Rettferdighetens urett.

De blir ikke enklere å forholde seg til ordet “Rettferdighet”, når man har levd en stund. Det er svært lite, om noe i det hele tatt, som er jevnt fordelt mellom oss mennesker. Takk og pris for at det ikke ble utdelt en sekk med kommende opplevelser ved fødselen. Da kan det jo hende at mange flotte mennesker hadde snudd før de begynte å gå på livsveien sin. Men vi som overlevde fødselen, og fikk livet i gave – vi fikk det på godt og vondt og uten noen form for reklamasjonsrett. Det er ikke mulig å balansere ut vektstanga mellom oss mennesker. Noen har fått sine liv med betydelig flere plager og bekymringer enn andre. Men det vi kan dele på i langt større grad enn vi kanskje gjør, er omsorgen og omtanken for hverandre. Det er ikke like lett å huske på allitd, derfor er det viktig å minne hverandre på det. 

Jeg har prøvd å sette noen ord på dette i en stille stund for noen år siden. Jeg deler gjerne mine dikt og rim med dere, når jeg føler at det passer. Men jeg minner forsiktig om at rim og dikt er en del av “sjela” til den som har skrevet det, så da gjelder ”Copyright i høyeste grad 🙂 

Rettferdighetens urett.

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.

Hvor er det at denne er og bor? Som alle vil ha og omfavne?

 

Ikke er den blant nyfødte barn, og ikke blant de som fikk leve.    

Blant ungdommens lek og yre sjarm, der finnes jo de uten glede.

 

De voksne burde klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

 

Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt uten trening.

 

Du kjenner det innerst i sjelen din. Du skjelver av frykt for det meste.

Fortvilet du søker deg bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste.

 

Rettferdighet, et slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede?

 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du strever for mye?

Det er jo så mye som i deg bor! Som vil opp og frem ut i lyset!

 

 Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Men det er noe du eier og har. Som bare er ditt her i livet.

 

Du har et hjerte som banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!

Du har et smil som kan vise vei! Men neppe på alt å forandre.

 

Du har dine ben som kan ta et skritt, men ikke for store og lange.

Vær glad når du beveger deg litt, det er bedre enn skritt blir så mange.

 

Du har dine tanker, håp og drømmer. Hold fast på den ene du liker best!

Blir de for mange, de bare rømmer! Plei denne ene som din kjæreste gjest.

 

Du har en sti, kanskje gjengrodd i dag. Men du kjenner den sikkert igjen.

Stien til livet du burde ha. Det du vil få når du finner frem.

 

Rettferdighet, et ord blant mange. De er så enkle å skrive og si.

Jeg vet at dager er tunge og lange. Men disse ord, er det jeg kan gi.

 

Det finns bare èn av deg her i verden. La aldri den sannhet bli borte og gjemt.

Vær glad i deg selv på den tunge ferden. Omtanken for deg vil aldri bli glemt.


Takk for titten og lykke til på den veien du har fått og går i livet ditt. 

Selfie, hva i huleste vet en gammel mann om det?

Jeg har jo hørt om å være selvopptatt, egoist, innbilsk og sikkert flere begreper i samme duren. Men nå dukker jo “selfie” opp i en rekke sammenhenger. Og når en gammel kall er så til de grader dristig som å lage seg blogg, og dermed tråkke ut i den digitale verden med begge føttene, , Ja da må man jo vite hva det snakkes om. Så nå skal jeg gjøre et tappert forsøk på å være “selfie”.  😀 

Det kan jo også være lurt å forberede sarte sjeler blant bloggerne hva de kan forvente seg av innlegg fra denne kanten, sånn med tid og stunder.

Vakkert ikke sant? Trodde faktisk at jeg tok skjegget for mange år siden. Kona var på senvakt på Aldershjemmet en sommerdag, og i et uoverveid øyeblikk på badet så var skjegget borte. Nå så jeg jo selv at dette kom til å vises, når den kritthvite huden kom frem i sterk kontrast til det brune. Jeg blir jo veldig fort brun, melder de høytrykk på yr.no, så er det gjort. Da jeg kom i stua satte begge guttene i et hyl i vill panikk og skrekk. Da ble jeg nesten like hvit over det hele, naboene måtte jo tro det verste. Men som så mye annet så gikk det bra til slutt.


Jeg har jobbet hele mitt liv fra jeg var 18 år. Ikke akkurat i den jobben illustrert ovenfor, men med litt av hvert. Det har vært en spennende ferd i en tid med utrolig utvikling. Nå må dere huske på at jeg er født i en tid da vi unge kunne sitte med ørene klistret inn i radioen og høre på en 10.000 meter på skøyter og notere rundetider. Jeg lurer nå på om det funker… ehh fungerer for dagens ungdommer, men det skal jeg ikke spørre om. Og når TV kom! Du allmektige så spennende det var å se en 50 km på ski med bilde. Der forsvant de inn i skogen, og det var ulidelig spennende å se hvem som først ut av skogen 3 timer senere.


