Nå har jeg ikke laget innlegg på noen dager. Idag så jeg innom arkivet på bloggen. Da dukket det opp noen minner. Minner som dekker et spekter av følelser i livet. som alle oss kommer i befatning med. Sånne stunder ender av og til opp med et rim.
Dette er fra den tiden min kjære var svært syk, og innlagt på Nordlandssykehuset i mange uker. Ingen av oss syns det var unaturlig at jeg av og til krøp opp i senga til henne og bare lå der og holdt omkring.
Nå er jo dette skiltet kommet opp i inngangspartiet, så kanskje noe er forandret? Men sluttet jeg å legge meg i senga? Ikke snakk om!
Ombygging og nybygging av sykehuset var jo i gang den gangen, og det var lett å gå seg ”vill” i alle ganger og korridorer.
Det gjorde jeg særlig en gang, når jeg gikk i mine egne tanker. Og da skjedde dette….
Preget av egne og sårbare tanker.
Jeg går mellom syke og sørgende sinn.
Jeg kan ikke ta på de hjerter som banker.
Jeg kan ikke klemme de skjelvende kinn.
Plutselig våkner alle de sanser,
Som sløves av vandringer fra og til.
Jeg gikk visst litt feil, og lytter og stanser.
Blikket mitt fanger inn gleder og smil.
Kvinnens unike og gudskapte gave.
Skaper og gir av seg selv til nytt liv.
Det vokser seg frem i en smilende mave.
Det kan ikke skjules, det er ingen tvil!
Spenningens venting, det sparker og lever.
Et liv skal gi liv til et barn på vår jord.
Det fødes til liv i smerter og gleder.
Og møter en kjærlig og givende mor.
Midt iblant sykdom og såre skjebner.
Du ser dette vakreste håp på vår jord.
I øyeblikks glede du sårheten glemmer.
Blendet av blikk fra den nybakte mor.
Vi har jo vært på sykehuset mange ganger etter den tid, men ikke på den måten. Men ombygginga har fulgt oss, og helt sikkert mange andre. Her er noen innlegg om akkurat det. Om du har lyst å lese, så klikk HER og HER.
Men det ser jo ut til å bli veldig bra, det kan du lese ved å klikke HER.
