La veien går hvor hen den vil..

Og jeg fulgte den. Faktisk helt alene ute på tur med fotoapparat. Og hvorfor ikke forlate den trygge allfarvei og bokstavelig gå under vannet…


Egntlig så skulle jeg tatt bilde fra andre siden av Nappstraumen… for det var jo der jeg begynte.. og forsvant inn i et hull i fjellet. Men det gikk jo så fort, for plutselig så kom jeg ut av dette hullet…


Men så var det å velge veien videre… Aha, Myrland har jeg aldri vært innom…


Det bor i alle fall folk innover dit veien fører, og det var nok ikke lett å føre frem strøm eller anlegge vei til slike steder..



Det er noe trolsk og mektig over fjellene som klemmer seg kloss inn mot veien…. Jeg legger ut noen bilder som viser det…



Men det er jo ikke bare fjell som kjennetegner vakre Lofoten, men også de hvite strendene og havet..




Men det har jo dukket opp nye “syn” som sykkelturister med små telt som trosser både natur og været og finner steder langt utenfor allfarvei. Disse hadde tatt kvelden ikke så langt fra veien..

Og da tok jeg kvelden,, og kjørte tilbake til bua…

Alle bildene er mine..

De gjorde det umulige mulig, kan det bli gjentatt.. ?

Man måtte være tilstede og midt opp i det for å skjønne det. Det var nesten utrolige opplevelser som vakte oppsikt langt utenfor de indre kretser. Ut fra ingenting, vokste det frem en uforklarlig entusiasme og engasjement rundt håndball i ei lita bygd UTEN noen idrettshall og med elendige treningsmuligheter.

Jeg kommer til å klippe litt fra aviser og kommentarer fra perioden 1977 – 1985.


Sesongen 1977/78 tok Rognan kretsmesterskapet i klassene 13 år, 15 år, 17 år og dameklassen. For damelaget sin del betydde dette kvalifiseringsspill til nordnorsk 2. divisjon. Laget reiste til Sørreisa og slo Tromsdalen IL 8 -9!! I avisen Nordlys kunne en lese 28. mars 1977: «Egentlig er Rognans prestasjon langt større enn 2. divisjonsbilletten tilsier. Rognan er et lite sted uten idrettshall. Rognan-damene trener i et samfunnshus som egentlig er stedets kinosal. Hva størrelsen angår er det om lag en tredjedel av en håndballbane. Å få fram et håndballmiljø i bygda og i tillegg et damelag i landsdelen toppdivisjon er en prestasjon det står respekt av.»


Dette er en del av de jentene og trenerne som klarte å realisere visjoner og drømmer frem til et fantastisk miljø og resultater. Det var helt sikkert andre med på ferden i denne perioden, men det er ikke det som er det viktige, men hva de klarte å få til sammen! De var faktisk NESTEN på tur til å rykke opp i eliteserien/1. divisjon i Norge.

Kvalifisering til norsk 1. divisjon 28. og 29. mars 1981 mot Lisleby og Fjellhammer, begge lag fra Osloområdet. Det ble tap mot Lisleby 17 – 12, men seier over Fjellhammer 15 – 16. Helgen etter var det klart for returoppgjør i Bodø. Berit Hansen hadde fått rødt kort i kampen mot Fjellhammer, og måtte derfor stå over denne kampen i Bodø. Rognan tapte begge kampene; 11 – 19 mot Lisleby og 11 – 18 mot Fjellhammer. Likevel – lærerikt for Rognanspillerne og god reklame for bygda.


Et minne som står som spikret i granitt, er den stemningen som var i den gamle “Oppblåsbare Idrettshallen”. Ja du leste riktig. Det ble innkjøpt en plasthall til kr 50.000,- som ble fraktet opp fra STK Skien på ca 10 lastebiler, og som ble montert over en asfaltert håndballbane. Hallen ble holdt oppe av luftrykket fra to vifter på 1,1 kw.