Men nå skulle jeg jo ikke skrive livshistorien, bare gjøre et tappert forsøk på å være sånn “selfie” her og nå. For jeg er og blir pensjonist. Om den situasjonen ikke kommer overraskende så kommer den jo mens hodet ennå ikke har skjønt at skrotten er gammel. Så det går litt tid før det “går seg til”, for å si det sånn. Men det første jeg bestemte meg for var å anskaffe meg drivhus. Og det har jeg jo allerede blogget om. Og det kommer mere,,, mye mere etterhvert som det spirer og gror. 

Hmmm.. hvor mange potter går det pr blogginnlegg montro? 😀 Neida, ta det helt med ro jeg er nå ikke helt gal. Eller det vil si, jeg har jo fått den beskrivelsen når jeg krysser av i frøkatalogene, og ikke minst når det ikke er plass til lille meg i drivhuset når det vokser seg skikkelig til 😀


Men nå er det jo ikke drivhus sesong hele året. Da kom jeg på tannlegen min som ble pensjonert før meg. Hver gang jeg hadde time til han, så stod han der med boret i handa og maste om at jeg måtte begynne i mannskoret. Nå har jeg aldri vært noen gedigen sanger i noen sammenhenger Men jeg har jo en viss kjennskap til noter og brukte da å synge når det var anledninger til det. Men i den jobben jeg hadde så passet det veldig dårlig. Så når jeg ble pensjonist så tok jeg tok sjansen og møtte opp en dag…..

Her ser dere, det er meg som er ute og svever til venstre der. Men det gikk noe bedre når jeg klarte å se både på tekst og noter på samme tid, og fikk en solid kar på sida av meg kunne dette her. Men en ting kan jeg si, at jeg hadde ikke drømt om at det var så moro og så sosialt som jeg har funnet ut etterhvert. Det er bare en hake ved det, åssen i alle dager skal jeg makte å få 40 års diplom når jeg begynte i koret i en alder av 63?

Sånne kompliserte spekuleringer er ikke gjort å gjøre for en gammel mann som har tatt det meste av utdannelse mens han var i arbeid. Men nå har jeg jo alltid likt eksamener, så jeg fant ut at nå hadde jeg sjansen å bli student ved universitetet. Da fikk man jo det gjentagne spørsmålet om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Men når man ikke har blitt over 165 i min alder, så har jeg slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å bli stor, så da var den problemstillinga ikke aktuell. Men det er faktisk ganske mange godt voksne som tar studier nå. 

Men da skal man jo helst bo alene eller sammen med noen som godtar at gubben finner på sånne rare ting bare for moro skyld, sånn som jeg har gjort. Men nå er det slutt med studier, tror jeg. For nå er jeg blitt blogger. Nei forresten jeg mangler noen ganske vesentlige forutsetniger for å kunne bli det fullt ut.


Jepp. Jeg kjøpte meg nemligen et Canon 500D da jeg ble pensjonist. Men den bruksanvisninga har sett på meg med et hånlig blikk hver gang jeg har gjort et forsøk på å finne ut av alle knotter og knapper. Så nå har jeg meldt meg på kurs. Tre hele dager til ende i slutten av mars, her skal det bli bilder… juuhuuu….

Og så en ting til, og det får dere ha meg unskyldt for. Husk nå på at da jeg var ung så fantes det ikke data, telefonen var i den spede begynnelse.. så det har vært ganske heftig å henge med på ferden frem til i dag. Så jeg må ta meg selv i nakken og lære meg å “GOOGLE” før jeg skriver innlegg, for hva fant jeg ut da…..

«Selfie» eller sjølvi er ein type sjølvportrett fotografert av den som sjølv blir avbilda, typisk med mobiltelefon- eller eit anna digitalkamera. Selfiar er uformelle portrett, tekne med kameraet på armlengds avstand eller i ein spegel, og kan ha fleire deltakarar. Dei blir ofte delte på sosiale nettverk og liknande.

Men altså, ikke snakk om at jeg sletter hele innlegget. Tar meg heller en beroligende kopp kaffe før jeg skal på korøvelsen i kveld. Så får jeg vel finne ut etter hvert hvilke begreper som passer best som beskrivelse på et innlegg som dette. Jeg ramset vel opp noen aktuelle sånn  helt i starten på dette innlegget.

