NGU med liv og lyst – Del 1 – i Mitt Liv…

Etterhvert som jeg har “rotet meg ned” i mimringa om mitt liv, så dukker det opp en og annen åpenbaring.

Det ene er kvaliteten på egen husk.

Det andre er at det er mye som er gått i glemmeboka for andre også.

Men heldigvis så er det noen som har tatt vare på litt, sånn at minner kan vekkes til live. 

Husker du NGU laget på Rognan? Det var faktisk svært aktivt i noen år.

NGU, Norges Godtemplar Ungdomsforbund, var ungdomsorganisasjonen under IOGT.

Eller Avholdslosjen – for å si det litt enkelt.

Jeg har noen få bilder fra den tida. Jeg kommer tilbake til noen av de i nest innlegg.

Men sist kjente Studieleder i Rognan GU Lag, Olaf Andersen, hadde tatt vare på “Stresskofferten” sin fra den tiden.

En elegant, og særdeles miljøvennlig gråpapir pose.

Dessverre inneholdt den ikke protokoll og medlemslister.

Men likevel, så dukket det opp mange minner. 

Omtrent på denne tida, i april i 1965 – for 55 år siden, dukket det opp et par Bodø karer på Kafeteriaen på Samvirkelaget.

Jeg er ganske sikker på at de het – Steinar Ansnes og Svein Gillesen.

De fikk kontakt med noen ungdommer, blant annet meg selv.

De presenterte “NGU” og lurte på om vi var interessert i å starte opp et lokal lag på Rognan. 

Det endte med at Rognan GU Lag ble stiftet den 2 mai 1965.

På stiftelsesmøtet ble det innmeldt 28 medlemmer.

Dessverre finner jeg ikke oversikt over styret fra starten.

Men ut fra dette stensilerte arket, så måtte det vært Knut Kristiansen, som ble etterfulgt av Nils Eriksen.

Det var en del forpliktelser med et medlemsskap i NGU.

Jeg skal ikke gå inn på alle lover og regler.

Men det var ambisiøse målsetninger, både lokalt, nasjonalt og også internasjonalt.

Mottoet var “Edruelighet – Fred – Folkelykke”.

Du kan lese mer på Wikipedia, om du klikker HER.

NGU gikk etterhvert inn i Juvente, som eksisterer den dag i dag. 

Alle medlemmer måtte avgi et skriftlig og muntlig løfte.

Jeg holdt, i alle fall avholdsdelen av dette løftet frem til jeg var 20 år.

Når jeg leser det nå i ettertid, så var det ganske omfattende.

Jeg kommer tilbake til litt detaljer om hva vi holdt på med lokalt, i et senere innlegg. 

Det kom ikke mye på “Mail” i den tida. Men en god, gammeldags konvolutt kan fortelle litt.

Her er det tydelig at Toril Kristiansen antagelig var den først Studieleder i NGU laget.

Studiearbeidet var en sentral del av aktiviteten.

Konvolutten er datert 9 juni 1965, bare en måned etter stiftelsen.

Det kan tyde på at det var Nils Eriksen som var leder fra begynnelsen. 

Jeg er ikke sikker på når jeg overtok som leder.

Men denne konvolutten er adressert til meg, og datert 21 februar 1966.

Litt artig å se “reklamen” i poststemplet om VM på ski i Oslo.

Dette er et bilde av Losjen på Rognan.

Jeg kan huske at jeg deltok i et møte i “Voksenlosjen/IOGT”.

Men det ble med det ene møtet.

Det var ganske mange “rare” ritualer der som jeg ikke hadde sansen for,

Det jeg husker aller mest fra dette lokalet, er når det fungerte som kinolokale.

Vi i NGU hadde ikke våre møter her. 

Her er inngangen dit vi i NGU hadde våre møter.

Og ikke bare møter, men fungerte som en Ungdomsklubb med stor aktivitet.

Hobbyrommet.

I dag er det et av Kommunens møterom.

Jeg har prøvd å finne bilder fra slik det en gang var, men det har jeg ikke klart.

Jeg er ganske sikker på at mange som var ungdommer på 60-tallet, har et eller flere minner fra dette lokalet. 

Rognan GU Lag tilhørte Helgeland og Salten krets.

Stiftelsesmøtet av kretsen ble avholdt i Godtemplarhuset i Bodø.

Bodø, eller “Symra” som de kalte seg, var sentralt i styret.

Jeg kan huske at de hadde en hytte litt utenfor Bodø også. 

Alf-Cato Gaaserud var forbundsformann i den perioden jeg var aktiv i NGU.

Jeg husker han godt fra noen sammenhenger, ikke minst fra Landsleiren i Ålesund.

Dette bildet er derfra.

Men dette kommer jeg tilbake til. 

NGU var på ingen måte noe triste greier.

Det var liv og røre og ikke minst både sang og dans.

Dette bildet, som jeg selv har tatt, mener jeg bestemt er fra en samling i Bodø.

Her er dansen i gang for fullt i Godtemplarhuset.

Kanskje du ser noen du kjenner ?

#IOGT #Juvente #bodo #fauske #saltdal #rognan

Du gamle du gode, i Mitt Liv

Litt helge mimring skader ikke.

De tre øverste bildene har jeg avfotografert andre steder.

De tre nederste bildene er mine. 

Et gammelt bilde fra vesterfjæra, som viser litt av båtbygger aktiviteten.

Det mørkeste, tre etasjes huset midt i bildet, er Realskolen, som jeg har skrevet litt om i tidligere innlegg.

Det var et eventyr å være guttunge på den tiden.

Jeg må innrømme at det ikke var få robåter vi tjuvlånte.

Hvor mange flåter vi bygde, har jeg ikke tall på.

Ikke kunne vi svømme.

I alle fall husker ikke jeg noen av mine kompiser som kunne det.

Men jeg kan huske bergingen av kompiser som ramlet på hav.

I bak kant av dette bildet, var også den første kinoen jeg husker, “Bille Monsen lokalet”.

Kommunelokalet,  Losjen og ikke minst Telegrafen lå her også, selv om de ikke vises så godt.

I det hvite huset til høyre bodde Dr Pettersen, som lenge var eneste lege som håndterte helsa til folk i bygda.   

Det var den fantastiske furuskogen i bygda, som var grunnlaget for båtbygginga.

Det var ikke bare i fjæra på Rognan det ble bygd båter.

Det var båtbygging i hele bygda.

Her er det tydeligvis samlet en rekke flotte eksemplarer for salg.

Det lille påbygget midt på Samvirkelaget, var nedgangen til fiskebutikken, der han “Fesk Ola” regjerte.

Til høyre ligger Næstbybutikken.

Bortenfor den var Sundt sin fiskebutikk i en annen kjeller.

Hvis ikke jeg husker helt feil.

Vi var ofte og tigget oss til sild, for å ligge langflat på kaia for å fiske mort.

Med et enkelt snøre og angler til ett eller toøre.

Det meste av disse byggene er borte.

Men Storfloget i bakgrunnen forsvinner ikke.

Heldigvis.

Dette bildet har jeg lånt på “Saltdal Før og Nå”.

Det er nok fra krigens dager, med rasjonering.

Altså før min tid.

Men det er mange minner i smugene her likevel.

Hmm.. hva het kafèen i andre etasje til venstre, var det “Hildur kafèen” ?

I alle fall lå Slakter Eriksen sin velduftende butikk inne i smuget til venstre.

Det lille hvite huset i bakgrunnen, var kjørekontoret.

Der tigget vi oss ofte til å bli med lastebilene på oppdrag.

Hvor mange ganger man lekte “Politi&Røver”, “Sisten”, “På boksen” i disse gater og smug, ja det vet ikke jeg. 

Jeg har anbefalt tidligere å gå innom Jan Dagfinn Monssen sin hjemmeside, der er det masse lokalhistorie.

Du kommer rett inn om du klikker HER.

Dett bildet fant jeg hos meg.

Det viser fjellsiden mot vest, og deler av Storfloget.

Fiskvågvannet i forkant.

I riktig gamle dager, gikk det båter opp til Prestegården – som vi ser i bakgrunnen.

Der ble fisken veid og Kirkens andel overlevert.

Det er ikke så lett å se spor av den trafikken i dag.

Såvidt jeg vet, så står prestegården tom i disse dager.

Jeg tror jeg har vært med å lage løype og hoppbakker hele lia her, fra Linebakken til Sæterveien.

I dag går lysløypa i dette området. 

 

Dette bildet er også mitt.

Det er mot øst, og mot Saltnes.

Her er dagens bru under bygging.

I tilknytningen av den første omleggingen av Rv 50 (E6) utenom sentrum.

Jeg lagde faktisk et lite innlegg om spor etter den gamle RV50, inn mot den gamle brua vi kan se til venstre.

Riktig nok sommerstid, det kan du lese om du klikker HER.

Det var når denne veien ble bygget, vi unger var mest aktive med å få sitte på lastebilene som kjørte fyllmasse til veien.

Jeg husker ikke alle, men han Tobias, han Ottar i Vik, han Bjørnvoll – var i alle fall noen av de. 

Den lange bygningen til venstre, Skippergården – er i dag en del av Bygdetunet.

Har du ikke vært der, så sving innom Rognan neste gang du kjører E6!

Der finner du ikke minst Blodveismuseet. Ikke så langt til venstre i bildet, begynner blodveien.

Som Tyskerne bygde under krigen, med i hovedsak Jugoslaviske krigsfanger som arbeidskraft.

Det har jeg også laget et innlegg om. som du finner om du klikker HER. l

Men nå er det påske snart.

Det ligger an til at det blir en “annerledes påske” for mange.

Sikkert for Røde Kors også.

Her er et av mine bilder, tatt utenfor Røde Kors hytta på Saltfjellet.

En påske på 60 tallet.

Her er et par patruljer klare til å dra ut på rekognosering ute i terrenget. 

Denne vakt tjenesten for Røde Kors i påska, foregår neppe på samme måten i dag.

 

Det var spreke gutter og jenter som passet på fjellfolket da også.

Her er en av de, med tung sekk og stort smil.

 

Men forsiktig kan vi være, alle sammen.

Helsevesenet har nok å bale med i disse tider.

God søndag. 

Marinen – et STORT vendepunkt i Mitt Liv

Her kommer enda et kapittel i Mitt Liv, denne gangen fra min tid i Marinen. Jeg har tidligere prøvd å legge inn linker til tidligere innlegg, men nå begynner det å bli såpass mange, at jeg lar det være. Dersom du vil lese tidligere innlegg, så finner du en “knapp” som heter “Arkiv”, under der er en kategori som heter “Mitt Liv” – der finner du alle innleggene samlet. 

Jeg gjør oppmerksom på at de aller fleste bilder i dette innlegget, har jeg lånt på nettet. 

I august 1968, omtrent rett etter at jeg var ferdig med Telegrafistskola, så bar det sørover igjen.

Omtrent i samme “fotsporene” som da jeg to år tidligere dro hjemmefra for å begynne på Skoleskip – på Gann, og derfra rett ut i utenriksfart med Sydfonn.

Jeg hadde da hatt to års utsettelse fra Militæret.

Jeg skulle til Stavanger, til Madla og Marinens rekruttskole. 