Det kunne vært skrevet, og burde sikkert vært det også – mye om denne perioden i Håndballmiljøet i Saltdal. Men alt har en ende, og i damelaget ble lagt ned rundt 1998.

Men NÅ har en gjeng med engasjerte jenter og stab rundt, mobilisert store visjoner og drømmer, og ønsker å gjøre det umulige mulig enda en gang. Så følg med,, dette kan bli utrolig spennende..

Her får du LINKEN til hjemmesiden til Rognan Idrettslag på Facebook. Det kommer en nærmere presentasjon av planer og laget etter hvert 🙂

Jeg gleder meg i alle fall 🙂

 

 

Der tok jeg deg….

Jeg har jo gjort noen forsøk siden St Hans og få fatt i Midnattsola, men det har ikke vært lett. Men i går ble jo første sol dagen her i Lofoten, og da dukket iveren opp i kroppen min for å prøve på nytt. Vi så jo at det kunne være skodde og lave skybanker på yttersida, men vi tok sjansen og la avgårde i bil sånn ca 23.15. Og der….


Nærmest som troll av eske dukket den opp, og i en ekstase lignende jubel, fant jeg første og beste parkeringsmulighet og “slengte” fra meg bilen og fikk fatt i kamera og la i vei over en sumpete myr..


Det var et andektig øyeblikk og det var mange biler etter veien som var på tur litt lenger ut mot Eggum, som dette stedet heter. Men nyt synet nå, uten at jeg skravler for mye..




Men det var tydelig at sola lå “tungt” i vannet, så jeg tok et siste bilde før jeg sa til madammen at vi kunne kjøre litt lenger utover..


Men da var det magiske øyeblikket over.. bare minuttet etterpå forsvant sol øyet bak skybanker og havskodde. Så det var mange skuelystne som måtte returnere uten å få tatt et eneste bilde.. Men om det ikke ble perfekte forhold, så var det et magisk øyeblikk som jeg gjerne vil dele med dere..

Ha en magisk onsdag 🙂

All my Pictures..

Småplukk på rusletur..

Endelig kom en dag med sol og tendenser til å kjenne at lufta varmet… og på tampen av dagen tok vi oss en spasertur rundt om i nabolaget her. I sin tid var jo Ure kjent som et av de store fiskeværene i Lofoten. Nå er det aller meste av rorbuer ombygd til helt andre formål… Men det er jo mangt som er forandret over årene… Jeg antar at denne neppe er i bruk så ofte…


Den var nok mer vanlig i Alf Prøysen sin tid, selv om jeg går sterkt ut fra at han hadde et relativt fjernt forhold til Lofoten…

Men derimot slipsteiner hadde han et nært og musikalsk forhold til, som du kan høre HER

Men det er så flott å se at mye får sin renessanse, som rorbuer når de blir kro/Kafe,, som vel ingen kunne tenkt seg til for noen år siden..


Men det var jo ganske billig der, når vi hadde tenkt oss innom for en kopp kaffe eller et glass med øl…Siden det var stengt, men det kommer dager etter dette.. Det er moro når noen tør å satse på denne måten..


Men det er dessverre ikke alle hus og bygninger som har funnet sin nye tilværelse, men det skjer mye positivt, så hvem vet om et par tre år…


Men det er ganske frodig med markblomster rundt her, så jeg måtte bare ta noen bilder til, selv om jeg la ut en del her om dagen…



Hyyysssjjj,, jeg lurer en litt tvilsom markblomst inni mellom her… 😛


Men dette er den gode gamle rødkløver, og en uskyldig snile som det finnes mye av rundt her, men ikke så krigersk som de i sør…


Men det er ikke alt mellom gress og blomster, som er like vakkert og heller ikke av særlig historisk verdi…


Men dette er vakkert, selv om det finnes miljøaktivister som slettes ikke setter pris på hvalfangst.. men i morgen skal vi hente hvalkjøtt..


Når tar jeg for gitt at hvalen ikke er skutt med akkurat denne harpunen, men den har nok vært i bruk en gang..


