Mitt liv, mitt “hundgamle” liv..

Hvor selvfokusert er man om man vurderer å blogge om sitt liv ? Et liv som hittil har vart i 71 år.

Blir man Mr Ego da? En ting er i alle fall sikkert. Det fantes ikke mange bloggere på den tida jeg vokste opp. Det fantes knapt nok telefon.

Da måtte man på “Telegrafen/Sentralen” om man skulle sende et telegram eller noe så skummelt som ta/få en telefon.

Det har vært en skremmende utvikling på dette området. “Skrekk &Gru”, og jeg har jo vært borti alle disse apparatene. Gudfader, for en  hundgammel kaill 😀

Jeg har i alle fall begynt å forberede meg på å skriv litt om mitt liv. Jeg kan huske meget godt når dette bildet ble tatt. Det var jo ikke helt vanlig å bli fotografert den gangen heller, og slett ikke å ta bilder.

Nå tar man jo jaggu bilder av seg selv, i alle mulige situasjoner. “Hvem ante det i hine, hårde dager?” Og slett ikke at det kom til å hete “Selfie”!

 

#mittliv #gamledager #selfie #1948 #historie

Fra sprit til vafler…..

Man kan nok være glad for at “Den store brennvinsdagen” ikke har den posisjonen den hadde en gang i tida. Eller har det bare ”jevnet” seg ut over året? Slik står det skrevet i Wikipedia:

Den store brennevinsdagen i Lofoten ble feiret 25. mars, på Marimesse om våren.

Denne dagen samlet fiskerne seg til en fest der det ble drukket brennevin – dog ikke så mye at de ikke rodde fiske dagen etter. Det var også andre tradisjoner knyttet til dagen, spesielt kjent er hansingen. Det innebar at førstereisgutten, skårungen, skulle spandere brennevin på de andre i båtlaget. Første års høvedsmann skulle spandere høvedsmanns hans, og de som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans. Når det gjaldt stavhansen, ville det alltid være noe uklart – de fleste mente nok at de ville ro fiske ett år til. Gamlingene som ikke lenger dro på vinterfiske, markerte gjerne brennevinsdagen med en dram hjemme.

Jeg har jo hørt og lest litt om hvordan denne dagen utartet seg for en god del tiår siden. Jeg husker blant annet at vi hadde høytlesning fra denne boka, “Den siste viking” av Johan Bojer, når jeg gikk på Realskolen. Det var saftig kost for en ung gutt på den tida, men helt sikkert svært realistisk fremstillet.

I dag er jo tilgangen til sprit blitt betydelig enklere. Men det er sikkert mange faktorer som har endret slike tradisjoner.

Men det kan jo bety at en tradisjon avløser en annen. Så nå har jo faktisk den 25 mars blitt den store Vaffeldagen. Det er sikkert helt greit 😀

Men jeg kan ikke dy meg for å tenke på hvordan det ville blitt i “hine hårde dager” – når de kom på land fra sjyen, og det stod vafler på bordet i stedet for spritflaska. Jeg har en mistanke om at det hadde blitt noe sånt som dette, bare MYE sterkere 😀

 

Jeg skrev om dette i et av mine første blogginnlegg – les gjerne om du vil ved å klikke HER

 

Ha en vakker 25 mars, helst med vafler. Det skal jeg ha i skrivende stund. 

Sprit eller vafler ?

Man kan nok være glad for at “Den store brennvinsdagen” ikke har den posisjonen den hadde en gang i tida. Eller har det bare ”jevnet” seg ut over året? Slik står det skrevet i Wikipedia:

Den store brennevinsdagen i Lofoten ble feiret 25. mars, på Marimesse om våren.

Denne dagen samlet fiskerne seg til en fest der det ble drukket brennevin – dog ikke så mye at de ikke rodde fiske dagen etter. Det var også andre tradisjoner knyttet til dagen, spesielt kjent er hansingen. Det innebar at førstereisgutten, skårungen, skulle spandere brennevin på de andre i båtlaget. Første års høvedsmann skulle spandere høvedsmanns hans, og de som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans. Når det gjaldt stavhansen, ville det alltid være noe uklart – de fleste mente nok at de ville ro fiske ett år til. Gamlingene som ikke lenger dro på vinterfiske, markerte gjerne brennevinsdagen med en dram hjemme.

