Pandemien rår, men fjellene består.
Det gjør også Nasjonaldagen.
Rognan Horn leverer som alltid.
Klikk over og hør selv.
Her starter de morgenrunden i kjent stil.
Det varmer hjertet og lurer frem en tåre i øyekroken.
Tusen takk skal dere ha!
Gratulerer Med Dagen
Sola varmet.
Vi hadde vært på den ukentlige handleturen.
Da slo det oss….
Hvor lenge siden var det egentlig…
….at vi hadde tatt oss en kaffekopp utenom i eget hjem?
Tanken slo oss samtidig som vi passerte Saltdal Røde Kors Omsorg.
Speilingen i vinduet lyste så innbydende av omsorg.
Den lille kafè og bruktbutikken åpnet de for et par år siden,
Jeg skrev litt om det før Pandemien snudde opp ned på det meste.
Det kan du lese om du klikker HER.
Og kaffe ble det.
Med tilbehør.
Utendørs til og med.
Det føltes faktisk veldig godt.
Vi merket nesten løvspretten på trærne rundt oss.
Om det var solvarmen eller hjertevarmen, det vet jeg ikke.
Kanskje begge deler.
Det lille flagget minnet oss om at dagen nærmer seg.
Nasjonaldagen.
Det blir en annerledes dag i år også.
Men hjertevarme og omsorg er ikke mindre viktig.
Ære være alle som bidrar i Frivilligheten.
Tusen takk.
#rodekors #rødekors #frivillighet #omsorg #saltdalkommune #hjertevarme
Himmelens speil.
Det er vakkert når fjorden speiler himmelen på denne måten.
Det gir ro i sinn og sjel.
Like vakkert er alle trebåtene som ligger til kai.
Det dufter av fordums tid.
De fortjener virkelig å få speile seg i himmelens speil.
Se bare her.
Vi får håpe værgudene er med oss et par dager til.
Det gjør ingenting om vi får en touch av vår og sommer.
Riktig God Helg.
Pandemien får ikke, og fortjener vel heller ikke, mange rosende ord.
Men det er jo en kjensgjerning at den digitale hverdagen har eksplodert.
For å si det sånn.
Det er sikkert på godt og vondt, det også.
Jeg har deltatt på Webinarer og Nettmøter i overflod.
Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke kunne vært fysisk tilstede i samme omfang.
Det er mye som har blitt “Lett på Nett”.
Nå hadde jeg ikke tenkt å berøre alt.
I hvert fall ikke i dag.
Utfordringer skaper løsninger og kreativitet.
Når frykten for å bli smittet var som verst…
Da dukket denne muligheten opp.
“Kjøp og Hent”.
Det er jo ikke alt vi får tak i her jeg bor.
Jeg skjønner at det er lett å ramle utenfor den digitale hverdag.
Det er en utfordring å få tettet det gapet så godt og fort som mulig.
Digitaliseringen forsvinner ikke, verken med Pandemien, eller av andre årsaker.
Men det er en annen historie.
Nå skulle jeg fortelle om at vi hadde lyst på noen Pallekarmer.
Det nærmeste vi fant, var i nabokommunen.
Bestilling og betaling på nettet gikk greit.
Det dukket opp en SMS på telefonen.
Vi rakk ikke å kjøre dit samme dagen.
Når vi omsider var fremme, var det bare å klikke på meldingen.
Så satt vi der i bilen og tittet mot inngangen på butikken.
Det gikk ikke mange minuttene før en ung kar dukket opp med en tralle full av pallekasser.
Og vips….
Så var de forsvarlig plassert i bilen.
Uten at jeg trengte å lette på baken.
Når vi kom hjem, måtte jeg ut av bilen for å få pallekarmene inn i garasjen.
Det var da tanken slo meg…
Er det for lett på nett?
Plutselig så var det veeeeldig mange karmer.
De ble ikke færre når jeg skulle behandle de litt…..
Nå står de der… i garasjen.
Jeg trenger bare et råd!
Pallekarmene skal jo ut i hagen…
På et dertil egnet sted…
Klargjøres med jord….
Såing og planting…
Dekkes til…
Vannes…
Hvor i himmelens navn får jeg dekket de behovene på Nettet ?
“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.”
Sånn lyder sangen.
Det henger igjen strofer fra mange salmer og sanger.
Fra tidenes morgen, og innbitt pugging av ord og uttrykk man ikke helt forstod.
Men vi hadde respekt for både liv og død – og for naturen.
Det er litt puslete ennå.
På kirkegården altså.
De stakkars små Stemora anstrenger seg skikkelig.
Mellom visnet løv og halvfrossen jord.
Tanken er god.
