Med et solid forbehold om endringer i vær og føreforhold rundt om i landet, så åpner vi døra på gløtt for bedre tider når det gjelder været i hele landet.
Det er liten tvil om at vi kaster alt for mye alt for fort! Det var noe annet “før i tida.” Da ble selv skjortekragene snudd når de ble slitt, og sokker og lester var ikke ødelagt fordi om det ble hull i de. I følge evigaltvitende Wikipedia, er nemlig noe av dette i ferd med å gå i glemmeboka. Bare klikk og les HER.
Jeg har blogget om dette en gang for lenge siden. Du kan godt sjekke og sammenligne om du vil, da klikker du bare HER
Men i går fikk min kjære ånden over seg og fant frem en bærepose med lester med hull i. NB Lester er det samme som sokker NB
Hva kan være mer sosialt enn å sitte å mimre over hullete lester og stoppe? Så vi endte i samme sofa med hver vår stoppenål. Jada, bildet ser rimelig kaotisk ut, men det gjør vel ikke noe.
Men det skal sies med en gang, at det er ikke prydsøm det er snakk om, i hvertfall ikke “mine hull”. “Resultatet helliger midlet”, her skal hullet bli tett, DET er poenget.
Vi fikk faktisk noen lester i vår med stoppegarn. Men det viktigste er å få tetta hullene 😀
Det er jo synd og forkastelig miljømessig og bare dumpe i søpla så snart det blir et lite hull. Så nå er disse så gode som nye Ganske like oss gamlinger – litt skrukkete her og der, men fullt brukbare 😀
Ja man kan saktens spørre hva vitsen med en paviljong er.. annet enn å ha ly for noen av hagemøblene…
Jeg skal ikke bare skylde på værgudene at Paviljongen vår endte opp på denne måten i fjor høst… Er man blitt vant med Paviljong så er man det.. så turen gikk til Jysk på jakt etter en ny.
Det var ikke det enkleste å få til. Det gikk veldig fort å bestemme seg og betale, men så var det stopp. Godt man har en romslig bil, for det måtte tre turer til før vi endelig endte opp med rett antall esker med rett innhold.
Da hadde vi til og med fått med oss bruksanvisning….
Og mange deler. Jeg liker faktisk å gjøre det en smule systematisk, selv om det påståes at menn hater bruksanvisninger 😀
Her begynner enkelt elementer å komme på plass.
Men jeg skjønner fort at dette er en helt annen konstruksjon enn det vi har hatt før. Taket må gjøres ferdig med duk og takluke før det løftes på plass av 4 mann (….. i følge bruksanvisninga…)
Min kjære og jeg klarte det elegant uten overdådig bannskap. Men jeg begynner allerede å grue til høsten… Ikke bare… bare å få dette demontert og reddet i hus før snøen kommer.
Vegger og myggnetting går bare greit å montere. Hagemøblene får seg en runde med vaskekluten…
Men jeg skjønner ennå ikke hvorfor ikke et par av veggene kan leveres med vinduer i. Da kunne man “dradd” for, satt inn en terrassevarmer og sittet og pekt nese til den nordnorske sommeren uttafor.
Men man får heller sitte å peke nese til Apoteket som reklamerer på denne måten. Man burde heller smøre seg inn i Soya- eller Rapsolje sånn at regnet prellet av.
SÅ med et par vinduer i Paviljongen, så ville det vært en smule mening med den. Nå er det jo i hovedsak hagemøblene som nyter godt av den… MEN nå står den der.. og skuler mot meg 😛
I dag er det E6 som forbinder nord og sør i dette langstrakte landet vårt. I mine unge dager het veien Riksvei 50. Bildet over viser en strekning av denne, som verken ligner en Riksvei, og langt mindre en Europavei. Jeg blogget for noen år siden om en annen strekning ikke langt unna. Men det er et av mine første innlegg på bloggen. Det kan du lese ved å klikke HER
Nå er det en sjarmerende gangstil i det vakre området, Øyra, som jeg har blogget om mange ganger. I det gamle innlegget fra 2015, nevner jeg Oluf Rallkattli, eller Artur Arntzen, som han het.
Her kan du høre hans fortelling om gode, gamle Riksvei 50. Nå går E6 et stykke utenom sentrum, men det er mulig å kjøre av på nord eller sørsida. og gjennom sentrum og ut på andre sida. Det er ikke lange biten.