Men nå har jeg snart lyst på en tur opp i fjellene her, så vi får se hva det ender opp med de nærmeste dagene..

Ha en vakker dag  når du enn leser dette… 😀

 

 

 

Når stillheten kan høres…

Hva er som morgenstunden? Før alle menneskeskapte lyder “slår i hjel” den hørbare stillheten rundt en. Det er en nytelse å tusle ut av rorbua og ut på  kaikanten før alle andre våkner og merke denne herlige stillheten… Der båter speiler seg i vannet uten sjenanse… og uten en lyd…


Der ingen oppspilte hobbyfiskere skravler i ekstase over dagens fangst,, sløyer og tilbereder.. Det er stille….


Selv “gamle lyder” har blitt stille, og overlatt til seg selv og naturens sakte tålmodighet for å brytes ned til ingenting, og en evig stillhet..


Så enser jeg plutselig Nordlandsbåten har snudd seg så stille og umerkelig.. det er jo helt stille.. ikke et minste lite drag av vind i lufta…


Jeg må bare smile, og vinker stille til meg selv mens jeg speider etter små fisk som leker muntert men stille nede i det blikkstille vannet..


Selv disse var stille, når de lettet og flyttet til et annet sted når de skjønte at jeg ikke kom med frokosten… stille lettet de og forsvant…


Jeg snur meg sakte, og tar en titt utover det stille landskapet.. et siste blikk før jeg går inn for å nyte morgenkaffen, og tenke noen vakre og stille tanker om hvor heldig man er som får oppleve den hørbare stillheten…

Alle bildene er mine 🙂

Ha en stille og vakker tirsdag 🙂

Einangen – et Hellig sted..

Ja det er vel neppe så veldig mange som har hørt om stedet “Einangen”. Og jeg som har kjørt opp og ned der utallige ganger visste ikke at det var et “Hellig Sted”. Jeg avsluttet jo forrige blogg innlegg med et bilde inn mot Sennesvik og Einangen som jeg legger ut her på nytt igjen.. Bildet er jo tatt fra Hurtigruta Nordlys på tur inn mot Stamsund.


Madammen er jo født et par kilometer innover mot venstre i dette bildet. Og det er jo der vi er nå og skal være et par uker. Nå har jo jeg hørt om Einangen i mange sammenhenger. Men jeg googlet det for moro skyld, og fikk faktisk vite historier jeg ikke ante noe om..

Det kan du lese HER

Det er jo alltid spennende å finne ut nye ting om steder, men jeg skulle jo ha googlet dette FØR jeg stoppet i Einangen i går for å ta noen bilder. Jeg har jo tatt mange bilder derfra, men uten å vite at det var et urgammelt gravsted der, men denne gangen stoppet jeg på andre siden av Einangen for å ta bilder, og da ser man innover mot Leknes…

Nå er jo Einangen egentlig bare en svingete vei som  leder fra ett sted til et annet.. og svingete er den det er sikkert og visst,,,


Og enda mer svinger..


Men om man har øynene med seg, så er det utrolig fargerikt rundt om i bakkene der..

Og det selv om det virker som ganske så magre vekstforhold her…


Men vakkert er det…


Og også med regndråper i “håret”…


Men så var det å kjøre over Einangen og ned på andre siden.. for å rydde og vaske på den nedlagte skola etter lørdagens festiligheter der bygda samler fastboende og utflytta Sennesvikværinger denne helga.

Ha en nydelig og skoddefri dag 😀

På tur – men uten Draugen…

For så mange, både i inn og utland, så har ”Lofoten” en klang som de gamle eventyrene fra Asbjørnsen og Moe hadde for oss litt opp i årene…

Men nå skal man lete lenge etter å finne gamle gode eventyr som omfavner kysten. de gikk vel mest på de indre deler av Norge. Men det ene skjemmer ikke det andre. 🙂 og det er veldig bra 🙂 Men Draugen var et kjent fenomen i fortellinger i kystmiljøer, og de var ikke alltid like hyggelige..