Takk for titten og ha en vakker torsdag 🙂

Nå braker det løs…

Jeg skulle vel aldri ha meldt meg inn i Hageglade på facebook. I disse dager ramler det inn de vakreste hagebilder fra mange kanter av landet. Jada, det er så vakkert og jeg misunner ingen den våren og de følelsene av glede noen har der de bor. Men det skjer jo noe med meg da. Da nytter det ikke at snøen ligger meter tykk på plena og det er is og tele så det holder. For nå braker det løs….

Her tok jeg avskjed med en del av egenprodusert blomsterprakt i fjor, før noe havnet i en mørk og kjølig kjeller og noe i en kompostdunge.  Men nå klarer jeg ikke vente lengre, nå fyrer jeg i gang drivhuset. Skal du se mer av det og vinterens strabaser der, så får du jaggu bruke noen minutter og scrolle bakover i bloggen min 😛

Uffameg, får man liv i disse her da? Det er jo over 30 geranium, fuchsia og noe til som ser ganske så tafatte ut i kjeller rommet. Men nå skal de stusses og friseres litt i kjelleren før de får komme opp i drivhuset og se dagslys for første gang på lenge.

Kjærlighet kan være så mangt, som jeg har vært inne på før. Men den kjærligheten som inntreffer når disse to møtes, og du selv kan ta og føle på den med egne hender. Den er bare helt fantastisk.

Da blir det liv,,, 😀

Idag braker det løs! Rydde drivhuset, bære opp jord og slippe løs den fantastiske følelsen når lukta av jord brer seg og fingrene får kjæle med den og tankene drømmer seg bort mot spiring og all herligheta som kommer etterpå.

Men når det er sagt så skulle jeg vel aldri laget meg blogg heller, for jeg skulle jo IKKE lage noe blogg innlegg i dag. Men nå fikk jeg jo et “kick” av vårfølelse her og da var det gjort. Så jeg runder av med et bilde av urtehagen min på terrassen. Ser du den ikke?? – den er under der så bruk fantasien til den dukker opp om et par tre måneder 😀

Takk for titten og ha en nydelig vår alle som en 🙂

 

Søvn – dette velsignede mareritt.

Søvn er den tilstanden som menneker og dyr periodisk inntar for å hvile, en tilstand med sterkt nedsatt bevissthet. Akkurat, dette sier de som har peiling på dette. Men hvorfor i alle dager er vi ikke utstyrt med en mekanisme som med et enkelt klikk henføres oss til den tilstanden? 

En sånn sak for eksmpel. Men aller helst i en litt mindre og hendigere utgave. Eller kanskje med en sånn nusselig liten knott på, passer noen enda bedre. Hva vet nå vel jeg om akkurat det.

Men man skal jo være forsiktig med å lese alt hva forskere forteller. Hør nå bare her på den søvndyssende fortellingen:

“Det er fremdeles usikkert hva som skjer under søvnen som gjør den til en livsnødvendighet, men alle dyr som er forsket på, dør når de holdes fra å sove. Som eksempel så lever ikke rotter lengre enn i fjorten dager om de ikke får sove.”

Nå skal jeg være forsiktig med å utvise en minimal medlidenhet med rotta sin skjebne. Men nå tenker jeg nå aller mest på alle de av mer beslektet art. Man trenger så slettes ikke å være forsker for å vite at det finnes en mengde mennesker med ganske variert søvnmønster rundt om i dette landet. Noe kan man jo observere på sosiale medier som facebook.

Det er ikke alle som er så heldig at de kan finne seg en krok og bare krølle seg sammen. Men nå var det jo altså den tobeinte rasen jeg skulle konsentrere meg om.

Nå har ikke jeg spurt disse to om tillatelse til å vise dette bildet, men de er kunstere og da regner jeg med det er i orden. Men det kunne like gjerne vært meg. Altså nå tenkte jeg ikke som utøvende kunstner, og slett ikke i det antrekket da. Men i den stillingen og på det underlaget, og sovende. Jeg er faktisk så heldig utstyrt at jeg har fått en sånn bryter som vist ovenfor.

Nå overdrev jeg vel en smule, for jeg aner ikke hvordan den ser ut. Men jeg slukner som regel i fallet når jeg legger meg. Og jeg havnet faktisk på facebook på grunn av det, med bilde til og med. Det var i bursdag til mitt fjerde eldste barnebarn som fyllte 5 år. Han hadde en flokk med ganske så aktive små gjester. Og hva gjør jeg mitt i kaoset, joda, jeg sovner på sofaen i stua. 