Vi er ikke lei oss for det, det gjør jo områder som dette betydelig mer attraktivt.
Skovokterdagan er et årlig og tradisjonsrikt arrangement i Saltdal. Det arrangeres i regi av Statsskog og lokalt ungdoms-/idrettslag. Arrangementet foregår i naturskjønne omgivelser i området rundt den gamle Skogvoktergården. Du kan se mange detaljer i fjorårets innlegg – klikk HER
Furua har vært en viktig del av næringslivet i bygda. Båtbyggeriene lå tett i sin tid, og ikke bare langs fjæra i sentrum.
Gratis kaffe er obligatorisk denne dagen. Og det er ikke traktekaffe det er snakk om…..
Det er bare en måte å klage på kaffen, og det er å benytte denne muligheten. Jeg har ennå tilgode å se noen gjøre det.
I tillegg til mange salgsboder, så er det selvsagt underholdning. Bredesen familien er et unikum i seg selv, og de svikter aldri.
I år er Ola og Lars Bremnes med band på scenen også. Her er de i full gang med lydprøver i morgenstunda.
Men selv profilerte musikere som Bremnes&Co, tør ikke vi Saltdalinger slippe helt alene på scena. Så en gjeng fra de forskjellige korene i bygda, har rotta seg sammen for å være med på dette…..
Det var hustrig å stå i regn og 7 grader å vente på lydprøver. Men plutselig så smatt sola frem, så jeg var snar til å knipse den før den forsvant.
Men vi er jo egentlig en beskjeden gjeng, så vi sniker oss inn i bakgrunnen, bak de mer profilerte og profesjonelle. Oppe til høyre i bildet kan du se Skogvokterboligen. Dirigenten vår i denne anledninga, kan du se til venstre for Lars og Ola Bremnes.
Her har dere hele gjengen. Bildet er tatt under en fellesøvelse i går kveld på Nasjonalparksentret.
Jeg må være litt småforelska i Sjura, selv hvor brutal den kan være. Sjura har kanskje sansen for meg også, Her for noen få år siden prøvde et ungt par å bygge reir i syrina. De ga opp, men året etter kom “de” og hentet hver eneste kvist og flytta til et mer sikkert sted.
Her kommer en dramatisk fortelling fra den samme syrina….
Nabokatta bestemte seg for å jakte sjur i syrina vår. Du kan lese den rørende historia mellom en annen nabo katt og meg. RIP kjære venn. Da klikker du HER
Denne katta fikk jaggu oppmerksomhet fra sjura. De mobiliserte til de grader….
Det begynte etterhvert å ligne på et slektstreff for sjur i alle størrelser…
Etter mange forsøk på å virke fryktinngytende, måtte katta bare krype til korset og komme seg ned fra syrina. Og jeg fikk et anklagende blikk for ikke å ha trådd til med en hjelpende hånd.
Byggmesteren.
Se på den sjura! Strever med kvister. Men de er to!
Der kom brura! Hmm, de skal vel bygge bo?
De lever og bor slik, disse jo.
Lister meg nære, hvor skal de være mon tro?
Der skal de være! I det høyeste av trærne.
Helt i toppen av en eldgammel gran.
Litt drøyt, spør du meg – at de kan!
Men se på de nå! Der mister de kvister!
Men vent litt, henter de nå. De skal opp, de bare må!
De ser jo ut som kvister flest, men de passer vel best.
Huff, det er ikke lett! Hus i kasser burde være ett fett?
Men hvem er vel jeg, som frister med andre steder.
Man bør kanskje ikke klage, så lenge det er tosifret plussgrader utenfor døra. Men det er litt slitsomt å få sparka i gang motivasjonen med tanke på blomster. Kanskje fraværet av drivhus har sitt å si ?
Men noe må vi jo ha. Det ser jo litt stusselig ut uten. Så støtter man lokale aktører også, det skal man ikke glemme.
Litt gris blir det, men det er sånn det skal være. Det skal jo vises når vi holder på….
Arbeidsstillinga kan kanskje diskuteres. Men nå er det jo langt mindre å ta tak i, enn når drivhuset var sprengt.
Sli ser det ut på veggen nå. Jeg er spent på hva dager og uker fremover bringer inn av trivselsfaktorer både for mennesker og planter….
Da var det spylt og klart. Legg merke til eskene til høyre. Etter fire turer til Fauske (3 mil/vei), fikk vi endelig det vi hadde betalt for. Hvorfor denne investeringa, kan du lese om under. Resultatet kommer i et annet innlegg.