Men det var nå ikke sånne skremsler vi hadde tanker om da jeg stilte meg i kø,, i Bodø..

Første bil,, jiipii,, ja det har sine fordeler i fergekører, men på Hurtigruta?, ja vi får se..

Jada, har parkert og står her og venter,, og venter, men nå har klokka passert ankomst og det er ikke helt vanlig,,,


Se der ja.. da er det bare å få klappa vakre Nordlys til kai og fortøyd hør hun stikker av,,,



Sånn da var vi ganske så nære 🙂 Og det er et interessant skuespill som utarter seg.. dette er ikke bare frakting av turister..



Og ikke minst gods…

Men endelig om bord.. for å finne seg et bord og få seg litt mat etter noen timers venting…  upps,, her har vært folk før,,,

Og kalender i taket,,,

 

Og det er faktisk ganske vanskelig å unngå å få sånne “selfie” bilder om bord på disse båtene, det er jo speilvegger over alt jo…

Men noen er jo litt mer bevisst sånne selfiegreier og farter med som gratis passasjerer.. men det skal jo være en viss forskjell på folk..

Ikke akkurat fristende å sitte på dekk da, men en fin overfart selv om vi overhørte enkelte som ikke følte seg helt vel…

Og så dukker vakre Lofoten opp i regntunge tåke skyer… så det er på tide å gjøre seg klar..

Da var det å finne ut hvor bilen er og hvordan det blir å komme seg på land. …

Aha.. de har kjørt den inn denne veien ja.. og det betyr at jeg må… jupp det må jeg visst.. rygge bakover her og rundt hjørnet til venstre og inn i bilheisen,,,

Men  det gikk bra, ut kom vi og frem dit vi skal være et par uker, så det blir nok noen blogg innlegg til herfra. Selv om nettet er så tregt at det tar tid å få lasta opp bilder.

Men om dere ser den veien/bakke midt på siste bildet, den heter Einangen og er på veien mellom Sennesvik og Leknes. Der stoppet jeg i går og tok noen bilder som dere skal få se i et blogginnlegg litt senere i dag.. så følg med om du orker.. 😀

Ha en nydelig dag der du måtte befinne deg 🙂

 

Fra båt til rock – og visjoner blir realiteter..

Det står nok mange tomme industrilokaler rundt om i landet vårt. Lokaler med en historie som vitner om hardt arbeid og verdiskapning som har lagt grunnmuren for det velferdssamfunnet vi har i dag. Sånn er det i den lille bygda der jeg bor. Eller for å sette størrelser i perspektiv,,,

Saltdal Kommune – 2216 kvadratkilometer

Vestfold fylke     – 2224 kvadratkilometer

Uten at det er noe poeng, så finnes det faktisk paralleller mellom Vestfold og Saltdal, og det er havet. Vestfold med sine tradisjoner innen hvalfangst, og Saltdal med sine tradisjoner innen båtbygging. Og tradisjonene i både Saltdal og Vestfold er nesten borte..

Båtbyggeriene lå som perler på en snor i fjæra rett nedenfor Rognan sentrum, og i tillegg var det båtbygging på mang en gård langt oppe i bygda. Den høyreiste furua, som dekket store deler av dalen ga arbeid for mange og verdiskapning til bygda.  Men alt har en ende, så også denne historien.


I dag er ca 70% av kommunens areal fredet eller vernet på en eller annen måte. Det er ikke lov å hugge så mye som et bittelite Juletre. Og norsk rettsvesen har poengtert dette så kraftig som det kan leses HER

Om vi tar en oversikt over fjæra på Rognan fra Vest til Øst, så ligger i dag den Bibelparken jeg lagde et innlegg på i går, nærmest, og i andre enden ligger i dag Saltdalsverftet og Drageslipen AS, som holdt ut med båtbygging ganske lenge. For ikke noen skal henge seg opp i detaljer, så stemmer det ikke helt med bildet under. Men sånn er det faktiske forholdet i dag. 🙂

Men heldigvis så er ikke båtbygginga helt borte. Kai Linde og Kystlaget holder tradisjonene i hevd, se HER Det som vi kan kalle en nasjonal tragedie, er at Nordland Fylke la ned landslinja innen Båtbygging på Saltdal Videregående Skole.