Men nå kan det jo skyldes at jeg snorker sånn at jeg ikke hører noe som helst. Ikke at jeg har hørt det. Men det skal komme fra sikre kilder. Derfor prøvde jeg å finne et bilde som illustrerer både snorkinga mi og den sikre kilden. Da kan det jo ikke være noen tvil om den saken.

Men nå skal jeg glemme meg selv litt, og hente frem min dypeste medfølelse med alle de som ikke har verken mitt sovehjerte eller den ”off-knotten” jeg tydeligvis har. Nå er det mange grunner til mangel på søvn, alt fra de mer selvforskyldte og til unkontrollbare forhold. Jeg har laget noen rim som kanskje noen kjenner seg igjen i.

Din mørke venn.

Natten, denne mørke tid som så mange frykter.

Dette ugjennomtrengelige sorte, du ikke kan se.

Bare lykter kan finne alt som er borte.

Men, min venn, du som frykter det sorte.

Det er bare naturen, så herlig og lun.

Som brer sitt teppe, men ikke av dun.

Men dekker over alle som sover.

Så merkelig stille det skjer.

Når du våkner er teppet borte!

Og du frykter det aldri mer.

 


 

De kreative netter.

Herrefred for noen netter Du er trøtt. Øyene svir og du gnir.

Det er sprøtt når gjesper så tårene spretter..

Du vet det er sent, men bare litt til, bare vent.

Det er jo så mye du vil, og akkurat nå så får du det til.

Du smiler og kjenner en glede, du skaper og er så tilstede.

Det er jo nå du lever, kjenner at blodet strømmer.

Mens søvnen den stønner, men skjønner og smiler til dine drømmer.

 

Du ubarmhjertige natt.

Når kroppen den kjenner at dyna er nær.

Da spretter de opp, både legger og lår og tær.

Peker mot himmel og gjør deg svimmel. Du skriker etter søvn.

Etter å lindre ditt indre og kjenne du faller ned i en brønn.

I et sort hull uten en drøm og tanker og tull.

Bare gli bort, der natten er sort og alle er lik.

 Jeg ber på mine knær, la natta bli slik, så god og så varm og så kjær.

 

 

Måtte alle bli velsignet med de netter de ønsker seg og drømmer om.

#søvnløs #søvnproblemer #krampenetter #nattagod 

 

 

For tidlig voksen eller for sent gammel?

Alder er et et merkelig fenomen, og det merkeligste er at det gjelder uansett hvilken alder du befinner deg i. Og for de som har fått gleden av å bli foreldre, og som meg også bestefar og nybakt oldefar, så kan i alle fall dette fenomenet understrekes. Som Oscar Wilde sa det: “De gamle tror alt, de middelaldrende tviler på alt og de unge vet alt“. Og når de da lever på samme tid, på samme sted og kanskje i samme hus? Ja, hvem eier da den evindelige sannheten? 


Kanskje ikke så vakkert bilde da, men da legger jeg til noen ord sagt av en vis mann ved navn Ivar Wallersteen:Før så de yngre eldre ut og nå ser de eldre yngre ut. Det ser nesten ut som den dama har vært gjennom en heftig diskusjon nå nettopp. Kanskje det var med et barnebarn, hvem vet?

Aha, her ligger kanskje barnebarnet og surfer på nettet etter sannheten ?

Dette er Martin Luther King, for de som kanskje er så unge at de ikke vet det. Han stod for mange sannheter og ofret livet sitt på på troen på at mennesker kunne leve sammen i fred og utvikling, uansett rase, alder eller andre forskjeller. Når det gjelder alder, så sa han noe så treffende som: “ Hvis bare alderdommen kunne være sterk, og ungdommen klok.” Den der “åpenbarte” seg ikke helt med engang for meg 🙂

En annen vis mann har sagt noe sånt som at: “Når man er for gammel til å være et dårlig eksempel, så får man nøye seg med å gi gode råd.

Jeg tenkte akkurat på dette når jeg fylte 60 år, og gikk gledes strålende til min kone og sa at jeg ønsker meg en tattoo på rompa i bursdagsgave. Da så hun på meg med Det blikket og sa tørt: “Du må nå få deg rompe først du gutten min…” . Det ble ikke noen tattoo da, men.. hvem vet….

Det er ikke tvil om at en kar som Heljar Mjøen har satt gode ord på det også: “Fordelen med de eldre er at de har erfaring, og fordelen med de yngre er at de ikke har erfaring.” Kunsten er jo å få til fruktbare og gode og konstruktive diskusjoner uten å “ryke i tottene” på hverandre. Tross alt så er vi jo alle på den samme veien gjennom livet, men kanskje på litt forskjellig måte, og forskjellig ståsted.