Historia om dette “kollapset” kan du lese ved å trykke HER
Dere i sør som kanskje stusser over planting av sommerblomster NÅ, så skal dere vite at i disse dager blomstrer førsten Syrina. I månedsskiftet mai/juni i 2017 prøvde jeg å starte utplantinga fra et overfylt drivhus DA kom snøen…. du kan lese det ved å klikkeHER
Riktig god sommer, NÅR den kommer, OM den kommer 😀
Nå får jeg vel kjeft av mine kollegaer og turvenner, når jeg bruker begrepet “Gamlinger”. Vi kaller oss jo for “Seniorer”. Pendelen på alderen vår, har svinget godt over pensjonsalder, og pendelen over (som er til å hente vann i brønnen), befinner seg i Gammelstad i Luleå, så da ble overskrifta sånn.
Jeg visste svært lite om dette stedet før vi kom dit. På denne siste del av årets tur for Nexans Seniorlag, hadde vi guide. Hun guidet oss gjennom sentrale deler av Luleå og til Gammelstad. Jeg hadde sett for meg “et levende sted”, i likhet med Gammelbyen i Stockholm eller Fredrikstad.
Gammelstad i Luleå består av en rekke gamle trehus, som står tett i tett i et stort område. Alle husene er faktisk privateid, og brukes for det meste som ferie/fritidsboliger.
Men det sentrale midtpunktet i området, er denne kirken.
En solid steinbygning. Her kan du lese litt mer detaljert info.
Kirka var også ment som et forsvarsverk mot en eventuell russisk innvasjon fra øst, og kunne romme alle innbyggerne i området. Man kan faktisk se utkikksvindu og skyteskår flere steder i kirkebygningen. (Se øverst til høyre i veggen her).
Som det stod i infoen ovenfor, så er kirka rikt utsmykket. Men når vi var der, var de i ferd med å ordne til gudstjeneste. Det var to årvåkne vakter der som ble skarpe i blikket om de så antydning til fotografering. Det endte med at jeg bare måtte gi meg og “ta bilder av bilder”.
Men utendørs “tegnet og fortalte” en dyktig guide om det aller meste.
Mens vi lyttet veloppdragent og lydhørt. Og sola forbarmet seg over oss, og gjorde det hele til en flott opplevelse.
Vi måtte jo ha en spasertur mellom husene. Det var selvsagt en såkalt “Besöks stuga” der et sted.
Jeg skal ikke dra dere inn i alle kriker og kroker i Besøksstugan, men den viste ganske detaljert hvordan livet artet seg der.”Dören va öppen och i många trånga rum va det rett mycket att titta på”.
Jeg tok mange bilder, men bet meg mest merke i dette…
Det var selvsagt en utstilling ellers også, og en liten kafè og kiosk.
Jeg tar bare med meg et bilde derfra, som viser en vesentlig del av næringa på den tiden, nemling pels. Men ikke pels fra oppdrett, men fra jakt i de enorme skogområdene i dette området.
Om de visste at vi skulle komme, vet jeg ikke. Men de hadde pyntet med de norske fargene i trappa til utstillinga.
Så samlet guiden oss utenfor, og vi avslutta en fin og lærerik omvisning. Vi fikk henne til og med til å ta et bilde av hele gjengen. Da bar det rett hjemover etter en flott og trivelig helg. Om du vil kan du lese de andre inneleggene fra turen til Nexans Seniorlag. Det er bare å klikke på linkene under –
Av og til så legger man merke til litt uvanlige syn. Jeg vet ikke hva som “fanget” blikket mitt, kanskje det var ordet “Assistance” på lastebilen. Eller kanskje en rar blanding av kjøretøyer på lasteplanet. Jeg knipset et bilde sånn i farta og var på tur til å kjøre derfra.
Da jeg passerer, snur jeg meg…. DA kommer baksiden frem. Her har det tydeligvis skjedd noe. Jeg ser ingen skader på de andre kjøretøyene, men fantasien lager fort noen vonde bilder i hodet.
Etter å ha kjørt bare noen få meter på dette parkeringsområde, fanges blikket mitt av dette. En transport av maskiner og utstyr som skal skape vekst og næring for dyr og mennesker, velsignet av kveldssola.
God tur på norske veier, men kjør forsiktig. Husk at det aller meste har en bakside.
