Når ord finner make – 2

Du kan se innlegget fra første dagen her – VÆR

Det er selvfølgelig Frodith som er på ferde – du finner hennes påfunn HER

Ja hvem har ikke støtt på sånne plakater.

Særlig på plasser der du omsider har blitt kjent.

Så skal de “rote” det til så du ikke finner frem. 

#Det er mykkje som kjæm fræm når snyen førsvinn#.

Den har du hørt?

Da tenker vi som regel på skitt og rot.

Men det kan jo være en ordentlig “rot”.

Dette må da være skikkelig “rot”, eller hva?

Her har jeg revet et gammelt blekkskur etter min far.

Tanken var å rydde.

Men så ble det “rot” først.

Det var jo ryddig før jeg “rota”.

Det blir sånn “høna&egget”, hva kommer først, liksom…..

Her blir det jaggu et dobbelt ære være!

“Rot i Rotet”, bokstavelig talt.

Men den der har ikke vært “Rota” til alt vondt!

Tvert i mot.

Hoggstabben jeg kan huske fra jeg var ung.

Da kan man vel si at den var en del av mine “Røtter”.

Her er det “Rot” så det holder.

Eller “Røtter”.

Som får ny og næringsrik jord.

Da blir det litt “Rot”.

Men det går over. 

Nei skulle du ha sett?

Her er det en liten plante som har slått “Rot”.

Til og med på en “Rot”.

Det må da være en stødig plass å være.

“Vokser på Rot” – rett og slett. 

 

Det var mitt rotete bidrag!

Når ord finner make.. 1

Da var vi i gang med en  aktivitet her på Bloggen.

Og hvem finner på det?

Joda, klikk på navnet og se – Frodith.

DAG 1: VÆR

Her handler det om å “være” mamma.

Men det kan fort være èn eller flere “vær’er” i dette kullet.

De får i alle fall “være” i lag i båsen til våren kommer for fullt.

Et ufyselig “vær”!

Snø”vær” rett og slett.

Men det kan “være” godt å “være” inne.

Med gode klær, så går det greit å “være” ute også

.

Nå kan sauene snart “være” ute.

“Være” på tur.

Men aller helst uten en “vær” i flokken.

Da kan det “være” det dukker opp noen utfordringer.

I dag er det vakkert “vår-vær”.

Da gjelder det å “være” beredt.

Derfor er jeg her, for å skifte til sommerdekk på bilen. 

Men jeg må “være” her jeg er.

Du må sikkert “være” der du er.

Men vi kan “være” venner for det!

Ikke sant?

Frem fra glemselen…

Alt til sin tid, heter det.

I min “drivhustid” kriblet det i hele skrotten.

Omtrent fra jul.

Men det tok slutt.

Kanskje ikke velfundert og nøye planlagt.

Men med naturens hjelp.

Du kan lese litt om “endelikten” om du klikker HER og HER

Dette bildet er fra Storhetstiden!

Da Drivhus og Blomster lå fremst i pannebrasken.

Jeg vil ikke påstå at det var rutiner.

Alt som skjedde vår og høst.

Frøbestilling.

Bære ned og opp fra kjellerens mørke.

Så og prikle.

Vanne og gjødsle.

Nei, det var mer som en livsstil.

Det lå i bakhodet.

Høsten i fjor var en smule annerledes.

Av mange grunner.

Men jeg kom meg til å samle sammen geranium og litt annet.

Og bære i kjelleren før frosten kom. 

Men jeg må bare innrømme at de ble avglemt.

Kanskje de fikk et par skvetter med vann i vinter.

Her om dagen så jeg en stabel med jord på Extra!

DA kom jeg på de stakkars avglemte i kjelleren.

Det var ikke et spesielt vakkert syn som møtte meg. 

Med dårlig samvittighet, måtte jeg bare prøve å plante om.

Fjerne gammel jord og klippe ned. 

Nå har de havnet på et soverom.

Mot vinduet der jeg kunne se ned på drivhuset.

Som ikke er der lenger…

Hvor mange det er liv i, vet jeg ikke.

Men jeg håper…. 

Jakten etter vår, og litt Helene…

Jeg MÅ bare minne dere om å slå på NRK 1 på TV kl 20.45.

Da sjekker Helene inn her i bygda mi.

Les hva jeg har skrevet om dette, klikk HER.

Helene forteller denne historien til NRK i dag – du finner den HER

 

NÅ kan jeg ta dere med på “Jakten etter Vår”!

Dette må da være et sikkert vårtegn!

“Votten er kastet”!

 Dette “synet” møtte oss på vakre Øyra ut mot fjorden.

Det er forsåvidt også et vårtegn.

Selv om det ikke foregår på akkurat denne måten.

Tørka torskehoder er proteinrikt, som idag eksporteres og brukes som dyrefor.

De som har vært i Lofoten på våren, tidlig sommer, har nok sett klaser av torskehoder på hjell.

Jeg har alltid kalt det for “Guano”.

Men når jeg googler det, så får jeg opp noe helt annet enn torskehoder. 