For tiden gjør jo egentlig ikke noe annet enn å gå den. Tikker jevnt og trutt uten å gi fra seg et eneste pip. Forresten, klokker gir jo lyd fra seg, og for ikke å snakke om gjøkur da. Men de sier ikke “pip”, det er jeg i alle fall sikker på.

Det er kanskje der den største utfordringen er mellom generasjonene, og la tiden få stoppe opp så de kan få snakke sammen litt. 

For det finnes vel egentlig ikke noen evig sannhet i noe som helst. Alt er i utvikling og det er vel kombinasjonen av mangel på erfaring og erfaring som skaper utviklingen. Som far og farfar så har man jo prøvd på dette gjennom mange forskjellige opplevelser, og med ganske så forskjellige resultater. Jeg skrev et dikt om dette for noen år siden som jeg vil dele med dere.

Men for all del, det finnes ikke noen evige sannheter i det diktet heller.

Ungdommens vår.

Ungdommen tror, og de mener så vel!

At alt det de vil, det skaper de selv.

De ser på seg selv, som svaret på alt!

Av det som foreldrene fikset så galt.


Attesten er god, slik den er skrevet.

At ungdom avstår fra liv som er levet.

La ungdommen blomstre, men vokt de med akt.

For alt som vil skje, har historien sagt.

 

La ungdommen tro at verden er ny!

At alle de eldre er bare til bry.

For sannheten kommer når dagene går.

For ungdom kan også få gråe hår.

 

Stier finnes og veier skal skapes.

Det er ikke målet at alt etter-apes.

Men grunnlaget bygger på sanne verdier.

Som skapes av viten fra gamle tider.

 

Ungdommens iver er såkorn i verden.

Følg bare etter å gjødsle på ferden.

La fremtiden skapes av de som er unge.

Vær ballast, vi gamle, men aldri for tunge!

 Det som er sant er at det vokser til nye generasjoner i kjølevannet av de gamle. 

Takk for titten. 🙂

Bingooooo…..

Jeg har i all år hatt et svært tvilsomt forhold til dette spillet. Men min mor har vært en særdeles aktiv spiller. Jeg kunne ikke for mitt bare liv skjønne poenget med å sitte dørge tause og høre på en uendelig rekke av tall bli lest opp. Inntil noen brøt stillheten med et hyyyl av glede: “Bingoooo”. Mens alle andre i salen knapt klarte å skjule misunnelsen i fjeset sitt, og mumle noe om at vant ikke den personen sist også.

Nå må jeg innrømme at jeg har bare hørt på rykter, jeg har jo aldri satt mine føtter i en bingosal noen gang. Men jeg holdt på å få varige mèn her en gang for mange år siden. Min mor som da bodde i generasjonsbolig i tilknytning til mitt barndomshjem som vi hadde overtatt, skulle spille radiobingo på kvelden. Men så ble hun overraskende invitert i en bursdag. Hun kjærba meg om å spille radiobingo for henne.

Tro meg, jeg prøvde på alle tenkelige og utenkelige måter å komme meg unna, men den gang ei. Det er noen av de verste timene jeg har hatt i mitt liv. Sitte der å høre på tall etter tall bli lest opp. Jeg var forbanna, drittsur og vanvittig nervøs. For tenk om jeg fikk bingo? Eller mamma da, jeg måtte jo bare ringe inn da, hvis ikke så ville hun finne det ut. Tenk å komme på direkten på lokalradioen, JEG ringe inn “Bingooo” – som antagelig har brukt enhver anledning til å rakke ned på det spillet.

Nå må beboerne på Sykehjemmet her ha meg unnskyldt som fremstiller de på denne måten. Men det er ikke enkelt å få tillatelser til å legge ut bilder av mennesker på nettet, så jeg måtte manipulere  litt ( – les: stjele noe på nettet). Men jeg håper ingen rapporterer om det til noen skumle instanser et sted.

Men man blir jo ikke yngre med årene, det vet jeg alt om som har rundet den såkalte “middagshøyden”, ja og sikkert både “ettermiddags kaffe og kveldshøyden” også. Så min Bingo frelste mor havnet på Sykehjemmet. Og der var det jo Bingo, inntil den kommunale sparekniven skar den tvert av budsjettet til Sykehjemmet.

Hoff, det bildet der ble vel i overkant av dramatisk. Men selv for meg, en innbarka Bingomotstander, og som slett ikke ble mindre etter den seansen med Radiobingoen, kjente en intens svie i hjertet. Bingoen var jo ukas høydepunkt for min gamle mor på snart 91 år. Nå må det legges til at bingoen på Sykehjemmet bar jo mye større preg av et sosialt aktivitets tilbud, enn den tradisjonelle og kommersielle greia. Ta nå bare en titt på bildene under.

