Det er ikke alle dager, at sola stryker ditt kinn.
Motgang, smerte og plager, er også på veien din.
Regnvåte tårer på blader, hvisker et ord til deg.
Der fremme er nye dager, hvor solstråler viser vei.
De små ting er ofte vakrest, bare vi evner å se.
Om veien den er som brattest, og du føler deg nede på kne.
Løft hodet mot naturens have. Det vrimler av glede og smil.
Du skal få en ny dag i gave. Du må aldri være i tvil.
Jeg husker innmari godt når det kom “Cirkus til stedet”. De første årene da jeg var unge, var det Cisrkus Løwe som kom, til og med med båt. Det er det kanskje ikke så mange som husker? Så overtok Arnardo, og var fast på vårt lille sted i alle de årene gamle Arnardo var sjef.
Men i dag er det Angora som er her. De kommer jo også landeveien, og jeg tror det meste var på plass. Det beste av biler var på plass, men på baksiden.
Jeg tok ikke sjansen på å snike meg inn mellom sperringer. Man er liksom ikke like snar å springe som man var…. Men alt virker såååå mye mindre 😀 Blir ikke noen tur på Cirkus for oss i dag, men håper alle som tar turen blir fornøyd.
Denne helga er det jo miniputt turnering i fotball her på stedet. Med rekordmange lag påmeldt. Men det kommer jeg tilbake til i morgen. Men du kan ta en titt innom fotballklubben sin fb side – klikk HER
Vi hadde oss en fin liten tur i går, Bare rundt om i dette velkjente området. Det var fjære sjø, så badedammene var ikke store. Men det skal ikke rare størrelsen til før speilingene blir vakre og fine.
Epletreet vårt er ikke veldig stort. Men du verden så vakkert det blir når det strekker seg i full blomstring mot en blå himmel. Da gjør det ingenting at det ikke ruver så høyt over bakken.
Her kjemper de små konglespirer for å bli store og prektige som sine forgjengere fra i fjor. Naturens mektige krefter er som oftest små og uskyldige før de slår ut i all sin prakt.
Disse er kanskje ikke så små i seg selv og i den store sammenhengen. Men det er utrolig for en stor glede den skaper i vårens tidligste fase. Men du verden for en enorm irritasjon og forbannelse som følger etterpå.
Så får vi håpe at sommeren gir både store og små gleder, til store og små mennesker. Lykke til.
Det er ikke alltid like lett å finne noe fristende ute på kafèer, når man har matallergier som laktoseintoleranse. Hos Jordbærpikene i Bodø (og Strømmer også, som vi også har smakt), fant vi en deilig fiskesuppe, som var laktosefri. Det kan du lese om HER .
Men vi fikk ikke oppskrifta, men man kommer jo et stykke på vei med menyen. Så idag bestemte vi oss for et iherdig kopieringsforsøk.
Ingredienser fant vi uten noen problemer i en vanlig kolonial, eller Coop Extra for å være nøyaktig. Gulrøtter måtte også til. Min kjære har ikke bare en uovertruffen nese, som du kan lese om HER –
men perfekte smakssanser. Suppa ble knallgod. Vi brukte bare laks og reker. Rekene anbefales å ha i først når suppa serveres. Focciacia brødet hennes er det slett ikke noe å si på heller 😀
,,,kan man virkelig klippe plena når den plutselig ser sånn ut ?
Men se nå som de henger med hodet og savna drivhuset som ga dem lè, kan jo ikke forstyrre de med gressklipper nå…
Men det er jo ikke bare det, det er jo søkke vått ute også….
Latsabbens skygge, snik sæ inn.
Kvæle` kvær løst tell å ta et tak.
Leita kvær unnskyldning den kan finn.
Så motstanden krømpa sæ svak.
Mæn vi får tru at han skjæmmes å stekk.
resta han laus å gjer han en smekk.
Bærre sola ho finn sæ ei sprekk….
“Når enden er nær”, da er det alltids et håp. Men nå er enden endelig. Her stod mitt kjære drivhus gjennom mange år. Nå er det bare tomta igjen. Egentlig er det over et år siden værgudene tok en beslutning for meg, som jeg etterpå slo meg til ro med. Men heldigvis så trådde jeg ikke til i et vanvidd.
Da hadde sikkert alt forlengst vært kjørt på søppeldynga. Her for noen uker siden hadde vi besøk av yngste sønn og samboer, som ble i fyr og flamme og gjerne ville ha drivhuset. Så da hev vi oss rundt å prøvde å demontere i minst mulig småbiter.
Ov vipps, så var mitt kjære drivhus forvandlet til en flatpakka Ikea-greie, og vel plassert i tilhengeren. Dagen etter bar det avgårde.
En kort stopp på Saltstraumen ble det tid til. Jeg måtte jo sjekke lasta litt av og til. Men det ble en tur inn på butikken også. Der har de jo søndags åpen butikk, og det er ikke bare en sånn Brustad-bu.
Vel fremme på Sandhornøya, var det bare å pakke opp og losse henger. Til og med gulvet i drivhuset, hadde vi tatt med oss.
Ja ikke bare gulvet, men all innredninga også. Heldigvis så skal ikke jeg være med å montere opp herligheta. Men det regner jeg med går fint 😀 Det ble tatt bilder og flere seksjoner er jo ganske hele.
Jeg regner med at Drivhuset får en ny æra på en vakker plass med utsikt mot havet.
