Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.
Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…
Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.
Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….
Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.
Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.
Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.
Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?
Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det! Nemlig!
Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!
Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.
Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.
Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista. Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?
Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annetSOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.
Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.
Det er faktisk noe å tenke på!
Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!
Nå er ikke jeg akkurat fan av Amerikansk tankegang i ett og alt, så man får en merkelig følelse, når Frihetsgudinnen møter deg med fast blikk og grunnloven i hånda.
Men heldigvis så svitsjet lyset fra rødt til gult, og rett etter til grønt!
Så vi kunne puste lettet ut, og spasere inn.
Og da selveste Marilyn Monroe ønsket oss velkommen, kunne vi virkelig puste ut, og begynte å sige inn i et visst mimremodus.
Ikke det at jeg har hatt noe med henne å gjøre. Hun døde jo bare 36 år gammel, da jeg var 14 år. Men vi som hører på Vinyl i bilen, har denne tidsepoken i våre blodårer, nemlig!
Jeg har bare vært i New Orleans, og et par mindre steder i USA, og da i min korte periode som sjømann.
Der satt jeg på gulvet på et sted og hørte på en gjeng med gamle musikere som jammet kontinuerlig i timesvis.
Her kom vi jo inn i en mer Vegas prega herlighet.
Med vegger fulle av gamle storheter, som slett ikke var slettet fra vårt minne.
Det ble mange diskusjoner om hvem som var hvem, inkluder hektisk Google aktivitet!
Nå skal man ikke stirre på kvinneben, og slett ikke gamle gubber i min alder.
Men jeg klarte ikke å la være, og verre ble det når jeg gikk i knestående for å ta bilde.
Snakk om å skli ut i oppførselen på sine gamle dager!
Og det til og med lenge før jeg hadde vært i nærheten av noe i den innholdsrike baren!
Nå skal det legges til, at jeg ikke var i nærheten av noe der i det hele tatt.
Men det var virkelig forseggjort på alle måter!
Det kan jeg faktisk si om maten også. Særlig når det gjaldt smaken. Den hadde jeg ingenting å utsette på!
Selv om det ikke ble noen servering fra baren, så fylles “tanken” opp.
Sånn er det bare, kanskje inspirert av innretninger som dette?
Det er jo da man oppsøker et visst rom i lokalet. Men jeg må si at jeg ble en smule overrasket dag jeg fant denne døra.
“Hva i alle dager”, tenkte jeg. Finnes det virkelig lekerom for voksne her også….?
Om overraskelsen var stor på utsiden av døra, så ble den ikke mindre innenfor.
Man har da inntatt ulike “vannavlatningsinnretninger” i løpet av et langt liv,
men dette her ble jeg satt helt ut av.
Nå skal det sies at jeg har hatt mine år i korps bevegelsen, så jeg kunne ikke for mitt bare liv tenke meg til å foreta meg noen former for “avlat” i disse instrumentene.
Ikke aner jeg om de ga lyd fra seg i en sådan stund heller.
Da var det mer fristende å finne ut om det var lyd i denne innretningen, men det gjorde jeg heller ikke.
Men det dukket opp mange minner fra Kafeteriaen hjemme hvor “Jukeboksen” forærte oss ungdommer toner av “Lyckliga gatan..”, “My boy Lollipop..” og andre.
Er det rart at Vinyl har blitt en av yndlingskanalene for oss gamlinger…?
Omsider var det hele over, og vi vandret ut “in the real world”, hvor solen møtte oss i storgata på Fauske!
Mens jubilanten snur seg og lurer på om Farfaren hadde tenkt å bli værende i “minnenes verden”.
Sjekk gjerne ut dette stedet på Facebook, det er bare å klikke HER.
Jeg husker godt 50 års dagen min. Da hadde mine to sønner lagd en sang de fremførte: “Yes, we have no prostata…”. Her om dagen fylte den eldste av sønnene mine 50 år. Så det er helt utrolig hvordan tiden bare flyr.
Jeg husker også godt min første arbeidsdag på STK/Standard Telefon og Kabelfabrik/Alcatel/Nexans. Det var i januar 1978, for 44 år siden. Det var med stor spenning jeg foretok min første, ulovlige kryssing over jernbanesporet til Nordlandsbanen, og inn i det som skulle bli min arbeidsplass resten av mitt yrkesaktive liv.
Den 29. juni hadde denne bedriften Åpen Dag for å markere sin 50 årsdag.
Folk strømmet til, både store og små, selv om værgudene var en smule gjenstridige i formiddags timene. Men jeg mintes den dagen Transportbanen fra fabrikken til kaia ble åpnet – “Veien Mot Verden”. Da ble det arrangert en “Kabelmarsj” fra Rådhuset og langs deler av traseen – i et usannsynlig heftig regnvær. Også der møtte folk opp, over 500 personer deltok, med smil og gled.
Hva forteller dette? Jo, det beskriver hva en Hjørnesteinsbedrift betyr i et lokalsamfunn, og hvordan samfunnet støtter opp om den. I dag bygges fabrikken ut, i sin satsing inn på El markedet, sjøkabler for overføring av elektrisitet. Selv om tåka ligger tett over fabrikken på bildet, så skinner sola på fremtidsutsiktene.