Jada, jeg kan vise bilde av min mamma. Nå er det jo ikke sikkert hun husker at jeg spurte om lov, men for sikkerhets skyld så snudde hun seg i gjerningsøyeblikket. Men nå skal det vel godt gjøres at hun ser innom bloggen min.

Det gjelder jo å få dekket til alle tallene i vannrette rekker. Og da spiller man en-rekke, to-rekke, tre-rekke, fire-rekke og fullt brett til slutt.

Det er ganske fullt rundt bordet selv om det ikke vises så godt av sine naturlige grunner. Og kaffe og kaker hører med.

Og det er selvfølgelig premier også, ikke de store dyre men akkurat sånn at regnskapet går i null.

Så hva gjør man da? Når den kommunale sparekniven får det til å svi selv i en innbarka Bingomotstander? Joda, man takker ja når noen driftige herlige damer i godt voksen alder bestemmer seg for å ta “Bingoen” i sine egne hender, og spør om jeg har lyst til å bli med.

Så der er jeg, som medhjelper på Bingo på Sykehjemmet. Den innbarka Bingomotstander ender jaggu opp som Bingovert. Er ikke verden rar så er jeg det.

Moralen må vel da bli: “Tro ikke at det som er den evige sannhet i dag er den samme som den som vil være det i morgen”.

Takk for titten og god helg 🙂

La veien gå hvor hen du vil,,,

Ja hadde det vært så enkelt. Man bosetter seg liksom ikke i Nord Norge for å utfordre værgudene. Da skal man ikke bare være tøff i trynet, men djevelsk snar å springe. Det sies jo at vi har minst 8 årstider, og de kommer hulter til bulter. Men faren er vel stor for at jeg banner i kirka for noen, om jeg ymter frempå at jeg er drittlei vinter. Jeg sliter ikke med den, for all del – jeg vet hvor jeg bor. Og jeg kunne røsket med meg litt her hjemme og dratt til syden. Men det blir litt sånn lettvint, og det lettvinte blir ofte som å tisse i buksa, det er godt ei lita stund så går det over. Nå holdt jeg på å si at det var lenge siden jeg gjorde det, men så kom jeg på at jeg jo er i en alder der.. ja, trenger jeg å utdype det der noe mer? Hoff,,,

Så hva finner jeg på da? Det er jo åpenbart, jeg investerer i drivhus, og nå er det fjerde sesongen. Men nå er det jo sånn at vi selv her nord er nødt til  å la husene stå ute både natt og dag og sommer som vinter. Gurimalla så kjekt det hadde vært om man kunne tatt de inn, når værgudene klinker til på sin mest infame måte. Da hadde jeg sluppet å tråla hele nabolaget for å finne takplater på flukt.

Det var faktisk når jeg sloss mot stormen for å få dekket til hullet så ikke resten av drivhuset skulle fordeles broderlig i nabolaget, at tanken på å lage en blogg kom. Så om du har noe å utsette på min blodferske blogg, så vennligst send klagen med vinden til Værgudene. Jeg er alt for gammel til å endres på, så det er bare å gi opp.

Men nå er det reparert, eller for å ta argumentene i fra de eventuelt pertentlige finmekanikerne her inne, så er det TETT. Og det holder i massevis til å komme i gang den veien jeg har tenkt å gå mens vinteren rår utenfor. Og det skal foregå innendørs i drivhuset og med varme på. Javisst, det kommer til å gå en del energi til oppvarming. Men for guds skyld, ikke tips noen miljøaktivister om det da.

Du allmektige, har nå værgudene vært og romstert innvendig også? At man aldri skal få fred, selv innvendig i mitt eget lille paradis? Eller ble det litt hektisk i høst… hmm.. tenke.. tenke… Men det skal nok bli orden gitt. Nå er det like før det braker løs på min vei mot sommer og sol.. og et fargevell av blomster.. For jeg er klar jeg, og har det jeg trenger, bare se her..

Upps.. gjorde en rask opptelling. At man ikke lærer, her er jo over 4000 frø. Jeg må bare henvise til et tidligere innlegg på min blogg som beviser det jeg sa ovenfor, det nytter ikke lære gammelhunder nye ting. Så det er bare å akseptere at de er og blir som de er.

Jeg har til og med et rimelig solid lager av jord i kjelleren. Dette er seriøst skjønner dere. Det er ikke bare å hoppe på sydenflyet og tro at det blir sommer her hjemme. Nei du, skal man kjenne lukta av jord i nesa og få den deilige følelsen av jord mellom fingrene , så man ta saken i egne hender.