Jeg har jo hørt og lest litt om hvordan denne dagen utartet seg for en god del tiår siden. Jeg husker blant annet at vi hadde høytlesning fra denne boka, “Den siste viking” av Johan Bojer, når jeg gikk på Realskolen. Det var saftig kost for en ung gutt på den tida, men helt sikkert svært realistisk fremstillet.

I dag er jo tilgangen til sprit blitt betydelig enklere. Men det er sikkert mange faktorer som har endret slike tradisjoner.

Men det kan jo bety at en tradisjon avløser en annen. Så nå har jo faktisk den 25 mars blitt den store Vaffeldagen. Det er sikkert helt greit 😀

Men jeg kan ikke dy meg for å tenke på hvordan det ville blitt i “hine hårde dager” – når de kom på land fra sjyen, og det stod vafler på bordet i stedet for spritflaska. Jeg har en mistanke om at det hadde blitt noe sånt som dette, bare MYE sterkere 😀

 

Jeg skrev om dette i et av mine første blogginnlegg – les gjerne om du vil ved å klikke HER

 

Ha en vakker 25 mars, helst med vafler. Det skal jeg ha i skrivende stund. 

Man kommer seg alltids ut…

Når føtter`n svekta og hælsa e’ blåst.

Da nøtta det ikke å sett dær på post.

“Kle” på de’ bilen og kjør de’ en tur.

Du finn’ så mye, kor du enn snur.

La topptura flagre i den vårkalde vind.

La skiløypa glitre der den forsvinn.

Nyt det du når og det du kan makte.

Det skal du prise, og ikke forakte.

Sola glitra på fjorden mot vest.

Tretoppene strekker seg mot himmelen i øst.

Den vakre elva mot den sørvendte dalen.

Enda et bilde mot fjellet i vest, tvers over elva.

Elva ender ut i fjorden mot nord. Der isflakene er på tur utover.

Og i bilen venter min kjære tålmodig 🙂 Men hun har altså vært ute å trakka rundt hun også 😀 

 

Denne turen er ikke fra i dag, men det kunne den godt ha vært. bortsett fra at været er noe helt annet i dag.

 

Ha en fortsatt nydelig Søndag.

Når suppa forsvant..

Vi lagde faktisk pølselapskaus i forgårs, og varma som suppe i dag. Men det var ikke denne! Den dukka bare opp i minnenboka fra 2017. 

Vi kokte kjøttsuppe i går, og satte den ut på terrassen for å kjøles ned. Men glemte den selvfølgelig av når vi gikk og la oss… da skjer det mystiske ting….


Når suppa blir leken og erten.

Da bør du løfte på stjerten.

Kan hende at andre får ferten. 

Så suppa forsvinner som fjerten.

Duften forsvinner med vinder.

Uten å åpne grinder.

Alle spor forsvinner. 

Smilet ditt blekner og stivner.

Men se der, hva er det som blinker?

En erten kasserolle som vinker.

Der har den gjemt seg og gravd seg ned.

At jeg ikke tenkte på det!

Da får den tine i vask.

Den burde fått seg en dask.

Men hva er att og hva er frem. 

Om gryta er snill eller erten og slem?

Ikke vet jeg, men kanskje vet du?

At suppa skal spises, DET kan du tru 😀

 

Fortsatt God Helg. 

Ka farsken som mangla ??

 

Et hælsikkes ver over land og strand.

Fokksny og sklætt og pessrægna vann.

Yr  e’ i mangel av faresignal.

Som ramme’ vår kjære og vakre dal.

Enda så ska’ vi slætt ikke syt. 

I havgape’ e’ da ei hæksegryt’.

Men nåkka mangla, ka farsken e’ de’?

Han Tor me’ hammar’n e’ jo slætt ikke me’!

God helg.

