Nå går helga mot slutten.

Denne karen har tatt det litt med ro i helga.

Men ikke helt dovna vekk.

Tar dere med på en liten tur rundt her, en tur jeg tok i går.

Og en liten tur inn på rommet mitt.

Kanskje på en kaffeskvett om det passer 😀

Mine andre innlegg om Rehab på Nordtun, finner du HER.

Det er vakkert her, som dere ser. 

Først av alt, velkommen innom bloggen min. Jeg burde jo gjøre det hver dag, men er ikke akkurat verdensmester i å ta selfier. Men nå er det gjort – Velkommen.

Før jeg tar dere med på en liten tur, og inviterer dere med på rommet, så må jeg bare ha meg litt frokost. I dag – på søndag, vanket det egg&bacon også. Så de steller godt med oss her. Både i helga og i uka.

Det ble ikke så lange turen, men været var helt grei. Det er en slags blanding av “fjell&fjord” i turløypa her. Selv om det på langt nær er å regne for topptur. Knapt nok en “knaustur”. 

Her ser vi inn mot Helgeland, og aner den herlige skjærgården der. Det er litt småbåt trafikk forbi her, antagelig oppdrettsanlegg ikke langt unna. 

Det finnes turløyper rundt her som fører deg til topps. Men jeg har ikke planer om noen form for toppturer ennå. Som en kar her fortalte, om en som ble spurt om hvorfor han ikke hadde vært på “den og den” fjelltoppen. “Nei”, svarte han, “jeg har ikke hatt noe ærend dit ennå…”. 

Det var ennå tegn på fuktige høstdager her i nord. Skjønt det har slett ikke vært ille vær her siden jeg kom. Sånne dråpebilder er dessuten ganske så populære. 

Det samme kan man si om soppbilder. Se på denne du. Ikke nok med at den har sin egen paraply, den søker ly der den finner det i tillegg. 

Etter denne rundturen, er jeg plutselig tilbake på stien mot Nordtun. Det var ikke all verden, men til en avslappings runde, så var det slett ikke verst. Så tenk!

Da skal jeg holde det jeg lovte! Velkommen inn på rommet mitt. Slå dere ned og lat som dere er hjemme! Nå måtte jeg fikle litt med mobilen for å finne ut av selvutløser greia. Som dere ser,, så fant jeg ut av det! Dette er faktisk første forsøket. 

Her er mitt lille kontor. Jeg har med vannkoker og kan holde bittelitt egen husholdning. Samtidig er bordet veldig greit som pc bord. Her sitter jeg ikke bare og blogger. Jeg har noe annet på gang også. Men DET forteller jeg ikke om nå. Så hold deg unna papirene som ligger der i bak kanten. 

Men nå har jeg ikke tid til å underholde dere lengre. Nå venter middagen på meg. Bordet er dekket og bare maten OG meg som mangler.

Tusen takk for følget.

Det er like hyggelig hver gang du stikker innom. 

Nå kan jeg ikke bare lage bunn seriøse innlegg fra mitt opphold her på Nordtun.

Jeg må få lov til å spe på med litt ironi og hverdags filosofi. 

Ikke sant?

Har du ikke lest de andre innleggene om turen til Nordtun Helserehab –

så kan du klikke HER.

“Slik står det skrevet”.

På en plakat på veggen i fysioavdelinga.  

I dag hadde jeg faktisk tenkt å gå meg en tur.

Egentlig var jeg ikke på jakt etter “et nytt liv”.

Men jeg skjønner tanken.

Det er en ny mulighet i hvert sekund fremfor oss.

Den “stien” som lå fremfor meg så kanskje både grå og kjedelig ut.

Jeg hadde tenkt meg på butikken.

Da var det ikke så lett å velge blant stier.

Det er kanskje da man bør se etter de små lyspunktene. 

Det ble antydet at det var sånn ca 2,5 km dit.

Jeg hadde tenkt å handle litt småtterier.

Som min kjære sier: “Du må jo kose deg litt”.

Før jeg skulle “rette blikket fremover”.

Så fikk jeg en økt inne på dette rommet.

Det var en spesiell opplevelse, som jeg skal fortelle mer om senere.

Jeg skal nemlig innom der hver dag fremover.

Det ga meg et energi kick faktisk.