Jeg mener bestemt at vi var 1000 rekrutter som kom til Madla i hvert kull.

Jeg kan huske at “vår kaserne” ikke var tømt da jeg ankom, så vi var en gjeng Nordlendinger som ble innkvartert i et kjellerom. Etter et par dager kom det inspeksjon, og vi fikk en rimelig reprimande for manglende renhold.

Da kom det tørt fra en Finnmarking:

“Vi er ikke vant til å vaske gulv der vi kommer fra, der snur vi bare torva i Lavvoen annen hver uke.”

Den unnskyldningen holdt ikke veldig lenge, for å si det sånn. 

 

Overgangen fra en sivil status, til en uniformert tilværelse, gikk ganske greit syns jeg. Den første tiden hadde vi karantene, ikke som i disse Korona tider, men vi måtte være i leiren, uten at jeg husker hvor mange uker. Det var ikke alle som var like klar for militærtjenesten, faktisk så var det en god del vonde syn og se. Noen satte i gang sultestreiker, som gikk så langt at de måtte sendes hjem.

Jeg kan huske at en nabokaserne planla å invadere vår kaserne en kveld, mens vi ennå satt i karantene. På en eller annen måte, så hadde vi fått nyss om det. Så vi rigget til brannslanger og lå klar når de kom. Vi regelrett spylte de bort fra kaserna vår, og etter det så fikk vi være i fred.

Jeg kan også huske når vi slapp ut og fikk dra inn til Stavanger sentrum. Vi følte oss antagelig barske og flotte i uniformer og klare til å innta byen. Det vi ikke tenkte på, at Stavanger og befolkninga var vant til at byen ble oversvømt av nye marinegaster flere ganger i året. Jeg lærte meg fort en frase fra Stavangerske jenter – “Me dansar ikkje me gastar”. I ettertid så kunne jeg skjønne det veldig godt.

Vi lærte imidlertid ganske fort en form for “Alle for èn og èn for alle” prinsipp. Bekledning på enhver oppstilling skulle være lik for alle. En gang stillte hele troppen opp i kortermet skjorte, bortsett fra en person, som hadde langermet over. Da ble alle vi andre beordret inn for å kle oss likt. Da fant vi på å kle på oss sjøtrøye i tillegg (et ytterplagg beregnet vinterstid), og det selv om temperaturen var godt over 20+. Da måtte selvsagt “avvikeren” opp for å hente sin sjøtrøye. Den eksersisen vi fikk etterpå, vil jeg helst ikke tenke på. Men jeg har aldri svettet så mye, verken før eller senere. 

I mitt innlegg om tida ombord i Skoleskipet Gann, så fortalte jeg at et av oppdragene, var å frakte Marinegaster fra Madla/Stavanger til Haakonsvern/Bergen. Når rekruttskola var over, så var det min tur å bli med på den turen. For å si det mildt, så var det trangt om saligheta ombord på de turene. Men jeg var av de heldige, siden jeg var både godt kjent ombord og kjente alle offiserene. Jeg fikk stukket en nøkkel til en lugar i hånden, og tok med meg et par kompiser og trakk oss tilbake og hadde en flott tur til Bergen.

Hovedporten på Haakonsvern orlogsstasjon (HOS) utenfor Bergen.Main gate to Haakonsvern navy base outside city of Bergen in Norway

Naturlig nok, så ankom vi Haakonsvern, sjøveien. Men vi ble etterhvert vant med Hovedporten inn til leiren.  “Leiren” er nok et stusselig betegnelse på Marinens Hovedbase, i alle fall på den tiden. I tillegg til alle innrullerte Marinegaster, så jobbet det et ukjent antall fast der, året rundt. Haakonsvern var/er utdanningssted for alle i førstegangstjeneste i Marinen. Jeg ble tidlig klar over at Marinen var i sterk manko på Telegrafister, så det var ingen tvil om hvor jeg skulle når jeg kom til Haakonsvern. 

Sambandsskolen på Haakonsvern, var ganske så lik enhver annen skole, bortsett fra at vi gikk i uniform, og ikke kunne forlate leiren uten videre. Mye av opplæringen gikk på militære prosedyrer, Nato koder for kommunikasjon, osv…  Jeg ble ganske fort spurt om jeg kunne tenke meg til å verve meg. Det vurderte jeg seriøst, men bestemte meg for å ikke gjøre det.

Jeg fant en reklame film fra den tiden, som forteller litt om hvordan det kunne ha vært.  Om du klikker på bildet/pila ovenfor, så får du en flott presentasjon av datidens fristende tilbud fra Marinen. Tilbudet på utdannelse var veldig godt. Jeg hadde jo vurdert Handelsskolen etter Realskolen, som det ikke ble noe av. Men jeg meldte meg på og tok eksamen i flere fag på Handelsskolen mens jeg var på Haakonsvern. 

Selvsagt var det oppstillinger og “militære aktiviteter” som marsjering og våpenlære også. Jeg kan ikke huske at den var overdrevent akkurat. Men fysisk trening stod i fokus, og jeg tok et idrettsmerke på den tiden, men hvor det befinner seg nå, aner jeg ikke. Jeg husker at jeg maktet å karre meg til mål på 5.000 meter noen sekunder innen fristen. Vi fikk utlevert et gevær, men jeg makter ikke å huske at vi var mer enn en eneste gang på en skytebane. Der brukte vi såkalt “redusert ammunisjon”, tror jeg begrepet var. Etter det så jeg aldri mer til et gevær på de 15 månedene jeg var i Marinen. 

Det var stor spenning når Radio kurset var over, og vi telegrafister skulle fordeles til andre steder. Da jeg så det sto “Valkyrien” bak mitt navn, så da det meg ingenting. Men det gikk ikke lang tid før jeg fikk høre begreper som “Valka – kystens skrekk”. Jeg forstod fort at det ikke var noe moderne Cruise skip akkurat, men et godt voksent skip, som fungerte som støtteskip for Torpedo- og Kanonbåter, og delvis også for U båter.

Ikke lenge etterpå, gikk jeg over landgangen for for første gang, til det som skulle være mitt hjem det nærmeste året. Vi ble innkvartert på Banjer – vi var nok en 20 – 30 på hver banjer, i køysenger – tett i tett. Det var mildt sagt null mulighet til noen form for privatliv. Men på Radiostasjonen, og noen rom i tilknytning til den, var det på langt nær alle som kom inn. Ikke en gang alle offiserene hadde adgang dit.

En annen åpenbaring, som ble klart for meg ganske så snart, var at Valkyrien ikke var et skip som for det meste lå ved kai. I motsetning til hva jeg opplevde Gann. Jeg har ikke mulighet for å merke av alle steder jeg var innom med gamle, gode Valkyrien. Men det var fra Tyskland til  Svalbard og Bjørnøya. Det var ikke mange steder langs Norges lange kyst, vi ikke var innom. Jeg kan fortelle noen små hendelser, som jeg husker fra min tid ombord på KNM Valkyrien –

  • Vi var ikke bare innom de større stedene langs kysten. Jeg husker vi var innom et lite sted (husker ikke navnet) En gjeng av oss gikk på land, men fant fort ut at der var det ikke mye liv. Men så hørte vi kvinnelatter fra et vindu i et forsamlingshus, og vi durte inn og banket på døra. Det viste seg at stedets lokale damekor hadde samling og en liten fest, og vi fikk både kaffe og mat og allsang. Utrolig artig. 
  • Den flotteste turen jeg hadde fra Tromsø og sørover, var en St Hans aften. Vi gikk innaskjærs hele veien. Det var tropenatt og et folkeliv med bål hele veien, som var ubeskrivelig.
  • Jeg kan huske en Nyttårsaften i Tromsø. Da var det vill klemming ute på gata. Jeg klemte så det stod etter, helt til jeg fikk meg et slag på kjeften av en som ikke syntes det var helt greit at jeg klemte på jenta hans.
  • En annen gang i Tromsø, fant vi et bakrom på Samfunnskafèen. Der hang det flere “Hammerflagg”, arbeiderbevegelsen sitt flagg (ikke med sigd i, som det kommunistiske.) Vi “lånte” med oss et flagg og heiste det opp i flaggmasta på natta. Det ble en smule oppstyr dagen etter, men mysteriet ble aldri oppklart. 
  • En dag i Harstad, traff jeg en kompis fra Rekruttskolen på Madla. Vi ble enige om å treffes ombord til meg på kvelden, og dra ut på Restaurant etterpå. Han dukket opp med en hel flaske Smirnoff på lomma. Jeg fikk tak i et glass, og vi satte oss i et lite kott i tilknytning til Radiostasjonen. Det var første gang jeg smakte alkohol. Jeg kom aldri lenger enn til garderoben og toalettet på Restauranten. Forøvrig skal jeg spare dere for detaljer.
  • Turen til Bjørnøya og Svalbard var en opplevelse. Vi fikk omvisning av Presten der. Det først han sa til oss, var at når Marinen kom på besøk, så låste de ned alt av alkohol og stengte inne alle hunkjønn. Men tobakk fikk vi tak i, og gjemte på de mest finurlige plasser i Radiostasjonen.
  • Den 20 juli var jeg alene i Messa ombord, jeg husker ikke hvor vi lå på det tidspunktet. Men jeg satt der helt alene og var vitne til Månelandinga på en elendig TV. Det var et stort øyeblikk som jeg bare måtte få med meg.
  • I september 1969 var vi på tur i Nord, da ble vi overfalt av et forferdelig vær. Alle de andre telegrafistene lå strøket. Jeg kan huske jeg hadde store problemer med å holde meg fast, det haglet av permer og utstyr rundt om. Men jeg fikk tatt i mot de meldinger som var til oss.
  • Den mest dramatiske turen jeg var med på, var en stor Nato øvelse ned mot Danmark og Tyskland. Vi patruljerte på grensa inn mot Øst Tyskland. Plutselig dukket det opp en rekke Øst Tyske Marinefartøyer rundt oss, med bemannede kanoner. Det ble en kjapp reaksjon på brua, men vi ventet bare på smellet. Vi gikk til land, jeg mener det var i Kiel. Der foregikk det en bunkring av Sigaretter og Alkohol i et enormt omfang. Jeg skjønte at det ikke var uvanlig i sånne sammenhenger. Jeg fant faktisk en film på YouTube fra en nyhetssending på TV fra den tida. Klikk i bildet/pila under, så får du høre hva som skjedde når flåten ankom Haakonsvern etter øvelsen…. 

Vi var det eneste Marinefartøyet som ikke gikk innom Haakonsvern, men gikk rett nordover fra Tyskland. Jeg husker jeg var på land i Hammerfest, når det kom en drosje med offiserer som trålte byen for å få alle gastene ombord i en fart. Vi fikk beskjed om at det var oppdaget en russisk ubåt ved Loppa.  Men da jeg kom  meg ombord og inn på Radiostasjonen, så skjønte jeg fort at det nok var Det Norske Tollvesen som var på tur ombord.

Vi gikk for full fart ut på Lopphavet. Den seansen som åpenbarte seg den natta skulle vært filmet. Der gikk det eske etter eske overbord med sprit og sigaretter. Vi telegrafister hadde en hektisk periode med å skaffe telefonforbindelser med hjemmene til offiserene. Det ble nok ryddet i kjeller og rom for å fjerne bevis på mulig ”importerte” tollpliktige varer. Vi var det eneste Marinefartøyet som slapp unna denne affæren, men jeg vet at reglene ved utenlandsopphold ble betydelig innskjerpet i ettertid.