For ikke å snakke om når det begynner å spire i så kassene. Nå er jo dette bildet juks da og er fra i fjor. Men jeg kan love at for de som vil så skal de få ta del i hele prosessen fremover mot utplanting. Men for at jeg ikke skal bli sittende der i et overgrodd drivhus resten av året, så MÅ jeg jo bare inngå et partnerskap med værgudene, og det har jeg tenkt å gjøre på følgende måte…

Når Lia våkner.

Morgenrøden lyser så vidt over fjellet.

Våren er på vei, varmen leker med tanken på å vinne.

Vinne over vinterens kulde og is.

Lia prøver å gjemme seg.

Den er ikke vant til å bli sett uten sin vakre pryd.

Skyggene, de gode skygger svinner sakte i morgensolens ferd.

En flue virrer frem fra glemselen, usikker på utrente vinger.

Den setter seg og lytter, og hør?

En liten fugl, en svak og stille lyd, et forsiktig piiip!

Det brer seg som et rungende håp.

Det møter solens ferd i en samstemt harmoni.

Det får lia til å holde pusten.

Og med ett lyder stillhetens talende tale, det er en ny vår!

Umerkelig sakte trer lia frem i lyset.

Beskjeden og avkledd, men trygg på vårens stillferdige rop.

Morgenrøden lyser over fjellet, så mykt og varmt.

Takk for titten og velkommen til å følge veien min fremover i drivhuset mitt 🙂

 

 

 

Lykkens symbol, med smil og humor.

– Mamma, jeg fant en hestesko i dag.

– Neimen så fint vennen, det betyr lykke.

– Nei det er veldig trist mamma.

– Hvorfor mener du det?

– Jo jeg tenker på den hesten som løper rundt i bare sokkelesten.

Nå er jeg jo ikke så sikker på at det var så veldig synd på den hesten. Men gutten hadde tydeligvis vært lykkeligere om hesten hadde hatt skoen og ikke han. Det forteller meg at lykke så langt fra er det samme for alle mennesker. Men i følge historien så har vi mennesker alltid hatt et behov for å symbolisere lykke gjennom ulike ting og gjenstander.

 Jeg er antagelig en sånn passe artig turkamerat om våren og sommeren. Jeg har en utidig uvane til å gå og stirre ned i veikanten å se etter fir- og femkløver. Jeg må antagelig ha et «øye» for akkurat det, for jeg finner mange på en sånn tur, uten å stoppe opp. Bare for å knipe av dem jeg får øye på. Men barnebarna er nå sånn passe fornøyd, når de utbryter: «Farfar, du finner jo bestandig firkløver og ikke vi?» Hvorfor kan ikke sånt egentlig gå i arv? Jeg bare spør. For det er ikke alt barnebarn spør om som er like lett å svare på.

Jeg har ikke tenkt å liste opp alle lykkesymboler, men siden det går mot vår så må jeg ta med Marihøna. Her i nord går vi jo flere måneder uten å se snurten av innsekt. Så vi får jo mer eller mindre fnatt når insektene våkner til liv om våren og sommeren. Det er vel det nærmeste vi kommer sydlandsk temperament når mygga herjer som verst. For ikke å snakke om når veps eller klegg blir skikkelig selskapssyk. Da blir det fart i et ellers labert temperament. Men jeg har til gode å se noen «klaske» til ei Marihøne når den lander på hånden eller i nærheten. Da våkner helt andre følelser til liv.

Men hva i alle dager, «Ull læsta». Hva har nå de med lykke å gjøre egentlig? Nå var jo den lille gutten ulykkelig når hesten sprang rundt i bare «læstann». Men nå kom jeg plutselig på hvor tanken på «læsta» kommer fra. Det ligger et gammelt rim og «gnager» i bakhodet. Nå kan det kanskje tolkes en smule «på kanten» av sarte sjeler. Men jeg må bare ta sjansen på å få det ut likevel, det gir i alle fall meg mer lykke enn det skal ligge der bak i hodet å gnage. Men nå er det på dialekt da, men det håper jeg går bra.

Morrasyn.

 

È ser dette vakre og hærlige syn.

Ikke på film eller dagsrevy’n.

Kvær einaste mårra det åpenbares.

Det è næsten sånn at det må forklares.

Det skjedde jo først førr så længe sida.

Det va jo litt anna på den dær tida.

No har è sett det så mange ganga.

Oversett også, når è va på vranga.

Det betyr ikke nokka kor hænne det skjer.

Uansett årstid og uansett ver.

Det è bærre nokka som ligg der og ulma.

Som aldre sløkkes, mæn heller svulma.

Tænk å få kjenne det dag etter dag.

At gloa den tennes med vælbehag.

Det skjer sekkert andre, også førr præsta!

Når ælsklingen sett dær i nattsærk og læsta!