Kanskje derfor jeg tok på sekk og la lystelig i vei.

Nå skal det sies at bussen streiket denne dagen.

Jeg tror jeg hadde takket nei til transport.

Selv om transportmidlet ser fantastisk ut.

Ikke sant ?

Det er nok mange som har drømt sine store drømmer inni denne!

Jeg skulle jo vende blikket fremover og ikke se meg tilbake.

Men jeg tok for gitt at jeg fikk gløtte litt til siden også.

Ellers hadde jeg ikke fått øye på alt jeg så på turen. 

Det første jeg oppdaget var en treningsavdeling jeg ikke ante fantes.

Og det til og med rett utenfor døra!

Men nå har jeg bare vært på en tur utendørs.

Så jeg får takke meg selv for det.

Jeg fikk en sånn klar fornemmelse at her ute går det lek i treningen!

Kanskje noe å tenke når det står på som mest!

Jeg har ikke vært i svømmebassenget heller.

Den tanken slo meg litt lenger oppi bakken.

Når dette åpenbarte seg.

Jeg MÅ jo få meg en tur i bassenget.

Men jeg tenker jeg står over DETTE!

Det kunne blitt vel mye rør ut av det!

Og det skal vi ikke ha noe av!

Nemlig!

Det ble noen stopp på turen,

Jeg måtte jo ta noen bilder når blikket fanget inn noe.

Det er veldig greit å ha noe å skylde på!

Men det innrømmes at de små stoppene gjorde godt.

Dette motivet fanget blikket mitt, rett og slett.

Studer det litt!

Jeg ser både kjærlighet, liv og død i det. 

Jeg tok ikke sjansen på for mange avstikkere.

Selv om denne grinda så fristende ut.

For det ER ei grind der.

Slik som det kanskje er i livet også ?

Sånne litt usynlige valgmuligheter man overser fordi alt skal gå så fort!

Det er litt fascinerende  med sånne grinder.

De får meg alltid til å lure på hva som er bakenfor….

Plutselig så jeg ganske så moden tyttebær oppe i skråningen.

Det er jo mitt favorittpålegg.

Uten forkleinelse for påleggs tilbudet i matsalen.

Tanken på å plukke litt streifet meg.

Men jeg ante jo ikke hvor langt jeg hadde igjen til butikken.

Så jeg trasket videre, uten å se meg tilbake.

Litt lenger nede i veien får jeg øye på noe gult.

Når jeg kom nærmere så jeg det….

Da kom jeg plutselig på det!

BodøGlimt hadde kamp mot Zalgiris!

Da fikk jeg det plutselig litt travelt.

Såpass travelt, at jeg helt glemte tyttebærene på hjemturen.

Sånn har vel vi alle det, av og til.

At man plutselig oppdager at man glemte en mulighet som bød seg.

Men man får ikke gjort noe med det, med å se seg tilbake.

Heldigvis så møtte jeg ikke så mange hindringer på veien.

Jeg fant ikke så mange snarveier heller.

Selv om denne stien kan se ut som litt av begge deler.

Det er jo sånn i livene våre også.

Det er hindringer som må overvinnes, uten synlige snarveier.

Det er jo umulig å vite om man går glipp av noe.

Uansett hvilken vei som velges.

Nå begynte jeg å føle at veien til butikken var lenger enn jeg trodde.

Men det KAN jo være kondisen som var mindre enn det jeg trodde!

Da kan det være greit å få sånne oppmuntringer som dette!

Ja, ikke “parkeringen” da.

DET hadde jeg ikke planer om, så tenk!

Men å få et smil på veien .

DET gjør underverker.

Det skulle man tenke litt mer på.

Det koster så lite å smile, men du verden hva et smil kan gjøre.

Endelig, der dukket den opp!

Den velsignede Coop`en.

Tenk å få en sånn godfølelse i skrotten, bare over å se en Coop Prix fremfor seg!

Hva om vi hadde vært flinkere til å sette sånne oppnåelige mål i livet.

Sånn at vi oftere kunne oppleve gleden av “å nå frem”!

Kanskje vi er for ambisiøse av og til.

Setter oss mål som vi strever og strever etter å nå.

Da var det bare å få handlet og pakke i sekken.

Det gikk veldig greit.

Nå er det helt sikkert mye ironi og filosofi en ryggsekk kan inneholde.

