“Øyra” er jo et nært og kjært utfartssted. Ser det ikke vakkert og innbydende ut? Jada, dette bildet er tatt i Januar i år.
Sånn som sommeren så ut til å bli her nord i år, så hadde vel ikke så mange stusset på det bildet. Men så kom sommeren, omsider. Da ser det litt mer sånn ut..
I kveld ble turen dit når madammen var ute og øvelseskjørte med doningen sin. Hun begynner å få taket på det nå. Her passerer vi “Flerbrukshallen”, som er under oppføring. Her blir det fullverdig fotball- og håndballbane og mere til.
Men nå var det Øyra det var snakk om. OG sola, og det når folk flest rundt om i verden hadde fokus på Månen og måneformørkelse!
Det tenkte ikke vi mye på når vi gikk tur rundt om i området der. Området ligger jo like ved Saltdalselva, der ivrige sportfiskere tilbringer timer på jakt etter ørret og laks.
Rett utenfor er Saltdalsfjorden, som går inn i Skjerstadfjorden i ytterkant av bildet. Saltstraumen er jo “Vannkrana” som regulerer flo og fjære i denne fjorden. Her finnes både Tuftepark, Frisbee bane, Fotballbane og badmintonbane.
Dammen midt i området skal være badedam, men ikke alltid like tiltrekkende.
Vannet der skal reguleres av flo og fjære, gjennom et kanalsystem, og akkurat når vi var der, så var det langfjære, så vannet rant ut av dammen.
Denne dagen bærer så mange og tunge og vonde minner med seg. Mange ord er sagt og skrevet, men hjelper det? Hatets makt synes å ha fått et skremmende fotfeste. Jeg deler nok en gang de ordene jeg skrev den 22. juli for 7 år siden. Kan vi ane gode krefter i horisonten?
Tenk å gå i fra sans og samling!? Nå har jeg jo tenkt litt på det uttrykket. Hvordan gjør man det egentlig? Og sansa, ja de har jeg hørt om, men “samling”?? Hva i alle dager er det for “samling” man kan gå fra?
Men nå har jeg jo lært litt, og i Lofoten, av alle steder (, dukker, risikerer ikke å få madammen og slekta på nakken.. ) “Sans&Samling” kan være både lukt og smak og fellesskap og nytelse og avslapning og samvær! Kort fortalt: “A very charming cafè”!
Men hva er nå dette? Aha, du vil ha et lite tips?
Ok, da, her kommer det. Men husk at det er “lite” ..
Hmmm,, melk i flasker og spann, her kommer svaret! Meieriet! Nettopp, det gamle meieriet på Leknes er blitt kulturhus! Og i samme bygget finner du “Sans og Samling”.
Jada, du kan få en sånn følelse når du leter etter det tradisjonelle “dekktøyet”. Her er det vel det vi på nordnorsk kaller for “Hoven Roven”!
Men når du kommer til maten, da er det ingen tvil! Der dufter det hjemmelaga av alt!
Men NÅ må du ha skjønt “tegninga”, når du skal finne bordplass! Så prøv ikke å gå fra Sans og Samling en gang til! Her finnes nemlig ikke noen ensarta stil i møblementet heller!
Nå er det jo lettere med utsmykning, det har jo ofte som hensikt å få oss litt “fra sans og samling”! ,,,,,,, Fornøyd?? -Neivel… makan 😛
Nå er det nok, nei forresten – jeg MÅ jo bare vise noen av de prektige taklysene!
Men jeg kan betro deg at det er masser av detaljer jeg har tatt bilde av og ikke vist, og helt sikkert mange jeg ikke fikk med meg.
Det er neppe bare skyfrie himler i denne bransjen, men jeg håper de blir mange for dette stedet!
Takk for en herlig opplevelse på alle måter og lykke til!
NB Innlegget er ikke sponset. Det er bare artig å blogge om sånne herlige steder!
Nå er jo risikoen stor for å bli kalt en latsabb etter dette innlegget. Men det får jeg tåle, for det er jo ikke så veldig langt unna sannheten. Selv om jeg har alibi denne gangen 😀
De andre begynner å bli klare for tur. Ja, min kjære er jo også bare i avskjedskomiteen. På dette tidspunktet så trodde alle at turen fra Unstad til Eggum bare tok 1 time, men der tok vi feil. Sky er veldig utålmodig etter å komme avgårde!
Men et gruppebilde ble det tid til….
Så kunne mamma/farmor vinke godturogværforsiktig 😀
Hadde vi lest nøye og tenkt litt, så hadde vi nok skjønt at turen kom til å ta mellom to og tre timer fra Unstad til Eggum.
Unstad er jo kjent over hele verden i Surfing miljøet. Bare sjekk HER om du vil. Vi har vært der på uværsdager, og det er ganske heftig.