Normalt så stod vi til tjeneste for offiserene når vi nærmet oss havn, og de planla sine selskapeligheter og ønsket kvinnelig deltagelse fra for eksempel sykepleier skoler. Jeg fikk også oppleve noen få korte turer med MTB’er, og faktisk utskytning av en test torpedo. I en annen sammenheng, ble jeg spurt om jeg kunne være servitør ved et mindre selskap ombord. Variert og artig og spennende. 

Jeg var heldig under tjenesten, og hadde en lang fri periode hjemme mens båten lå i tørrdokk på Haakonsvern. Da var jeg faktisk og gjorde en del arbeid på Reinslakteriet på Semska sammen med en kamerat. 

Jeg fikk også permisjon mens båten lå i Bodø en gang. Da tok jeg med meg en kompis fra de indre daler på Vestlandet. Vi havnet på fest på lokalet på Sundby. Antagelig var han den første og siste Marinegasten som har vært på fest der.

Der fikk jeg danse med ei jente, som jeg falt pladask for. Vi skulle dra ombord på morgenen, men jeg nektet å reise, for jeg hadde avtalt å gå på kino med denne jenta. Som sagt så gjort…. Jeg dro dagen etter, og nådde båten akkurat før vi kastet loss. Men vi hadde våre metoder for sånne små tjuvpermer, dessuten var offiserene særdeles varsomme mot oss telegrafister. Dette resulterte i en ny epoke i brevskrivingen i Mitt Liv, ja en ny epoke i det meste i Mitt Liv….

Ikke lenge etterpå så ble jeg dimittert i Ramsund, og jeg dro hjem. 

Hva som skjedde etter det, ja – det får jeg komme tilbake til…… 

Tusen takk til deg som gidder å følge meg på denne ferden.  

 

 

… — … Neida, så ille var det ikke…..

Historien om Mitt Liv fortsetter ufortrødent videre, selv i de store utfordringer nasjonen står ovenfor nå. Jeg satser på at det går bra. Så mitt lille SOS ovenfor kan brukes som det passer…..

Her finner du linker til tidligere innlegg om Mitt Liv…

Del 1 – Innledninga

Del 2 – De første leveår

Del 3 – Oppvekst i Tysker brakka

Del 4 – Flytting i nytt hus

Del 5 – Notbåten, herlige minner

Del 6 – Litt egoistisk fokus

Del 7 – Vi og noen andre familier

Del 8 – Noen svenske aner

Del 9 – Flere svenske minner

Del 10 – Ut på skoleveien

Del 11 – Reklameminner fra svunne tider

Del 12 – Med grønne blikk fra Wittenberg

Del 13 – På russetur som Grønnruss

Del 14 – Skoleskipet Gann

Del 15 – Farvel Norge og til sjøss

Etter min relativt korte karrière som sjømann, på under et år, så kom jeg hjem til Rognan i Juni 1967. Omtrent på den tiden raste “Seksdagers krigen” som verst mellom Israel og Egypt med allierte. Her hjemme på berget, ble Tjeldsundbrua åpnet det året, og Bjørn Dæhlie ble født. Lyn ble Norgesmester i fotball og Bodø Glimt ble nord norsk mester. På den tiden fikk ikke Nord Norske lag delta i den nasjonale serien.

Jeg kom hjem omtrent på den tiden mine kjære besteforeldre og onkel kom på sin årlige tur fra Kalmar i Sverige. Jeg hadde fått beskjed om at jeg var kommet inn på Radioskolen på Tønsberg Navigasjonsskole, så jeg var klar over at det ble en kort ferie hjemme.

Det ble da bestemt at jeg skulle sitte på mine besteforeldre til Kalmar, og reise derfra til Tønsberg når tiden var inne. Da fikk jeg virkelig føling med de avstander de hadde kjørt i så mange år. Nå hadde jo både veier og biler blitt betydelig bedre enn de første turene. Jeg hadde rundet 19 år, men tanken på sertifikat var overhodet ikke tilstede. Behovet hadde liksom ikke vært der ennå. Etter en flott tur ned til Kalmar , fikk jeg noen fine dager der nede. Bildet ovenfor er av min kjære bestemor og meg, tatt like før jeg skulle dra mot Norge og et nytt kapittel i livet mitt.

Min søster hadde flyttet til  Porsgrunn i Telemark, og jeg hadde lyst til å dra innom der, før skoleåret startet til høsten. Billettene ble bestilt på et reisebyrå i Kalmar. Jeg fikk bare en billett og svært lite informasjon, men husker det aller meste av en reiserute av de sjeldne. Jeg kan prøve å  gjengi den i kortversjon:  Tog fra Kalmar stasjon og et togbytte før Gøteborg. Togbytte der og tog til Moss. Ferge til Horten. Buss til Tønsberg. Tog til Porsgrunn. Jeg tror det gikk nesten et døgn på den turen.  

 

Etter noen dager hos mins søster og familie, bar det tilbake til Tønsberg. Tønsberg Stasjon ble ganske så sentral i min nye tilværelse. I tillegg til min søster i Porsgrunn, så bodde og jobbet min yngste søster (som nå er død) i Sandvika og min far jobbet i Asker på anlegg. Dette kommer jeg litt tilbake til etterhvert.

Det var på Tønsberg Stasjon jeg fikk føling med hvor sterkt travmiljøet var i Tønsberg. En dag jeg og et par kompiser var i området der, kom en kar fykende og spurte om vi kunne skyve i gang bilen hans, og vi sa selvsagt ja og rigget oss til bak bilen. Men så kom en annen kar og begynte å prate hest med sjåføren, og da var alt glemt.  Vi stod der bakom bilen i noen minutter, før vi gikk, uten at gubben så ut til å merke noe som helst. 

TONSBERG, NORWAY – JULY 2007: An aerial image of Jarlsberg Travbane, Toensberg (Photo by Blom UK via Getty Images)

Jeg fikk også et visst forhold til hest og travsporten, men på en helt annen måte.Jeg måtte selvsagt ha hybel mens jeg gikk på skolen og skulle bli telegrafist. Jeg mener å huske at det ble ordnet gjennom skolen. Det var ikke så lett å Google informasjon på den tiden, så jeg ble litt overrasket over at hybelen lå såpass langt unna sentrum. Veien til venstre på bildet over, gikk oppover en bakke, og omtrent mitt i bakken hadde jeg hybel. På høyre side, på tur oppover i et to etasjes hus.Veien øverst og mot høyre går inn mot sentrum og var veeeeldig rett og laaaang…. 

Jeg gikk mellom hybel og sentrum noen ganger, men det gikk buss også. Men jeg glemte fort avstander. Hybelen var hos et eldre ektepar, som begge hadde vært sjøfolk. De var pensjonister, men jobbet av og til på et hotell på Tjøme. tror jeg. Jeg ble som en sønn i huset, med en omsorg som var beundringsverdig.  Dessverre så holdt jeg ikke kontakten etter at jeg var ferdig på skolen. Men sånn blir det ofte for mange av oss. Men på selve travbanen var jeg aldri….

Når begynte skrivetrangen min? Det er ikke godt å si, men jeg har nevnt brevskrivinga mi når jeg var til sjøs. Jeg hadde brevvenner når jeg gikk på skolen også, og husker ennå navn og adresse på i alle fall en. Bildet over er fra hybelen min i Tønsberg. Vi hadde maskinskriving på telegrafistskola, og jeg investerte i en skrivemaskin. Hvor den ble av til slutt, det aner jeg ikke. Jeg var fremdeles avholdsmann på den tiden, og drakk tydeligvis cola. Men jeg hadde begynt å røke, pipe til og med. Du kan se det til venstre på bordet, rett bak HaPå glasset. Stereoanlegget kan du se bak skrivemaskina. Den radioen hadde neppe tilfredsstilt dagens behov. Den sorte boka midt i bildet, er bibelen. Den var faktisk veldig vesentlig for meg på den tiden.

Tønsberg Navigasjonsskole holdt til i en ærverdig bygning på Haugar. Jeg tror bygningen står ennå, men Navigasjonsskolen har nok både flyttet og endret seg mye siden den gang. Jeg husker ikke så mye av selve skolegangen, bare at jeg begynte å miste interessen etter en tid. Men jeg gjennomførte hele skoleåret. I regi av sjømannsforeninga, ble det laget flere sosiale samlinger, der blant annet sykepleier elever ble invitert. På den tiden var det Hjalmar Andersen (Hjallis) som stod i spissen for de arrangementene.

Jeg ble små-kjærest med ei jente fra Sandefjord. Hun hadde sertifikat og lånte foreldrenes sin bil av og til, en Peugeot 204, tror jeg det var. Jeg spanderte henne på restaurant en gang. Jeg kan huske diskusjonen min med kelneren om alkoholfri vin, men vi fikk da en flaske til slutt. Det første jeg presterte å gjøre, var selvsagt å dunke til glasset mitt så det fløt vin utover hele bordet. Det ble aldri det store forholdet, men vi skiltes som venner. Jeg tror faktisk det var da jeg begynte å røyke pipe. 

Her er klassen min på Radioskolen. Det som slår meg i dag, er flertallet av jenter. Når jeg studerer bildet, så kan jeg huske enkelte trekk ved de fleste, men jeg husker ikke et eneste navn. Jeg har heller ikke hatt kontakt med noen av de i ettertid. Men OM det skulle være noen som drar kjensel på personer her, så hadde det vært artig å høre om det. Finner du forresten lille meg i denne flokken ?

Dette bildet har jeg stjålet på nettet. Det gir et visst inntrykk av hvordan en radiostasjon kunne være. Jeg husker ennå det aller meste av morsealfabetet. Det var en spesiell trening for å klare å ta i mot meldinger i morse. Det var en viss tidsforskyvning mellom det hjernen registrerte gjennom hørselen, og det hendene skrev ned på maskin eller papir. Jeg hadde nok bestemt meg for å droppe  sjømannslivet før skolen var ferdig.

Jeg nevnte bibelen på bildet fra hybelen min. Jeg var ganske ofte på besøk til min søster i Sandvika på den tiden. Hun var aktiv i Frelsesarmeen, og jeg deltok på flere møter og ble kjent med mange flotte mennesker. Jeg fant bildet ovenfor på nettet, og inngangen ligner svært mye på sånn som jeg husker det fra den gang. Jeg kan huske en gang det skulle være møte der, en søndag. Samtidig gikk VM eller EM på skøyter. Det endte med at møtet ble utsatt til 10.000 meteren var ferdig, og vi satt alle i ring rundt radioen, fullstendig grepet av rundetid etter rundetid etter rundetid….. Hvem vill gjort det i dag? Ja jeg bare spør…..

Mens jeg gikk der, fikk jeg innkalling til Marinen, og skulle møte på Madla i Stavanger ikke lenge etter skolen var ferdig. Det bidra nok til at jeg parkerte tanker om fremtiden. Men det parkerte ikke den kompetansen jeg hadde fått gjennom denne skolegangen….. Men det kommer jeg tilbake til senere, om du gidder å følge med på det.