Men nå skal jeg ikke tøye DEN strikken alt for langt!

Nå måtte jeg få opp farta.

Jeg hadde jo både en kveldsmat og fotballkamp jeg skulle rekke!

Tenk på det du!

På turen hjemover MÅTTE jeg bare se meg bakover!

Jeg tror jaggu det var motbakker begge veier.

Men nå skal jeg ikke beskylde naturen for å drive ap med med meg!

Den gir meg mer glede enn som så!

Bare se på den utsikten som møter meg på denne bakketoppen.

På toppen av bakken nedover mot Nordtun.

For der ER det nedoverbakke.

Innspurten går som en lek.

Turen ble helt perfekt.

Selv om gubben ble svett og en smule øm i leggene.

Men som det sies:

“Det skal gjøre vondt før det gjør godt”.

Dagens fangst.

Den står neppe på innholdslista for et sunt kosthold.

Men det skiter jeg i.

Litt energibombe må man unne seg. 

Og kaffe!

Den smakte fortreffelig etter turen.

Sammen med fotballkampen.

Selv om DEN var minst like kupert som veien jeg hadde gått.

Om ikke ennå mer!

Da runder jeg av denne fortellingen.

Jeg håper du satte pris på den.

Nå kunne jeg ha gjort dette kort og kjapt og skrevet:

“Nå har jeg vært på Coop Prix og handlet brus og godteri”! 

Men det hadde kanskje ikke blitt samme historien.

Selv om det egentlig er det.

Kanskje fordi jeg bare så meg tilbake en eneste gang.

Eller hva tror du ?

**********************

Tusen takk til deg som er innom og ser og leser!

Det setter jeg veldig stor pris på.

Tusen takk!

 

“Det er verst før det begynner”

Det utsagnet kan brukes i mange sammenhenger.

For meg passer det veldig bra i disse dager.

Nå er jeg i full gang med trening, og det føles allerede fantastisk.

Dette blir noe ganske annet enn en times tid på Fysioen eller treningsstudio.

——**—–

OM du har lyst å se begynnelsen på denne historien, så klikker du HER

Her er et lite glimt inn i treningssalen.

Jeg kan garantere at det normalt er full aktivitet der.

Men jeg er forsiktig med å ta bilder av mennesker.

Det aller meste er kjente apparater. 

Her er noen av de første “ingrediensene” jeg har fått.

Nå er det opp til meg å bruke de til det best mulig resultatet.

Oppfølgingen og støtten er tipp topp på alle måter.

Nå lover jeg at jeg ikke skal legge treningsbilder i hopetall fremover.

Det samme gjelder matbilder.

Her kommer bare et eksempel fra min første middag.

Vi er jo fiskespisere på hjemmefronten.

Så dette er perfekt.

Jeg har hatt en “makaroni-fobi” siden jeg var barn.

Ikke prøv å google det…..!!

Men denne melkesuppa gikk ned på høykant.

Hva blir det neste… ??

Jeg fant denne plakaten på en vegg utpå ettermiddagen.

Akkurat da jeg var på tur ut døra i et ganske så fuktig vær.

Jeg har jo hørt at det er flotte turløyper rundt her.

Nå skal jeg ikke røpe hvor mange Tur-regler jeg brøt!

Men ut gikk jeg….

Det er nok ikke på denne tiden den største blomsterprakten finnes.  

Men det glimter til mellom kratt og busker. 

Skodda henger langt ned i fjellene.

Den konkurrerer med regnbygene om å skjule den vakre naturen.

Men klarer det ikke helt.

Som guiden sa den gang vi var på Nordkapp, og ikke så en dritt:

“Det er dette som er normalen.”

Uansett årstid og vær, så er det alltid noe vakkert å finne.

Man trenger jo ikke løpe beina av seg når man er på tur.

Det var ikke derfor jeg smatt ut i regnværet.

Jeg skulle bare gjøre meg litt kjent.

Dessuten ville jeg prøve å finne en firkløver.

Det kunne jo være greit å ha et lykkønske fra naturen med seg….

Soppen er jaggu mer pysete enn meg joooo…

Gjemmer seg så langt inn i buskaset som mulig!

Snakk om altså..

Enda den ikke har sko på!