Om du har vært her eller ikke, spiller ingen rolle.

Uansett så bør du klikke i  bildet over! 

Da får du bli med på omvisning i deler av dette området.

Dette er fra et helt annet område.

Rett under Storflåget, som jeg har skrevet om mange ganger.

Jeg måtte stoppe midt på innfartsveien til Rognan.

Her var det to Rådyr, som slukket tørsten ned mot Fiskvågvannet.

Det er ikke mange dagene siden jeg måtte stoppe omtrent på samme stedet.

Da var det rein som beitet på andre siden av veien.

Det kan du se/lese mer om, hvis du klikker HER.

Vi tok oss en tur innom kirkegården også.

Det var bare et fåtall gravstøtter som var delvis synlig.

Det er nok i tidligste laget å tenke på noen våronn her.

Imidlertid var himmelen håpefull.

Om man kan si det på den måten.

Det snødde i alle fall ikke!

Da er det håp!

Den herlige duft av sjø!

Her var det storflo, så vi fikk ikke vandre i fjæra.

Men det var deilig å kjenne duften.

Her er like ved utløpet av Saltdalselva.

Men det var ikke den som klukket og sildret rett i nærheten. 

Skal du høre og se det, så må du klikke i bildet over og se film!

Det er nok en miniatyr bekk som renner der.

Men det er et solid vårtegn!

Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på.

“Mange bekker små…… “

Vi bruker å plante noen stemorsblomster i denne tønna til 17 mai.

Kanskje er det håp ennå at det går i år også.

Jeg tror imidlertid ikke det blir snakk om plenklipping med det første!

Sjura er aktiv, og kråka også for den del!

De river og sliter i syrina og lønna for å finne akkurat den rette kvisten.

Her tar de et overblikk over verden før de fortsetter.

Kanskje de kikker etter våren de også…. 

Naturens kunstverk er mangfoldige.

Den gjør det helt gratis.

Men fant vi våren?

Det er nok å overdrive at det var den som var mest synlig!

Men det går i alle fall rette veien.

Det skal vi være glad for.

 

Takk for at du ble med på turen!

Ha en flott søndag. 

 

Skygge dans

Det kan vel neppe kalles dans.

Men skygger er det.

Frodith får det til, selv etter utfordrende dager med hjemmekontor.

Klikk og les til Frodith!

Å sykle fra skyggen det er i lett.

Selv om du tråkker og stønner deg svett.

La skyggen heller få komme til deg.

Den rømmer aldri og blir aldri lei.  

Om sola avslører skitne ruter.

Gi blaffen i vann og pussekluter.

Legg deg på golvet lek med en venn.

Skyggen din elsker å leke igjen. 

Snøen dalte og dekket hvert spor.

Du måkte og kavet og stønnet og svor.

Skyggen den erta og ble ikke svett! 

Den svevde så lett som en vakker ballett.

Når Helene sjekker ut, sjekker myndighetene inn ?

Nå søndag, 26 april sjekker Helene inn på Ribo her i Saltdal.

Jeg har skrevet et innlegg om “Helene sjekker inn på Ribo”.

Det kan du lese om du klikker HER

Avisutklippet ovenfor og nedenfor er fra først på 80-tallet.

Det er ikke noe nytt at ungdom dropper ut.

Det er heller ikke noe nytt at Ribo sitt opplegg er unikt.

Det har det vært i flere 10 år, og ikke minst bekreftet av forskningsrapporter fra NTNU. 

Det som ER nytt er at Ribo har skiftet logo og endret sine side på sosiale medier.

Det kan du lese om du klikker HER

Det er også nytt OG gledelig at nå sjekker Helene inn.

Nå på førstkommende søndag!

Her er en forhåndsomtale i Fontene, klikk og les HER 

 

Om du klikker ovenfor, kan du se en film fra fantastiske Vensmoen.

Mye av Ribo&VevAlPlast er avleggere fra Vensmoen. 

Filmen du kan se, ble laget til 100 års jubileet, for noen få år siden. 

I disse Koronatider, er det verdt å huske på hva Vensmoen bidro med i Tuberkolosetida.

Og ikke minst i den påfølgende HVPU tida.

Det var en enorm kompetanse samlet i Vensmoen miljøet.

Vernepleierskolen bidro med stadig ny kompetanse.

Dette førte til at Norges første Verna bedrift ble etablert her.

Røkland Industri.

HVPU reformen kom og ble gjennomført, og det var riktig!

Det ble det gjort mange solide forsøk på å bruke kompetansen innen andre områder.

Dessverre lyktes man ikke med alle.

Men Ribo og VeAlPlast eksisterer, og har et enormt utviklingspotensiale.

OM det offentlige vil!

La oss håpe at når Helene sjekker ut, så sjekker NAV og Helsemyndighetene inn!

Slik at dette Unike kan endre på livet til langt flere ungdommer!

 

Lykke til på alle måter.

Dere ER og BLIR unike!

