Nå begynner jeg så smått å bli “voksen” i fortellingen om mitt liv. I virkeligheten er jeg såpass godt voksen, at jeg må scrolle bakover for å se hva jeg har fortalt. Det dukker opp minner etterhvert. Det er som å rote i et gammelt, mørkt kott der man ikke har vært på evigheter. Jeg legger inn lenker her til det jeg har skrevet før, for min egen del – og for de som har lyst å lese. Det er bare å klikke på det som skulle friste –

Del 1 – innledninga

Del 2 – de første leveår

Del 3 – oppvekst i Tysker brakka

Del 4 – flytting i nytt hus

Del 5 – Notbåten, herlige minner

Del 6 – Litt egoistisk fokus

Del 7 – vi og noen andre familier

Del 8 – noen svenske aner

Del 9 – flere svenske minner

Del 10 – ut på skoleveien

Del 11 – reklameminner fra svunne tider

Jeg følte meg aldri som noe skolelys gjennom folkeskolen. En nabo av oss, Øynes, var sentral både i den private delen av Realskolens lange historie, og videre inn i den kommunal eide perioden, frem til nedleggelsen når Ungdomsskolen overtok i 1968. Hver eneste 17 mai ble vi vekket grytidlig av at Grønnrussen var på “vekketur” av lærerne. Det var spennende å følge med på. Det var kanskje grunnen til at jeg søkte og kom inn på Wittenberg, når jeg var ferdig på Folkeskolen. På bildet ovenfor, ser du en lys gul treetasjes bygning. Det var Wittenberg, som skolen ble kalt.

Her er et bilde av bygningen i dag, der det er Trafikkskole. Da jeg begynte, kom jeg i en klasse som hadde undervisning “til alle døgnets tider”, nesten i alle fall. Vi hadde dessuten undervisning i mange forskjellig lokaler. I tillegg til å ha en timeplan for FAG, så hadde vi en timeplan for når vi hadde undervisning, og hvor.

Det er mange historier jeg kunne fortalt, men jeg husker en litt rampete. Noen av oss gutter ble sendt ut for å hente inn noen greiner og blader til naturfagtimen. Et lyst hode fant på å sage ned et helt tre, og det ble en heftig mottagelse når vi kom slepende inn på klasserommet med det. 

Vi hadde også enkelte timer undervisning i Herredsstyresalen. Det vil si der Kommunestyret hadde sine møter. Nå har den Salen blitt til kontorer, og Kommunestyret har flyttet sine møter til Menighetssentret. Men jeg er ganske sikker på at det ikke er en direkte sammenheng. Salen lå i den orange delen i Rådhuset, som det bygget heter i dag.

Realskolen var tre årig. Nå strøk jeg i et fag det første året, og måtte ta det året om igjen. Da var Nyskolen ferdig, og all undervisning flyttet dit. Samtidig begynte første klasse i Ungdomsskolen der. Jeg kan huske at vi som var noe eldre, fikk et fadderansvar. Det betydde samtidig at jeg kom i en annen klasse, men det gikk helt greit. Jeg kan ikke huske at det var tendenser til mobbing på noen som helst måte.

Her er hele skola på tur til Saltfjellet og på dagstur en vakker vinterdag. Da var toget et normalt valg å bruke som transportmiddel. Det er ikke bare “min klasse”, men alle klassene som var med på denne turen. 

Her er et bilde til fra den turen. Det er nok å se på sekkene, for å skjønne at det har gått noen år siden da. Her er det tydeligvis mat og kos som er i fokus.

Det var i disse tider at interessen for “det andre kjønn” våknet til liv. Det er ikke så synlig på dette bildet akkurat. Men det ble nok knyttet noen kjæreste bånd i de tider.

Jeg var så sjenert, at det var ikke måte på. Ikke rart at jeg ble sittende å måpe og lure på hva som foregikk. Han karen til venstre var “innvandrer” fra Steigen, så han var litt mer frempå en lille meg. Han og jeg var som “skjorta og ræva” i en periode i ungdommen, før jeg var ferdig med realskola og dro ut i den store verden. Men jeg husker han Terje dukket opp da jeg kom fra sjøen, og skulle se på alle klærne jeg hadde kjøpt. Da ble jeg satt helt ut gitt, for jeg hadde da ikke kjøpt noe klær på det året jeg var borte. Min kjære pleier å si det, at jeg hadde sikkert gått naken om jeg ikke hadde truffet på henne.