Jeg begynte så smått å kjenne antydning til et fuktigere klima i joggeskoene mine. 

Se bare her hvordan de holder på….

Plutselig får jeg øye på noe…!

Ser dere det som jeg så… ?

Jeg får ikke formidlet alle flotte detaljer fra denne turløypa.

Men her er et eksempel.

Her er det plakat med bilde over utsikten og navn på toppene.

Under ser dere mitt bilde fra samme sted.

En flott måte å bli litt lokalkjent på.

En rekke steder er det tilrettelagt med benker og bord.

Grillplasser og utsiktsplasser.

Jeg havnet tilslutt på “Verdens ende”.

Da var det slutt på stien, og jeg var søkkeblaut. 

Jaggu fikk jeg flere åpenbaringer på hjemturen.

Det er utrolig hva man ser og finner når ikke nesa peker mot en regntung himmel. 

Jeg er litt mer skeptisk til denne “åpenbaringen”.

Som møtte meg i speilet på rommet.

Men den må jeg bare leve med.

Sånn er det.

Men turen var helt perfekt, uansett hva værgudene prøvde å fortelle meg. 

Og jeg fant…jeg fant!

Både firkløver og femkløver.

Jeg hadde lykken med meg på den måten, i alle fall!

Om de bringer lykke… det får tiden vise. 

Uansett så ser jeg lyst på dagene fremover.

Tusen takk til deg som følger med. 😀 

Da var første natta unnagjort.

Dagen kom med mange forventninger.

Du kan lese om reisa og hvor jeg har havnet, om du klikker HER.

Jeg “banker i bordet”, når jeg sier jeg har vært heldig med helsa.

Noen få dager med sykemelding gjennom et langt liv.

Det er sjelden jeg har tatt en pille for noe som helst.

Men så må jeg samtidig innrømme at jeg ikke er flink til å lytte på kroppen.

Der har jeg mye å takke min kjære for.

Som følger med og tar meg i nakken når det blir for ille. 

Nå er jeg her, på Nordtun HelseRehab.

Det var ingen drøm, men en realitet, når jeg kom ut i gangen fra rommet mitt.

Hva ville møte meg på denne første dagen ?

Jeg prøvde å gjøre meg litt kjent i bygningen.

Det kan være greit, selv om det er lett å finne noen å spørre.

Gamle stabeiser av gubber, vil jo helst finne ut av ting på egen hånd.

“Ikke komme her og komme her….”

Jeg er nok ikke bedre enn mange andre….

Spisetider er viktig å få med seg.

Det tok jeg til og med bilde av.

Ja.. bare sånn for sikkerhets skyld!

Det gikk greit å lokalisere spisesalen også.

Her merket man korona reglene ganske fort.

Alle hadde faste plasser merket med navn.

Spritdispensere finnes overalt.

Det mangler ikke på variasjon i påleggs veien.

Alt ordnet i små porsjonspakker.

Også en konsekvens av pandemien.

Men det ser tiltalende ut, og er både lettvint og sikkert positivt for forbruket.

Navneskiltet er også tiltalende.

Sånne små ting betyr faktisk ganske mye.

Man blir heldigvis aldri for gammel til å sette pris på det. 

Jeg blir visst aldri for gammel for å få formaninger hjemmefra heller.

Min kjære er hyppig i sine gode og velmente innspill om at jeg må huske å spise.

“Du har bare å passe på at du ikke kommer hjem som et beinrangel.”

Nemlig!

Nå har jeg til og med tusket med meg litt nødproviant på rommet.

Sånn for sikkerhets skyld.

Jeg dro jo med meg en liten vannkoker i kofferten.

Her tar jeg ingen sjanser 😀

Sjansen for avmagring er nok svært liten.

Det er bare å ta en titt på ukes menyen.

Da blir det ganske så åpenbart.

Her skal det stelles godt med klientellet. 

Første dagen blir sånn “undersøkelses dag”.

Her tar jeg heller ingen sjanser.

Her legges avtaler inn både på telefonen og manuelt i boka mi.

Jeg har aldri likt å komme for sent til møter eller avtaler.

Så da akter jeg ikke å begynne med det her.

Avtalene gikk helt greit.

Både laborant, lege og fysioterapeut var flotte og greie mennesker.  

Avslutninga med fysioterapeuten ga bud om dager som kommer.