Men Nordland Fylke har jo tatt noe ansvar da de har systematisert og tatt vare på de arkivene som ble berget om båtbygging i Saltdal, det kan du se HER

Men nå ender jo ikke historien her, i alle fall ikke når det gjelder “Drageslipen AS”. Her ser dere bygget fra noen vinkler. Det er vel synd å kalle det vakkert, men det har SJEL – og det kan være vel så viktig.


Over ser dere bygget mot Nord, og under mot Sør,,,


Og her kommer noen detaljer på Vestveggen mot Øst..


Og litt lenger oppe på veggen..


Akkurat, Slipen Scene, og det står jo jaggu i vinduene også,,,


Jeg legger ut et par linker så kan de som har tid og lyst slippe å Google selv men kose seg med masse bilder og informasjon..

SLIPEN SCENE

HOLA BOOKING

Når man profilerer gamle ærverdige Drageslipen som Norge’s hotteste rockescen så må det jo bety noe. Og nå har jo korbevegelsen begynt å innta dette lokalet, ikke minst i forbindelse med kanskje den beste vinterfestivalen i landet.. nemlig…

BLÅFROSTFESTIVALEN

Så Saltdal fornekter seg ikke, for er det en ting som har stått solid som furua, så er det kulturlivet. Så der det var hammerslag og lukt av tjære, og hvor Slipene ikke var gjengrodde som nå, eller båter forlatt til en uviss skjebne…



Der vokser det både fir- og femkløver langs veggene. Og det får vi ta som godt tegn på at lykken står den standhaftige bi.


Og det synes det som bygda har et solid antall mennesker med visjoner og evner til å realisere de. Så kanskje det snart er på tide med et kulturelt symbol side om side med den standhaftige Båtbygger..


Og den mystiske og ukjente kunstner har jo allerede tilført kulturelle sider til området..



Gjennom linkene jeg har lagt inn her så får dere en titt inn i lokalene. Jeg fikk bare en titt gjennom vinduet i døra i dag, men det kommer nok mer omtale om dette spennende prosjektet.

De eldste bilden har jeg lånt på nettet, for øvrig er det mine bilder som er brukt i innlegget.

Når ting åpenbares..

Det er et merkelig fenomen som jeg har erfart mange ganger de ulike steder hvor jeg har bodd, men det var nå lenge før jeg begynte å blogge og få sånne “blogg øyne” for motiver rundt om. Men det jeg tenker på, er at det liksom ikke haster med å legge merke til alt som er å se av severdigheter i nærmiljøet. Det er liksom mer spennende det som ligger et stykke unna. Men så hender det at man får en åpenbaring…

Det tar meg under ti minutter å gå fra mitt hjem og til dette stedet… Og jeg visste jo at det var noe her men så langt fra helt sikker på hva det egentlig var som gradvis hadde vokst frem over noen år…

Til informasjon så er dette området der ett av veldig mange båtbyggerier lå i sin tid, nede i fjæra på mitt vakre hjemsted. Og var et forfallent område som var svært lite attraktivt etter at båtbygginga ble nedlagt. Men jeg finner ikke mye bilder fra den tida, dessverre. Men det lille huset til venstre i bildet vil du finne igjen på bildene.

 Men initiativtakeren til denne Parken har lagt betydelig mer enn sjela si i å få dette til. Og det har blitt et helt spesielt område.

Her får man litt informasjon på valgfritt språk fra skjulte høytalere. Jeg har sjekket den nettadressen som er oppgitt, og fant frem til noe informasjon. Du kan sjekke på denne linken.

Men jeg antar at det vil dukke opp mer etter hvert.. Men nå skal jeg vise noen flere detaljer og oversikt over området… Først de Ti Bud i marmor.. i vakker silhuett mot fjellet i bakgrunnen.. 