Det foregikk jo andre ting på denne tida. De to bildene over er et bevis på det. En dag oppdaget noen av oss gutta at en skoleklasse overnattet på Barneskola. Der så vi noen flotte jenter som flørtet på sikker avstand fra vinduene i klasserommet. Vi fikk rede på at de var fra Tverlandet og var på klassetur.

Vi ertet at vi skulle komme å besøke de. Den gangen var et ord et ord. Når sommerferien kom, så syklet en kompis og jeg med full oppakning til Tverlandet. Faktisk så var vi en tur innom Bodø også for å se på fotballkamp. For de som ikke er kjent, så var det en sykkeltur på 10 mil på grusvei og ganske så tungtrødde sykler. Hvordan vi holdt kontakt med jentene, husker jeg ikke. Men vi slo opp telt på et jorde ikke så langt fra jernbanesporet. Et gråhvitt gammelt spisstelt (fasong som dagens lavvoer…) Jeg skal ikke være for skråsikker, men jeg tror det nærmeste jentene kom teltet, var 50 meter. Men du verden så spennende det var.

Vi ble der noen dager, men kompisen og jeg røk uklar kvelden før vi skulle sykle hjem, så han forsvant med teltet. Men jeg fikk overnatte til noen vi ble kjent med der. Men jeg glemmer ikke hjemturen dagen etter. Uten noe mat og næring på hele dagen, og ikke noe penger å handle for. Jeg fikk tigget meg til noen sukkerbiter på en kafè på Fauske, og en stund etterpå fant jeg en fjellbekk og drakk vann med sukker i. Det ga akkurat nok energi til å komme meg hjem.

I denne perioden var jeg også aktiv i Røde Kors, og var med på vakt en Påskehelg på Røde Kors hytta på Lønsdal ( Saltfjellet…. ). Her er en god del av den gjengen som var på hytta den gangen. Det skjedde ikke noe av større dramatikk som jeg kan huske. Men jeg kan huske at to av de karene som står bakerst betjente noe på den tiden som var avansert Radioutstyr. Hver dag på faste tidspunkt så ble det sendt rapport til Røde Kors sentralt i Nordland. Jeg kan huske at jeg var mektig imponert over dette.

Men det jeg husker best fra Røde Kors hytta, var en senere anledning da jeg og noen kamerater fikk låne den i en vinterferie. Vi oppdaget at det lå en jentegjeng i en hytte et stykke unna, og det vekte selvsagt en viss interesse. Vi dristet oss til å banke på døra, og da den åpnet kom vi ikke på noe mer fornuftig å spørre om, enn om de kunne låne oss et brød. Og det fikk vi, så stengte de døra, og der stod vi med et “Flora Brød” i hånden. Skuffet og vonbråten som vi var, arrangerte vi en “begravelse” i brøytekanten for brødet, og skrev en “gravskrift” – med teksten “Her hviler  Flora Brød”.

Men nå ble det sånn at jentene kom på besøk på Røde Kors hytta og vi var innom dem senere, og satt faktisk på deres hytte og hørte på Melodi Grand Prix. På Radio… nemlig! Men noen kjæreste historie ble det ikke, for noen, såvidt jeg husker. 

Men tilbake til Realskolen. Jeg har laget et innlegg fra for et par år siden, fra russetida. Men det var før jeg fikk den ville ideen om å skrive om mitt liv på denne måten. Her over er i alle fall “Kunnskapens Tre”, med hele lærerstaben. Jeg kan huske at noen lærere proklamerte at de kom til å reise rundt i landet for å søke på lærerjobber så lenge det fantes Realskoler. Men nå aner ikke jeg om det bare var et politisk utsagn i protest mot den kommende nedleggelsen av realskoler. 

Vi måtte selvsagt ha et Russestyre. På den tiden var det ikke videregående skole her på stedet. Det er det i dag, og en av de aller beste i regionen (min påstand….). Men det er klart at Rødrussen var i fokus, og vi visste at vi ville være av de siste kullene med Grønnruss. Orangerussen som kom med Ungdomsskolen, fikk jo en kortvarig levetid.  Men nå ble dette innlegget så langt, at jeg får komme tilbake til russetida litt se

 

Jeg vil bare takke alle som gidder å følge meg på denne mimreferden gjennom

Mitt Liv.

Tusen takk.