Ha en flott helg på alle måter. 

#tonsberg #telegrafist #tonsbergnavigasjonsskole #frelsesarmeen

Goodbye Norway, ut i verden i Mitt Liv…

Den 19. oktober 1966, ble mønstrings papirene klare og underskrevet. Det var ombord i Gann, jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått hyre på en ganske ny båt som het M/T Sydfonn. Et spesialskip for frakting av gass i flytende form. Du kan lese historien til M/T Sydfonn om du klikker HER. Du finner linker til alle innleggene om Mitt Liv, om du klikker HER.

Dette bildet har jeg tatt, og mener bestemt det var i Lake Charles i USA. Der kjøpte jeg et enkelt fotoapparat, men dessverre finner jeg ikke så veldig mange bilder. Men fortellingen om denne epoken i Mitt Liv startet lenge før det…..

Det var mye som skulle ordnes, men med god hjelp fra Gann. Pass måtte jeg ha og hyrekontrakt og Sjøfartsbevis måtte også ordnes. Jeg husker ennå ordene på Stavanger Politistasjon, når jeg var der for å få pass: “Du er jo nødt til å vokse mer, så jeg skriver 1.70 i passet”. Hvor feil kunne de ta… Men jeg har da vitterlig ikke savnet en eneste cm. Egentlig reiste førstereis gutter ut som Dekksgutter, men jeg fikk jobb som Jungmann.

Wikipedia sier litt om dette: “Jungmann var tidligere en stillingstittel i en skipsbesetning. Tre års fartstid som dekksmannskap ga rett til å mønstre som matros, og en jungmanns stilling var det andre av tre trinn i de første tre årene. Det første var dekksgutt og det tredje var lettmatros. En jungmann deltok i ordinært dekksarbeid sammen med resten av dekksmannskapet under ledelse av en styrmann eller av båtsmannen. “

Bildet er lånt på nett.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle mønstre på Sydfonn i Marseilles i Frankrike. Det betydde en flytur fra Sola via Paris og til Marseilles. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville få reisefølge med mange, for det meste av mannskapet, bortsett fra noen få og offiserene, skulle skiftes ut. Det hørtes betryggende ut for en førstereisgutt, som ikke var veldig bereist og aldri hadde flydd før.

Helt til jeg møtte “gjengen” på Sola flyplass…. Der var inntaket av alkohol i full gang. Som “organisert avholdsmann”, fikk jeg en antydning til sjokk. Drikke presset startet momentant.En relativt ung førstereisgutt, og til med nordlending – midt mellom fullbefarne sjømenn fra Rogalandsregionen, var nærmest rått parti. Men det “sprang en jævel” i meg, og jeg ga klar beskjed om at den dagen jeg skal ta en dram, så skal jeg bestemme det selv. Jeg husker ikke så mye av selve flyturen, men  jeg husker litt av mellomlandingen i Paris. Der stod en av matrosene rett opp og ned i transitthallen og pisset i buksa. Kanskje ikke den vakreste fortellingen, men det setter opplevelsene litt i perspektiv.

Vi kom imidlertid trygt frem, og jeg husker jeg stod i baugen den første kvelden og så på solnedgangen, og tenkte som så: “Nå begynner en ny epoke i mitt liv….”.

Den første turen gikk fra Marseilles og til Palermo på Sicilia og i tørrdokk. Jeg husker ikke hvor lenge vi ble liggende der, men jeg holdt meg for det meste ombord. Det kan være at jeg ikke hadde helt sansen for å være med “gjengen” når de dro på land på kvelden.

Men jeg husker at en matros som var ombord da jeg mønstret på, tok kontakt og sa at jeg sikkert var en kløpper til å legge opp bukser. Jeg svarte som sant var, at det visste jeg ikke, for jeg hadde aldri prøvd. Han kom med en bukse, i sånt tynt silkestoff – og jeg prøvde å snakke meg fra oppgaven. Han bare blåste, og sa dette fikser du. Det tok sin tid, men jeg kom i mål og mannen var fornøyd.

Det jeg brukte fritida mest til, var å skrive brev.Jeg måtte jo være ute i et år for å ha krav på gratis hjemreise. Så jeg skrev brev, masse brev. Skrivetrangen lå latent i meg, og den våknet nok til live for alvor på den tida. 

Vi fikk beskjed om at så snart vi var ferdig i tørrdokk, så skulle vi krysse Atlanteren, og gå rett til Rio de Janeiro. Vi ville være fremme akkurat til Karnevalet begynte! Det var en befrielse å forlate Palermo, og etterhvert vinke farvel til Gibraltarstredet og sette kursen mot vest. Det var en solid arbeidsinnsats i dagene på havet, for å gjøre båten så lekker som mulig til møtet med Rio og Karnevalet. Men dagen før vi ville ankomme, så ble båten omdirigert. Det føltes som jeg var i ferd med å bli vitne til mytteri ombord.

Bildet ovenfor er fra Rio, og det er jeg som har tatt det. Men det ble tatt en helt annen gang vi var innom der. 

Det var ganske mange utlendinger ombord, men jeg husker ikke navnet på de. De her to mener jeg kom fra Argentina og Uruguay. Jeg fikk tidlig lugar sammen med en herlig fyr fra Brasil. Han husker jeg navnet på, Francisco Barreto da Silva, fra Fortaleza i Brasil. Men jeg har dessverre ikke bilde av han. Han kunne ikke engelsk og jeg kunne ikke spansk/portugisisk, men vi utviklet et språk som bare vi skjønte. Vi var stort sett sammen hver gang vi gikk på land i en eller annen havn.

Etterhvert så var vi innom alle land i Sør Amerika, og gikk rundt og gjennom Mangellanstredet (Kapp Horn) i sør, og Panamakanalen i nord. De stedene vi var mest innom, og som jeg husker best – er Punta Cardon i Venezuela, Jamaica, Buenos Aires, Minatitlan i Mexico, Lake Charles i USA. Ulempen med å være på en gasstanker, var at loss- og lastestasjoner som regel lå langt unna annen bebyggelse. Selvfølgelig på grunn av eksplosjonsfaren.

Det var en spesiell opplevelse å passere Magellanstredet. Vi måtte ligge å vente et døgn før losen ga klarsignal. Da kom det en flokk med båter ut til oss og tigget tobakk. Vi tok ombord en unggutt, og jeg glemmer aldri de øynene da han fikk se film og stappet i seg den ene brødskiva etter den andre.

Dette bildet er fra Haina i den Dominikanske Republikk. Slike scener på land var ikke helt uvanlig, men jeg skal ikke utdype dette temaet noe nærmere, i alle fall ikke på en 8 mars. Jeg håper det ikke får noen konsekvenser å legge det  ut, det er tross alt over 50 år siden jeg knipset det, og poseringa fant sted. 

På dette tidspunktet var mannskapet begynt å følge med meg når vi tegnet oss for hvor mye penger vi ville ta ut når vi nærmet oss ei havn. Fra et drikkepress i starten, så endret det seg til respekt og en viss beskyttelses trang. Men så må det legges til at det var kjekt når vi skulle ta taxi ombord, at det var en som ikke hadde drukket opp alle pengene.

Akkurat der vi var i den Dominikanske Republikken, var det ganske fredelig. Men vi kunne høre geværsalver i det fjerne, og jeg mener å huske at det var en borgerkrig på gang nærmere hovedstaden. 

Her fikk jeg en “prat” med noen lokale gutter. Jeg som aldri har vært særlig flink til å svømme, ble mektig imponert av ferdighetene jeg observerte mange steder. Det så nesten ut som de var født under vann, selv om vannet og området rundt ikke så i nærheten av så innbydende ut som på bildet.

Jeg husker jeg av og til kjøpte en kasse med cola på land. Det første jeg gjorde, var å bære den ned i dusjen og spyle med varmt vann. Da krøp det frem kakerlakker i alle størrelser. Vi ble faktisk ille plaget av kakerlakker en periode. Det var ikke spesielt sjarmerende. Men vi fikk ombord et firma, et eller annet sted, som jeg ikke husker. Hva de gjorde, vet jeg ikke, men kakerlakkene var vekk.

Ellers handlet jeg fint lite. Men jeg vet at noen handlet inn klær i USA og solgte når vi kom til Mexico. Det var faktisk tollerne som var på hugget. De kom ombord og gikk gjennom hele båten. Jeg kan huske at de var innmari pågående for å få kjøpe de nylonskjortene jeg hadde i garderobeskapet. De var veldig populære, men kommer neppe på moten igjen. OM de skulle gjøre det, så ikke ha de på kokevask.

Jeg vasket nemlig klær en gang ombord. Der hadde vi en steamkjele hvor klærne ble kokt. Mens jeg holdt på, kom en matros med en dunge klær og spurte om jeg kunne ta de i samme slengen. Jeg spurte bare om alt skulle kokes, og fikk et klart ja. Den sleipe “massen” jeg dro ut av steamkjelen senere, fortalte meg “at svaret var feil”!

Dette bildet tror jeg er fra Punta Cardon i Venezuela. Jeg fikk et merkelig forhold til han karen til høyre. Jeg tror han kom rett fra jungelen i Brasil og fikk hyre ombord. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne godt vært det. Jeg gikk vakta fra 0800-1200 og fra 2000-0000 når vi var til havs. Veldig ofte når jeg kom av kveldsvakta kl tolv, så hadde Jungelgutten laget mat til meg, som regel et sammensurium i en panne. Men ganske så godt for det meste. Jeg glemmer aldri når han fant frem en flaske med Tabasco og skulle smake på den…. Da fremførte han en krigsdans i byssa, med noen beundringsverdige utbrudd, som kunne ligne på nordnorsk bannskap. 

Når vi var i Lake Charles i USA, så lastet vi flytende gass av forskjellig slag, og gikk noen turer til Minatitlan i Mexico, frem og tilbake. Som sagt så var ikke gasstankere av de minst risikofulle.

Arbeidet ombord krevde sine sikkerhets regler, for å unngå gnistdannelser. Et av mine fortrinn, om man kan kalle det for det, var at jeg slett ikke vokste en cm, som politiet i Stavanger hadde antatt. Derfor ble jeg yndlingen til Båtsmannen, når det skulle males eller gjøres noe innimellom tanker og utstyr på dekk. Jeg kom til på de aller fleste steder.

Ikke så langt fra kaiområdet i Minatitlan i Mexico, lå en Bar/Kneipe. Vi stakk av og til innom der, jeg drakk enten cola eller kaffe. En dag så fikk jeg en ananas fra datteren til innehaveren. Jeg ble jo forelsket på stedet, selv om det var så uskyldig som det bare kunne blitt. Men jubelen og oppmerksomheten i det slitte lokalet, var til å ta å føle på.

Det var forsåvidt hendelsen i bildet ovenfor også, men kanskje merkeligere. 

Lenger  oppe i selve byen, fikk vi rede på at presidenten i Mexico skulle komme på besøk. Vi så det var hengt opp girlandere og bilder over alt. Vi satte oss ned på en utekafè og kjøpte smørbrød. Jeg kan ennå kjenne smaken av smørbrødet, eller, det kan jeg ikke, for tunga var lammet lenge etterpå.