Men jeg gleder meg.

Veldig. 

Takk til deg som tar deg tid til å følge meg på denne ferden.

Jeg deler denne Klemmen med dere.

Den fant jeg i inngangspartiet her.

Tusen takk alle sammen!

Ut på tur mot et spennende mål.

Med store forhåpninger.

Avreisen kan du lese om HER.

Mens jeg sitter på “Lokfører Johnsen”, så ser jeg neste transport ankomme

Kanskje noen begynner å ane resten….?

Det var ikke mangel på plassen her inne.

Bare fire stykker og sjåføren.

Men det er bare jeg og han som skal helt frem.

Sjåføren er en stødig kar, som har kjørt denne veien utallige ganger.

Han kan nok ruta ut og inn.

Men ikke så galt som at han kan sitte på utsiden å kjøre.

Sånn som det kan se ut til her…..

Jeg prøvde “å fange” veiskilter i farta.

Men det var ikke like lett.

Her er et forsøk, som gir noen gode hint. 

Jeg hadde tenkt å slumre litt på turen.

Men det er ikke lett når en mektig natur “ruller forbi vinduet”.

Nå er det jo egentlig vi som ruller.

Men det hørtes så vakkert poetisk ut…

Det er ikke bare naturen som er mektig på denne turen.

De mange bru konstruksjonene imponerer også.

For ikke å snakke om tunneler.

Det er ikke enkelt å bygge veier i dette landet.

Men det er jo en av konsekvensene med vårt mektige landskap.

“Hvor fjell møter fjord”. 

Jeg klarte å knipse et bilde av Svartisen også.

Jeg burde egentlig fått tatt bilde av meg selv akkurat da.

Fastspent i stolen, med mobilen over nakken og knipset gjennom vinduet bak meg.  Jeg kunne fått kink både her og der.

Men det gikk bra.

Etter noen drøye timer, er vi endelig fremme.

“Nordtun Helserehab”.

Mitt hjem i de neste to ukene.

På min siste kreftkontroll i juni spurte jeg om rehabilitering.

Svaret på søknaden kom brått på.

Henvendelse kom i forrige uke – om jeg kunne komme på kort varsel.

Og her er jeg!

Se gjerne innom Facebooksiden til Nordtun.

Klikk HER

Rommet ser helt greit ut.

Det samme gjør badet.

Kofferten ser ikke like grei ut.

Jeg har dratt med meg noe fantastisk med klær.

Ikke rart at madammen lurte på om jeg skulle flytte!

Nå er alt plassert i klesskapet.

Men jeg måtte fortrenge tanken på ned pakkingen. 

Jeg konsentrerte meg heller over utsikten fra rommet.

Helt fantastisk!

Da var jeg fremme.

Så får vi se hva som skjer og hvordan det går. 

Etter en flott mottagelse og masse spørsmål, ble det en rask kveldsmat.

Jeg fikk meg en liten runde rundt i bygget.

Men det kommer jeg tilbake til.

Sola sa godtatt gjennom vinduet mitt.

En ny dag ventet, etter en god natt.

Dette blir spennende!

Men hvor…. ? Det er bare å følge med.. 

Klar i døra med blytung koffert og sekk. Sola åpenbarte seg også. 😄

Der kom toget….

Da var gubben parkert og «klar til avgang».

Det er vakkert å skue inn mot min kjære dal. Det er i sånne stunder man kan skrive noe sånt som dette:

«Der fjell møter fjord.

Der du lever og bor.
I det høyreiste, vakreste nord.

Det er der som jeg tror.

At trivselen gror.

Som den trygghet du fikk fra din mor. «

Kanskje jeg havner på en «øde øy»? Neppe, men det kan hende sjølufta er merkbar.

Aha, for en velkomst. 😄 Men det er nok bare en midlertidig stopp på turen…

Hos «Lokfører Johnsen». Nå hadde han rømt ut av uniformen når jeg kom.

Men beskjeden var klar….
Det ga en litt «heimslig» følelse. 🤗

Men jeg fikk da litt mat og en snill stund… Mens jeg knotter dette innlegget på telefonen.

Litt rart å være på farten alene.
Men min kjære følger med.

Følger DU med på ferden…?
Det hadde vært hyggelig. ❤️

Det vokser og gror, gjennom hender og ord.