Fra venstre: Stortingsmann Erling Engan, Salgssjef Øyvind Moan, viseadministrerende direktør Fredrik Thoresen, Ordfører i Saltdal Hilmar Hansen, Kommunekontorsjef Roald Kulseth og fabrikksjef STK Rognan Bjørn Hegna.
Mon tro hva de høye herrer på bildet over tenkte, da de for over 50 år siden vandret rundt i tomta der fabrikken skulle bygges. Jeg tror ikke noen av de maktet å tenke tanken på denne dagen, i 2022. Vi vet at de største optimister spådde en levetid på 10+ år. Man antok at når utbyggingen av telefon nettet i Norge var gjennomført, så var det slutt.
Men til de høye herrers forsvar, så ante de ingenting om den teknologiske utviklingen som skulle komme. En formidabel utvikling innen Informasjons- og Kommunikasjonsteknologi, utviklingen av Optisk Fiber, utviklingen av Subsea teknologi relatert til Olje&Gass, osv. Det var det ingen av oss som kunne forutse på den tiden!
Men de skal ha en ærbødig og hjertelig takk for at de sørget for at denne fabrikken havnet her. Vi vet at det var heftige diskusjoner i kommunen, om disse arealene skulle reguleres til industriformål, eller til øvingsarealer for Forsvaret. Heldigvis så ble det som det ble.
Selv om 50-års kaka tok slutt, så var den, og denne markeringen like mye et blikk fremover. Uten at det er lettere for noen oss å skue 50 år frem i tida, enn det var den gangen fabrikken skulle bygges. Der stopper i alle fall min fantasi!
Men det vi vet, er at verden har blitt mye mindre og mye mer åpen og tilgjengelig enn det var den gang for 50 år siden. Da var det jo nesten en høytidelig begivenhet, med en tur til Bodø. For ikke å snakke om måten å kommunisere på. På en måte markerte flaggstengene utenfor fabrikken dette også.
Men du verden så sløv man har blitt. Antagelig har hage-følelsen “slumret bort i gyngestolen”, om man kan si det sånn. Det var noe helt annet i min mest hektiske drivhus tid! Da hadde man jo jord og frø og blomster mellom hendene fra i mars…
Bare se HER om du vil. Det er bare et, av en masse drivhus innlegg. Men den tiden er over….
Men det har sine følger, nemlig sløvskapen! I kjellerens mørke stod jo disse, forsømt og forglemt! Nå håper jeg masse omtanke og kjærlighet, kan bringe tilgivelse til meg! Nå er de klippet ned, og i nye potter med ny jord og gjødsel, så får vi se når det lit ut på sensommeren. 😀
Det ble litt uvant første tiden vi måtte kjøpe sommerblomster, etter at drivhuset var revet og fjernet. Men nå går det greit. Men tenk… nå er vi i slutten av juni, før vi er i gang med denne prosessen. Det ER et tankekors….
Det går imidlertid helt greit når vi først er i gang. Jeg har ikke tatt noe bilde av resultatet ennå. Det får vente til det forhåpentligvis blir noen fine dager senere i sommer…
Men gresset, trenger slett ingen oppfordring om å vokse. Joda, dette er fra plenen vår. Men midt i klippinga, fikk jeg dårlig samvittighet……
Et par dager før hadde jeg sett svermen av inntekter rundt epletreet. Men det var jo snart avblomstret….
Så da lot jeg det være igjen et felt med denne herlige blomsterenga – mitt på plena vår. Er den ikke vakker? Syntes jeg hørte noen mumle der bak skjermen…. Skrev et lite dikt om akkurat dette i et innlegg for ikke lenge siden…
Staudebedet vi begynte på i fjor, begynner å ligne på noe. Det er satt sammen etter innfallsmetoden, så vi aner ikke hva som skjer og når oppi der. Men det er jo det som er spennende, er det ikke ? Kanskje du har lyst å lese hvordan den prosessen startet, da kan du i såfall klikke HER.
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom <3
Er det rart at man begynner å føle seg gammel, når vi får beskjed om at fibernettet vårt skal byttes ut? Altså, jeg Googler ferske rapporter om at det er store regionale forskjeller på Bredbåndsdekningen i Norge, og Nordland og Innlandet er dårligst….
Samtidig banker det to unge karer på døra vår og forteller oss at de skal skifte ut fiberen i bredbånds nettet vårt, fordi “den begynner å dra på årene..”!
Da måtte jeg begynne å rote i gamle papirer, og fant kontrakten med “Salten Bredbånd”. Som det het på den tiden, nå er det Signal og Altibox som er firma benevnelsene.
Det var kraftselskapene som satt/sitter i førersetet der. Du kan lese den historien vårt fibernett er en del av – om du klikker på linken over.
Sånn så det ut i “kabelkroken”, før ungguttene fikk slippe til. Men som du ser, så er det ikke første gang det har skjedd ting der. Her har det vært skiftet bokser over år. Men den mest dramatiske hendelsen, ser du nede til venstre, da huset vårt holdt på å ta fyr. Men det gikk heldigvis bra, takket være luktesansen til min kjære!