Vi som er vant med å se besøk av de kongelige i Norge, hadde forventninger til besøket av den Mexicanske presidenten, som skulle vise seg å være helt feil. Jeg rakk akkurat å få opp kameraet, når vi hørte jubelbrøl lengre nede i gata, og da kommer denne bilen i minst 70 km i timen susende forbi. Jeg må beundre de  som rakk å kaste ut konfetti før det hele var over.

Tre måneder etter at jeg mønstret på, var stuerten på jakt etter en ny 2. kokk og spurte meg om jeg ville ha jobben. Men da kom styrmannen på banen og tilbød meg opprykk til Lettmatros. Jeg takket selvsagt ja, for jeg trivdes på dekk. Jeg trivdes med å stå til rors eller på utkikk i mørke tropenetter. Jeg trivdes med hav eller land rundt meg.

Jeg trivdes i det hele tatt ombord, men jeg var veldig upopulær i et par sammenhenger. Det var ikke ofte vi fikk post ombord, men det skjedde et par ganger. Jeg kan huske en gang at sjømannspresten kom løpende på kaia og fikk slengt postsekken ombord når vi var på tur derfra. Men når posten skulle fordeles, så stakk jeg av med “halvparten” av brevene, til alle andre sin ergrelse. Jeg prøvde å si at den som skriver brev, får brev, men det hjalp fint lite i øyeblikket for de som var mest skuffet.

På denne tiden, hadde jeg begynt å tenke fremover. Jeg fikk god kontakt med telegrafisten ombord, ei ganske ung jente som var gift med 2 styrmannen jeg gikk på vakt med. Interessen for telegrafist jobben vokste, og jeg bestemte meg for å ta telegrafistskolen fra høsten av. Kapteinen ordnet det sånn at jeg skulle få mønstre av Sydfonn i Lake Charles, og mønstre ombord i Krossfonn, en båt i samme rederiet, som lå i New Orleans og skulle gå over til Europa. Jeg mønstret av sammen med en Belgier, som hadde vært ombord i to år. Han skulle bli med samme båten over til Europa, men som passasjer.

Bildet er lånt på nett.

Jeg glemmer ikke den dagen vi skulle ta bussen til New Orleans. Jeg kom tidlig opp i byssa, og der lå han avdrukken på en benk, og to års hyre i kontanter lå i en pose på bordet. Jeg tok vare på pengene. Når vi omsider fikk liv i mannen, ble han likblek da han skjønte situasjonen. Jeg har aldri sett større takknemlighet enn da jeg fortalte at jeg hadde tatt vare på pengene hans. Jeg tror han betalte bussen og tok meg med utpå en Jazzklubb når vi kom frem til New Orleans, det mener jeg å huske i alle fall.

Bildet er lånt på nett. 

Jeg må bare innrømme at arbeidslysten fra New Orleans og over til Liverpool i England var laber. Jeg var under press for å bli med over til Antwerpen også, og var lovt gratis hjemreise om jeg gjorde det. Men jeg lengtet hjem og ville hjem… Det endte med at jeg ble satt til å vaske ned maskinrommet fra taket og ned. Om du ikke har vært borti sånn svart, seig sot før, så hold deg unna! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg dusjet, før jeg endelig stod på kaia i Liverpool og ventet på drosje til flyplassen. Der dukket tollerne også opp, men av en helt annen kaliber enn de Meksikanske. De snudde både skipssekken og annen bagasje på hodet, og skjønte ikke hvorfor de bare fant noen få pakker sigaretter jeg hadde kjøpt til søsteren mine. Og ikke så mye som en flaske pils. 

Men jeg slapp unna og kom meg med flyet til Oslo. Der måtte jeg overnatte på hotell, før jeg fikk fly hjemover. Jeg glemmer ikke da jeg våknet og så det svarte merket etter hodet mitt på puta…. 

At det skulle bli mitt “punktum” med sjømannslivet, ante jeg ingenting om akkurat da. 

 

Tusen takk for følget!

 

Med grønne blikk fra Wittenberg

Nå begynner jeg så smått å bli “voksen” i fortellingen om mitt liv. I virkeligheten er jeg såpass godt voksen, at jeg må scrolle bakover for å se hva jeg har fortalt. Det dukker opp minner etterhvert. Det er som å rote i et gammelt, mørkt kott der man ikke har vært på evigheter. Jeg legger inn lenker her til det jeg har skrevet før, for min egen del – og for de som har lyst å lese. Det er bare å klikke på det som skulle friste –

Del 1 – innledninga

Del 2 – de første leveår

Del 3 – oppvekst i Tysker brakka

Del 4 – flytting i nytt hus

Del 5 – Notbåten, herlige minner

Del 6 – Litt egoistisk fokus

Del 7 – vi og noen andre familier

Del 8 – noen svenske aner

Del 9 – flere svenske minner

Del 10 – ut på skoleveien

Del 11 – reklameminner fra svunne tider

Jeg følte meg aldri som noe skolelys gjennom folkeskolen. En nabo av oss, Øynes, var sentral både i den private delen av Realskolens lange historie, og videre inn i den kommunal eide perioden, frem til nedleggelsen når Ungdomsskolen overtok i 1968. Hver eneste 17 mai ble vi vekket grytidlig av at Grønnrussen var på “vekketur” av lærerne. Det var spennende å følge med på. Det var kanskje grunnen til at jeg søkte og kom inn på Wittenberg, når jeg var ferdig på Folkeskolen. På bildet ovenfor, ser du en lys gul treetasjes bygning. Det var Wittenberg, som skolen ble kalt.

Her er et bilde av bygningen i dag, der det er Trafikkskole. Da jeg begynte, kom jeg i en klasse som hadde undervisning “til alle døgnets tider”, nesten i alle fall. Vi hadde dessuten undervisning i mange forskjellig lokaler. I tillegg til å ha en timeplan for FAG, så hadde vi en timeplan for når vi hadde undervisning, og hvor.

Det er mange historier jeg kunne fortalt, men jeg husker en litt rampete. Noen av oss gutter ble sendt ut for å hente inn noen greiner og blader til naturfagtimen. Et lyst hode fant på å sage ned et helt tre, og det ble en heftig mottagelse når vi kom slepende inn på klasserommet med det. 

Vi hadde også enkelte timer undervisning i Herredsstyresalen. Det vil si der Kommunestyret hadde sine møter. Nå har den Salen blitt til kontorer, og Kommunestyret har flyttet sine møter til Menighetssentret. Men jeg er ganske sikker på at det ikke er en direkte sammenheng. Salen lå i den orange delen i Rådhuset, som det bygget heter i dag.

Realskolen var tre årig. Nå strøk jeg i et fag det første året, og måtte ta det året om igjen. Da var Nyskolen ferdig, og all undervisning flyttet dit. Samtidig begynte første klasse i Ungdomsskolen der. Jeg kan huske at vi som var noe eldre, fikk et fadderansvar. Det betydde samtidig at jeg kom i en annen klasse, men det gikk helt greit. Jeg kan ikke huske at det var tendenser til mobbing på noen som helst måte.

Her er hele skola på tur til Saltfjellet og på dagstur en vakker vinterdag. Da var toget et normalt valg å bruke som transportmiddel. Det er ikke bare “min klasse”, men alle klassene som var med på denne turen. 

Her er et bilde til fra den turen. Det er nok å se på sekkene, for å skjønne at det har gått noen år siden da. Her er det tydeligvis mat og kos som er i fokus.

Det var i disse tider at interessen for “det andre kjønn” våknet til liv. Det er ikke så synlig på dette bildet akkurat. Men det ble nok knyttet noen kjæreste bånd i de tider.

Jeg var så sjenert, at det var ikke måte på. Ikke rart at jeg ble sittende å måpe og lure på hva som foregikk. Han karen til venstre var “innvandrer” fra Steigen, så han var litt mer frempå en lille meg. Han og jeg var som “skjorta og ræva” i en periode i ungdommen, før jeg var ferdig med realskola og dro ut i den store verden. Men jeg husker han Terje dukket opp da jeg kom fra sjøen, og skulle se på alle klærne jeg hadde kjøpt. Da ble jeg satt helt ut gitt, for jeg hadde da ikke kjøpt noe klær på det året jeg var borte. Min kjære pleier å si det, at jeg hadde sikkert gått naken om jeg ikke hadde truffet på henne.

Det foregikk jo andre ting på denne tida. De to bildene over er et bevis på det. En dag oppdaget noen av oss gutta at en skoleklasse overnattet på Barneskola. Der så vi noen flotte jenter som flørtet på sikker avstand fra vinduene i klasserommet. Vi fikk rede på at de var fra Tverlandet og var på klassetur.

Vi ertet at vi skulle komme å besøke de. Den gangen var et ord et ord. Når sommerferien kom, så syklet en kompis og jeg med full oppakning til Tverlandet. Faktisk så var vi en tur innom Bodø også for å se på fotballkamp. For de som ikke er kjent, så var det en sykkeltur på 10 mil på grusvei og ganske så tungtrødde sykler. Hvordan vi holdt kontakt med jentene, husker jeg ikke. Men vi slo opp telt på et jorde ikke så langt fra jernbanesporet. Et gråhvitt gammelt spisstelt (fasong som dagens lavvoer…) Jeg skal ikke være for skråsikker, men jeg tror det nærmeste jentene kom teltet, var 50 meter. Men du verden så spennende det var.

Vi ble der noen dager, men kompisen og jeg røk uklar kvelden før vi skulle sykle hjem, så han forsvant med teltet. Men jeg fikk overnatte til noen vi ble kjent med der. Men jeg glemmer ikke hjemturen dagen etter. Uten noe mat og næring på hele dagen, og ikke noe penger å handle for. Jeg fikk tigget meg til noen sukkerbiter på en kafè på Fauske, og en stund etterpå fant jeg en fjellbekk og drakk vann med sukker i. Det ga akkurat nok energi til å komme meg hjem.

I denne perioden var jeg også aktiv i Røde Kors, og var med på vakt en Påskehelg på Røde Kors hytta på Lønsdal ( Saltfjellet…. ). Her er en god del av den gjengen som var på hytta den gangen. Det skjedde ikke noe av større dramatikk som jeg kan huske. Men jeg kan huske at to av de karene som står bakerst betjente noe på den tiden som var avansert Radioutstyr. Hver dag på faste tidspunkt så ble det sendt rapport til Røde Kors sentralt i Nordland. Jeg kan huske at jeg var mektig imponert over dette.

Men det jeg husker best fra Røde Kors hytta, var en senere anledning da jeg og noen kamerater fikk låne den i en vinterferie. Vi oppdaget at det lå en jentegjeng i en hytte et stykke unna, og det vekte selvsagt en viss interesse. Vi dristet oss til å banke på døra, og da den åpnet kom vi ikke på noe mer fornuftig å spørre om, enn om de kunne låne oss et brød. Og det fikk vi, så stengte de døra, og der stod vi med et “Flora Brød” i hånden. Skuffet og vonbråten som vi var, arrangerte vi en “begravelse” i brøytekanten for brødet, og skrev en “gravskrift” – med teksten “Her hviler  Flora Brød”.

