Han kjæm som ei bombe. Sørvæstramlingen klaska tell dæ i hauet, så skinnhua sig to nummer nedover ørann. Du steike ta kor stygg han kan vær. Da gjeld det å holde kjæft, så ikke gebisset blir omplassert i kjæften.
Mæn vi står han av…
Og kor han kan holde på! Skifta fra næglebett frost, tell de mæst søkkblaute regnskurann som finnes. Glarholka sprætt fræm og skin som ei nyvaska barne rompe. Mæn prøv bærre å gå ut! Du allmæktige, det ligg jo strødd med lårhalsa bort etter veien. Og du mærka ikke at du ligg dær å gaule, før blåsten har sletra dæ fleire meter unna.
Mæn vi står han av..
Fire årstida? Pessprat! Vi har minst åtte. Og de kjæm hulter tell bulter. Vi skulle vært fødd med pigga under føttern og svømmehud mellom fingrann. Mæn vi e jo fødd med ski på føtter’n, sei de. Nåkka så domt. Hadde vært mye beire om vi var født med shorts på. Vi rækk jo knapt å vrænge av oss ullunderbuksa før sommer’n er over.
Mæn vi står han av..
Mæn vi bannes, nån av oss! Det bli liksom litt puslat å stå å klore sæ fast i det du får tak i, når du skal bærge søppeldunkann, og si: «Gidameg som det blåser i dag»
Mæn vi står han av, når det e’ som værst kan det bærre bli bedre!