Her speides det kanskje etter den nye tomta til drivhueset, bortsett fra Sky som speider etter noe annet. Men nå var henger tom, og magen full av Pannekaker og kaffe, så vi takket for oss og ønsket lykke til. Både sønn og samboer er vegetarianere, så det drivhus er jo perfekt på den måten.
Men vakre Sky fikk da øye på meg før vi dro, så avskjedsblikket var det ikke noe å si på 🙂
Om du har lyst, så kan du klikke deg inn på mitt “avskjedsinnlegg” om drivhuset, det finner du HER
Takk for alt.
Alle bildene er tatt utenfor Saltstraumen Hotell.
Men i herrens navn, hva i alle dager?
Hva har vel denne karen for plager?
Han løfter hender mot himmelens hvelv.
Jaggu meg har han visst alt på stell.
Jeg skal ikke si hva jeg tenker på.
Det kan jo hende han… lytter nå 😀
Nei takke seg til denne tenksomme kar.
Han sprader ikke med snoppen bar.
Her er respekten fra topp og til tå.
Han mumler i vrede, og litt på skrå:
“Tenk å skjemme ut denne plassen,
Stå der og vifte med tisse tassen”.
Men denne frekke og ublu krabat.
Hoverer med fryd og blir rabiat.
Han er jo elsket av alle turister.
Det er jo som stoltheten nesten brister.
Jeg titter på ugla, og rynker panna.
Kanskje litt dumt å bli sur og forbanna ? 😀
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
#saltstraumenhotell #trestubbe #ugle #ironi
Nå er de i farta en bloggerskare.
Hvor skal de hen, hvor skal de fare?
Det glitrer i øyne, forventningen stiger.
Her skal det ikke skapes intriger.
Nei, denne gjengen har andre motiver.
En sprudlende galskap ligger og ulmer.
Den bygger seg opp, den vokser og svulmer.
Hva finner de på, hva er det som hender?
Denne herlige gjeng av blogge-venner.
En kreativ lunte er tent OG den brenner!
Der skulle jeg vært, men nå er jeg det ikke.
Jeg sitter her hjemme, men skal ikke klikke.
Jeg gleder meg stort, for jeg vet hva som kommer.
Når innlegg på innlegg i Bloggen flommer.
Fra Fredrikstads heftigste blogge sommer!
Jeg må nok pent sitte hjemme, men sender gode ønsker å lykke til med arrangementet til arrangør og alle deltagere.
Jeg var jo så heldig å få være med på Blogg treffet i Oslo i fjor, det kan du lese om ved å klikke HER
Nå har jeg ikke full oversikt over hvem som deltar denne gang, men de jeg vet om kan du klikke deg inn til på bloggnavnet deres, –
Solliv (arrangør i Fredrikstad)
Du håplause mann, du eldgamle kall.
Snart må du vet ka du vil og skal.
Du laga de`blogg, me bilda og ord.
Rima og skriv om dær kor du bor.
Så stilna da a`sånn i ny og ne`.
Dè jo bærre førr at du ska få fred!
E`kan ikkje vær som ei apekatt.
Hæng over nakken din dag og natt.
Mæn tanken den fresta, du steike ta.
Da hadde du sekkert blitt hoppandes gla`!
No e`det væl kanskje ikke sånn.
E`trur nu slætt ikkje du e` “blånn”.
Det ska jo helst være ord som “snerta”.
Som træff kanskje ett, eller fleire hjerta.
Nå træng ikkje alt være glitter og stas.
Og slætt ikkje træng det vær`mas og kjas.
Det kan være nok me` ord som e`glade.
Og smake så søtt som sjokolade!
No è det jo bærre å plugge inn pluggen.
Lade opp tell è spærre opp gluggen.
Glømme mangel på energi,
Om man bærre vil, ha man alltid tid.
Jeg kjører diesel bil, og en ganske så stor en også. Men det er ikke derfor denne snøen/isen smelta, det hadde noe med årstid å gjøre.
Jeg kjører hjemmefra og til Oslo på en tank, og det er rundt 120 mil. Hvor mange ganger måtte jeg ha stoppet for å lade en El bil på en sånn tur? Jeg har god plass, og slipper å pakke med millimeter presisjon.
Ja, jeg slipper i de aller fleste tilfeller å bruke tilhenger. Her har jeg dytta inn 20 sekker ved. Likevel får man omtalen “miljøsvin”. Det bryr jeg meg ikke om. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om miljøet. Rent og pent og vakkert, er noe vi alle burde tenke på. Bare klikk og les HER
Men det er en ting jeg bekymrer meg over. Det er jo når bilen begynner å bli skikkelig skitten. Det var min i år på selveste 17 mai, siden vi kom omtrent direkte fra tur/retur Lillestrøm. Jeg kan legge til at jeg har bidratt med betydelige summer til Statskassen på den turen, noe en EL bil ikke ville ha gjort.
Hva er mest miljøvennlig? En skitten bil, eller en tur innom et sted som dette?
Her sprutes det ut væsker med helt forskjellig og ukjent innhold.
Bilen ser unektlig både renere og penere og vakrere ut når den er ferdig. Men hva er best for miljøet?
Men nå er jo bilen betydelig yngre enn meg! Det kan denne historien bekrefte til fulle. Det er bare å lese ved å klikke HER! DET var slett ikke veldig miljøvennlig, det innrømmer jeg tvert !
Ha en miljøvennlig dag på alle måter. PS, dette bildet tok jeg på toalettet på BEST Rognan, der jeg vasket bilen, men glemte å sjekke om det var plast 🙂