Men nå ble det sånn at jentene kom på besøk på Røde Kors hytta og vi var innom dem senere, og satt faktisk på deres hytte og hørte på Melodi Grand Prix. På Radio… nemlig! Men noen kjæreste historie ble det ikke, for noen, såvidt jeg husker. 

Men tilbake til Realskolen. Jeg har laget et innlegg fra for et par år siden, fra russetida. Men det var før jeg fikk den ville ideen om å skrive om mitt liv på denne måten. Her over er i alle fall “Kunnskapens Tre”, med hele lærerstaben. Jeg kan huske at noen lærere proklamerte at de kom til å reise rundt i landet for å søke på lærerjobber så lenge det fantes Realskoler. Men nå aner ikke jeg om det bare var et politisk utsagn i protest mot den kommende nedleggelsen av realskoler. 

Vi måtte selvsagt ha et Russestyre. På den tiden var det ikke videregående skole her på stedet. Det er det i dag, og en av de aller beste i regionen (min påstand….). Men det er klart at Rødrussen var i fokus, og vi visste at vi ville være av de siste kullene med Grønnruss. Orangerussen som kom med Ungdomsskolen, fikk jo en kortvarig levetid.  Men nå ble dette innlegget så langt, at jeg får komme tilbake til russetida litt se

 

Jeg vil bare takke alle som gidder å følge meg på denne mimreferden gjennom

Mitt Liv.

Tusen takk.

Reklameminner fra svunne tider…

I dag bombarderes vi med reklame i alle slags media og former.

Reklame er ikke noe nytt, og det går faktisk an å mimre litt til. 

Her kommer et lite utdrag fra Gamle Rognan.

Hvor de er hentet fra? Fra “Grønn Mixture”, som jeg kommer tilbake til i et innlegg senere.

Stikkordet er: “Grønnrussen”.

Har du lyst å lese de andre innleggene om “Mitt Liv”, så finner du de i arkivet på bloggen.

Det er bare å klikke på “Mitt liv” så dukker de opp. 

Jeg lagde et innlegg om Eldrerådet her om dagen, om du ikke fikk lest det, så finner du det om du klikker HER. Der fikk vi en orientering om arbeidet med Kulturminneplanen i kommunen. Hele det gamle sentrum, ville jo vært en del av en sånn plan, om det hadde eksistert i dag. Men vi kan jo mimre litt… 

I det øverste bildet, lå Spørck’s kafè i andre etasje i bygget til venstre.

Det var også den første kafèen som fikk installert Jukeboks.

Du vet vel hva det er ?

De hadde også et “kulespill” som var populært blant ungdommen.

På den tiden så var kaffe, kaffe kokt på kjele. Jeg husker en historie om en stamkunde som klagde på at det var så mye kaffegrut i kaffen. Da svarte Otto Spørck, at det jo var det som kostet penger. Da gjesten var ferdig å skulle til å forlate lokalet, minnet Otto han på at han måtte betale for kaffen. Da kom det tørt fra gjesten: “Det som koster penger, ligger igjen i koppen”.

Det var mange kafèer i vårt lille sentrum på den tiden.

Tydeligvis så var de fokusert på konkurransen, og brukte formuleringer som kanskje ikke alle ville ropt hurra for i dag.

Jeg husker en gang det ryktes at Vidar Sandbeck satt på kafèen, og vi unger strømmet til for å få autografen. Det viste seg at det var en kar som lignet. Jeg antar at han aldri glemte Rognan på grunn av den oppmerksomheten han fikk der. 

Vet du ikke hvem Vidar Sandbeck var? – jøss, da får du klikke over og høre Pengegaloppen. 

Brandt var naboer med oss. Han var ganske tidlig ute med å prøve ut nye muligheter innen kommunikasjon/musikk. ‘

På den tiden var “Radio Luxembourg” vår beste metode å få med seg hva som skjedde i musikkbransjen. Klikk inn på Wikipedia – HER

Jeg er ikke så sikker på at noen unge i dag hadde giddet å ligge med øret inn i radioen og finjustert på mellombølgen for å få noen øyeblikk av noenlunde klare signaler.

Jeg husker ikke helt anledningen, men jeg fikk en liten platespiller. Men ble aldri noen stor samlinger. Den ene av de to platene jeg kjøpte, kan du høre om du klikker over. Og den kjøpte jeg – ja nettopp, hos Brandt. 

Rognan Kino ja. Jeg kan huske to steder den holdt til, før den havnet der den er nå. Uten å fornærme noen, så var det første stedet benevnt “Bille Fjøsen”. Tar jeg feil, så ha meg og husken til en gammel mann unnskyldt! Det bygget står der den dag i dag. Når jeg begynte på Realskolen var det også brukt til undervisning. Jeg kan huske en gang det var veldig urolig i salen. Da stoppet plutselig filmen, og døra spratt opp og vi fikk klar beskjed om at ble det ikke stille nå, så ble det ikke mer film den dagen!

Senere ble kinoen kommunal og flyttet til “Losjebygget” litt lenger unna.

Rim i annonser var tydeligvis på moten på den tida.

Saltdal Samvirkelag holdt til helt nede mot kaia i mange år, før de bygde de lokaler som de har i dag.

Kafeteriaen i nybygget, ble ungdommens tilholdssted. Der ble det vanlig å samles på ettermiddag og kveld, og gjerne spille plater på Jukeboksen. Når jeg tenker tilbake på den tiden, så er det en sang som surrer rundt i hodet mitt. Artisten er det neppe mange som husker i dag, nemlig Millicent Small, (det mener jeg er det rette navnet hennes). Noen år senere, var jeg innom Jamaica som ung sjømann, og da fikk jeg vite at hun ikke var særlig populær i sitt hjemland.

Om du klikker ovenfor, så kan du nynne med på My Boy Lollipop. 

Et relevant spørsmål den dag i dag: “Når De sist Deres kone en blomsterbukett”.

Men den ville nok ikke kommet fra Søren Hansen. 

Men de var tidlig ute som “Nesten alt mulig-forretning”.

I dag er det mange som prøver å etablere seg som slike butikker.

Det var mange dekorasjoner som ble laget i de lokalene, både til hyggelige og triste anledninger. 

I dag er det tre “Salonger” på Rognan, med et ukjent antall frisører på hver.

Og alle klipper damer og herrer om hverandre.

På den tiden så var det Barber Johansen det gjaldt for gutter og menn. Annonsen forteller også hva som var populært av musikk og filmskuespillere på den tiden.

Men det var mye hjemme klipping.  Pappa var mye borte på anlegg, men jeg husker med gru når han kom hjem og fant frem eska med klippesaker. Den “håndklippemaskina” var ikke spesielt kjærlig med mine vakre krøller.

 

På det øverste bildet, så er det Monsen butikken som ligger til høyre.

En freidig anmodning til potensielle kunder i denne annonsen, men artig.

Her var det også pakkeutlevering av gods/pakker som kom med Rutebilen.

Tenk at da hadde vi Slakterforretning på stedet!

Det høres kanskje merkelig ut, men jeg husker så utrolig godt den herlige duften når vi kom inn der.

Duften av røkte kjøttpølser og pålegg og,, og… Det var helt uforglemmelig!

Rime kunne de også, til og med på dialekt, nesten!

Helmer Johansen har jeg nevnt i andre innlegg om Mitt Liv, da særlig den deilige isen i kjeks som man bare fikk der. Om du ikke har lagt merke til telefon numrene ennå, så se på de. 😀 De forteller litt av historien fra da til nå. Da gikk alle telefonsamtaler gjennom Sentralen, som ikke lå så langt unna Kinolokalet jeg nevnte ovenfor. 

Men vi hadde ikke bare ett bakeri, men to. Og det i en tid da hjemmebakst var mye mer vanlig enn i dag.

I dag finnes det  knapt sånne spesialbutikker, i alle fall ikke på små steder som hos oss. 

Her er kanskje ikke “reklameverdien” så veldig stor. Men dette var viktige butikker på gamle Rognan. I dag har vi tre kolonialbutikker her. Det var betydelig flere den gang, og ikke bare på selve Rognan, men oppover hele bygda. 

Enda et eksempel på kreativitet i reklamen.

Men det var i en tid da bensinstasjoner var bensinstasjoner, og fokus var på biler! Idag der det de menneskelige behov som er den primære fokus på bensinstasjonene, uansett hva det heter.

Hvorvidt anbefalingen fra BP var fornuftig å følge, er en helt annen sak. 

Sjansen for å bli tatt i kontroll på den tiden, var nok en smule mindre enn i dag. Det var dessuten en enklere vei frem til å få førerkortet også. Jeg tok faktisk ikke førerkortet før jeg var 24 år, og selvfølgelig da hos Trygve! Jeg mener bestemt at jeg hadde 7 kjøretimer (pluss noen privattimer med min svoger).

Da vi skulle kjøre til Fauske for oppkjøring, hadde den første snøen kommet på natta. Så Trygve stillte opp med kjettinger på alle fire hjulene på morgenkvisten. Jeg tok teori tentamen i baksetet på bilen utover til Fauske, og under eksamen fikk jeg nøyaktig samme spørreskjema. Men det var spennende å kjøre opp på vinterføre og med kjettinger! Men førerkortet fikk jeg!

Det var ikke bare Bakerier vi hadde to av. Vi hadde faktisk minst tre bensinstasjoner, og en av de var Shell. Oppfordringen fra denne stasjonen, fantes neppe i veitrafikkloven den gang, og gjør det ikke i dag heller.

Men det humoristiske i det, er helt tydelig. 

Men det var ikke bare firhjulinger som trengte flytende føde. Det gjaldt ikke minst unger og voksne.

Hvem husker ikke køene på Meieri trappa i forkant av høytid og helg, med melkespann i alle varianter. Ja jeg antar ikke alle husker det! Men det jeg husker aller mest med Meieriet, er fryserommet de hadde i kjelleren! Der kunne man leie en fryseboks, dvs en luke i en reol. Jeg kan ennå kjenne den frykten man hadde for å bli innelåst.

Men det skjedde selvsagt ikke.  

Var man godt forsynt av kjøttvarer og bakevarer, kolonial og ost og melk, og de som hadde bil, hadde fått den til å brumme tilfredsstillende, så var det kanskje stunder for å tenke på noe annet.

Da kunne det fort bli en tur opp til Klevens gartneri.

Det begynte så smått å bli fokus på hager rundt om. 

Her ser du Meieriet til venstre.

Den lille bygningen rett over, er Sandstedt kiosken.

Til venstre for den er Brandt sin butikk, og den grå bygningen til venstre for den, er Posthuset.

 

Det ble mye mer enn jeg hadde tenkt i dette innlegget.

Jeg takker alle som holdt ut til siste slutt.

Tusen takk og riktig god fredag til alle. 

Så ruslet jeg ut på Skolevei & og litt til i Mitt Liv….

Nå har skolene til mine barnebarn i sør vinterferie. I den forbindelse så har vi hatt storbesøk, faktisk FIRE generasjoner. Nå dekker våre barnebarn nær sagt hele “Utdanningsstrukturen”.

Eldste barnebarnet er utdannet sykepleier og hennes sønn, vårt første oldebarn, begynner på barneskolen til høsten. I mellom de to, er både ungdomsskolen og videregående representert.