Nå har også toalettforholdene blitt mye bedre!
Men vi kan jo ikke stå her og kope, vi skal jo til Eggum for å hente gjengen vår! Så vi gjør som vi blir bedt om og stenger pent etter oss!
Eggum er jo også kjent blant masse turister, ikke minst for å se på midnattsola. Det har jeg jo vist i et annet innlegg, klikk HER om du vil se.
Det finnes mye informasjon på nettet, så klikke HER om du har lyst å vite mer. Det er en fin liten kafè der også, med mye godt og herlig service.
Men vi er mest spente på når gjengen vår kommer, og speider så langt som vi kan se.
Vi tusler litt bortover stien, men slår oss til ro med at de kommer når de kommer. Jeg glemte jo helt å ta bilder når de kom.
Men etter 2, 5 timer så var de glade for å være i mål. …og ikke minst stolte!
De hadde jo spist litt underveis, men det var kjærkomment med litt mat på kafeen på Eggum. Hvor yngste sønnen befant seg når jeg tok dette bildet, er jeg jaggu ikke sikker på. Kanskje innom for å hente resten av maten.
Min kjære og jeg var jo tilbake på Eggum noen dager etterpå. men da i et helt annet ærend! Ikke lett med mobilkamera og reflekser.. Men bare for å gi et inntrykk 😀
Nå er ikke jeg noen matblogger, men det hender jeg er innom det temaet også. Når vi er i Lofoten og har tilgang til “egen” båt, så er jo kanskje ikke det temaet helt unaturlig heller.
Etter at Tor hadde vært her og herja i går, og et tropisk regnvær hadde vasket så det holdt, så tok vi en tur ut med båten. Det ble en torsk og et par middager som nå er prekivert i fryser.
Men nå skal jeg ikke lure dere trillrundt, vi hadde faktisk vært på Ballstad litt tidligere for å kjøpe fisk! Vi fikk rede på at lokale fiskere kommer inn og selger to dager i uka.
Interessen er ganske så stor, særlig siden fiskebutikken på Leknes har lagt ned. Men nå var det ikke den båten vi handla hos. Han hadde mest sjøkreps, småsei og torsk, og det var ikke vi så interessert i.
Vi var på jakt etter seifilèt! Det var denne kaia vi handla på, nå må dere følge med her.. makan 😛
Det var jo en skøyer av en fisker som sa at det var ikke så lett å få seifilèt på kroken, så det måtte jeg jo pent ordne sjøl! Så da måtte gamlingen til pers med kniven! Da var grovjobben gjort i sløyebua.
Da var det å få fileene inn til madammen for en siste finkontroll. Den skal være 100% garantert beinfri, så det så, nemlig! Men så overtar jeg. Her er det teamwork skjønner dere.
Selvfølgelig har vi med oss vakuummaskin til Lofoten (,,ja vi har med oss vaffeljern også, men det er en helt annen historie…) Når den jobben er ferdig, så er 11 måltider klar for fryseren! Hver bu har rikelig med frysekapasitet.
Og det var da Tor begynte å dundre med hammeren og himmelens sluser åpnet seg!
Men som sagt så klarnet det fort opp. Det var helt herlig med en liten tur ut med båten etterpå!
Det er et vakkert land vi bor i. Nyt fine dager hvor du enn er og bor.
I går kveld (tirsdag) tok vi turen til Eggum. Jeg skal skrive litt mer om stedet senere, siden Sønn&Co hadde en heftig luftetur i området. Vi har jo ikke sett sola på ukesvis her nord, så da er det jo helt naturlig å prøve å fange den rundt midnatt.
Denne dagen var min svoger og jeg invitert ut for å jakte på kveita. Nærmere bestemt å dra lina, eller gangvad som er det rette begrepet. Dette er noe jeg aldri har vært med på, så jeg var rimelig spent når vi ankom Skipperen’s hus.
Da han kommer ut døra, titter sola fram. Jeg føler en enorm respekt! Skipperen fyller 99 år i oktober, og er onkel til min kjære kone. Den kompetansen som møter oss skårunger, får ikke plass i noen CV av normal størrelse.
Skipper’n, han Nils, tar plass i førersetet på bilen sin, så bærer det nedover til dit båten er fortøyd. Det er blikkstille og en flott dag.
Med faste og vante skritt går han ned gangbrua og ut på flytebrygga. Det er ikke til å legge skjul på at jeg undres på hvor mange ganger han har gjort akkurat det samme.
Båten bærer preg av mange turer ut på fiskefeltene, og blir klargjort effektivt og uten noen som helst nøling.