Elsket og forhatt…

Fikk du ikke med deg innlegget fra i går om min kjære mamma, så klikk HER

Jeg lagde også et naturinnlegg med vårlengsel, vil du lese de, så klikk HER

 

Den hvite magi

Snøens fortærende erte mani, et besnærende herlig parti. 

Vekker harme og ironi, oser av sjarme og empati.

Detter ned hvor den ikke skal, den lider ikke av valgets kval.

Den laver ned på fattig og rik. Da blir det krig. Det er jo ikke her den skal være.

Når skal den lære? På fjellets vidder i skoger og li. Der vi kan gå på ski.

Da blir vi blid, og lar snøkrigen få seg en hvil. For det er ikke tvil.

Nå pakker og svetter alle i bil, og reiser av sted, dit snøen får ligge i fred.

Nei ikke i fred. Her skal den tråkkes ned. Av folk fra alle kanter.

Folk i alle varianter. De store og små og de som ikke kan gå.

Og de som ikke vil og ikke får det til. Som blir slitne og sinte og hyler og skriker.

Neida, ikke la deg lure de er ikke sure! VI vet hva de liker.

Frem med appelsin som demper både hyl og hvin.

Nå har vi det herlig i sol og i snø.

Snøens fortærende ertemani.

Nå har den sin tid og vil slett ikke dø.

Trives i snøskavler, eller lengter du etter………

Uansett, nå setter uværet inn her, så ha en God Helg – hvor du enn befinner deg. 

Et år er gått, tårer er grått, men minnene smiler så godt.

Nå er det litt over året siden vår kjære mamma og svigermor gikk bort. Et år med gradvis tilvenning at hun ikke lenger er på sykehjemmet.

Men minnene er der, sterke og gode. Veien til kirkegården er ikke lang, verken vinter eller sommer.

Nå er de samlet, min pappa og mamma og yngre bror. I morgen ville mamma fylt 95 år. Jeg fikk ha henne nært i 70 år. Det er det ikke mange som får, og det er jeg evig takknemlig for.

“Hattedama” var det mange som kalte henne, og hatt brukte hun i alle år. selv da hun var svært ung.

Tusen takk for alle vakre minner og Gratulerer med dagen.

Vi savner deg alle sammen.

Når elva slipper isen

Nå slipper elva isen, flak for flak kommer seilende ut i fjorden. Om ingen sladrer til mine barnebarn, så kan jeg fortelle at det var en yndet sport da jeg var gutt, å seile på isflak så langt ut som vi torde.

Det var før noen hadde vett til å fortelle at det kunne være farlig. 

I det hele tatt så var livet i fjæresteinene og på fjorden fasinerende.

I går var det nærmest springflo, så den naturlige dammen fyltes av ”ferskt” sjøvann. 

Der var isen på det nærmeste borte. Litt bevegelse i vannet har sikkert gjort sitt.

Det er vakkert, og håp om at det våres sakte men sikkert.

Får bare sola slippe til noen dager, så blir det bra 😀 Du herlige land, hvor vakker du er. 😀

En kunstner har forlatt oss

I dag kom den triste nyheten om at Terje Nilsen har gått bort. En markant person i kulturlivet i nord og ellers. Tusen takk for alt du har lagt igjen nære og kjære sanger, som vil leve til evig tid.

 

Med all respekt for alle, så måtte jeg skrive noen ord for meg selv. 

 

Bildan rak gjænnom ørvåkne aua.

De sildra og rann gjænnom hjærte og sjæl.

Klæmte sæ sammen som søkkvåte saua.

Og varma kvært ord tell sanga så nær.

 

Vi kjenne lukta, vi kjenne vinda.

Vi kjenne kvær stein dær vi snubla og dætt.

Vi aner ei lysning dær bakom grinda.

Vi føle at alt e’ sant og så rætt.

 

No har du ankra, og lagt inn åra.

Mæn ordann du farga me’ tona en gang.

Træff oss i hjærte med smil og me’ tåra.

Leve’ førr evig i kvær einaste sang.  

 

 

Tusen takk Terje for musikken!