Med omsorg og varme i hjerte og sinn.

Her kan man bo og slå seg til ro.

På livsveiens vekslende trappetrinn.

Vi vet ikke hvordan, og slett ikke når.

Når helse og sykdom, svekkes og rår.

Men trygghet skal råde hvorenn du vil bo.

Når vi i vår alder skal besøke familie og venner,

er det ikke alltid at de bor hjemme lengre.

Det er litt spennende å se Sykehjem på andre steder.

Vi har jo tråkket noen skritt på vårt lokale sted.

Dette er på Dalen i Telemark.

Vi møtes av lyse og åpne lokaler.

Her forenes det moderne med gamle ting og minner.

Det krever plass å bygge sånn.

Men det gir flotte og lune uteområder.

En “Helsehage” er det her også.

Facebooksiden er kanskje ikke helt ajour, men les gjerne HER.

Jeg har skrevet om “Min søsters hage” på Dalen.

Det er slett ikke den samme, men les gjerne HER.

Her har vi fått med oss min svoger ut av rommet.

Kort og enkel vei.

Nå skal vi kose oss.

Min svoger, min søster, min kjære og en av min søsters ungeflokk på fem.

Men hva skuer mine øyne i korridoren ved inngangen ?

Joda.

Faktisk et “Røykerom for bebuerane”.

Kanskje litt uvanlig i dag.

Men det blir sikkert satt pris på.

Av noen i alle fall. Jeg har jo vært stor røyker i mange tiår –

så den forståelsen har jeg virkelig.

“Date på do”.

Hvorfor ikke gjøre det litt sprudlende og lekent ?

Det er ikke alltid de mest prangende ting som fargelegger livet.

Men det var mer moderne ting som imponerte meg der også.

 gangen stod en hel stabel med “KOMP”.

Et herlig, digitalt hjelpemiddel for enslige hjemmeboende.

Jeg som har meldt meg som Teknologiambassadør i Pensjonistforbundet.

Dette var moro å se.

Hvis du ikke vet hva “KOMP – no isolation” er, så klikk og les HER.

Vi eldre kan ruste, men vi trenger slett ikke isoleres.

Tusen takk for en fin og god opplevelse.

#tokkehelsesenter #velferdsteknologi #omsorgstjenester #pensjonistforbundet #visitdalen #komp #noisolation #dalen #helsenorge #saltdalkommune #helseogomsorg

 

 

Verden har endret seg dramatisk for de aller fleste.

Ikke minst for oss som vokste opp lenge før begrepet “digitalt” fantes.

Det er kanskje verre for unge å fatte hvordan det var…

… enn for oss gamlinger å fatte alt som finnes av digitale muligheter i dag.

Jeg har deltatt på en rekke Webinarer om tema innen dette området.

Nå har jeg tillatt meg å stjele noen bilder av foiler.

Jeg tar sjansen på at jeg ikke blir straffeforfulgt for det.

Foilene er fra webinar i regi av Norwegian Smart Care Cluster (Digitalt Utenforskap),

og Helsedirektoratet (Leve Hele Livet, veien videre.).

Her følger linker til nettsidene deres – 

(på nettsidene finner du linker til de foredragene jeg har lånt foiler fra).

NCC, Velferdsteknologi

Helsedirektoratet, Leve hele livet

Det er ingen tvil om at den digitale hverdagen fører til utenforskap for mange.

Heldigvis er det mange “på ballen” for å gjøre noe med det.

Ikke minst Pensjonistforbundet.

Nå øker de innsatsen, og skal skolere opp “Velferdsteknologi Ambassadører”.

Målet er minst en i hver kommune i landet.

Her har jeg meldt meg på.

Besøk gjerne Pensjonistforbundet på Facebook, klikk HER

Hva er Velferdsteknologi, og hva er digitale miljøer ?

Det er kanskje lettere å si hva det ikke er.

Prøv å gå gjennom en dag, uten å være i berøring med digital teknologi.

Ikke sant.. det er umulig. 

Pandemien førte til en eksplosjon i bruk av digitale løsninger.

På kommunikasjon og på digitale plattformer.

Det har økt det digitale utenforskapet betraktelig.

I tillegg vil antall eldre, og ikke minst – demente, øke formidabelt de neste tiårene.