 

#vevalplast #ribo #nordlandfylke #nfk #nav #helsenord #saltdal #nordland #helenesjekkerinn #nrk

Når Markens grøde bader…

Og vi vasker og vi vasker.

Kan man bli for forsiktig….?

Vi handler bare en gang i uka, da blir det noen poser…

Frukt og grønnsaker vaskes med nennsom hånd og pakkes i nye plastposer.

Man skal ta vare på naturen!

Her har markens grøde fått unnagjort fredagsvasken!

Men hva er dette for noe…?

Huff og huff..

Sånn blir det når Gulrota ser mer velstelt ut en gubben i huset!

Ja, man skal være forsiktig med hva man lover!

Jeg lovte at jeg ikke skulle barberer meg før denne koronakrisa var over…

Men jeg får vel lov å stusse litt…. ?

 

Jeg har jo hatt skjegg i mange år før.

Men det så liksom litt annerledes ut!

Når frukt og grønnsaker blir shina til helga.. så… ?

GOD HELG!

Helene sjekker inn på unike Ribo

Søndag 26 april sjekker Helene inn på Ribo i Saltdal Kommune.

Endelig sjekker Helene inn på Ribo.

Om du vil lese litt om Ribo på forhånd, så kan du klikke HER

Da kommer du til Facebook siden deres. 

Bygda mi, Saltdal i Nordland, har alltid vært god på helse og omsorg.

Helt siden tuberkulose- og HVPU tida på Vensmoen.

Det har vært satset på unike tilbud innen dette området.

Den mektige bygningen på Vensmoen står der og vitner om det.

Ikke minst gjennom alle de aktiviteter som har tilholdssted der i dag.

Kanskje DU har slekt eller venner som har vært innom der?

Ta en titt på hva ildsjeler får til.

Klikk på Vensmoens Venner.

Knaggen Aktivitetssenter ligger vegg i vegg med Hovedbygningen på Vensmoen.

I disse Koronatider er det litt stille der, men du kan se og lese litt om du klikker HER 

Det er ikke mulig å snakke om Ribo uten å snakke om VevAlPlast i samme åndedrag.

Du kan sjekke ut det mangfoldet av aktiviteter og arbeidstrening de holder på med.

Du kommer til Facebook siden deres om du klikker HER

I tillegg skal de tjene penger gjennom salg av sine produkter. 

Ribo og alle samarbeidspartnerne,  har vært unik i mange år.

Endelig skal de få presentere seg på denne flotte måten.

Det har de virkelig fortjent!

Dette gleder vi oss til.

Det bør resten av Norge også gjøre. 

Lykke til!

 

#helenesjekkerinn #ribo #vevalplast #knaggen #saltdal #nordland #NFK #NAV #helsenord #nrk

 

 

Korona Veileder anno 1965,,,,

Tenk dere karantene og isolasjon på 60 – tallet.

Enten som enslig eller gift.

Her kommer Veilederen…

Det er vel ikke uvanlig å sjekke TV kveldens tilbud.

Det gikk det rimelig greit å finne ut av på 60-tallet.

“Neida, det var ikke mer, skjønner du.

Vi må bare klare oss med det….”

 

Men det er en mulighet å høre på radio…

Ti På Topp, for eksempel.

En herlig blanding av klassikere…

Dette var ikke lett.

 

Men vi kan jo ta en biltur…. 

I en Amazon…

Men da må det ikke skje som det skjedde i dette tilfellet…..

Kanskje et utslag av isolasjon.

Det er skrevet mye om sjåfører av ulik kategori, men lite om passasjerer!

Denne var en smule heftig.

 

Kanskje det er like greit å ta toget…

Da gjelder det å sjekke rutetabellen….

 

Men det er slett ikke lett å være på tur i store byer alene…

Det fikk denne Nordlendingen erfare…

 

Det nytter ikke alltid å ringe etter hjelp heller….

Da kan det gå riktig galt!

 

Nei, det er kanskje best å gjøre  som Prester flest…. ?

Eller kanskje ikke ?

 

Presten bør være klar når bryllupet skal stå…

Selv om ikke værgudene er det, så er brura det.

 

Men det er ikke alltid like lett å enes om bryllupet… 

Det kan fort bli elle melle..

Eller det kanskje det blir forlik eller forlatelse…?

 

Hva vet vel jeg…

Det er jaggu meg ikke lett i disse Koronatider.

Selv med veiledere!

Nyforelsket, avskjed og Asker…

Etter jeg ble dimittert  fra Marinen, så bar det hjem til Rognan.

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Det er kanskje like greit.

For de som vil holde tråden fra jeg var i Marinen, så kan de klikke HER 

Det er tross alt over en måned siden jeg la ut det innlegget. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Jeg kommer helt sikkert tilbake til “Rognan” i mange sammenhenger fremover.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen (som jeg la ut en blå link til ovenfor….).

Jeg fant et avisutklipp fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg fant ikke bildet av festlokalet på Sundby, så dere får nøye dere med et fra Næstby.

Vi har et veldig flott forhold til det lokalet også.

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogstajon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover ti Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb.

Det hadde han faktisk rett i.

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!