Og det skal bli bedre.
Det kan gå rette veien, selv i oppoverbakker.
I går ble vi nesten beruset.
Sola varmet og temperaturen var og snuste på 20-tallet.
Men så syntes gråskodda at det var nok.
Sånn er det. Vi blir kjapt tatt ned på jorda igjen.
Som langgrunner åpenbares ved fjære sjø.
Her har elva bygd opp sandkorn og steiner gjennom masser av år.
Nesten som minner gjennom lange liv.
Som vaskes glatte og vakrere for hvert år.
Vi blir små i den store sammenhengen.
Enten man er til fots eller i bil.
Nå er bilen god å ha, når føttene ikke er som de en gang var.
Men hvor lenge kan man glede seg over den.
“Svinebeistet av en dieselbil – som ødelegger naturen.”
Nå skal jeg ikke si mer om den saken.
Jeg har lyst til å være i godt humør.
Selv om gråskodda henger i fjellene.
Men som sagt, det går fremover også i oppoverbakker.
Både på føtter og hjul.
Nemlig.
GOD HELG.
Nå var det mindre med sko her…
Men desto flere støvler.
I alle varianter.
Jeg kom kjørende langs veien her, og oppdaget noe.
Jeg hadde vært og kjøpt bark til et hageprosjekt.
Først trodde jeg det var vår dugnad i Rådhusparken.
Men så oppdaget jeg en ring med møkkagreip og støvler.
Store og små i en vakker blanding.
Her får du ta de i et nærmere øyensyn.
“Slå ring rundt bonden&landbruket”.
“Ta vare på mangfoldet i norsk landbruk”.
Dette var tanker som slo meg.
I symbolikken.
Jeg bor bare et par hundre meter unna parken her.
Da mine føtter passet de minste støvle parene her, hendte det at kyrne gikk fritt langs veiene.
Det er neppe ønskelig å komme tilbake dit.
Men vi som var unge den gang, har tråkka tørrhøy og hesja.
Vi har smakt på siladråpen i fjøset.
Selv som unger visste vi hva bonden var.
Vi visste hva bonden betydde for samfunnet.
“Kunnskap er makt”, skrev jeg i mitt forrige innlegg om bondeopprøret.
Det kan du lese om du klikker HER.
Kunnskapen om gårdsbruk er skremmende fraværende i samfunnet.
Norge trenger bonden.
Over hele landet.
Vi veit kor vi bor, her oppe i nord.
Flagget vaier for frihet og fred på den 8 mai.
Det er ikke akkurat grønnkledde lier å se.
Men vi vet at våren presser på.
Et par dager med tosifra varmegrader…..
Vi er glad i bygda vår.
Hele året.
Jeg skulle tømme denne “krydderhagen” min for jord.
Der traff jeg på en ukjent isbre under øverste laget med jord.
Svart var den, etter mange år under jorda.
Vi veit kor vi bor her i nord.
Isbre i hagen er det ikke alle som har.
Vi har årstida også.
Ikke bare fire som mange andre steder.
Nelda, mange – en hei skokk.
De kommer til og med hulter til bulter.
Som når jeg parkerer bilen i garasjen i solskinn.
Og får haglskuren midt i fleisen på tur ut.
Men vi veit kor vi bor, her i nord.
Når sola først bestemmer seg….
Da er ho uslåelig her i bygda.
Uansett årstid.
Ja, bortsett fra når ho ligg og lada opp noen uka vinterstid.
Vi veit kor vi bor her i nord.
Vi klora oss fast mellom høgfjell og fjord.
Ikke fordi vi er nødt, men fordi det er her vi vil bo.
Vi har alt.. absolutt alt.
Men vi er rause og gjestfrie.
Enten du er utfløtta Saltdaling, eller har lyst å bli Saltdaling.
DU er hjertelig velkommen.
Gratulerer med dagen.
De såkalte “Norske Polititropper” i Sverige under krigen, er med rette blitt kalt “Den Glemte Armè”.
Min far fortalte omtrent ingenting fra den tiden han rømte over til Sverige under krigen.
Eller hva som skjedde i årene etter.
Det var på sine gamle dager han fikk medaljen og diplomet ovenfor.
Kanskje gleden ville vært større, om det hadde skjedd noen tiår før.
Han var en stolt og ærekjær mann, min gamle far.
Freden fortjener ingen bitterhet. I dag er det 75 år siden den kom.
For hele landet.
Ta deg gjerne tid til å høre dette innslaget som ble sendt på NRK i 2015 – klikk HER
Andre del av denne reportasjen på NRK kan du høre ved å klikke HER
Dessverre er de gamle reportasjen jeg linket over, ikke lenger tilgjengelig på NRK.