I dette innlegget om mitt liv, skal jeg komme inn på litt av min “Skolevei”. Den er en smule kronglete, så det blir nok mer enn et innlegg. De som skulle ha lyst til å stikke innom de første innleggene om “Mitt Liv”, kan enklest gjøre det om de klikker HER

Som jeg har fortalt, så ble barneskolen bygd og ferdig til jeg skulle begynne på skolen i 1955. Ikke at jeg tror at det var årsaken til bygging av ny skole. Samtidig flyttet vi fra nabolaget til Nyskola på Høgbakken, og til Nyhuset på Kranejorda (nåværende Tyriveien). Skoleveien min ble da over Edvardsen jorda og gjennom skogen. (Der Saltdalshallen og Svømmehallen er i dag).

Edvardsen  hadde kyr og det var slåttmark i det området. Det var der jeg fikk min første kontakt med tørrhøy og fjøslukt, og faktisk smaken av “siladråpen”. Den dråpen kommer rett fra kua. Men det var ikke det normale. Da måtte vi på Meieriet å kjøpe melk i spann. Jeg husker godt de “rare” innretningene på veggen i Meieriet, hvor de tappet en hele eller halve litre i spannet. De lagde også ost og smør.

Det var en spesiell, men herlig duft der inne. I det hele tatt, så hadde alle butikker sin egen duft på den tiden. Spesielt så husker jeg duften på Slakterbutikken til Eriksen, for ikke å snakke om Bakeributikkene til Johansen eller Erikstad. Sånne dufter finnes ikke på dagens butikker…….

Jeg innbiller meg at jeg husker litt av første skoledag. I alle fall spenningen. Selv om jeg kjente en del av de andre ungene, så ble det noe helt annet å samles i en klasse. Her er det beste bildet jeg fant, fra andre klasse med fru Rist som lærer. Kanskje du klarer å finne meg i  denne flotte flokken ? 

Jeg ser jo at det var en solid overvekt av jenter i klassen min. Det kan jeg faktisk ikke huske at jeg tenkte så mye på gjennom de 7 årene på Folkeskolen. Så det kunne i alle fall ikke at der var tema på noen som helst måte. Jeg var eldst og minst gjennom hele Folkeskolen. Det endret seg ikke merkbart senere i livet heller, for å si det på den måten. Men jeg har bare gode minner fra hele denne perioden. 

Dette bildet har jeg vist i et tidligere innlegg. Her er vi blitt litt eldre, og har sikkert Ottar Tverbakk som lærer. Jeg glemmer aldri en klassetur vi  hadde med han til Kjerringøy, hans vakreste sted på jorden. Det jeg husker aller best fra den turen, var at den skolen vi overnattet på  delvis var okkupert av et filmteam og skuespillere.

Dette var før Google sin tid, men i dag fant jeg denne oversikten nettopp på Google:

Filminnspillinger på Kjerringøy – Hamsun

Kort är sommaren (1962)

Basert på Knut Hamsuns roman «Pan».

Regi: Bjarne Henning-Jensen

Fotograf: Gunnar Fischer

Cast: Jarl Kulle, Bibi Andersson, Claes Gill, Liv Ullmann, Allan Edwall m.fl.

Selv med klassen full av så mange flotte jenter, så husker jeg at vi gutta på 14 år ble en smule rabiat når skuespillere som Bibi Anderson og Liv Ullmann åpenbarte seg i korte øyeblikk. Men det ble nok med spenningen. Tverbakk var en fargerik lærer som elsket å fortelle historier, og det var noen i klassen som ble eksperter på å få han til å glemme hvilket fag vi egentlig hadde i enkelte timer. Men vi lærte det vi skulle, det er jeg sikker på.

I dag har jeg et inntrykk av at det går mot en tankegang om at “hvorfor trenger vi å lære noe, når alt kan finnes på Google”.

Dette er ikke meg altså, men et bilde av Rognan Hornorkester hvor pappa trakterer stortromma. Jeg kan faktisk ikke huske at han var med i Hornorkestret, så det må ha vært i en kort periode hvor jeg ikke var så veldig synlig. Men det kan selvfølgelig ha noe med husken å gjøre også, det er slett ikke usannsynlig.

Jeg har skrevet om kulturlivet i bygda i mange sammenhenger (du finner mye om du leter i arkivet på bloggen). Nå imponerer neppe dette “lille korpset” i den sammenhengen, men det har sikkert en forklaring. I dag teller nok Hornorkestret minst det tredoble i antall.

Men jeg kan huske når det ble kjent at det skulle dannes et Skolekorps på Rognan. Jeg husker ikke om jeg fikk noen motiveringer på hjemmebane, men jeg meldte meg på notekurset. Vi måtte gjennom et notekurs med skriftlig eksamen etterpå. De som bestod eksamen fikk begynne i skolekorpset.

Den dagen vi var samlet på skolen for å få tildelt instrumenter, glemmer jeg aldri. Det skjedde gjennom loddtrekning. Jeg hadde bare SÅ lyst på skarptromma, at det kriblet i hele kroppen. Men jeg “vant” ikke den nei. Det ble nok “lokkene” på lille meg. Selv om jeg hadde hatt mange “konserter” på grytelokk tidligere, så var det en drøm som brast der og da. Jeg kan ennå huske trøstestunden med mamma etter at jeg kom hjem. Men det gikk ikke så lang tid, før jeg fikk tilbud om å begynne på kornett, og fikk privat timer hos dirigent Fastvold.

Jeg hadde nok ikke de helt store musikalske talenter til å gjøre det helt store. Men det var artige tider som jeg aldri ville vært foruten. I en periode var det skolekorps både på Rognan og i øvre del av bygda. I dag er det ikke skolekorps i bygda i det hele tatt. og det er trist.

Jeg ble ikke fotballproff heller, uten at jeg har felt noen tårer av den grunn. Men jeg fikk da med meg en periode som ganske så aktiv. Som regel så havnet jeg på venstre ving, enda venstrefoten min og ballen var totalt uvenner på alle måter. Jeg tror jeg var ganske rask, så det kompenserte i alle fall noe. Også dette var en fin tid, med mange fine turer for å spille kamper, særlig mot lag i Bodø regionen.

På hjemturen var det obligatorisk med stopp på kafèen på Sagelva. Da gikk det i Isi Cola og sjokoladekake, men jeg husker ikke om stoppen var like obligatorisk om vi hadde tapt kampen. Nå er det mange år siden den ble revet, men det hender ennå at jeg kaster et blikk opp bakken når jeg kjører forbi.

Men det jeg husker, er at vi av og til samlet oss på Kafeteriaen på Rognan etter hjemkomst, og fikk en Peptalk av de store av Bjørn Richard Monsen. Nederst til venstre på bildet er en annen Monsen, Jan Dagfinn, som har samlet masse historie om gamle Rognan, Jeg anbefaler alle å ta en titt innom et fantastisk arkiv av tekst, bilder og unike filmer. Du finner frem dit om du klikker HER 

Intet varer evig, og det gjorde heller ikke denne tiden i Folkeskolen, verken på skolen eller fritiden. Det har vært populært med klassetreff rundt om i landet og i ulike sammenhenger. Men det har aldri vært noe klassetreff for oss som gikk i samme klasse på folkeskolen. Det krever sitt å forberede noe sånt, og jeg har selv aldri tatt noe initiativ for å få det til. Nå har nok tiden rent ut av det timeglasset…. 

Men mange av oss ble konfirmert i lag, i vakre Saltdal Kirke. Men det jeg kan huske i den sammenheng, er at kirka var under full renovering, derfor foregikk konfirmasjonen på høsten. Konfirmasjonsundervisningen mener jeg å huske at vi hadde på Herredsstyre salen. Søvik, som var prest, var om mulig mer beskjeden enn jeg var. På den tiden var det utspørring “på direkten” i kirka, og var man flink til å kikke i gulvet, så slapp man som regel unna å svare. Stor stas var det uansett. 

Om det ikke har blitt noe klassetreff for klassen på folkeskolen, så fikk jeg gleden av å være med å forberede 50 års konfirmant treffet. Det var utrolig spennende. Da fikk jeg virkelig bevisst at husken ikke var som den aldri har vært. Navn har aldri vært min sterke side, og har slett ikke forbedret seg på 50 år.

Vi fikk trommet sammen en komité, med Bjørg, Randi, Solveig, Jon, Alf Sture og Hugo. og da gikk alt så mye bedre. Det ble tre herlige dager, hvor årene bak oss langsomt smuldret bort og åpenbarte levende minner i fleng. Her er gjengen samlet på Rådhustrappa. Som dere ser, så er det ikke fulltallig, men det kan nok ikke ventes etter 50 år. Men i mimring og minner ble alle inkludert på en flott måte.

Etterhvert så våknet interessen for “Organisasjonslivet”, og det førte meg inn i litt forskjellig. Her er jeg på kurs på Lønsdal Høyfjellshotell. Som dere ser så var det ingen aldersgrense på det kurset Her var det kurs for de som ønsket å veilede andre til studier.

Det vakte oppmerksomhet at unge jeg og en kompis deltok på dette kurset. Det kom faktisk i avisa, uten at jeg husker hvilken. Men jeg tror det var en avis på Helgeland.

Jeg gikk nok på Realskolen på denne tiden, noe jeg kommer tilbake til i et senere innlegg.

Det var mye som skjedde på den tida. 

Her er kursbeviset. Behørig underskrevet av prominente personer. Jeg finner ikke noe resultat på Googlinga av “Nordland Studiesamnemnd”, så hva den endte som, aner jeg ikke. Men brosjyren vi blar i på bildet over, er om NKS, noe jeg skulle få masse kjennskap til etter som årene gikk.

Men alt dette kommer jeg tilbake til.

Det baller fort på seg etter hvert som jeg skriver og dypdykker i bilder, så innleggene blir alt for lange.

Dere får bare bære over med en gammel kall….. 

Her er et lite glimt inn i mitt første brevkurs hos NKS.

En forberedelse til en annen epoke i mitt liv, nemlig som sjømann. 

 

Tusen takk for at du har lyst til å lese og følge med.

Det setter jeg stor pris på. 

 

Vi og noen andre i Mitt Liv…

Her kommer et litt sammensatt “kapittel” i mitt liv. Det er ikke like lett å få satt sammen en fortelling på denne måten. Ikke uten å bruke masse tid til redigering og undersøkelser for å få alt så rett og sammenhengende som mulig. Men det er liksom ikke det som er min intensjon med dette.

Derfor blir det “hoven roven” og ganske så unøyaktig. Men det kan hende det kan være med på å trigge mimring til de som vil lese, og vekke noen tanker og meninger. Da har jeg i alle fall oppnådd veldig mye.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om “Oss på tur”. Her kommer en masse bilder om “Oss og andre familier”.

Her må jeg bare advare med en gang: “Jeg kan ikke navnet på alle jeg legger ut bilder av, og jeg håper ingen har noen motforestillinger på at jeg gjør det. Isåfall vil jeg ha beskjed, sånn at jeg kan slette.” 

Har du ikke fått med deg alle de andre delene av denne fortellingen min, så kan du klikke HER så kommer du rett inn til de. 