Kvalitetsreformen for eldre, “Leve Hele Livet” kom i 2018.

Men enda henge mange kommuner etter.

Min kommune, Saltdal – vedtok sin strategiplan for Leve Hele Livet i vår.

I tillegg har Eldrerådet fått plass i styringsgruppa for Velferdsteknologi.

Men vi har mye å ta fatt i, veldig mye.

Dette er bare noen setninger… 

Det vil bli en betydelig økt fokus på dette etter sommerferien.

Frivilligheten i dette er viktig.

Men mye står og faller med motivasjon, informasjon og opplæring.

Det offentlige vil ha enorme utfordringer med å skaffe helsepersonell i årene fremover. 

“De varme hender” må aldri bli borte.

Men det finnes mye varm teknologi.

Teknologi som skaper nærhet, og ikke avstand.

Mulighetene er store.

For alle som kan og vet og får hjelp til det.

Akkurat nå har regjerningen pressekonferanse.

“Koronasertifikat og Smitteapp”.

Den digitale hverdagen fortsetter, og vil fortsette.

Vi har en jobb å gjøre for å tette hullet utenforskap skaper.

Blir du med ?

#pensjonistforbundet #helsedirektoratet #digitalisering #ncc #norwegiansmartcarecluster #velferdsteknologi #levehelelive3et

Sola varmet.

Vi hadde vært på den ukentlige handleturen.

Da slo det oss….

Hvor lenge siden var det egentlig…

….at vi hadde tatt oss en kaffekopp utenom i eget hjem?

Tanken slo oss samtidig som vi passerte Saltdal Røde Kors Omsorg.

Speilingen i vinduet lyste så innbydende av omsorg.

Den lille kafè og bruktbutikken åpnet de for et par år siden,

Jeg skrev litt om det før Pandemien snudde opp ned på det meste.

Det kan du lese om du klikker HER.

Og kaffe ble det.

Med tilbehør.

Utendørs til og med.

Det føltes faktisk veldig godt.

Vi merket nesten løvspretten på trærne rundt oss.

Om det var solvarmen eller hjertevarmen, det vet jeg ikke.

Kanskje begge deler.

Det lille flagget minnet oss om at dagen nærmer seg.

Nasjonaldagen.

Det blir en annerledes dag i år også.

Men hjertevarme og omsorg er ikke mindre viktig.

Ære være alle som bidrar i Frivilligheten.

Tusen takk. 

#rodekors #rødekors #frivillighet #omsorg #saltdalkommune #hjertevarme

Jeg skrev en liten epistel om eldrereformen “Leve Hele Livet” for en tid siden.

Det var ikke rare greiene, men du kan lese det HER

Nå skyter reformen fart.

Forhåpentligvis omvendt proporsjonal med Pandemien.

Heldigvis snakkes det ikke lengre om “Eldrebølgen” som en grusom Tsunami som feier inn over landet.

I alle fall ikke riktig på samme måten som før.

I dag var det offisiell åpning av Eldreombudet og Senter for et Aldersvennlig Norge.

Digitalt, selvfølgelig og med politiske taler og “snorklipping”.

Alt plassert i samlokalisering i vakre Ålesund.

Ta turen innom de på facebook – klikk HER

Her er hovedpersonene under den digitale åpningen.

Jeg håper at jeg blir tilgitt å ha avfotografert fra pc’en.

Dette har Pensjonistforbundet jobbet for i mange år.

Gå gjerne inn på Pensjonistforbundets sider å ta en kikk.

Klikk bare HER.

Har du hørt begrepet “Velferdsteknologiambassadør”?

Bare vent, nå er Pensjonistforbundet i full gang med å etablere slike i hver kommune.

En annen viktig stemme i dette arbeidet er denne dama.

Rådet for et aldersvennlig Norge skal selvsagt samarbeide tett med Eldreombudet.

Alltid herlige Ingrid Bjørnov underholdt med “aldersfokuserte sanger”.

Vi eldre skal være med, om fremtiden kommer på CD, vinyl eller kassett.

Nå skal det satses på et Aldersvennlig Norge.

Og det handler slett ikke bare om Helse&Omsorg.

 

#eldreombudet “senterforetaldersvennlignorge #aldersvennlignorge #seniorpolitikk #pensjonistforbundet #saltdalkommune #nfk