Nå har jeg ingen tro på at «læsta» skal dukke opp som en gjenganger blant definerte lykkesomboler. Men jeg har tro på at lykken kanskje er nærmere enn man tror, og ikke alltid ser ut som man forventer og innbiller seg.

Men for å være på den sikre siden, så tar vi med oss «læstann» også til sydligere breddegrader. Det har vi bevis på J

Takk for titten J

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Optimisten og Pessimisten.


Om det er noe vi i nord er flinke til, så er det å snakke om været. Og det gjør vi hele året og i alle slags sammenhenger. Været har reddet mang en samtale som ellers ville ha blitt ganske så pinlig. Og så mye vi vet om været, det vrimler jo av hobby meteorologer i alle samfunnslag. Og de holder til i begge grupper, både som Pessimister og Optimister.

Men både Optimister og Pessimister ønsker jo egentlig at dager om våren og vinter og sommer skal være sånn som dette:

Vår i fjellet.

Sommer sola sier god natt 🙂

Vinteren på sitt beste.

Men Pessimisten er jo bare nødt til å ta sine forbehold, og ville kanskje sagt det på denne måten:

Snipp, snapp snute.

Våren, denne intense tid.

Noen få dager fylt av forandring!

Som tenner et gnistrende håp i natur og mennesker.

Et inderlig håp, som sakte slukner i våte sommerdager.

Og forsvinner under havskoddas kalde og klamme svøpe.

For å bli begravd i dunger av tung snø som kveler håpet om en ny vår.


Men blir det vår i år? ,, sikkert ikke…..

Hvor i alle dager forsvant sommeren…?

For en vinter, bare speilis og elendighet, sukk…

Men heldigvis så er det mange Optimister, som vet at før eller siden så blir det bra. Bare man venter lenge nok. Selv om det av og til kan røyne på selv for Optimistene.

 

Naturens herlighet.

Å, du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår, ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer igjen og igjen!

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, den kommer, den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur.

Suger til seg hver eneste dråpe. Dagene går.

La oss endelig håpe, at regnet snart er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Men hva skjer? Det regner jo bare mer og mer!

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakre bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur, bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei!

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på det som er borte.

Nei, la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld.

Om det snart er vår, den herlige vår som kommer hvert eneste år.

 

Men hvordan været blir vet man jo som kjent først i ettertid, så det er kanskje det beste å nyte det man har til enhver tid, og håpe at det blir omtrent som dette, både vinter og vår og sommer. Og Håpet gjelder jo både Pessimister og Optimister.

 

Fjellheimen i vinterskrud..

Vårsola titter frem.

 


Litt tidlig å sette seg på kaia og nyte utsiktten…


Vårbekkene klukker..

Dette får tale for seg selv..

Kan det bli bedre en varm sommerkveld…

Jeg ønsker alle, både Pessimister og Optimister det beste for året 2015, når det gjelder både vær og alt annet 🙂

Når en Drøm overgås av noe Større.

Jeg har hatt en drøm i mange år om å få oppleve Military Tattoo i Edinburgh. Og det har sikkert sammenheng med at jeg var i Edinburgh med skoleskipet Gann i min pure ungdom og var på omvisning på Edingburgh Castle. Og i 2013 fikk jeg tur til Edinburgh og Military Tatoo i gave av min kjære kone. Min drøm gikk i oppfyllelse.

Så satt vi der, høyt til værs og savnet i grunnen bare HM Garden.

The Grand Final.

Vi hadde hotell i en sidegate rett ved hovegata som går opp til Edinburgh Castle. Og hva oppdaget vi i hovedgata? Vi ble jo fullstendig tatt på senga og ante ingenting om dette.

https://www.edfringe.com/

Vi var havnet midt i verdens største kunstneriske festival – “The world biggest Art festival.”

Gata ble avstengt hver morgen for trafikk, og det kokte med folk og artister og profilering av hundretalls av arrangementer. Så her kommer en bildeserie, men jeg kan love at det er en mengde bilder jeg ikke får plass til. 🙂

Mye for barn og et vrimmel av unger over alt.

Og masse for de litt mer voksne og de som er veldig voksne.

Og disse kunstnerne dukker jo opp som “flua på hestskitten”, der det foregår noe, der kommer de.

Og mer alvorlig teater som McBeth selvfølgelig, og de gode “Levende Statuer” i bakgrunnen.

Og så følger noen bilder fra mer revypreget forestillinger.


,,,, og så uendelig mye mer. For de som elsker revy og teater i alle tenkelige varianter. Dett må dere bare få med dere.

Ha en fortsatt god helg og takk til alle som tar turen innom bloggen min. 🙂