 

Det er ikke lett å si hvor dette er. Men jeg har en mistanke om at det kan være på Skar, hvor Reidar og Hildur Eriksen har med seg min mamma og pappa opp på hytta på Ingeborgvann. Jeg husker godt bilen. Det var jo ikke så flust med biler da og man kunne skjelne det ene bilmerket fra det andre. Jeg vet ikke når dette kan være, men bildet er i farger og helt sikkert tatt av min far. 

Her er deler av ungeflokken til de på det øverste bildet, Eriksen&Håkonsen, og helt sikkert ved ei eller annen hytte på fjellet. Fra venstre er jeg, Frank og  Liv Reidun. Til høyre gjør min yngste søster Grete et forsøk på å få lillebror Svein Inge til å se på fotografen. Legg merke til alle bar føttene. Det var slett ikke uvanlig å løpe rundt i bar føtter det meste av sommeren. Det er ikke like stor stas å labbe rundt uten sko i dag, det har jeg prøvd, nemlig. 

Her er både voksne og unger samlet. Det er rart når man begynner å mimre til gamle bilder på denne måten. Da dukker faktisk dufter av fjerne tider opp. Jeg kan nesten ikke huske noe særlig av “inneleker” for oss unger. Det meste av tiden brukte vi utendørs, både sommer og vinter. Savnet vi TV, mobil, dataspill,,,, osv… osv… ? Ja ikke vet jeg, jeg kan ikke huske at vi snakket om det en gang 😀 Vi hadde sikkert ikke tid heller, for det var så fantastisk mye annet vi kunne finne på. 

Dette bildet har jeg lagt ut før, men i en annen sammenheng. Dette er fra Lønsdal stasjon på Saltfjellet. Jeg tror det må være fra 50 tallet da Nordlandsbanen kun var ferdig dit. Her er det familien Næss og oss som blir fotografert. Fotografen er nok Einar Næss, for jeg har et annet bilde der det er pappa som tar bildet. Fra venstre, Inga, Edna og Leif. Næssfamilien har vært og er “bærebjelker” i hornorkestret i bygda. Kanskje du eller noen du kjenner har fått fartsbot av Leif i den tiden han var en av lovens voktere ?

Sammen med oss står drosjesjåfør Andersen. Hvem husker ikke han og de andre drosjene på den tiden, kommer du på noen ? Jeg klarer ikke å huske bakgrunnen for bildet, hvor vi kom fra eller hvor vi skulle. Og i hvert fall ikke om alle sammen kom/dro i samme drosja. Jeg skal ikke nevne hvor mange vi kunne være i hver drosje når vi i senere år dro på fest på lokalet oppe i bygda, selv om jeg tror det er for sent å etterforske de tilfellene i dag. 

Her sniker det seg inn et bilde av nyere dato. Som jeg har sagt tidligere, så har jeg en elendig kunnskap om slekta på min fars side. Der vet jeg at det er andre som har betydelig bedre oversikt. Dette bildet er i alle fra Hamn i Gildeskål. Her har vi tatt med oss min gamle far og mamma til min tante Borghild. Dette er på 90 års dagen hennes. Takket være min kjære kone, så fikk vi god kontakt med tante Borghild over noen år. Vi var ganske ofte på bedriftshytta til STK, som lå på Valnes,  ikke lå så langt unna. 

Her er det mer Sæter folk på besøk, og på trappa hos oss. Dette kan ikke være tatt lenge etter at vi flyttet dit. Til høyre i bildet ser du luka ned til potetkjelleren. Potetåker var nesten obligatorisk til alle og enhver i de dager. Jeg husker pappa hadde laget en renne med en grov metallrist i bunnen, sånn at det meste av jorda på potetene ramlet av på tur ned i kjelleren. I dag setter vi noen få poteter bare for moro skyld. 

Dette bildet å være tatt rett etter krigen og ikke så lenge etter at Mamma og Pappa var kommet fra Sverige. Jeg er på tynn is med navn her. Men jeg ser i alle fall min kjære mor til venstre. De tre andre damene er Rønnaug og hennes søster Solveig, om jeg ikke tar helt feil. Bak Rønnaug står “Besta” som jeg tror er mor til Rønnaug, Jeg husker henne godt, og hadde stor respekt for henne. Hun hadde en skikkelig stav som hun kunne dunke i gulvet og se morsk ut. Men jeg lærte etterhvert at det var et lunt glimt i øynene hennes.

På den tiden ble vi vant med flere generasjoner i familien. Det har vært godt å ha med seg, for idag er jeg bare nødt til å bli vant til gamlinger. Jeg stirrer en i øynene hver morgen i speilet på badet. 

“Tre vakre jenter med øyne blå.” Nå må jeg bare krype til korset og innrømme min elendighet om øyenfarger. Jeg er heller ikke sikker på hvem som tar bildet. Men til venstre er Bente, søster til Johan Bent Kristensen og til mor til mine søskenbarn fra Sverige, i midten mamma og storesøster Nette til høyre. Jeg kommer tilbake til “Svenskene” i mitt neste innlegg om Mitt Liv. Det som kanskje er interessant å legge merke til, er området rundt.

Pappa var tidlig fokusert på å anlegge hage, og her kan man se antydning til det. Det lille treet ved gjerdet bak, er en hengebjørk. Han bestilte flere trær og prydbusker fra en planteskole i Trøndelag, jeg husker navnet men ikke stavemåten (Leühtens). Denne lille hengbjørka, ble faktisk halvannen favn ved, da jeg måtte ta den ned for noen få år siden. 

Pappa jobbet borte på anlegg og var ikke hjemme da leveransen kom med toget.  Jeg var ikke gamle karen da jeg måtte hente forsendelsen på Jernbanestasjonen, og dro det hjem på vogn. Jeg kan ennå huske at jeg hadde blodsmaken i munnen før jeg kom hjem.

Hele dette området ble regulert og solgt ut til tomter av bestefar til Svein Krane. Han la Planet navn på alle tomtene, og den ledige tomta bak de vakre damene, heter Uranus – og der bor Svein Krane i dag. Vår tomt heter Saturn, så vi var dramatisk tidlig ute med romfart i hine hårde dager. 

Her er en vakker bukett av både Håkonsen, Kristensen, Eriksen. Her er det fritt frem for å finne navn og bekjentskap, eller andre ting du legger merke til. Jeg tror dette må være tatt ifm konfirmasjonen til min eldste søster. 

Dette er nok “ungdommen” fra bildet ovenfor. Jeg er slett ikke eldst av denne gjengen, men det ser ut for at jeg føler meg litt stor og mandig der jeg sitter i front. Den trappa fikke etterhvert både overbygg og rekkverk. I dag er den borte, da generasjonsboligen til mine foreldre er bygd ut fra denne siden av huset. Heldigvis så fikk de mange fine år der. 

Enda et bilde fra vår vakre fjellheim. Her er det Sletteng’s som poserer sammen med deler av min gjeng. Hvis formen holder, så tror jeg at jeg er nødt til å få tatt meg en tur på disse trakter til sommeren. Faren er nok tilstede for at jeg går meg vill, Men det hadde vært moro å se om man kjente seg igjen. Jeg har slett ingen grunn til å skryte av mine erobringer av fjellheimen i voksen alder. Bjørnar, i midten av bildet, ble en habil kar både på klarinett i skolekorpset, og ikke minst på trekkspill. Hvem husker ikke Sletteng’s fra mang en gammeldans på lokalene i bygda. 

Jeg kan faktisk huske når dett bildet ble tatt. Vi hadde bare den ene hunden, Buster, når jeg var unge. Så det var stas å få låne denne hunden til Lagesen’s (se innlegget om Notbåten). I dag er det bare jeg som lever av dette flotte firkløveret. Det er tydeligvis ballspill på gang, det var en viktig aktivitet og i mange varianter den gangen.  

Her har vi storbesøk, eller de er nok på tur til å dra. Amerikabesøk. Jeg har fortalt at min far kom til Rognan som ganske ung, og bodde hos sin eldste bror Peder og kona Rønnaug. Faren omkom i et forlis da han og sønnen Reidar var ute og fisket. Reidar ble berget av to andre brødre og søsteren Borghild. Dette bildet er av Reidar og kona, samt en datter og ektemannen. Mens Reidar klamret seg fast til båten i stormen, så lovte han Gud å bli prest om han berget livet. Det løftet holdt han, og ble prest i Amerika.

Det har ikke vært all verdens kontakt med all slekta i Amerika. Men jeg kan huske en gang vi fikk beskjed om at en gjeng var på tur forbi her med toget. Da hadde vi to minutters slektstreff på Jernbanestasjone her, før toget durte videre sørover. Det er ikke kvantiteten som alltid er det viktigste, for å si det litt på den måten.  

Rett bak, til venstre i bildet står en liten lønn. Den måtte jeg ta ned for noen år siden. Men lenger til venstre, mot vest på tomta, står en annen lønn som ble plantet på samme tid som denne og hengbjørka jeg nevnte ovenfor. Legg også merke til portstolpen og glimtet av porten, som min far har laget. I porten står navnet “SATURN”. Portene står ennå i kjelleren her, men mangler en T.

Se her ja, her har gamlingen blitt konfirmant. Der sneik det seg inn et bilde som kanskje er et hint om at nå må jeg komme meg videre i “Mitt Liv”. Her er også noen nye personer som jeg ikke har hatt bilde av før. Helt til høyre er svigerfar til min eldste søster, bestefar til Håvard Pettersen, for de som måtte kjenne han. Det var Samenes Nasjonaldag i går, og Madsen slekta har bidratt både på skolefronten og ellers, for samene i Finnmark.  

Jeg avslutter med tre bilder, som jeg er ganske sikker på er tatt i forskjellige anledninger på Sæter i Gildeskål. Det er det eneste jeg vet om de bildene. Men jeg håper noen på Sandhornøy sida kan bidra med litt informasjon, det har i alle fall vært moro. 

Det ble mye på en gang.

Jeg håper likevel at noen får litt glede av dette.

Jeg takker alle som har lyst å lese og se. 

Det setter jeg stor pris på.

Ha en riktig God Helg alle sammen. 

Lihkku beivviin! Gratulerer med dagen.

Gratulerer med dagen! Lihkku beivviin!

Jeg har ikke fått forberedt noe nytt innlegg i år.

Men du finner et fra et par år siden om du klikker HER

Dette bildet er malt av min kjære Bestemor, sikkert for minst 50 år siden. Selv om hun bodde i Sør Sverige, så var hennes hjerte mye i Nord Norge, av mange grunner. Samedraktene er neppe korrekt i farger og mønster, men bildet er malt “med hjertet”.

Som noen vet, så holder jeg på å skrive en svært lite dokumentarisk fortelling om Mitt Liv. Jeg skal straks lage et innlegg om mine svenske aner og svenske familie. Om du ikke har fått med deg de andre innleggene, så finner du de om du klikker HER. Men det er helt frivillig. 

Her har noen tenkt på oss gamlinger sin sikkerhet. Ikke akkurat en samekofte, men en refleksvest høyt i min kjære Lønn. 

Det kan jo hende noen har vært engstelig for at vi skal snø fullstendig ned. Vi har jo verken rein eller snøscooter. Men ennå så berger vi oss ganske så bra.

Det er vinter, det er vakkert og det er Samenes Nasjonaldag.

En hyllest til til alle.

Gratulerer med dagen.