Jeg vet ikke om dette er et bilde fra den tiden, men jeg tror det.
Om det er noen som kjenner igjen personer, så hadde det vært flott.
Dette er et av flere bilder som har dukket opp i ryddinga etter min mamma og pappa.
Jeg bare antar at dette er fra en av de treningsleirene som ble bygd opp i Sverige.
Jeg fant også en notisbok, som har funget som “Tjenestebok”.
Der er det navn og noe info om en rekke personer, datert fra 1944 -. 45.
På Wikipedia finner jeg “Voxna” nevnt som Utdannings-/trenings sted for Ingeniørenheten.
Jeg legger bare ut noen bilder jeg tror har sammenheng med dette.
Det er “bilder tatt av bilder”, så kvaliteten er deretter.
Det er staute karer.
Min far står fremst helt til høyre. 
Her er min far i midten, med noe jeg er usikker på hva kan være.
Jeg skal ikke utbrodere de historiske fakta.
De to innslagene fra NRK forteller sitt.
Det står at de ikke vil være tilgjengelig etter 2021.
#polititroppeneisverige #denglemtearme #andreverdenskrig #polititroppene #frigjoringaavfinnmark #narvik #jubileum
ll
Bøndene i bygda vår hadde “stand” langs Dalveien (gamle E6).
Akkurat da jeg passerte var det ingen tilstede.
Det er jo en hektisk tid, med både kalving og lamming.
https://dedicat.blogg.no/1471213476_pen_grd_i_vakre_saltd.html
Jeg tror det er viktig at bøndene profilerer seg selv.
Kanskje med opplegg som i innlegget over.
(Det skrev jeg for noen år siden).
Klikk og les gjerne om Åpen Gård.
Kunnskap er makt.
Det er mange som vet alt for lite om Norsk Landbruk.
Det er en fryd å kjøre oppover bygda vår.
Å se at de aller fleste jorder er holdt i hevd.
At det er liv i fjøsene.
Det er sånn vi vil ha det.
Jeg er gammel nok til å huske når hesten var “traktor” på gården.
Den var i ferd med å forsvinne, før den dukket opp igjen.
Med et annet formål.
Nå må vi stå opp for den norske bonden.
Før både hesten, traktoren og bonden blir borte.
Norge trenger bonden – nå og for alltid!
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
#bondeopprøret #dennorskebonden #bonden #norgetrengerbonden
Da jeg var guttunge, sa jeg “raka”, om “riva”.
Men jeg sa ikke “å rive om å rake”.
Jeg raka med raka, retten og sletten.
Nå raker det neppe noen om jeg raker med riva eller river med raka.
Yndlingsriva mi, raka sitt siste løv her om dagen.
Uten å ane om den het Rive eller Rake.
Den var gammel den.
Og god.
Tusen takk for alle HenRivende stunder.
Jeg håper du ender opp i resirkulasjonens verden.
Kanskje du dukker opp som bærepose en gang.
Nesten litt skammelig å erstatte den trofaste sliteren med to billige saker.
Men nå hadde jeg flere skaft.
Dessuten er det valgår i år.
Da var det liksom greit med en rød og en grønn.
Blå river fant jeg ikke.
Nå lette jeg ikke så grundig heller.
Det får klare seg med to alternativer.
De varer neppe så lenge heller.
Det gjør jo ikke valgløfter heller.
Naturen er til å stole på.
I alle fall når det gjelder å skaffe aktivitet for river.
Enten de er gamle eller nye.
Og uansett farge.
Sakte men sikkert samles fjorårets gleder.
Vi gleder oss når det grønnes….
Vi sjarmeres av høstens fargelegging…
Vi glemmer gjennom vinterens snø som dekker…
Nå prøvde jeg å finne noe vakkert å si om vårene åpenbaring….
Det er godt når det er gjort.
Og lasten sikret.
DET er det ikke alle som tenker på.
Det lå “saker&ting” etter veien oppover bygda.
Uhell kan skje den beste.
Den bevisste dumpinga av søppel i naturen, kan IKKE unnskyldes.
Det er en fryd å komme opp på Iris sitt mottak på Vensmoen.
Det finnes ingen som helst unnskyldning for å kvitte seg med avfall på annen måte.
Nå har de fått et nytt og praktfull bygg på stedet.
Det er ingen som blir ruinert av å komme innenfor portene her.
Og alle forlater med god samvittighet.
Dette bildet er tatt midt inne på Miljøstasjonene.
Etter tømming av hageavfallet.
Ble det raket med grønn eller rød rive?
Ja det kan du spekulere på.
Om du gidder.
Ha en flott fredag.
