“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.”
Sånn lyder sangen.
Det henger igjen strofer fra mange salmer og sanger.
Fra tidenes morgen, og innbitt pugging av ord og uttrykk man ikke helt forstod.
Men vi hadde respekt for både liv og død – og for naturen.
Det er litt puslete ennå.
På kirkegården altså.
De stakkars små Stemora anstrenger seg skikkelig.
Mellom visnet løv og halvfrossen jord.
Tanken er god.
Og det skal bli bedre.
Det kan gå rette veien, selv i oppoverbakker.
I går ble vi nesten beruset.
Sola varmet og temperaturen var og snuste på 20-tallet.
Men så syntes gråskodda at det var nok.
Sånn er det. Vi blir kjapt tatt ned på jorda igjen.
Som langgrunner åpenbares ved fjære sjø.
Her har elva bygd opp sandkorn og steiner gjennom masser av år.
Nesten som minner gjennom lange liv.
Som vaskes glatte og vakrere for hvert år.
Vi blir små i den store sammenhengen.
Enten man er til fots eller i bil.
Nå er bilen god å ha, når føttene ikke er som de en gang var.
Men hvor lenge kan man glede seg over den.
“Svinebeistet av en dieselbil – som ødelegger naturen.”
Nå skal jeg ikke si mer om den saken.
Jeg har lyst til å være i godt humør.
Selv om gråskodda henger i fjellene.
Men som sagt, det går fremover også i oppoverbakker.
Både på føtter og hjul.
Nemlig.
GOD HELG.