Så har vi flere vakre detaljer fra Parken, i forskjellige himmelretninger..

Og til slutt så prøver jeg meg med et oversikts bilde som viser det aller meste av Park området 🙂

Jeg har ikke fått snakket med initiativtaker til denne parken, men håper det er i orden at jeg legger ut et blogginnlegg av Bibelparken. Alle bildene, med unntak av sort/hvitt bildet er mine 🙂

 

Den fordømte nordlending – del 2

 

Jeg sluttet første del av dette innlegget med at jeg var tilbake til Stavanger og etter det til Bergen, for å tjenestegjøre  i Den Kongelig Norske Marine.

Når tusen unge menn fra hele landet blir ikledd matrosdresser, så forsvinner liksom kulturelle og språkmessige forskjeller. Da er det andre tonefall man blir relativt fort observant på å lytte til Men vi prøvde jo å utnytte uvitenhet når vi ble innkvarter i et kjellerlokale et par uker til kaserna var klar. Da vi fikk beskjed om å vaske gulvene, påsto vi med overbevisning at der vi kom fra var vi vant med å snu torva når det var nødvendig. Men når sant skal sies så kom vi ikke veldig langt med den der.

Jeg traff jo min kjære mot slutten av tjenestetida når jeg var hjemme på permisjon. Men da var det allerede bestemt at jeg skulle reise til Asker der min far jobbet på anlegg. Og jobb fikk jeg ganske så fort og det hos Oluf Lorentzen, mens de enda drev med kolonialbutikk. Vi er jo nå kommet til 1969.

I dag driver jo det firmaet kun med engros handel av finere kolonial, det kan du se HER

Jeg må innrømme at det kunne være en utfordring å jobbe i en såkalt finere kolonial forretning som blant annet leverte matvarer til Skaugum. Og jeg fikk noen spørsmål om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom nedover. Men jeg sa bare som sant var, at når man var vant til å arbeide så gikk det nå bra. Men det vanskeligste var å få leilighet når min kjære skulle flytte nedover. Det var ganske så mye “Bill. mrk Ikke Nordlending” Men vi lyktes til slutt, til en danske igjen, som var gift med en nordlending.

Men jeg må bare si som sant var, at jeg har sjelden sett noen så glad som min gravide kone som da vi i mai 1972 satte kursen mot nord med flyttelass om bord.

For å gjøre en lang historie kort, og fordi jeg la ut dette innlegget i kjappeste laget og før det ble ferdig. Så jobbet jeg mesteparten etter det i et internasjonalt firma med hovedkontor i Oslo.

Standard Telefon og Kabelfabrik A/S (STK) lå på Økern i Oslo. Kabeldelen av bedriften er nå en del av Nexans-konsernet og heter i dag Nexans Norway AS. Fabrikken i Oslo var en av Oslos største industriarbeidsplasser, men er nå nedlagt. Bedriften var tidligere eid av det internasjonale telekommunikasjonsselskapet ITT og senere av Alcatel. Alcatel skilte i 2000 ut sin kabelvirksomhet og dannet Nexans.

Dette står og lese på nettet. Og det forteller jo at dette firmaet fyller 100 år i år. Og det er litt interessant og merke seg, at det eldste som er igjen av denne 100 åringen er fabrikken på Rognan, som ble etablert i 1972.

Man skulle tro at den kulturforskjellen og språk mellom en fabrikk i Nordland, et hovedkontor i Oslo, og eid av vekselvis amerikansk og fransk kapital, skulle by på utfordringer. Men etter mine ringe vurderinger, skapte dette en helt motsatt effekt, nemlig en rekke positive synergieffekter som har bidratt til at fabrikken på Rognan har vært en av de mest lønnsomme i selskapet i en årrekke.

Erfaringen med språkmessige og kulturelle forskjeller har og kan sikkert oppleves forskjellig. Men jeg er overbevist at klarer man å se de forskjellene som en styrke så er det helt utrolig hvilken effekt det kan få.