnikker.

Hva er det som skjer som jeg slett ikke ser?

Med rosa band skal det ikke gå an!

Kan det være et glimt av en eldgammel mann? 

Der står jo den sleipe slasken og sniker.

Hva er det han gjør, som han slett ikke bør?

Den dritt frekke fyren tar oss på fersken!

Brillefint tatt – og “servert på tallerken”!

Gjort er nå gjort – her skjer ikke stort.

Vi kan ikke skjenne – og slett ikke klemme.

Nei hold deg unna du gamle kropp!

Kommer du nærmere – roper vi  stopp.

Ha en flott dag.

Og hold avstand! 

Bilder og ord: Jan E  Håkonsen/Dedicat 

Naturens tale…

Naturen forteller uten et ord.

Stoler blindt på hva du ser og tror.

Deler så raust av sin mektige makt.

Når sansene åpnes og er på vakt.

 

Ord kan bli tanker og tanker bli ord.

Ord kan søke seg frem dit du bor.

Det lille ordet kan vokse seg stort.

Bare du makter å gi det bort.

 

Klemmer er bare så gode å gi.

Bare du husker og tar deg tid.

Tanker og ordet og klemmenes makt.

Speiler naturens mektige prakt.

  

Ordet til trøst og ordet til stede.

Ordet som skaper smil og glede.

Ordet som varmer som sol kan skinne.

Ordet som sorg kan overvinne.

 

Tenk hva naturen kan makte å si.

Uten et eneste ord å gi.

Kanskje det ord – det innerste inne.

Er det som ikke må forsvinne.

Ha en fortreffelig Advent der du befinner deg.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Tankene flyr i denne rare tid….

Tankene lever sitt eget liv, de vandrer der ingen kan gå.

Flyr over fjell, mellom kratt og siv. Det er ikke lett å forstå.

Har du noen som du har kjær. Som ikke din hånd kan nå.

Tankene bringer deg dit og så nær. Der omtanken deles på.

Tankene leder til latter og tårer. Strømmer som blodet i dine årer.

Skifter så brått i det minste sekund. Fra minner til fakta i denne stund.

Tanker og minner, som kjærlighet binder, knytter oss sammen til èn.

De aldri forsvinner, de vokser og skinner, som vakreste blomsten på gren.

 

Tekst og bilder:  Jan E Håkonsen/Dedicat