Det er en selvfølge hvem som tar kommandoen ombord! Jeg skulle hatt lyst å “se den i auann” som ville tatt en diskusjon på det! Det bærer utover med stø kurs.
Han Nils har bodd her hele sitt liv, og er lommekjent både til lands og vanns. Både egninga og setting av lina/gangvad gjorde han dagen før. Da hadde han ikke noe mannskap ombord, og det er det nok heller sjelden at han har.
Plutselig så dreier han båten inn i et trangt sund som jeg hadde betenkt meg på å gå inn i. Det er ikke bare trangt, men veldig grunt også. Men skipper’n nøler ikke et eneste sekund.
På andre siden er det tydelig at vi nærmer oss! Vi passerer den ene blåsa og går mot den andre, som vi nesten ikke kan se i det fjerne. Jeg er usikker på antall angler og lengda på lina/gangvad, men lang er den.
Så begynte jobben med dra opp bruket. Det er tungt, selv med motordrevet hjelpemiddel. Jeg vet det, for jeg fikk vannblemmer i begge hender! Men jeg måtte jo late som ingenting, når han Nils satt der og fulgte med “handlaget”!
Jeg vet ikke hva som var tyngst å få opp, steinene eller brosma. Men for skipper’n så var steinen mest interessant, siden den hørte til bruket. Det var nemlig ikke brosme han ønsket på krokene!
Det er ikke snakk om å ta pauser når vi er på sjyen og drar gangvad! Jeg turde ikke en gang å tenke tanken! Her var det bare å peise på!
Omsider så kom siste steinen og blåsa ombord, og stampen var full og klar til å egnes til neste gang.
Kveite ble det ikke denne gangen, dessverre! Foruten en del brosmer, så ble det bare et par små torsker.
Skipper’n var tydelig skuffa, og meinte det måtte vær haillet til mannskapet som var for dårlig! Han hadde såvisst ordna seg, det måtte det ikke være noen tvil om!
Da var det bare å legge kursen hjemover. Selv om det ikke ble kveite denne gangen, så hadde det vært en utrolig flott opplevelse.
Det går fort innover mot land, og snart så runder moloen, og er fremme.
Når vi tømmer båten, så må linestampen dekkes til. Og hva kan vel være mer naturlig enn en dette?
Vel hjemme så parkeres bilen, og vi takker Skipper’n for turen. La meg få presisere at han har sertifikat, og et gyldig et til og med!
På tur ned bakken så kommer jeg over denne blomsten i grusen! Av en eller annen grunn så la jeg spesielt merke til den !
Tusen takk for turen Nils, det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme!
Men nå skal vær rettferdig! Det VAR Sennesvik Skole, nå er det Sennesvik Grendehus. Men når det er sagt, så har dette stedet et unikt samhold som strekker seg over flere generasjoner.
Akkurat denne helga avvikles de årlige “Sennesvikdager”, og denne gangen med Kanapeer og Bobler i glasset.
Og hvodrfor det?… Jo, fordi det er gjort en fenomenal dugnadsinnsats med oppussing av forsamlingslokalene.
Det er helt sikkert mange som skulle vært nevnt, men som alltid så er det noen som står i spissen. Og da blir det GULL!
Jeg er jo ikke Lofotværing, og har heller aldri gått på denne skola. Men for de som har, så dukker det opp minner i fleng.
Både fra teoretiske fag, såvel som fra mer praktiske.
Men det er neppe alle minner som vekker de gode følelser. Prøver i matte og norsk vekker neppe jubel hos alle.
Nå er jeg ikke sikker på at om disse stiloppgavene ble gitt idag, ville vekt så mye Jubel rundt om, verken i eller utenfor skolen! Eller hva ?? Men så utrolig artig å se for oss som har levd en stund!
Under Sennesvikdagene flagger hele bygda! Og det man kan legge merke til, er at det er kommet mange unge og nye “Sennesvikinger” til, som fører tradisjone videre. Og DET er det vel verdt å flagge for. synes jeg 😀
Ordene kommer nesten som et hjertesukk: “Nå har jeg sånn fred i sjela….”. Ordene kommer fra min kjære, når vi lar båten drive stille i le av det mektige Ureberget.
Naturens kunstnere er bare helt unike. Det er enormt med detaljer som man aldri klarer å få helt tak på.
Vannets tålmodige utforming av nye kunstverk, er utrolig fasinerende.
Men vi måtte jo teste ut haillet, og da måtte jo jeg til pers. Jada, jeg ser en smule betenkt ut…
Denne første er nok en torsk, men den var litt spesiell i farge og mønster. Vi fikk noen flere, både torsk og sei (..og det er ikke fore å skryte på meg haill…) – men de glemte jeg å ta bilde av 🙂
Ikke overvettes med sol denne dagen, men det ble en fin tur likevel.