Metoden for å blåse fiber gjennom røret, har ikke forandret seg vesentlig, fra det jeg husker fra 2003. Men disse gutta kunne sine saker. Det gikk unna som bare det. Her fyker fiberen avgårde til koblingsboksen borti veien et sted…
I “kabelkroken” skjer det også ting, som riktignok ser rimelig kaotisk ut. Men det var kun i en kort overgangsperiode.
I inntaket i kjelleren, ble det gjort klart for en eventuell forgrening til generasjonsboligen.
De siste koblinger og monteringer, så er jobben gjort. Nå er det bare opp til oss hvor stor kapasitet vi ønsker på nettet.
Ulempen er at det dukker opp noen flekker som tydeligvis trenger maling. Men det skriver jeg ikke høyt… for da er jeg redd for at det får en betydelig smitteeffekt på andre veggflater. Så tenk…!
Jeg har skrevet mye om Slipen Scene og Blåfrost, og i mange varianter av innlegg. Du kan lese en av mine hyllester i rime form om du klikker HER. En dag jeg tar meg tid, skal jeg skrive om det diktet. Det ble skrevet på sparket den gang jeg lagde det innlegget. Men den 6. juni ble Slipen Scene stengt av våre kommunale myndigheter. En sorgens dag, så skal jeg ikke si mer om den saken, enn jeg allerede har gjort.
Men vi får håpe at det lysner over Slipen Scene atter en gang, og om ikke lenge…..
Men hva gjør “Blåfrostfolket” i den situasjonen? Joda, de peiser på med en uforståelig og imponerende energi! Ideen om en Barnefestival i Juni SKAL realiseres.
Og det gjør den, på denne dag – SOMMERBLÅ – er i gang i skrivende stund!
Jeg tok meg en tur ned på Øyra her om dagen, da riggingen av området var i full gang! Klikk på videoen ovenfor, så får du et inntrykk!
Man kan bli satt ut av mindre, her var det aktivitet på gang over alt. Du får bare forestille deg hvordan det er i dag, da området er fullt av unger som fryder seg over alt de får lov å være med på. Og været…. så klart, det slår til med årets først skikkelige smak av sommer!
Her har du en oversikt over området, med angivelse over hva som foregår. Sammen med videoen over, får du et ganske bra inntrykk! Klikk deg gjerne inn på Facebookgruppa til Sommerblå – HER
Da jeg var på Øyra og tok bilder, var det tomt under teltene, like tomt som inne på Slipen Scene. La oss håpe at barnas hyl&latter av pur glede under Sommerblå paraplyen, denne helga, gir gjenklang i alle kreative beslutningsorganer!
Vi trenger Blåfrosten, vi trenger Sommerblå!
Det unike som er skapt må få leve og utvikles videre.
Har du noen gang lurt på hva som er på vei, eller hvorfor…. ?
Når denne dukket opp fremfor oss for ikke lenge siden, da begynte jeg å lure. Jeg måtte få min kjære til å ta bilde av øyeblikket. “På vei til hjertet ditt”. Men jeg lå jo BAK bilen… ? Det aller meste har sin logiske forklaring. Men denne fant jeg ikke ut av, for våre veier skiltes, før mitt hjerte ble rammet av noe som helst. Men når bildet dukket opp i bildearkivet, så begynte jeg å spekulere enda litt til ….
“På vei til hjertet ditt…” ? Neida, fjottkallen, det var neppe noe “rosaromantisk” gjemt i den bilen. Og min kjære bedyret sin absolutte uvitenhet. Ja, altså ikke om denne søte saken, som jeg også fant et bilde av, tatt i en helt annen sammenheng. Men det passet jo inn her… gjorde det ikke
Det er jo dette dramatikere gjør, er det ikke? Å sette sammen bilder og ord for å dramatisere historier så mye som mulig, og særlig overskrifter. Jeg opplever stadig oftere at overskrifter og innhold, sjelden stemmer overens.
For alt jeg vet så kunne jo bilen være full av slike “hjerter”. En venninne sa her om dagen, at: “Det er de dummeste bøndene som får de største potetene…” ! Men hun sa ingenting om “Hjerte-poteter”, for denne er nemlig avlet i egen åker!
Nemlig i denne åkeren. Men ikke i år altså, den dukket opp i fjor. Like overraskende som bilen på veien – som var på vei til hjertet ditt. Nå skjønner jeg at det ikke var MITT hjerte den var på vei mot. Så da får jeg klare meg med Potet-hjertet – for det er mitt altså.
Så nå får jeg bare vente til høsten for å se om det dukker opp noe lignende. Hvem vet, kanskje jeg får den største poteten i år, som hun venninna sa, selv om åkeren så langt fra er den største!
Men uansett så vil den ikke være på vei til hjertet mitt, men et helt annet organ.
Så husk det mine venner, at det er slett ikke sikkert at overskrifter og innhold stemmer overens, selv om den er siktet inn mot hjertet ditt!
